Harald Hals: Eidanger bygdehistorie. B. I

Eiendoms- og formuesforhold

De store forskyvningene i jordeiendomsforholdene i Eidanger fortsatte på 1700-tallet. Stadig ble det budt ut jord til salg, og den, som ønsket å kjøpe og hadde råd til det, manglet ikke muligheter. Hvordan utviklingen i eiendomsforholdene foregikk, vil sees av tabellen på side 290.

I begynnelsen av 1700-tallet fortsatte borgerne å legge jord under seg i Eidanger. For det meste var det bønder de kjøpte av, men også en del av kirken. Det utenbygds eide kirkegodset ble redusert med nesten halvparten fra hva det hadde vært i 1692. Sannsynligvis hadde dette sammenheng med at kongen etter den Store Nordiske Krig trengtepenger, og derfor tok til å selge en god del av det jordegods han som kirkens øverste herre rådde over. Av samme grunn gikk også de eiendommene i bygda som var tillagt lagmannen i Tønsberg, over til borgerne. Eidanger kirke og prestebol ble derimot stående nokså urørt. Det samme gjaldt jordegodset som var tillagt lagmannen i Skien. Litt adelsgods ble på nytt opprettet i bygda da Larviks-greven kjøpte opp Oklungen, først og fremst for å få fatt i skogen der. Ønsket om å være herre over skogen var det nok også først og fremst som drev borgerne til å kjøpe eiendommer i bygda. Det var ikke lenger Skiens-borgere som var de fremste eiendomsbesitterne i Eidanger, men menn som drev sin handel i Brevik eller Porsgrunn. I det førstnevnte ladestedet var Jacob Nielsen Leerstang den største eiendomsbesitteren i 1723. Ved kjøp og arv eide han hele elleve gårder i Eidanger, og fire femtedeler av den tolvte. I 1747 hadde han lagt under seg tre gårder til. Alt i alt satt han da inne med hele Skavraker, hele Skjelsvik, 3/5 av Nedre Lunde, hele Nordre Grava, 4/5 av Søndre Lunde, hele Rød, hele Bjerkevold med Tråholt, hele Ørvik, hele Mule, hele Sandøya, hele Rørarød, ¾ av Stulen, hele Viersdalen og hele Sylterøya i Brevik. Så store jordeiendømmer var det ingen av kjøpmennene i Porsgrunn som rådde over i Eidanger. En del av de aller gildeste gårdene nær dette ladestedet ble imidlertid overtatt av Porsgrunns-folk. Herman Leopoldus kjøpte Nordre Tveten. Han var stamfar til Løvenskiold-ætten, og en av distriktets mest velstående menn. Han overlot den igjen til den rike engelskmannen James Bowman. Selv bodde Leopoldus på Øvre Bjørntvedt. Han og hans slekt eide også for en tid mange andre eiendommer i bygda. Porsgrunns-tolleren Anders Arntzen kjøpte Jønholt. Gunneklev var i 1699 i toller Jørgen Erboes besittelse. I 1720 gikk storparten av den over i Anders Sørensen Brinchs eie. Alle disse gårdene og noen til i nærheten av Porsgrunn fortsatte stort sett å være i de «kondisjonertes» hender hele 1700-tallet igjennom. På Nordre Tveten slo i 1774 sorenskriveren i Bamble sorenskriveri, Luchas Norss, seg ned, etter å ha kjøpt gården av Bartholomæus Rasch.

Eiendomsfordeling i Eidanger 1723-1819

8-1 3.06 g- 8 >.66 4-8 1.76 12- 9 4.83 7- 5 2.80

53-3 20.14 81-10 30.95 82-5 31.16 170- 7 64.52 162- 7 61.48

Borgergods og
embetsmenns
privatgods 146-3 55.31 118- 8 44.88 130-5 49.32 63- 11 24.17 77- 29.12

Skiens lag-
stolgods 15-6 5.86 IS- 6 5.86 15-6 5.86

Gods utlagt til
offisersgårder 3- 1.13 l- 6 0.57

Utenbygds kirker
og prester 26- 9.83 27- 6 10.40 12- 4.54 g- 3.40 6- 6 2.46
Eidanger kirke
og prest 21-5 8.10 18-11 7.15 19-1 7.22 15-11 6.02 15-10 5.61

Kirkegods ialt 47-5 17.93 46- 5 17.55 31-1 11.76 24-11 9.42 21- 4 8.07

Larvik grevskap 2- 0.76 2- 0.76 5- 1.89 2- 0.76 2- 0.76

Totalt 264-5 100 264- 5 100 264-5 99.99 264- 5 100 264- 5 100

Det mest merkbare ved eiendomsutviklingen i Eidanger utover i 1700-tallet var likevel at bondegodset atter tok til å øke, både det som bøndene eide i gårder de selv brukte, og det de ved arv eller kjøp hadde i andre. Særlig fra om lag 1774 av og utover tok dette til å bli meget tydelig. Om lag halvparten av borgergodset forsvant på slutten av 1700-tallet igjen. Etter 1801 var det riktignok en liten stigning i borgergodset igjen. En rekke Porsgrunns- og Breviks-borgere satt med avlsgårder som de delvis brukte som landsted og delvis drev jordbruk på. Høykonjunkturene som var forårsaket av Napoleonskrigene ute i Europa, førte nok til at de hadde råd til å utvide denne virksomheten litt. Investering i fast eiendom ble da sett på som sikkert, fordi pengeverdien stadig sank.

Mesteparten av det jordegods som tilhørte utenbygds kirker og prester, gikk i løpet av 1700-tallet over i annet eie. Av dette var det Gjerpen kirke og prestebol som avhendet det meste. Heistad ble alt i begynnelsen av århundret solgt til borgere i Brevik, og senere ble stadig mer avhendet både til «kondisjonerte» og bønder. Siste resten av Gjerpens kirkegods i Eidanger, en part på omkring tre huder av Nordre Lunde i Bjørkedalen, ble lagt ut til offisersgård i slutten av århundret, og bare halvparten av den fikk Gjerpenspresten siden tilbake. Andre utenbygds kirkegodseiere gikk det ikke stort bedre med. Også de mistet mer og mer av sin jord. I 1819 var det foruten Tønsberg kirke og prestebol, som hadde beholdt sin part av Lerstang, bare noen ganske små klatter igjen som fremdeles tilhørte utenbygds geistlige. Sammenlikriet med detteholdt Eidanger kirke og prest seg fortsatt godt oppe, selv om også de mistet om lag en tredjedel av den jorda de hadde rådd over i 1723. Mesteparten av dette gikk til bøndene.

Det var også bøndene sorn kjøpte opp gårdene lagmannen i Skien hadde rådd over. I alt ble de overtatt av ni brukere.

Bare Larviks-grevens jordegods ble stående noenlunde urørt. Oklungen ined den fine skogen som lå så laglig til for Fritzøe jernverk, var han ikke villig til å avstå hverken til borger eller bonde når han en gang hadde fått kloa i den. Derimot varte ikke grevens eierrett lenge når det gjaldt Håøya og Auen,, som han nok også hadde kjøpt opp med henblikk på skogen der. Disse to gårdene gikk tilbake i bondeeie.

Først og fremst var det de tidligere leilendingene som kjøpte gårder som konge, kirke og borgere avstod. Hvordan var dette gjort mulig for dem, og hvorfor ble gårdene overlatt dem?

For å kunne gi noe av svaret, må vi se litt på jordprisene. Stigningen i jordprisene i Eidanger vil sees av tabellen på side 292 som er regnet ut på grunnlag av 426 eiendomsoverdragelser oppført i pante- og tingbøkene. Tendensen skulle være tydelig, selv om det må innrømmes at tabellen ikke gir noe fullgodt bilde av gjennomsnittsprisene, på grunn av svært store variasjoner i prisene pr. hud og skinn. Skogsgårder stod som en gjennomgående regel alltid mye høyere i kurs enn andre.

Eiendomspriser i Eidanger 1721-1809

49 9 2.836 56 32
1741-50 49 3 3.149 64 36

1751-60 38 4.145 109 68

1761-70 47 5 20 185 425 90

1771-80 152 5 47 185 309 429

1781-90 77 9 38295 492 174

1791-1800 8011 9 53643 663 970

1801-09 771 372 970

Det går klart fram av denne tabellen at for alvor tok salget av jordegods til fra 1760-70-årene av og utover, i samsvar med den stigende prisutviklingen. Som det framgår av oversikten over jordeiendomsforholdene i Eidanger, var det også i noenlunde samme tidsrom at overgangen til bondeselveie raskest gikk for seg. Eiendommene i bygda steg da til en pris som aldri før. Riktignok økte ikke den reelle verdien like sterkt som den nominelle. Den virkelige pengeverdien på 1700-tallet kan en noenlunde finne ut ved å sammenlikne med kuprisene. I skifteprotokollene er verdien av en ku oppgitt til om lag 4 til 5 rd. i :slutten av 1600-tallet, og denne prisen holdt seg til ut i 1750-årene, da kuprisene gjerne kom opp i 5 til 6 rd. I 1760-årene kunne de variere fra 5 til hele 18 rd., men holdt seg normalt på 6 til 8 rd., og dette fortsatte å være tilfellet helt fram til århundreskiftet, da kuprisene økte til gjennomsnittlig 13 rd. Fra om lag 1720 til 1809 steg med andre ord kuprisene med fra cirka 260 til 325 prosent, mens eiendomsprisene vokste med gjennomsnittlig hele 1285 prosent pr. hud.

Akkurat dette tallet må vel tas med atskillig forbehold, men visst er det at eiendomsprisene også reelt sett tok til å øke voldsomt. Dette skyldtes en stadig større etterspørsel etter jord og fast eiendom ut gjennom århundret. Det økende folketallet kan ha bidratt til dette. Enda mer gjorde sannsynligvis de stigende trelastprisene i annen halvdel av 1700-tallet, som fikk skogsgårdene til å stige særlig høyt i pris og bli spesielt ettertraktet. Mulig er det også at selve jordbruket og husdyrholdet ble mer lønnsomt.

De høye jordprisene som utviklet seg, stod ikke lenger i noe rimelig forhold til landskyldinntektene som borgere og andre jordherrer kunne få inn av brukerne. I stedet foretrakk de å sette sin kapital i annen virksomhet, eller å låne ut penger mot pant i jord, som ga høyere rente enn de gamle landskyldinntektene. Låntagerne var oftest tidligere leilendinger, som nå kjøpte den gård de drev, enten fra samme borger som nå ga dem kreditt, eller fra en annen jordherre. Ved å gi slipp på eiendommene sine ga borgerne riktignok også opp det direkte herredømmet over skogen, og dermed tilsynelatende muligheten til å kunne utnytte den fullt ut. I virkeligheten beholdt likevel de tidligere eierne ofte en sterk kontroll over den. I mange salgsbrev, særlig de som Lars Nielsen utstedte da Leerstang-dynastiets store eiendommer i bygda ble solgt, forpliktet brukerne seg til å tilby selgeren og hans etterkommere først av alle den trelast de til enhver tid måtte ha å selge.

Når bøndene betalte av på pantobligasjonene sine, betydde det at de fremdeles måtte dele utbyttet av gårdene sine med borgerne som tidligere hadde eid dem, og oftest fikk borgerne i rede penger mer enn før. Det som fikk bøndene til å gå med på forandringen, kan, nok delvis ha vært den større anseelsen det ga å være selveier med odelsrett. Til dette kom at tross alt kunne de nå drive både gården og utnytte skogen friere enn da de var leilendinger. Den enkelte gårdbruker kunne som selveier være trygg på ikke å bli oppsagt fra gården for å ha hogd for mye i tilliggende skog for eksempel, og han kunne i høyere grad dra nytte av eventuelle forbedringer han selv gjorde på bruket sitt.

Det var i det hele tatt på lang sikt at fordelene ved å være selveier gjorde seg mest gjeldende, og da særlig i forbindelse med pris- og lønnsnivået. Ettersom jordprisene fortsatte å stige, kunne bonden kvitte seg med mer og mer av sin gjeld. Dette skyldtes blant annet at prisene ved kjøp til selveie, med enkelte unntak som skyldtes visse særskilte jord- og skogspekulasjoner, gjennomgående var lavere enn de alminnelige eiendomsprisene. Solgte bonden videre igjen, kunne han fort tjene opp det han hadde lagt ut. Dette var tilfellet med flere av brukerne av det godset som hadde vært lagt til lagmannen i Skien. De overtok det for en temmelig lav pris i 1802. Alt få år senere hadde flere solgt hele gården sin eller stykker av den til en pris som var minst dobbelt så høy som den de selv hadde gitt.

Til tross for at slike muligheter fantes, ser ikke gjeldsbyrden for bøndene i Eidanger ut til å ha gått konstant ned. Det er riktignok vanskelig a si noe sikkert om dette, fordi pantobligasjonene bare er ufullkomment bevart i pantebøkene. Noe kan en imidlertid også lese ut av skiftene som gir oversikt over brutto- og nettoformue. Slett ikke i alle tilfelle er pantegjeld oppgitt særskilt, selv der den må ha eksistert. Oppgaven på side 294 omfatter derfor den samlede gjeld, men en god del av denne har nok oppstått på grunn av eiendomskjøp. I alt 261 skifter etter bønder danner grunnlaget for tabellen.

Gjeldsbyrde i Eidanger ifølge skiftene fra cirka 1666 lil 1809

Selvsagt blir dette materialet noe tilfeldig fordi det slett ikke overalt ble opptatt skifte, og fordi det som ble ført opp i skifteprotokollene, kan ha vært noe vilkårlig. Det ser til tross for dette ut til at gjeldsbyrden i Eidanger blant bøndene var temmelig svingende, og dette må ha hatt sammenheng med god eller dårlig avkastning i selve landbruket, skiftende trelastkonjunkturer og mengden av eiendomsinnkjøp. Å dømme etter skiftematerialet ser det ut til at fram til om lag 1740 gikk gjeldsbyrden ned. Så økte den en del igjen, nok ikke minst på grunn av de meget dårlige åringene som nå satte inn en tid. Deretter klarte atter bøndene over en tjueårsperiode å kvitte seg med en, del av sin gjeldsbyrde, til den i 1780-årene på nytt økte voldsomt. Denne gangen var grunnen sannsynligvis den store overgangen til selveie som nettopp i disse årene skjøt fart. For å kunne overta de gårder de drev, måtte bøndene atter ta opp store lån. Disse lånene klarte de, delvis takket være de stadig stigende eiendomsprisene og delvis på grunn av de forholdsvis gode trelastkonjunkturene, å kvitte seg med omtrent halvparten av fram til århundreskiftet. Deretter tok på nytt gjeldsbyrden til å stige. Denne gangen må det ha vært en utstrakt dyrtid sammen med til dels dårlige år, som forårsaket stigningen. Spekulasjon i trelasthandel og skipsfart kan også ha gjort sitt. Atter ble bøndene på grunn av gjeld tvunget til å selge litt jord til borgerskapet; borgerne må som før nevnt, ha sett på oppkjøp av fast eiendom som en sikker investering under Napoleonskrigene. Bøndenes økonomiske framgang ble dermed litt bremset, men ikke på noen måte stanset.

De økonomiske forhold i bygda lå nå til rette for dem. Med overgangen til selveie kunne bøndene som nevnt hogge fritt i egen skog. Husmannsvesenet ga dem billig arbeidskraft og betydde at nytt land ble dyrket opp. Overskuddet av gårdsproduksjonen ble antagelig høyere, og kjøring og kullbrenning kastet også noe av seg. Alt dette førte til at bøndene i Eidanger stort sett kom til å sitte i helt andre kår ved slutten av 1700-tallet enn ved begynnelsen.

Grunnlaget ble også lagt for den store framgangen de skulle komme til å få i det neste århundret. De skulle etter hvert komme til å ta ledelsen på alle områder av bygdelivet, det økonomiske, så vel som det politiske og administrative.

Dette var imidlertid noe som skulle komme senere. Ennå stod borgerskapet høyest. Fremdeles var det borgerne, sammen med embetsmennene, som var de ledende og mest ansette i bygda. De «kondisjonerte» så alle opp til. Ikke minst kom deres makt, rikdom og selvsikkerhet til syne ved det selskapsliv de førte, og som stod i den skarpeste motsetning til den tilværelse det store flertallet av innbyggerne i Eidanger kjente.

På landstedene som Breviks- og Porsgrunns-borgere eide i bygda, gikk det ofte lystig til. Borgerne drog dit ut om sommeren, nøt landlivet, gikk på jakt og fortsatte å leve samme selskapelige liv som i ladestedene, om enn i enklere former. På Stridsklev hadde for eksempel kammerjunker Severin Løvenskiold en herlig sommerbolig. Hans slektning Bartolomæus Løvenskiold skildret gården som et «meget angenernet Lyststed, hvor er de skjønneste Skovlunder, der paa den fornøyelige aarets tid fremvise mange yndighede og er en smukk eremitasje.» I 1780-90-årene, i sorenskriver Norss' tid, ble Nordre Tveten litt av et sentrum for de «kondisjonertes» selskapelighet. Jacob Aall, den kjente Eidsvollsmannen og jernverkseieren, mintes sine søndagsbesøk der som noe av høydepunktene i barndommen, selv om sorenskriveren selv, ifølge Aalls utsagn, var en lite dannet mann, men munter og glad i barn. Hans kone var en stille og meget vennlig kvinne. Kapellanen i Brevik, Claus Pavels, senere biskop i Bergen, ble også i løpet av sin embetstid i prestegjeldet en god venn av sorenskriveren. De gangene han prekte i Eidanger kirke, pleide han å spise middag hos ham. Tross sin takknemlighet for dette kunne heller ikke Pavels dy seg for å karakterisere sorenskriveren som en «væver», noe han også mente sognepresten var. Breviks-borgerne var slette, etter denne prelats oppfatning. Om bygdefolket i Eidanger sier han derimot i sine endringer ikke ett ord. Sannsynligvis visste hverken han eller de fleste andre «kondisjonerte», den baktalte sorenskriver kanskje unntatt, noe større om livet blant de samfunnsklasser som ble ansett for å være ringere. Ulikheten i levemåte var for stor og den daglige omgang for liten til at dette kunne skje.

Enkelte virkelig velstående bønders levevis og rikdom var til tross for dette ikke svært forskjellig fra de «kondisjonertes». Den økonomiske framgang som utover på 1700-tallet fant sted til beste for gårdbrukerne, kan atter skiftene fortelle litt om. Tabellen på side 296 viser omtrentlig nettoformue for bøndene på 1700-tallet.

Tabellen forteller om forholdsvis store svingninger i bøndenes formue alt på slutten av 1600-tallet. Enkelte fallittbo ble registrert, men også like mange skifter til en verdi av 200-300 rd., noe som etter den tids pengeverdi ikke var noen liten sum. Da som senere kan fallittboene ha oppstått på grunn av feilslåtte trelastspekulasjoner, brann eller ulykker. Ikke nødvendigvis var det alltid de minste gårdene som ble registrert som fallittbo. I skifter etter husmenn var i de fleste tilfelle bruttoformuen større enn gjeldsbyrden. Stort sett pleide skiftene både på husmannsbruk og mindre gårder å ligge på mellom 0 og 100 rd. Skillet mellom denne gruppen og de rikere boene økte etter hvert utover i århundret, og ble i skiftene for alvor markert fra om lag 1750 av og senere. Formuer på over 1000 rd. dannet seg, og til tross for prisutviklingen var dette svært meget for bønder å sitte inne med.

Nettoformue fordelt på antall skifter i Eidanger cirka 1666-1809

50 til - 2 2 2 1
0 til - 50 2 2 3 8 2 4 4 3

0 til 50 5 8 2 5 l i 1 13 14 13 6
50 til 100 1 2 5 2 7 9 4 5
100 til 200 2 3 3 7 4 4 3 1 7
200 til 300 3 2 1 2 3 1 4
300 til 400 1 1 1 1 4 1 1
400 til 500 2 1 2
500 til 600 3
600 til 700 2 2 1
700 til 800 l 1 3 1
800 til 900 2

900 til 1000 3

1000 til 1100
1100 til 1200 1 1
1200 til 1300
1300 til 1400 1
1400 til 1500 1
1500 til 1600 2 2
1600 og mer 1 3 1
Totalt 12 14 14 22 13 25 38 52 32 40

Utvilsomt var det først og fremst fortjenesten på trelasten som forårsaket at så store rikdommer kunne danne seg. I skiftene fram til 1760-70-årene, da bøndene for alvor tok til å kjøpe jorda, finner en ikke noe stort skille mellorn selveiere og leilendinger, men vel mellom brukere av visse skogsgårder og andre. Brukerne av lagstolgodset rundt Langangsfjorden ser ut til å ha vært temmelig velstående. Det samme var tilfellet med enkelte bønder i Bjørkedalen.

Mot denne rikdommen blir husmennenes fattigdom tydelig nok. En kan sikkert gå ut fra at det lille de etterlot seg, bare sjelden ble oppført i skifteprotokollene. Selv i de tilfelle det hendte, var det gjennom hele århundret meget sjelden at en husmann etterlot seg mer enn fra 20 til 50 rd. Mot dette kan en sette den gjennomsnittlige nettoformuen i det samlede skiftematerialet, enker og voksne bondebarn inkludert. Den svarte i årene 1666 til 1700 til om lag 65 rd., 1700-29 til 51 rd., 1731-39 til 82 rd., 174049 til 69 rd., 1750-59 til 168 rd., 1760-69 til 142 rd., 1770-79 til 128 rd., 1780-89 til 305 rd., 1790-99 til 290 rd. og 1800-09 til 347 rd.

Årsakene til svingningene i den gjennomsnittlige nettoformuen må være de samme som tidligere er nevnt angående svingningene i gjeldsbyrden. Så å si alltid var den gjennomsnittlige nettoformuen større enn formuen oppgitt i husmannsskiftene. Regner en med alle de fattige husmannsbo som aldri ble oppført i skifteprotokollene, må den totale gjennomsnittsformuen for bøndene i Eidanger ha vært mange ganger så stor som den formue husmennene satt inne med.

De bedrede økonomiske kår for bøndene førte naturlig nok til en atskillig høyere levestandard for dem. Enkelte av dem levde som nevnt ikke så mye dårligere enn de «kondisjonerte». Helt etter øvrighetens smak var ikke dette. Almuen på landet skulle gå enkelt kledd, og kjenne sin plass i samfunnet. Fogden i Nedre Telemark og Bamble klaget svært over den altfor overdådige klesdrakten bøndene i Eidanger og nabobygdene hadde lagt seg til. Der så en kvinnene når de var iført søndagspynt, bære fint bomullstøy, silke og kniplinger, mens mannfolkene gikk i bukser av utenlandske tøyer, vester og kryss i brystet. Det siste var det nå likevel mest yngre personer som bar.

Årsaken til all denne luksusen, mente fogderi, var delvis den forkjærlighet for alt fremmed og utenlandsk som var en alminnelig foreteelse blant bøndene i Norge. For fogderiets vedkommende skyldtes den imidlertid også mangel på egne råstoffer til å forarbeide klesdrakten av. Dessuten manglet bondekvinnene øvelse i 'a tilvirke sitt eget og familiens tøy.

En stor del av de grove ull- og lerretstøyene som bygdefolket brukte, ble likevel hjemmeprodusert, og når utenlandske varer ikke var å få, mente fogden at distriktets egen tilvirkning ville nå en større fullkommenhet. Han foreslo derfor at det ble nedlagt fullstendig forbud for bondestanden mot å kjøpe eller bære utenlandske klær. Videre burde det i hvert prestegjeld opprettes en undervisningsanstalt for håndarbeid som foreldrene skulle være pliktige å sende pikebarn til. Som lærere kunne brukes kvinner fra Hedmarken og andre steder der husfliden stod høyt.

Disse forslagene førte ikke til noe. Fogden fant det stadig nødvendig å advare almuen mot all klesluksusen. Lensmannen fikk beskjed om å gå foran med et godt eksempel. Han og hans familie skulle vise den største enkelhet i klesdrakten, og mest mulig bruke hjemmevirket tøy. En kongelig forordning som tilholdt almuen å gå enkelt kledd, skulle lensmannen ofte og iherdig innskjerpe for sognets innbyggere. «Og skulle desuagtet nogen enten han er ung eller gammel, fremmede eller ikke fremmede, sætte Stolthet i, at fremvise sig i een kostbar og glimrende Paaklædning, bør enhver anse han med den dybe Foragt og Beskemmelse som denne skendige Optræden - - saa vel fortiener». Den voldsomme festingen, ved bryllup og begravelser prøvde også fogden å legge en demper på. Han mente det klarte seg med et tarvelig måltid i stedet for for alt det sterke ølet som ble servert. Bryllupsgjestene burde få lov til å være sammen til annen dags middag, men skikken med at ungdommen annen dags kvelden møttes på bryllupsgården til dans, var ikke bra, for de tok nattelosji på andre gårder og fortsatte gjerne også tredjedagen. 32 gjester var nok i et bryllup. Det var beklagelig at alle de ubudne som innfant seg i bryllupet for å få almisse, ikke var hjemfalne til straff.

Boligene utgjorde et meget iøynefallende skille mellom de forskjellige samfunnsgruppene i Eidanger. Vi skal se litt nærmere på hvordan henholdsvis borgere, bønder og husmenn bodde, og nevner tre forholdsvis typiske eksempler.

Nordre Tveten, som var i borgerlig eie, og der «kondisjonerte» stadig holdt til, ble besiktiget i 1770. Gården bestod da av flere hus, og mange var vel utstyrt. I hovedhuset var det flere rom. Nordre stue hadde fire fag vinduer som var innrammet i kittrammer. En to etasjes kakkelovn varmet opp denne stua, og den ble god og lun, for en svær brannmur var ført opp. Veggene var upanelte og utrukket. På østre kant av hovedhuset var et sengekammers. Også i dette rommet var det fire fag vinduer og kakkelovn. På nordsiden sønnenfor sengekammerset var kjøkkenet med svær skorstein og ovn. Utenfor kjøkkenet var forstua, og i nærheten et «appartement». Midt i bygningen var matboden innrettet, og i nærheten var atter et kjøkken til bruk for de søndre værelsene i hovedhuset. Også i dette kjøkkenet stod det en svær skorstein og en ovn.Tjenestepikenes kammers lå øst for dette. Det hadde et enkelt større vindu og et fag småvinduer. En jernkakkelovn varmet opp rommet. Gulvet var «brøstfeldig», stod det i besiktigelsespapirene. I søndre stue var også fire fag kittvinduer, en kakkelovn på to og et halvt skippund og en stor brannmur. Veggene var her likeledes upanelte og utrukne. Nær ved var barnekammerset og i tilknytning til det en mellomgang, der det på begge sider var to små kott. Ovenpå i hovedbygningen var det en stor sal over nordre stue. Noen kakkelovn fantes ikke der, men skorsteinsrøret nedenfra gikk opp gjennom dette værelset. Fire fag vinduer lyste opp rommet. Øst for det lå et kammers, likeledes uten kakkelovn. Et annet tilstøtende kammers lå sønnen

for det igjen. Ute for enden av svalen, syd for salen, lå en matbod og et privét, vegg i vegg. Sørenden av 2. etasje var innredet på samme måten i speilvendt orden, med sal, kammers, og i stedet for matbod «klædeskammer».

Under hver ende av huset lå kjellerne, mens det på midten ikke var gjort noe særlig grunnarbeid. Her hvilte huset bare på en mur som ikke stakk synderlig dypt ned.

Tvers overfor hovedbygningen stod på vestsiden bryggerhuset, med innmurt bryggepanne av jern og brennevinskjele av kopper. I huset var også en 20 tommer bred bakerovn. Huset hadde to fagvinduer.

Videre fantes i nærheten av uthus en kornbod, en rullebod, en melkebod og adskilt fra den med en bordkledning, drengestua. En enkel kakkelovn, halvannet skippund tung, gammel og i stykker, varmet opp der. Drengestua var helt uten panel og i det hele tatt i miserabel stand. Nær ved var vedskjulet, og i tilknytning til det et annet gammelt lite hus, også brukt til 'a oppbevare brensel i. Stallen hadde seks spilltau. Ladebygningen, syd for stallen, bestod av to lader med låve i midten.

På østsiden av det stod vogriskjulet og nær ved fehuset, innrettet med tretten båser. Grisene hadde sitt eget svinehus. Vann fikk både de og hele gårdens besetning for øvrig fra brønnen på sørsiden av gården.

Med denne svære gården kan sammenlignes et mer vanlig bøndebruk, Kjendalen, som ble besiktiget på omtrent samme tid. Her stod et stuehus, laftet av grantømmer. To små vinduer var alt som skaffet det lys og luft. En annen stue med to soveka'ver stod også på gården. Den var likeledes laftet av grantømmer og spontekt med granbark. Uthusene var en lade med låve, et gammelt fehus, en spontekt stall, et fjøs med trev over, enda et fjøs av eldre dato og nok et fjøs og en stall, alt sponkledd og tømret. To seterbuer stod også innenfor selve gårdens område. De var satt opp av fremmede, som hadde «nodt Sætter her paa Gaarden».

Langt ringere enn dette var husmannsplassene. Fra en besiktigelse av plassen Rødningen under Kjendalen sees det at den bestod av en liten stuebygning med kåve foran, tekt med rød teglstein, stall med to spilltau, og to gamle lader tekt med bordtak. Alt sammen var av atskillig mindre dimensjoner enn husene oppført på Nordre Tveten, eller Kjendalen.