Harald Hals: Eidanger bygdehistorie. B. I

Skogen

Alt i alt ga hverken jakt, fiske, husdyrhold eller jordbruk bøndene noe økonomisk overskudd. Hvordan var det likevel mulig for dem å kjøpe inn nødvendig korn, betale sine skatter, etter hvert legge seg til en større luksus i klær og boliger, samt atter gjøre seg til eiere av de gårder de brukte? Det var en rikdomskilde i Eidanger som var meget betydelig, tross alt kanskje ikke mindre enn på 1600-tallet, og det var skogen.

De offentlige myndigheter var fullt klar over dette. Skattene til kongen, opplyste fogderi, var det aldri mulig å kreve inn før ved «Michæli Tid», det vil si cirka 29. september, da bøndene fikk betaling for tømmeret sitt.

Fortsatt var det mest smålast skogene i Eidanger kunne produsere. Ikke alle gårdene i bygda hadde like mye trelast å selge. Ifølge lensmannens opplysninger, gitt i manntallet av 1725 og i en særskilt opptegnelse av 1727, var det knapt med skog på selve Eidangerhalvøya. Den beste skogsgården der var Kjørholt som hadde en «temmelig god skoug», der det kunne drives ut 24 fots gran og fås 25 fots furubjelker samt jufferter og sperrer. På Heistad derimot var det bare skog til jufferter og sperrer. Skavraker hadde også skog til litt smålast og jufferter. Av skogen ved Hvalen kunne det drives ut noen få 24 fots granbjelker samt jufferter og sperrer. Ved Skjelsvik og Ørstvedt var det også bare skog til litt jufferter og sperrer. Søndre og Nordre Ås hadde sin skog i sameie. Den holdt til litt granbjelker og likeledes til jufferter og sperrer. Furuskogen ved Hovholt kunne også produsere litt av de to sistnevnte produktene. De andre gårdene på selve Eidangerhalvøya hadde ikke skog annet enn til gjerdefang og brenneved, knapt nok det en gang. Langt bedre stod det da til i andre strøk av bygda.

I Bergsbygda hadde Lerstang god skog av furu og gran til bjelker, jufferter, sperrer og annen smålast. På Oksum holdt skogen til 24 fots granbjelker og jufferter og smålast. Det samme var tilfellet med Berg, Ramberg, Rørarød og Røra. Bjønnes hadde likeledes god skog av furu og gran til bjelker, jufferter, sperrer og annen smålast. På Sandøya kunne også hentes mye smålast. Bjørkøya hadde småskog til jufferter og sperrer, og det samme var tilfellet med Håøya.

Innerst inne i Eidangerfjorden var skogen utmerket. På Bjerkevold med Tråholt kunne det drives ut mye av bjelker og smålast.

Innover i Bjørkedalen, på Nordre og Søndre Lunde, Flogstad, Siljan, Kvestad og Nordal var det også god skog som var skikket til all slags smålast og til bjelker. Best av all skog i hele Eidanger var den som fantes rundt Oklungen. Av den kunne drives både tømmer til sagbord og smålast. Nettopp fordi Oklungskogen var så god, fikk bøndene selv liten glede av den. I begynnelsen av 1700-tallet slo Larviks-greven den under seg.

Nedover i Marka var også skogen bra, om enn ikke så god som i Bjørkedalen og Oklungen. Fra Kjendalen, Solli og Viersdalen var det utelukkende smålast, jufferter, sperrer samt litt bjelker som ble utført. Det samme var tilfellet med Sundsåsen.

Nede ved fjorden og lenger sørøst var skogen utmerket. Både Langangen med Lønnebakke og Bassebu hadde godt med skogsvirke av gran og delvis furu til bjelker, jufferter, sperrer og annen smålast. Det samme var tilfellet med Halvarp og med Nøklegård, om enn skogen til disse gårdene var noe mindre veksterlig.

I likhet med hva som var tilfellet med innmarka, var også skogen som oftest utskilt mellom de forskjellige brukerne av gården. Det eneste som ser ut til å ha vært felles, var havnehage for buskapen. Årsaken til dette var mye kostnadene med å sette opp gjerder rundt havnehagene, noe som følgelig ikke ble gjort. Fogden mente dette var svært skadelig for skogen. Den kunne bli helt oppgnagd av husdyr. Skikkelige gjerder burde derfor bli satt opp. De burde vedlikeholdes av hver bonde i samsvar med hvor mye skyldsatt jord han brukte. Eieren av grunnen der fegata, «reksteveien», gikk, burde ha litt ekstra vederlag.

Det var nok tross alt for mye hogst, ikke gnaging av husdyr, som gjorde at skogen ikke nådde opp i de store dimensjonene, bortsett fra i traktene rundt Oklungen. I 1702 ble det holdt en opptelling over hoggen trelast. Det ble da funnet i alt av gran- eller furubjelker 82 tylfter og to trær. Av dette hadde 20 tylfter og 9 trær en lengde på under 9 alen og en bredde på under 10 tommer. Det øvrige var fra 12 til 18 alen langt. Gjennomsnittet var om lag 15 alen. Bredden lå vanligvis på i fot. Når det gjaldt juffers og sperrer, var bredden normalt fra 1 fot til 11 tommer.

Selv om nok den totale mengden av trelast var langt større enn det opptellingen av 1702 oppga, er det all grunn til å tro at selve dimensjonene på den er riktig opptegnet. Med unntak av skogen rundt Oklungen var det ingen steder bygda hadde noe trevirke som egnet seg til sagbord. Nesten alt sammen gikk til smålast og bjelker. Det ble fortsatt solgt til dem som var mest interessert i den slags last, nemlig nederlendere og skippere fra Ost-Friesland. Som tidligere gikk handelen for det meste over Brevik. Skogene i Eidanger lå slik til at det var lettere å frakte trelasten dit. Mot Porsgrunn lå for flesteparten av bøndene i Eidanger strømmen i Frierfjorden og stengte for framdrift av tømmeret. Litt ble nok fremdeles solgt direkte av bygdefolket til de utenlandske skippere i viker og småhavner, tvert imot all rådende lov og rett, inen mesteparten av trelasten som ble utført fra Eidanger, ble nå overtatt av kjøpmennene i Brevik som på sin side forsøkte å selge den videre med mest mulig fortjeneste.

Breviks-kjøpmenn som Lauritz Nielsen Leerstang, broren Jacob Nielsen Leerstang, Anders Nielsen, David Chrystie og Søren Christensen Berg i begynnelsen av 1700-tallet, Gregers Bentsen, Hans Chrystie, Jørgen Clirystie, Niels Larsen Leerstang, Albert Blehr d.e. og Hans Knudsen i midten av århundret og Hans Erichsen, Hans Christie og Bent Blehr i slutten av århundret var velkjente nok i Eidanger. Delvis eide de også selv jord og skog i bygda, og ikke få i Eidanger stod i gjeld til dem. I dårlige tider forskutterte kjøpmennene i Brevik bøndene med penger eller levnetsmidler, som så skulle betales tilbake med tømmerleveranse neste vinter og vår. En del gårdbrukere hadde meget vanskelig for å klare sine økonomiske forpliktelser, og ble stadig mer gjeldbundne.

I en viss grad hang dette sammen med at fortjenesten på trelasten kunne være temmelig uviss. Konjunkturene var meget skiftende. Den ene krig avløste den andre på 1700-tallet, og avbrøt ofte handelen for en tid.

For utførselen fra Brevik av bjelker og smålast gjorde dette seg særlig gjeldende. Disse produktene ble som regel utført til land som gjerne ble trukket med i de store europeiske konfliktene.

I begynnelsen av 1700-tallet, og særlig under den Store Nordiske Krig fra 1709 til 1720, hadde trelastutførselen en forholdsvis låk periode. Så inntraff en høykonjunktur fram til om lag 1725, avløst av et langvarig tidsrom da etterspørselen igjen var mindre og prisene synkende. Til tross for dette holdt bjelke- og smålastutførselen seg forholdsvis bra og lønnet seg noenlunde. Siste halvpart av 1700-tallet var preget av en rekke konjunktursvingninger av kort varighet. I politisk henseende var dette en ekstra urolig tid ute i Europa, med stadig krigerske forviklinger. Trelastutførselen kunne derfor på kort tid nå en voldsom boom, avløst av et like voldsomt krakk. Fasit ble nok tross dette at fortjenesten på skogsvirket i det store og hele var ganske bra, men uten iherdig egeninnsats klarte ikke Breviks-kjøpmennene å legge seg opp noe. Konkurransen dem imellom var hard. Ofte satt de inne med mer trelast enn det var etterspørsel etter. Da gjaldt det for den enkelte kjøpmann først av alle å få kontaktet en eller annen nederlandsk eller ost-frisisk skipper, som kunne avta en del fra ham. For å sikre en gunstig handel var det fast skikk at skipperne av selgerne fikk gaver, som f. eks. sølvskjeer eller rede kontanter.

Noe som tilsynelatende kunne ødelegge både Breviks-kjøpmennenes og Eidanger-bøndenes fortjeneste på bjelke- og smålastutførselen i like høy grad som dårlige konjunkturer, var de forskjellige bestemmelsene angående hogst i skogen. For å hindre at den ble snauhogd, sendte kongen i 1726 og i 1728 ut forordninger som begrenset hogsten av smålast. Det ble bare tillatt å hogge smålast i egen skog, der hvor det ikke fantes sagtømmer, men da dette siste var tilfellet over storparten av Eidanger, ble ikke disse bestemmelsene altfor merkbare for bygda. Langt verre var en forordning av 1754, som forbød all utførsel av smålast til fremmede steder, unntatt Danmark. Skulle denne bestemmelsen bli gjennomført, ville både Breviks-kjøpmennene og Eidangerbøndene bli fullstendig ruinert. Alt samme året søkte de handlende i Brevik og Porsgrunn stattholderen i Kristiania om opphevelse av forbudet. Ikke så få av dem hadde alt på forhånd akkordert med sine lastmottakere i utlandet om den last de skulle skipe til dem om våren. For denne gangen fikk de tillatelse til å utføre det som alt på forhånd var avtalt.

Gang på gang i de etterfølgende år måtte også myndighetene lempe på forbudet av 1754. Dette skyldtes at kampen mot forbudet ble hard. Nederlandske og ost-frisiske smakker fortsatte å utføre forbudt last like fullt. Hadde de ikke noe når de seilte ut fra Brevik eller Stathelle, la de bare inn i en uthavn og tok lasten ombord der.

De lokale myndighetene i Nedre Telemark, som visste hvor avhengige skatteinnkomstene var av smålastutførselen, var neppe særlig ivrige etter å stoppe trafikken. Bare motvillig måtte de av og til, etter press fra høyere hold, foranstalte undersøkelser. En slik undersøkelse kom på stattholderens ordre i gang i 1759, forårsaket av en anmeldelse av kjøpmann i Brevik, Johan Friderich Langelow, som visstnok hadde personlige grunner for å hevne seg på sine standsfeller i distriktet. Ved en undersøkelsesforretning ble det i hele Eidanger prestegjeld funnet av smålast 13 tylfter og 8 stykker bjelker, 412 tylfter og 2 stykker juffers, 110 tylfter og 4 stykker sperrer, 4 tylfter og 2 stykker «trær» og 8 tylfter og 9 stykker dikepoler. Av dette ble 9 tylfter bjelker, 311 tylfter juffers, 100 tylfter og 4 stykker sperrer og 1 tylft og 4 stykker «trær» oppdaget i Brevik, 8 tylfter og 6 stykker juffers samt 2 tylfter og 15 stykker sperrer funnet i Østre Porsgrunn og 4 tylfter og 8 stykker bjelker, 93 tylfter og 8 stykker juffers, 6 tylfter og 9 stykker sperrer, 2 tylfter og 10 stykker «trær» og 8 tylfter og 9 stykker dikepoler beslaglagt i selve Eidanger hovedsogn. Eierne av denne smålasten hevdet stort sett at den bare var bestemt for Danmark, men dette stemte neppe. Ved Bukkøya ble det for eksempel funnet en svær last dekket med løvbusker og godt skjult så den ikke skulle bli oppdaget. Dette hadde ikke vært nødvendig dersom den skulle til Danmark.

Å få dømt noen for ulovlig trelastutførsel lyktes likevel ikke. Da saken kom for retten, ble den stadig utsatt fordi lensmannen, Hans Quist, aldri møtte som vitne. Han var nok redd for trelasthandlernes og bøndenes reaksjon, og hadde kanskje ikke rent mel i posen selv heller når det gjaldt salg av smålast til utlendinger. I hvert fall nektet han Langelow all hjelp da sistnevnte ble satt til å lede en del av undersøkelsene. Langelow sendte bud etter lensmannen for å få ham til å telle opp en ulovlig last som lå ved Herregårdsstranda, men han nektet. Først et par dager etter innfant han seg, men da var det ikke en stokk igjen. Noen følger for lensmannen, fikk ikke dette. De lokale embetsmennene holdt sin hånd over ham så godt de kunne, for de var alle like lite interessert som lensmannen i å få noen dømt for ulovlig trelastutførsel. Borgermester Bentsen i Skien rådde stattholderen til at det passerte ble tilgitt. Det burde heller ikke bli nedsatt noen undersøkelseskommisjon. Fikk en bevis for at noen drev ulovlig trelastutforsel, ville vedkommende straks angi andre i håp om selv å bli fri eller for å gjøre sitt eget skipbrudd ved andres tålelig. Amtmannens uttalelser gikk i samme retning. Han kom med en masse unnskyldninger for hvor vanskelig det var å få oppklart saken. Etter ordre hadde han tilsagt de impliserte trelasthandlerne å møte fram for å avlegge ed på at de ikke aktet å utføre smålasten til fremmede steder, men alt hadde vært forgjeves. Ikke en hadde møtt fram.

Stattholderen svarte med å gi en ny skarp ordre om iverksettelsen av undersøkelser, uten persons anseelse. Amtmannen lot ordren gå videre til fogden som kom med en masse utflukter og foretok seg svært lite. En auksjon som ble berammet over en del av den beslaglagte trelasten, ble uten kjøpere. Dermed kokte hele saken bort. Langelow hadde gjort seg mektig upopulær på aksjonen, både blant borgere og bønder. Etter eget utsagn ble han til og med truet på livet. En person skulle ha tilstått overfor ham at han var blitt tilbudt gode penger for å myrde ham.

Kampen mot forordningen av 1754 kunne foregå i mer lovlige former enn ved smugling. I 1786 søkte bygdefolket i Eidanger, Bamble, Gjerpen og Solum om å få lov til å drive ut og selge den last skogene kunne avgi. Igjen viste det seg at de lokale embetsmenn var forståelsesfulle. Fogden støttet fullt ut søknaden, og hevdet følgende synspunkter: Danmark-Norge trengte bare en liten del av smålasten. Bøndene måtte derfor til egen og landets skade brenne opp resten, eller la den råtne. Ble det ikke hogd i skogen ute ved kysten, ville den bare stå og tørke bort. Det hadde vært mange trykkende år for almuen. Den embetsmann som bodde blant dem, merket hvor vanskelig bøndene hadde for å skaffe det nødvendige til livets opphold og til skattene. Dessuten var det bare nyttig at den skog som ikke kunne anvendes til sagbord, ble solgt på den mest bekvemme måte. Skogeierne ville ikke på noen måte ruinere sin egen skog.

I samsvar med søknaden ble det beordret befaring av skogene i distriktet for å se hvor mye hogst av smålast de ville tåle. Sorenskriveren skulle foreta befaringen i samarbeide med lokalkjente bønder. De siste hadde forøvrig fogden stor tillit til. Han mente de utmerket godt på egen hånd kunne foreta synsforretninger. Bøndene kjente hverandres skog helt fra barneårene av. De hadde både gjett budskapen sin i den og hogd i den. Noe samhold gårdbrukerne imellom var det ingen grunn til å frykte. Den gjensidige misunnelse og angsten for at noen skulle dra fordel på andres bekostning, var for sterk til det.

Ved den befaring som kom i stand, ble det anslått at skogen i Eidanger, Bamble, Gjerpen og Solum sammenlagt ville tåle hogst av smålast, bestående av vindfall, tørre og misveksterlige trær på i alt 7778 tylfter. Halvparten av dette ble tillatt utført til utlandet, men sikkert like lite som tidligere ble denne eksportbegrensningen overholdt. Forbitrelsen mot forordningen av 1754 var like sterk som før.

Etterhånden skiftet også selve den dansk-norske regjering synet på nytten av forordningen. En endret økonomisk teori som gikk ut på å gi næringslivet stor frihet og avskaffe restriksjonene, gjorde seg gjeldende. I samsvar med dette ble i 1795 forbudet mot utførsel av smålast til utlandet endelig opphevd.

Først nå kunne følgelig de lokale embetsmenn oppgi noe om hvilke priser nederlenderne og andre utlendinger betalte for smålasten. Det avhang noe av framførselen. Den last som for det meste kunne føres over land og ikke måtte passere noen vrange fosser, beholdt best sin kulør og led minst av brekkasje. Nettopp slik last fantes i Eidanger, og den kom derfor ganske høyt i kurs. På slutten av 1700-tallet ble 18 fots granbjelker gjerne betalt med 6 rd. tylften, og var i 1804 kommet opp i 7 à 8 rd. tylften. Juffers og sperrer ble hele tida betalt med 2 à 3 rd. tylften.

I det store og hele gjorde nå bøndene i Eidanger det ganske godt på smålastutførselen. Særlig enkelte svinget seg opp til å bli velhavende kakser i annen halvpart av 1700-tallet. Mest var dette tilfellet i de mer skogkledde strøkene av bygda, som Bergsbygda, Bjørkedalen og Langangen med Marka. Gårder som ikke varhøyt skyldsatt, kunne nå komme i god pris, mens brukerne på dem ble velstående menn. Aller mest gjaldt dette Lønnebakke, der brukeren Anders Olsen, oppnådde å bli Eidangers rikeste bonde.

Hvordan han klarte dette, er forøvrig et stort mysterium. Ennå i 1725 ble ikke Lønnebakke regnet for mer enn en husmannsplass under Langangen. Mye skog lå imidlertid omkring, og det kan vel tenkes at Anders Olsen Lønnebakke, på tvers av alle privilegier og rettigheter for borgerne, har drevet en lønnsom trelasthandel med nederlenderne. Likeledes er det mulig at han også selv bygde skuter og utførte smålast på dem. Hvordan det enn var, så kjøpte både Anders og hans sønner opp en rekke gårder rundt om i Eidanger, og greide med fordel å drive ut skogen som lå under dem. Slekten holdt seg som den kan hende aller rikeste bondeætten i Eidanger fram til det store trelastkrakket i 1870-årene.

Det er forståelig at det først og fremst var på skogen omkring Langangsfjorden at Anders Olsen Lønnebakke la grunnen til sin rikdom, ved kjøp og salg med brukerne her. De aller fleste gårdene i denne delen av Eidanger var fremdeles til ut i 1790-årene lagt til lagmannen i Skien, og i praksis ser det ut til at oppsitterne her hadde tilegnet seg omtrent fri rett til høgst i skogen som tilhørte den gårdpart de brukte. Da lagmannen i 1753 forsøkte å stoppe dette for å få smålasten i lagstolskogen avsatt til en bestemt trelasthandler, tapte han saken. Det ble uttrykkelig fastslått at han ikke kunne bestemme hvem hans leilendinger skulle handle med, og i dette lå også implisert at de ved sedvane hadde rett til fri hogst. Grunnen til at dette forholdet kunne bestå, var kanskje at de lokale embetsmenn på et tidligere tidspunkt av hensyn til skatteinnkomstene aldri hadde brydd seg om å gripe inn.

Dette stod i avgjort motsetning til det vanlige leilendingsforholdet i bygda og til lovens bestemmelser. For seg selv hadde leilendingen bare rett til å hogge brenneved og gjerdefang. Ønsket han å utvirke mer, måtte han ha jordeierens tillatelse. Dette var for eksempel tilfellet med Christen Thorsen på Lerstang, som i 1804 måtte bygge opp uthusene sine. De var råtnet ned på grunn av alder. Uten videre kunne han ikke hogge tømmer til dette av skogen. Fremdeles var det Tønsberg kirke og prestebol som eide storparten av gården, og som hadde bygselretten til den. Tønsbergprestens tillatelse måtte derfor søkes. Noen lett sak var ikke dette. Tønsbergpresten satt så langt borte at han mente det var umulig for ham selv personlig å avgjøre om skogen tålte hogsten. Lensmannen fikk i oppdrag å foreta befaring på prestens vegne, og han anviste da et bestemt stykke som Christen Thorsen fikk tillatelse til å hogge i, utenom det måtte han ikke gå.

Disse strenge bestemmelser ble svært ofte brutt. Skulle de blitt overholdt, ville det ha betydd at en rekke leilendinger ikke ville ha vært i stand til å betale sine skatter eller innfri sine økonomiske forpliktelser. Ulovlig hogst i skogen uten godseiernes samtykke fant derfor sted i meget stor utstrekning. Uten videre ville ikke j ordherrene finne seg i å få sin skog forringet på denne måten. En rekke rettssaker ble følgen. Som regel endte de med at leilendingen ble oppsagt eller måtte betale en klekkelig erstatning og bot. For den vanlige bonde, som ofte var leilending, var tidene likevel slike at han ofte ble tvunget til å søke etter fortjeneste der han kunne få den. Følgelig lyktes det aldri å få leilendingene til å slutte med å hogge i skog som de strengt tatt ikke hadde rett til å ta noe av.

Fogden oppga at ved siden av tømmerhogst var trekull-leveranse til jernverkene den viktigste næringsveien i distriktet. Å dømme etter tingbøkene var dette for Eidangers vedkommende en tvilsom påstand, i hvert fall i år med høykonjunktur for smålastutførselen. På 1700-tallet lå Eidanger under både Bolvik og Fritzøe jernverkers cirkumferens. Begge disse hadde nå rett til pliktmessig forsyning av trekull fra bøndene i bygda. Fordi verkene stod fullstendig uten noen konkurrenter som bøndene kunne handle med, kunne de gi en så dårlig pris for trekullet at den ikke stod i noe forhold til det lange arbeidet med framstillingen. Omkring 1735 var 3 ort lesten vanlig takst. Ofte tjente bøndene atskillig mer på smålastutførselen, og da unnslo de seg gjerne for å oppfylle forpliktelsene sine overfor jernverkene. En rekke rettssaker ble følgen. Alltid forsvarte bøndene seg med at veien fram til jernverkene var altfor lang og besværlig, og de klarte ikke å brenne ut det trekullet som ble forlangt av dem, fordi skogen de rådde over, var for liten og ikke tålte det.

Det dukket på ny opp noen få sagbruk i Eidanger på 1700-tallet. Få av dem fikk noen lang levetid. Skogen fikk ikke tid til å vokse såpass at det kunne bli brukbart sagtømmer av den. Ifølge manntallet av 1725 fantes det da sag ved Oklungen. Den skar bord fra skogen der til bruk for Fritzøe Jernverk. På Kvestad og Søndre Lunde eksisterte et par bekke-flomsager, der bøndene hadde lov til å skjære planker til eget bruk fra egen og naboens skog, mens salg til andre, og særlig utenbygds personer, var strengt forbudt. Ingen av disse sagene kan ha vært i drift så svært lenge. I 1754 meldte lensmannen, Hans Quist, at det bare var en eneste bekke-flomsag i hele bygda. Den lå ved Langangen og tilhørte ham selv. Også den må ha forsvunnet ganske raskt. Muligens ble den utkonkurrert da kjøpmann Niels Larsen Leerstang i Brevik fikk tillatelse til å oppføre en sag i Røtuelva i Bergsbygda, på gården Røras grunn som han eide. I den søknaden Niels Larsen sendte inn for å få dette privilegiet, framholdt han at han hadde stor bruk for saga, ikke bare til eget bruk, men også fordi det til de omliggende gårdene trengtes tømmer til reparasjon av husene. Å utføre sagbord fikk heller ikke han lov til.

Omkring 1795 ble saga kjøpt av kjøpmann Hans Erichsen i Brevik, som tok til å arbeide for å gjøre den om til en priviligert sag, slik at han fikk rett til å skjære sagbord til utskipning på den. Denne tillatelsen fikk han først i 1806, og da bare for ti år framover, men i 1816 ble den fornyet. Fogden hadde kjempet imot dette. Han mente at bøndene i Bergsbygda og resten av Eidanger ikke ville få sagbord til vedlikehold av gårdene sine uten å kjøpe det dyrt andre steder dersom Erichsens ønske om priviligert sag skulle gå igjennom, for da ville han utelukkende skjære bord til eksport. Etter fogdens mening måtte Erichsen i hvert fall ikke få sin bevilling før han gikk med på først å skjære det bygdefolket selv trengte når vårflommen kom, mot vanlig betaling, og så bord til utskipning dersom flommen fremdeles varte ved. Noen slike betingelser kan det ikke sees at Erichsen gikk med på. I stedet ble det ved siden av den priviligerte bygd en helt ny sag i nærheten av Røra. I pakt med det mer frisinnete synet på næringslivet var det forøvrig også bygd et par andre sager noen år før Erichsen fikk sin utskipningsrett. Det var på Kvestad og på Nedre Lunde. Betingelsene for alle disse sagene, bortsett fra den priviligerte som Erichsen eide, var nok de samme som ble uttrykt i den kongelige bevilling til eierne av Kvestadsaga, Halvor Nilsen Siljan og Ole Andersen Langangen. Det het seg der at de kunne ta tømmer med bøndenes samtykke fra de omliggende odelsskogene, for å skjære de bord de selv og andre i bygda trengte til vedlikehold av gårdene og annet bruk. Ingen bord måtte føres ut av bygda. Driften av sagene ble dessuten bare tillatt så lenge de omliggende odelsskogene tålte det, uten å bli skadehogd.