Harald Hals: Eidanger bygdehistorie. B. I

Sjøfarten

For de ytre kyststrøkene i Eidanger spilte nok også sjøfarten en viss rolle, men kildene som forteller om den på 1700-tallet, er uklare. Når trelastkonjunkturene og dermed som regel også skipsfartskonjunkturene var på topp, ble det bygd en del skip ved Porsgrunn og Brevik, men kanskje ikke så mange i selve Eidanger. Med full sikkerhet kjennes bare et par skip som er bygd her, nærmere bestemt på Herøya. Det ene som het «Tre Søstre», målte 24½ kommerselester og var bygd i 1765. Det var utstyrt som fullrigger eller som et skip, som denne skipstypen gjerne den gang ble kalt. Den andre skuta som så dagens lys på Herøya, var galeas «Patriarchen Jacob» på 15 kommerselester, bygd i 1770. Begge disse tilhørte skipper Lars Rolfsen Herøen, med konsorter.

Det ble sannsynligvis bygd noen flere skuter enn disse to i Eidanger, blant annet temmelig sikkert et par på Håøya. I 1750 beklaget Nels Ouvensen Haaøen seg over at skuta hans, «St. Anna», drektig 13½ kommerselester, hadde støtt på grunn under en reise fra Arendal med malm, - «hvor den sanck ned med Top og Tavl». - «Mandskabet fich ikke det allermindste bierget med sig undtagen Deres Baad, som de med stor Nøed fich ud og med en større lifs fare kom fra Borde med».

Også tidligere hadde Nels Haaøen vært uheldig. I 1734 mistet han en kreiert som han førte, og som han eide halvparten av. Den het «St. Johannes», og var på sin siste reis lastet full med trelast som Nels Haaøen selv eide.

Etter det siste forliset i 1750 satt han hardt i det, og fikk mange kreditorer på halsen. Samme Nels Haaøen kan forøvrig ikke finnes oppført i Skiens borgerrulle. Borgerskap har han nok sannsynligvis likevel hatt, ellers ville dette ha blitt brukt imot ham i retten, der han på grunn av sin store gjeld søkte om «Kongelig Naade» med hensyn til skatten. Mange bønder var det nok ikke i Eidanger på 1700-tallet som åpenlyst våget seg på å drive egen skipsfart, og dermed bryte de strenge handelsprivilegiene for borgerne. Som nevnt var kanskje Anders Olsen Lønne ikke et unntak fra denne regelen.

Hvor mange sjøfolk det egentlig fantes i Eidanger på 1700-tallet, er vanskelig å si. I manntallet av 1725 er det ikke oppgitt at noen var sjømenn av profesjon. Folketellingen av 1769 derimot opplyser at i Eidanger og Brevik sammenlagt var det 95 mann som ernærte seg av sjøfart eller fiske. Noe mer fullstendige tall enn dette finnes ikke. Bartholomæus Løvenskiold opplyser i sin beskrivelse av Bratsberg amt at på den tid den ble skrevet, om lag 1784, fantes i selve Eidanger seks skippere, alle med borgerskap. Hvor mange sjøfolk bygda hadde, sier han ingen ting om.

Det er mulig at Eidanger i slutten av århundret hadde færre sjøfolk enn tidligere, og at skipsfarten spilte mindre rolle for bygdefolket da. Mot dette taler den stort sett oppadgående tendens både i trelast- og skipsfartskonjunkturer, som overalt ellers i Nedre Telemark og Bamble fogderi gjorde seg gjeldende. Det selsomme er bare at i folketellingen av 1801 setter ikke sjøfarten store spor etter seg. Den opplyser bare om en skipper og to «sjøfarende» i handelsflåten, mens to mann hadde vervet seg til krigsflåten, og nitten personer stod innrullert i den. Sannsynligvis betydde nok sjøfarten noe mer for Eidanger enn disse tallene kan tyde på. I likhet med hva som må ha vært tilfelle med Porsgrunn, tok folketellingen av 1801 antagelig ikke med alle sjøfarende som var ute på reise på det tidspunktet selve tellingen foregikk. Hvor mange sjøfolk det her eventuelt kan ha vært tale om, er uråd å si. Vesentlig må det ha vært yngre, ugifte bonde- eller husmannssønner som har vært ute. Mange kan de i alle fall ikke ha vært. I motsetning til hva tilfellet var i Porsgrunn, finner vi intet stort kvinneoverskudd i Eidanger. Alt i alt var det omkring 1800 ikke på mer enn cirka 7%. I den aldersgruppen en stor del av sjøfolkene skulle tilhøre, 16-24 år, finner vi praktisk talt balanse mellom de to kjønn.

De fleste sjøfolk fra Eidanger må ha stått ombord i Porsgrunns- eller kanskje aller helst Breviks-skuter. Studerer vi oppgavene i tollregnskapene over skipsfarten i disse to ladestedene, vil vi finne at den på slutten av 1700-tallet og de aller første årene av 1800-tallet ikke hadde det imponerende omfanget den siden skulle få. I 1800 hadde Porsgrunn 20 skuter på i alt 1946 kommerselester. Mannskapet på Porsgrunns-skutene kom, foruten fra selve ladestedet, fra en rekke bygder rundt om, men bare en mindre del kan ha vært fra Eidanger. Mer ensidig geografisk rekruttering var det nok til Breviksskutene. Her kom mannskapet stort sett fra Brevik eller Eidanger. I 1800 var det imidlertid ikke mer enn ni skuter på i alt 715 kommerselester som hørte hjemme i Brevik.

Til tross for bedrede trelast- og skipsfartskonjunkturer var med andre ord ennå både Porsgrunns og Breviks skipsfart forholdsvis beskjeden. Tross alt kan følgelig sjøfarten ikke ha spilt noen stor rolle for Eidanger. De to nærmeste ladestedene hadde såpass få skuter at bare et begrenset antall folk fra bygda kunne få hyre. Bare få drog lenger av sted for å ha mulighet for å dra til sjøs. Først fra omkring 1850 av og utover tok for en tid sjøfarten og skipsbyggingen til å bli et av de mer viktige innslag i Eidangers økonomiske liv. Da steg også tallet på sjøfolk voldsomt.