Harald Hals: Eidanger bygdehistorie. B. I

Vilkår for landbruket

Folkeveksten i Eidanger ga seg ikke utslag i en ytterligere bruksdeling når det gjaldt selve bondegårdene. Antallet bondebruk var på hele 1700-tallet temmelig konstant. Det gikk snarere litt tilbake enn fram. Ifølge folketellingen av 1725 fantes dette året 106 selvsendige bondebruk i bygda, mens det etter manntallet av 1801 eksisterte 98. Det var ikke som selvstendige bønder den voksende folkemengden kunne søke sitt erverv. De som ikke fant sitt levebrød i Porsgrunn eller Brevik, ble trykket ned i landbrukets underklasse, som husmenn, tjenestefolk eller løsarbeidere. Veksten i antallet husmannsplasser viser dette. I 1725 fantes det ifølge folketellingen av dette året 37 plasser. Dessuten bodde 8 husmenn på selve gårdene, vel som faste arbeidere der. I 1801 :hadde tallet på husmannsplasser steget til 62, og det fantes 18 såkalte husmenn uten jord, folk som nok bodde i eget hus, på en eller annen gårds grunn, men som ikke drev jordarbeid for egen, regning, bare det bonden satte dem til.

Først og fremst husmennene var det som ryddet opp ny jord. Det samlede landbruksarealet i bygda ble kraftig utvidet. Ifølge et matrikkel-utkast av 1723 svarte densamlede utsæden i Eidanger da til om lag 538 tønner korn, hvorav 515¼ tønne havre, 1¾ tønne bygg og 21¼ tønne blandkorn. I 1813 oppga sognepresten at det dette året var sådd 811 tønner korn, noe han karaktiserte som en middels god utsæd. Sannsynligvis er begge disse oppgavene for lave, men feilen er kanskje like stor i 1723 som i 1813. Tallene skulle dermed gi et noenlunde riktig bilde av utviklingen. Utsæden, pr. mål kan en gå ut fra var uforandret. Åkervidden som ble anvendt til korn, kan følgelig ha blitt utvidet med om lag 50% i løpet av noe under hundre år.

Denne store utvidelsen var nok nødvendig på grunn av den kraftige veksten i folketallet, men først og fremst kom utvidelsen den konstante gruppen av bønder til gode, mens husmenn og arbeidsfolk bare hadde mindre fordel av den. Dette kan en se av oppgavene i matrikkelutkastet av 1723 over hvor mye korn husmennene sådde på sine egne plasser. De 35 husmannsplassene som er omtalt der, sådde sammenlagt cirka 24 tønner, alt havre. Gjennomsnittet pr. plass skulle dermed ikke bli mer enn om lag 5/7 tønne korn i utsæd, noe som sannsynligvis kan ha svart til en avling på maksimum 2 tønner, dersom en da går ut fra at kornfollet var omtrent det samme som i 1660-årene. Fire tønner korn ble ansett for så vidt nok til å fø en person. Husmannsplassene kunne derfor vanligvis langtfra brødfø enhel familie medkorn. Poteter ble sjelden dyrket på plassene på 1700-tallet. Av husdyr hadde husmennene ifølge matrikkelen av 1723 sammenlagt ikke mer enn 27 kuer og 33 sauer, og dette holdt heller ikke til levemåten. Helt nødvendig ble det derfor for husmannen og hans familie å ta det arbeid som bød seg utenfor plassen dersom endene skulle møtes.

Kildenes opplysninger om de vilkår husmannen måtte gå med pa når han overtok plassen, er ytterst sparsomme i dette tidsrommet. Bare i få tilfeller ble husmannssedlene tinglyst, slik at en kan finne dem i pantebøkene. De aller fleste en finner der, gjelder feste på livstid, gjerne også med rett for enka til å bo på en del av plassen etter mannens død, ofte mot halv leie. Det er ytterst tvilsomt om livstidsfeste har vært den vanlige formen. Tvert om har nok både bønder og «kondisjonerte» sagt opp sine husmenn temmelig ofte. En del mistet plassen på grunn av ulovlig skoghogst i landdrottens skog, noe mange lett ble fristet til for å skaffe seg en ekstraskilling. Dette gikk hardt ut over skogen. Det samme var tilfellet med ulovlig kullbrenning og med nedsviing av skogsteiger for å skaffe nytt rydningsland. Å brenne slike kåser uten eierens samtykke og uten at betryggende foranstaltninger var tatt for å hindre at ilden spredte seg, var strengt forbudt og førte til mange husmenns ulykke. I 1781 ble blant annet en Knud Gundersen anklaget for å ha svidd en slik kås på Vallermyra for å rydde seg en plass til å sette stue på, men med den sørgelige følgen at hele myra kom i brann. Knud Gundersen rømte for å unngå sin straff. Lensmannen fikk beskjed om å innprente for bygdefolket alle tidligere forbud mot slik trafikk. Så svært mye hjalp nok hverken myndighetenes eller jordherrenes forsøk på å hindre all nyryddingen i skogen. Alle Kåsa-navnene i Eidanger er et bevis på dette. Den voksende folkemengden førte til at etterspørselen etter jord økte, og da nyttet ingen forbud mot nyrydding. Fordi konkurransen om å få en husmannsplass på 1700-tallet ble stadig større, måtte husmennene etter hvert finne seg i hardere betingelser dersom de ville unngå oppsigelser. Særlig i tider med minskende pengeverdi, som under krigen 1808-1814, har en grunn til å tro at de hadde det ekstra hardt. Gårdbrukerne sa da ofte opp eldre folk for å få yngre som kunne yte mer enn de gamle. På den måten håpet de å få kompensasjon for prisstigningen.

Først utover på 1800-tallet later det til at husmennenes liv ble noe lettere å leve. Dette hang sammen med at flere næringsmuligheter da dukket opp. Bøndene fikk ikke lenger så lett som før folk til å sitte på husmannsplassene, i hvert fall ikke uten at de fikk bedre kår.

Hva var så pliktene for en husmann med jord? Heller ikke dette er på grunnlag av tilgjengelig kildemateriale helt lett å greie ut. Husmannsplassene kunne variere en del i størrelse. Leia var følgelig også forskjellig. Å dømme etter matrikkelutkastet av 1723 lå den da i gjennomsnitt på to riksdaler, men omkring 1800 hadde den steget til tre. Med den nye pengeordningen etter 1814 kunne den helt til opp i 1850-årene variere fra en til hele ti spesidaler. Enkelte steder ble det også betalt festepenger ved overtagelsen. For en god del plasser ble hverken eventuelle festepenger eller leie oppgitt til noen fast pengesum. Det ble fastsatt hvor mange arbeidsdager husmannen skulle virke på husbondens gård i året. I 1840-50-årene ser vi at det i festesedlene uttrykkelig kunne bli slått fast hvor mye husmannen skulle betale i rede enger, og hvor mange arbeidsdager han skulle ha i tillegg til dette. I de eksemplarer av festesedler som er bevart, varierte det fra to til åtte dager. De fleste husmenn med jord måtte arbeide langt mer enn dette. Dersom intet annet var fastsatt, var det nemlig regelen at husmannen skulle svare hele jordleia i arbeid. Arbeidsdagene kunne da variere fra 20 til 120 faste dager i året; det vanlige har vel vært 50-60. Utenom dette kunne imidlertid husmennene på mange gårder bli tilsagt til arbeid på gården utover de faste arbeidsdagene. De fikk da foruten kosten også en viss godtgjørelse pr. dag. Hvor stor den var på 1700-tallet, er uvisst. I 1825 var daglønna om vinteren gjerne 16 skilling, om sommeren, fra 14. april til Mikkelsdag - 29. september, 28 skilling. I 1844 lå lønna i hvert fall for enkelte gårders vedkommende på 30 skilling dagen.

Mange steder hadde husmennene også rett til fritt gjerdefang og fritt brensel, rett til beite i husbondens skog og rett til fiske i hans elv eller fiskevann. Alt dette kunne likevel variere litt. Delvis kom det an på husmannens sosiale avstamning. Var han en yngre gårdbrukersønn som fikk seg en plass på farens gård, var betingelsene gjerne ekstra rimelige. Ofte slapp han da med liten eller ingen leie. Men de fleste husmenn kom etter hvert selv fra husmannskår, og da kom det an på hvor rimelig husbonden kunne være.

Sin del av offentlige skatter og byrder måtte husmennene ta. De måtte ta sin part både av veiholdet, skyssvesenet og skolevesenet, og gi sitt både til presten og til klokkeren. Svarte de ikke tiende, skulle de i stedet ifølge loven gjøre høstarbeide for presten. Bare de aller fattigste var fritatt for dette.

Gjennomsnittlig var bondefamiliene noe mer tallrike enn husmannsfamiliene. Dette var ikke det samme som at husmennene hadde så mye færre barn. Ser en i folketellingen etter hvor mange barn det fantes som var under 10 år, viser det seg at det var ingen stor forskjell mellom bonde- og husmannsfamiliene. Forklaringen må være at husmennene ikke hadde råd til å holde voksne eller halvvoksne barn hjemme. Husmannsungdommen måtte ut for å søke arbeid. Den kunne dra til byene og ladestedene rundt om, guttene også til sjøs, men storparten festet seg nok likevel, både på 1700-tallet og første halvdel av 1800-tallet, som tjenere i Eidanger eller nabobygdene. Særlig gjaldt dette jentene. Gjennomsnittlig lå i Eidanger i år 1801 antallet av kvinnelige tjenere halvannen gang over antallet mannlige.

Selv om bøndene i Eidanger var atskillig bedre stilt en husmennene, klarte heller ikke de seg med den avkastning landbruket ga. Tar en bort den andelen korn husmennene i 1723 sådde til eget bruk, blir det om lag 514 tønner korn igjen, noe som skulle gi en gjennomsnittlig utsæd pr. bonde på mellom fire og fem tønner. Selv om en går ut fra at tallene er for lave, ble det neppe sådd mer enn maksimum en tredjedel mer, altså fem-seks tønner pr. bonde. På hvert bondebruk skulle det da i normale år ikke bli avlet mer enn om lag fra 12 til i høyden 18 tønner korn. Hver bondefamilie talte gjennomsnittlig fem til seks personer. Som alt nevnt, er det regnet ut at minst 4 tønner måtte til for å fø en person. Heller ikke bøndene var derfor, selv i gode år, selvforsynte med korn, men avhengige av tilførsler, noe som i høy grad blir bekreftet av forskjellige fogdrapporter.

Hvis kornhøsten i bygda slo feil, og forsyningene utenfra uteble, kunne følgene bli katastrofale. Det er nevnt at i dårlige år oversteg ofte antallet døde antallet fødte. Dette var tilfellet i 1719, 1737-40, 1741 og 1743, 1749-50, i 1763, da dødeligheten var særlig høy, samt de etterfølgende årene 1764 og 1765, i 1772-1773 og 1774, og ti år senere i 1783, og på nytt i 1785. I 1795 steg på ny dødeligheten på grunn av uår, og i 1800 var det samme tilfellet.

I ladestedene, særlig i Porsgrunn, hendte det et par ganger at hungeren og nøden førte til oppløp. Det ene var i 1736, og det andre nesten seksti år senere, i 1795. Siste gangen ble opptøyene ledet av Tor Andersen fra Osebakken og Tollef Andersen Ørestvedt fra Eidanger. Også mange andre fra Eidanger, både bønder og husmenn, var begge gangene med på urolighetene. I hvert fall til en viss grad var de rettet mot et forbud, stadfestet i Skiens nye byprivilegium av 1735, mot å losse korn utenfor byen. Forbudet ga byens borgerskap store fordeler på strandsitternes og bygdefolkets bekostning. Alt i 1737 ble riktignok privilegiene noe moderert. Også i Porsgrunn og Brevik kunne nå alle skip som tilhørte eller var befraktet av personer med borgerskap i Skien, laste eller losse. Ved is- eller strømhindring kunne dessuten lossing finne sted hvor som helst i fjorden. Ellers var imidlertid Skien fortsatt det eneste tillatte lossestedet i distriktet for danske og vest- og sørnorske fartøyer, men utenbysboende skulle ha rett til å kjøpe opp en tredjedel av fartøyets last, som de fikk lov til å føre ut til ladestedene på samme skute, uten omlasting.

Noen helt god korntilførsel var ikke landdistriktene sikret med dette. I 1741 satte Christian Andersen Lerstang, Ebben Andersen Skavrager, Lars Olsen Lunde, Jørgen Halvorsen Sillian, Nils Olsen Haavolt og Stoe Sørensen Ødegaarden på «egne og øvrige samtlige alinnes vegne i Eidanger», opp en klage over de besværlige tidene. Den gir et godt inntrykk, både av hvordan uårene kunne virke i bygda, bygdefolkets syn på årsaken til nøden som herjet, og deres motvilje mot Skiens byprivilegier.

De dårlige tidene hadde etter underskrivernes mening oppstått på grunn av det foregående års ufruktbarhet, noe som hadde gitt dårlig avling av korn og høy. Høsten kom tidlig, og vinteren varte lenge. Fôret strakk ikke til. Både hester og kuer var utsultet. Det manglet ennå mye på at jordene og åkrene var tilsådd. Dette skyldtes mangel på utsæd, fordi bøndene hadde vært nødt til å fortære alt sitt korn, og intet fantes å få kjøpt. Følgelig var det få som hadde sådd sin vanlige utsædsmengde. De fleste hadde ikke sådd mer enn halvparten av hva de pleide. Tilstanden var blitt enda verre fordi den langvarige kulden og tørken hadde ødelagt grasrota, så enga stod gul i stedet for å være i full blomst, noe som var vanlig ved St. Hans-tider. Det lille som var sådd, hadde mange steder ikke spirt, og kunne ikke skjule jorda.

Mangelen på levnetsmidler var mye større i Eidanger og nabobygdene enn andre steder, både i øst og vest. Dette mente underskriverne måtte tilskrives at tilførselen av korn til dette tollsted de to-tre siste årene hadde vært liten, mens korninnførselen ellers i landet hadde vært god. Kornprisene lå som følge av dette over de vanlige i andre distrikter, gjerne to-tre ort høyere pr. tønne. Årsaken til dette måtte være Skiens byprivilegier, særlig de bestemmelsene om at korn vesentlig skulle losses ved bryggene i byen. Ved dette ble de seilende skremt fra å oppsøke distriktet. Utenfor Jomfruland f. eks. tok ikke danske kornskuter mer enn i høyden 6-7 riksdaler for hver korntønne, men ved oppseilingen av Langesundsfjorden og Skienselva ble prisen på hver tønne økt med 2-3 ort. På grunn av Skiens-privilegiene var det ikke tillatt å kjøpe av fremmede skippere ved innkomsten til Brevik eller Porsgrunn. Dette var meget uheldig fordi hverken innen- eller utenbys borgere med borgerskap i Skien var tilstrekkelig forsynt med korn. Det lille som kunne være til salgs hos ganske få av dem, kostet til gjengjeld så mye mer.

Til tross for at det, etter Skiens byprivilegier, skulle være åtte liggedager da de ringere av distriktets innbyggere hadde rett til å kjøpe korn direkte fra alle innkomne skuter, så hadde det hendt atskillige ganger at det ikke var seilt inn mer enn to-tre danske skuter, og de hadde ikke ligget lenger enn et par dager ved Skiens brygger før hele lasten var blitt kjøpt av borgerskapet. På denne måten kunne ikke almuen i landdistriktene få kjøpt det korn den trengte.

Som en følge av dette hadde atskillige i Eidanger i lengre tid vært nødt til å benytte seg av barkemel til brød og livsopphold. I all underdanighet ba derfor underskriverne på hele sognets vegne kongen treffe foranstaltninger mot den svære dyrtid som nå rådde. Ellers visste ikke folk i bygda hvordan de skulle klare seg til livets opphold, langt mindre hvordan de skulle greie å betale sine skatter. På grunn av de slette tider var det godt om bygdefolket i Eidanger kunne bli ettergitt litt av skatten for dette år.

Kongens hjelp kom. Korn ble sendt opp fra Syd-Ditmarsken, og alt samme året som Eidanger-bøndene satte opp sin klage, ble det delt ut korn til de trengende i Nedre Telemark og Bamble fogderi som ble ansett som solvente, eller som kunne stille kausjon. Husmenn og arbeidsfolk, som kanskje trengte det aller mest, fikk ingen ting av det tilsendte kornet.

Året etter kom nye kornforsyninger sørfra. 176 tønner havre ble da sendt fra København til utdeling i Nedre Telemark og Bamble. I mai-juni 1743 kom enda en forsyning på i alt 835¾ tønne bygg og 998¼ tønne havre. Av dette fikk forskjellige gårdbrukere i Eidanger i alt 108 tønner bygg og 323 tønner havre til en samlet verdi av 571 rd. 51 sk., som skulle betales tilbake.

Betalingsevnen skortet det på i dårlige år med dyrtid. I 1744 klaget en rekke bønder over at fogden, Joachim Schweder, ved hjelp av tvang og trusler om utpanting ved militær eksekusjon fordret betaling for kornet som var sendt sørfra i 1741. Bøndene klarte ikke å skaffe det han forlangte. «Det er os fattige folk en aldeles umulighed, skiønt det var vel vores allerunderdanigste skyldighet, betalingen derfor udi - hast, som paabudt er, under denne bekiendt meget besværlige tid, penge til at tilveije bringe». Store utgifter til det offentlige hadde rammet almuen i løpet av kort tid.

Klagen hjalp. For denne gangen ble fogdens virksomhet stagget. Amtmannen befalte ham ikke å hjemsøke noen med utpanting. Det var ikke kongens landsfaderlige vilje at hans tro undersåtter og skattebønder i kornmangelens tid så hastig skulle betale tilbake det korn de hadde mottatt. Ny kornmangel kunne i så tilfelle ventes å bryte ut.

Senere var det nok disse retningslinjene som stort sett ble fulgt når tilbakebetalingen for korn skulle kreves. Også lensmannen fikk beskjed om at ingen skulle utpantes for kornrestanser.

For bygdefolket var dette heldig, for i årene som kom, måtte almuen i Eidanger stadig motta kongelig unnsetningskorn, som de ikke på lange tider kunne betale for.

Sikre opplysninger om årsveksten og det unnsetningskorn som ble sendt, finnes riktignok først fra 1774 av; da begynner fogdens kopibøker, som er rike kilder for mye av det som foregikk både i Eidanger og i hele Nedre Telemark.

Våren dette året ble noe unnsetningskorn sendt til distriktet, så det skulle bli tilstrekkelig utsæd. Kornhøsten ble da også bra, men i 1775 forverret situasjonen seg igjen. Fogden meldte at kornavlingen bare var to tredjedeler av forrige års. Bare en av fire gårdbrukere hadde korn å selge, noe som riktignok ikke var så rart da bare en tredjedel kunne avle til sin egen fornødenhet, selv i de beste år. Vanligvis foretrakk bøndene å kjøpe korn hos kjøpmennene, framfor å bli understøttet av kongen, fordi det korn han hadde å tilby dem, oftest var av et ringere slag. Nå ble de likevel nødt til å ta imot det majesteten sendte dem, og denne gangen forslo det, for 1776 ble en bra høst.

Det samme var tilfellet nærmeste årene etter. Derimot tok i 1781 kornet skade av tørken. Fogden mente at 1500-1600 tønner unnsetningskorn måtte sendes. Et mer sosialt syn på kornleveransene enn tidligere kom nå fram. Etter fogdens mening var det særlig fattige og uformuende husmenn som måtte hjelpes, altså folk som ikke kunne stille kausjon.

Året etter, 1782, var også hardt. Bare to tredjedeler av vanlig utsæd kom i jorda på grunn av kornmangelen og fordi hestene var så usle av sult. Også høymangelen gjorde seg nå gjeldende.

I 1783 var heller ikke avlingen særlig stor. Etter fogdens oppfatning burde 16 000 tønner havre og 10 000 tønner bygg innføres til amtet. Det som ble sendt, var langt mindre. Fogden likte dårlig danskenes enerett til kornimport i Norge. Han mente innførselen burde være fri. Behovet. kunne da bli dekket, og kornprisene ville bli presset ned. Derimot var fogden langt mer forbeholden når det gjaldt en annen forholdsregel mot kornmangelen. Forslag Om bygging av kornmagasin, som flere ganger ble reist, stilte han seg skeptisk til. Det var meningen at slike kornmagasin skulle opprettes i hvert sogn, og at korn kunne lagres der til bruk i dårlige tider. Etter fogdens oppfatning var ideen god, men kunne neppe virkeliggjøres i praksis. Utvilsomt var det bygdefolkets holdning til saken som her spilte inn. Almuen ville ikke bli tynget av nye offentlige byrder. Et kornmagasin var det bøndene og husmennene som måtte vedlikeholde og skaffe korn til. For dette må fogden ha bøyd seg. Mer bråk enn nødvendig ønsket han neppe å ha med bygdefolket.

Tross mangel på kornmagasin og for lite kongelig unnsetningskorn økte atter utsæden. I 1784 var den riktig god. Ikke på mange år hadde bygdefolket trengt så lite korn fra kjøpe- og ladestedene. Bøndene klarte nå stort sett ved egen hjelp å tilså jordene sine. Avlingen ga ikke samme resultat. Havren ble delvis mismoden, den tok skade av frosten. Det hele var likevel ikke verre enn at det også i 1785 var tilstrekkelig såkorn å få. Høsten dette året ble nok atskillig dårligere. Det oppstod både høy- og kornmangel. Etter fogdens utsagn kunne ingen klare seg på eget korn lenger enn til nyttår, og dette var nok riktig, for våren 1786 ble det meldt at den harde vinteren hadde forårsaket at alt såkornet var blitt brukt opp til føde for mennesker og dyr. Som en følge av dette ble igjen kornprisene meget høye. En tønne havre kostet 3 rd. 24 sk., og en tønne bygg 4 rd. 48 sk. Det var derfor ille at været samme sommeren ble så dårlig at kornavlingen heller ikke denne høsten ble stort likere enn tidligere.

Høsten 1787 stod det bedre til, men i 1788 ga atter avlingen lite utbytte. Langt bedre var det i tidsrommet 1789 til og med 1794. Avlingen i 1795 var derimot igjen elendig. Eidanger og ladestedene Porsgrunn og Brevik trengte nå etter fogdens mening 400 tønner rug, 60 tønner bygg, 600 tønner havre og 400 tønner malt. Bare en liten del av dette ble levert.

Kritisk var det også i 1797. Riktignok modnet det mye korn, men for mye regn hindret innbergingen, slik at en god del ble stående ute, delvis uskåret, og råtnet da på stubben. Hang kornet på staur, fikk regnet det til å gro i båndene. Av høyet kom ikke mer enn litt over en tredjedel vel i hus, en tredjedel var dårlig og en tredjedel helt bedervet. Følgene av alt dette fryktet fogden ville bli de verste, slik som tidligere kornmangel hadde vist. «Vil Gud ikke med det første forandre dette Regnvejr og give Blæst, kan Sygdomme paa Mennesker og Kreature befrygtes, thi af ildebierget Korn og raadent Foeder, kan ej andet forventes». En trøst var det likevel at korntilførslene dette året var betydelige, og prisene på kornvarer som følge av dette lave. Etter fogdens utsagn benyttet nesten alle litt mer velstående bønder seg av dette og lagret korn for to år framover i tida.

To år gikk det da også før korrihøsten igjen slo delvis feil. I 1799 ble de militære bataljonssamlingene utsatt fordi tilstanden så vanskelig ut, og brød,korn ikke måtte fortæres i utide av folk som ikke i øyeblikket var i produktivt arbeid. Fullt så ille som ventet ble likevel ikke resultatet av avlingene dette året. Tilhele Bratsberg amt ble det bare nødvendig med en tilførsel på 700 tønner rug, mens forsendelse av havre i det hele tatt ikke var nødvendig. Først og fremst strandsitterne i ladestedene trengte dette året en forstrekning, mens folk i Eidanger og nabobygdene klarte seg bedre. Etter fogdens utsagn skyldtes dette blant annet en viss forskjell i kostholdet. Bygdefolket spiste av melmat vanligvis bare havrebrød og havregraut, mens strandsitterne holdt seg til rugbrød.

En grunn til at uårene fulgte hverandre, bare avløst av korte mellomrom, lå i de dårlige jorddyrkingsmetodene som rådde. De fleste gårdene i Eidanger hadde ikke store jorder. jorda var ofte delt i små parter mellom de forskjellige oppsitterne på gården, noe som vanskeliggjorde et rasjonelt jordbruk i større omfang. Bøndenes jordstykker kunne ligge om hverandre, men det var aldri tale om noe fellesskap, på den måten at det stykket den ene brukte et år, kunne naboen bruke neste år. Navn som teigskifte, ihopemark, årbytte og liknende kjentes ikke.

Landbruksredskapene var primitive. Plogene var av tre, unntatt skjæret. Veltefjøla var bare en plan trefjøl, satt på høykant. Om den såkalte Falkenstenplogen med vridd veltefjøl, delvis av jern, som kom i anvendelse på slutten av 1700-tallet, også var brukt i Eidanger, er usikkert. Harvene var enkle likesom plogene. Tinnene var oftest av jern, men, tynne og dårlig plassert. Dessuten var de beregnet bare til rent overflate-arbeid.

Det bakkete terrenget i Eidanger var tungt å bearbeide med denne redskapen. Den myraktige og bløte jorda som lå til mange gårder, skapte enda større vansker på grunn av de mange grøftene som krevdes og vedlikeholdet av dem. Enkelte åkrer var dessuten meget utsatt for nattefrost.

Havre var alltid det viktigste kornslaget, men ellers varierte forholdet mellom de forskjellige kornartene noe. Ifølge matrikkelutkastet av 1723 ble det i Eidanger sådd om lag 515 tønner havre, 21 tønner blandkorn og 1 tønne bygg. Bland-kornet forsvant helt i løpet av århundret, mens dyrkingen av bygg tiltok noe. Prestens oppgave over utsædsmengde i 1813 lød på 686 tønner havre, 117 tønner bygg og 8 tønner rug.

Til tross for det dårlige utbytte kornavlingen gjennomgående ga, fortsatte korn å være det viktigste jordbruksproduktet i bygda gjennom hele 1700-tallet. Potetdyrkingen ser ut til bare å ha blitt tatt opp aller sist i århundret. Den hadde på dette tidspunktet ikke slått igjennom mange andre steder heller. Hele Bratsberg amt var forholdsvis tidlig ute når det gjaldt å nytte poteten. I 1809 lå amtet på annen plass når det gjaldt dyrking av poteter, bare slått av Lister og Mandals amt.

I den før nevnte oppgaven over utsæd,smengde i 1813 finner en at dette året ble det i Eidanger satt 341 tønner poteter; bare av havre var altså utsæden større. Om dette strakk til for å mette alle, er mer enn usikkert. Den store dødeligheten under nødsårene 1808, 1809 og 1812 til 1814 (som vi skal komme tilbake til) tyder på at så ikke var tilfellet. Forholdet må likevel ha endret seg ganske raskt, for i 1821 ble det meldt at potetene nå ble ført fra de nærmeste landdistriktene for salg i Skien, Porsgrunn og Brevik til en pris av 1 spd. tønna, mens kornet fremdeles ble solgt den andre veien. Potetavlen hadde da festnet seg for godt. I 1829 ble det oppgitt at poteten var det viktigste sæd,slaget, og dette bekreftes stadig av de senere oppgaver.

Enkelte bønder dyrket også mer alminnelige hageurter som kål, kålrabi og gulrøtter. Det samme gjaldt i noen grad hamp og lin. Alle disse vekstene interesserte nok forøvrig borgere som drev gårdsbruk i Eidanger for egen regning, seg mest for.

Det fantes noen mindre bekkekverner, der kornet kunne bli malt i flomtida vår og høst. Alt i alt var det i Eidanger i 1725 seks stykker av dem. Disse var fordelt på følgende gårder, nevnt etter rekkefølgen i manntallet av dette året: Jønholt, Berg, Langangen, Viersdalen, Nordre Lunde og Smekkerød. I 1802 var det kommet noen til. Søndre Lunde, Kvestad, Stamland, Nordalseter og Bjørntvedt hadde alle fått oppført bekkekverner på sin grunn, mens de som hadde eksistert på jønholt, Langangen og Smekkerød, sannsynligvismå ha forfalt. De ble i hvert fall ikke lenger nevnt.

Grøfting av vannsyk jord og andre tiltak for å bedre jordbruket var det ofte borgere som satte i gang først. Fra 1785 av og utover drev Ditlev Rasch, kammerherre Løvenskiold og skipsreder og kjøpmann Jørgen Aall og flere med å grøfte vestre delen av Vallermyrene, som før hadde stått nesten fullstendig under vann store deler av året. Alle disse var å finne blant Porsgrunns rikeste og mest ansette borgere, og de eide gårder i Eidanger.

En avgjørende årsak til at ikke så svært mye nytt kom inn i jordbruket i bygda, må ha vært vanskene med å få kreditt. Skulle en bonde begynne med nye driftsformer, ville han ikke med en gang kunne øke produksjonen i den grad at salget av gårdsproduktene ville veie opp alle utgiftene ved omleggingen. For så samtidig å kunne betale skattene og avdragene, måtte han i tilfelle ta opp lån. Noen bank til å gi ham dette fantes ikke. Den gjeld som fantes, var som regel oppstått ved kjøp av fast eiendom. Sjelden ga pantelåneren penger til forbedring av gårdsdriften. Byborgere med kapital kunne nok selv tenke seg å investere i forbedringer i jordbruket, slik som Rasch, Aall og Løvenskiold gjorde. Men å låne penger til en bonde for at han på egen hånd skulle kunne foreta slike forbedringer, kunne neppe falle dem inn.

Husdyrholdet spilte fremdeles en større rolle for Eidanger enn kornavl. Tross dette var havnegangene ofte små. Ifølge matrikkelutkastet av 1723 ble i alt høstet om lag 1145 lass høy. Samme kilde oppgir husdyrholdet på dette tidspunktet til å være i alt 102 hester, 381 storfe og 390 sauer. Noe overflødig høy ble det ikke på alle disse dyra. I de aller fleste år måtte bøndene spe på f6ret med løv og bark fra skogen. Særlig om våren kunne fårmangelen være alvorlig. Da hadde jo heller ikke bøndene løvet å ty til. I noen grad ble dette avhjulpet ved at de samlet inn reinsdyrmose. Mer vanlig var det å skave. Hele lass med greiner av unge trær kunne bli kjørt til gårds for der å bli avbarket. Så snart som mulig ble buskapen sluppet ut på vårbeite. Dette kunne føre til at den stundom ødela jordene slik at den nye sommerveksten ikke fikk grodd opp. Følgen av dette ble så at høyavlingen ble dårlig og ikke strakk til for neste vinter igjen. Eidanger kunne derfor som oftest ikke produsere noe overskudd av kjøtt og smør til salg i byene eller ladestedene.

I noen grad ble riktignok sulteforingen av husdyra hjemme på gården motvirket ved seterstellet. På stølen, kunne buskapen livberge seg så lenge den var der. Ifølge manntallet av 1725 hadde da følgende gårder i Eidanger setrer: Rørarød, der setra lå en halv-mil borte, Lerstang, hvis seter ble kalt Nauser og lå en halv mil borte, Nordre Lunde, som hadde sin seter tre-kvart mil fra gården, og Siljan, der setra lå en kvart mil fra gården.

Sannsynligvis var seterantallet større enn det her oppgitte. Det ble det i hvert fall i løpet av århundret. Navn som Langangsseter, Lillegårds,seter og Tråholtseter, som ikke er nevnt i folketellingen av 1725, minner oss om det.

Som det går fram av fortegnelsen ovenfor, lå setrene vanligvis fra en halv til tre kvart mil fra gården, gjerne langt inne i skogen. Gårdene i Bergsbygda brukte å ha sine :setrer østover mot Langangsfjorden. På selve Eidangerhalvøya forekom, i hvert fall på 1700-tallet, neppe noen seterbruk. Bønder der som rådde over liten havnegang, pleide i stedet å la buskapen sin beite lenger øst i sognet, der det var større tilgang på skogsbeite. Brukerne på Saltboden, Skavråker, Hitterød og Solverød hadde for eksempel gjerne en del av besetningene sine på Solli i Marka.

Seterstellet var kan hende ikke bare heldig. Det fine og feite fåret på setrene om sommeren bidrog til å holde oppe en tallrik buskap, altfor stor til at det knappe fåret den fikk på hjemmebruket, strakk til for alle dyr. Til tross for all høstslaktningen holdt ikke vinterfôret for de gjenlevende. Radmagre og utmattede dyr om våren ble resultatet.

Hest, ku og sau var de vanligste husdyra i Eidanger på 1700-tallet. Gris og geit var mer sjeldne. Etter skiftene å dømme, var høns og annet fjærkre lite utbredt. I 1725 var forholdet mellom hest og ku i Eidanger omtrent som 1:4. De fleste gårdbrukerne holdt altså tre-fire kuer for hver hest. Dette forholdet blir bekreftet av skiftene fra slutten av 1700-tallet, og også av folketellingen av 1835, som tok med husdyrbestanden. Antallet sauer lå hele tida litt over antallet kuer.

Det er ikke så vanskelig å finne grunnen til det store hestetallet i forhold til kutallet. Den store skyssbyrden Eidanger hadde, krevde sitt. I matrikkelprotokollen av 1819 ble det klaget over at på grunn av skyssen holdt mange bønder flerhester enn de ellers ville ha hatt. Helt riktig behøver vel ikke dette å være. Et stort antall hester trengtes nemlig også i skogen under tømmerhogsten.

For mange gårdbrukere var nok likevel hesteholdet en merkbar økonomisk byrde. Eget oppdrett var det ikke tale om i Eidanger. Til hele fogderiet ble hestene innført fra Stavanger amt eller Vestlandet. I Eidanger var det så å si utelukkende hingster som ble brukt. De var kraftige dyr. Billige var de ikke. I skiftene fra cirka 1790 til 1807 var gjennomsnittsprisen på dem fra 10 til 14 rd., men de kunne komme helt opp i 26 rd.

Hingstene var ikke alltid ufarlige. Mange bønder hadde for vane å la dem gå løse langs veiene. Det hendte da rett som det var at de sjenerte de reisende fordi de gikk løs på skysshesten og angrep den, så de veifarende stundom måtte forlate både doning og hest. Uvesenet ble så ille at postrytterne fra Gjerpen i 1785 truet med å forlate tjenesten dersom ikke hingstene i Eidanger enten ble skåret eller holdt vekk de dagene posten fór gjennom bygda.

Alt seksti år i forveien hadde forøvrig amtmannen forsøkt å få Eidanger-bøndene til å holde hopper i stedet for hingster, og oppdrette føll, men til dette svarte både bønder, prest og borgere med gård i bygda, at noe slikt var ikke mulig for dem fordi de mer enn halve vinteren måtte fø husdyra med skavet ris og bark og lignende. Bygda var dessuten meget fjellendt og med mange små og store daler der det fantes atskillige udyr. Med letthet kunne de rive en fole i stykker før den var blitt et halvt år gammel. Til og med hingstene hadde bøndene i noen år vært nødt til å sette inn så snart september måned kom. Dersom de ikke gjorde det, var de slett ikke sikre på å beholde dem på grunn av alle ulvene og andre rovdyr som streifet omkring.

Ved et nytt forsøk i 1795 på å få bort hingstene kom enda noen flere argumenter fram for å beholde dem. Denne gangen het det seg at hingstene var dyktigere enn vallaker og hopper til skogsarbeid. Dessuten klarte de seg bedre mot angrep fra ulvene om sommeren og kulda om vinteren. Alle rovdyra i skogen drepte de føll som våget seg på gras der sammen med mora.

Underlig var det derfor ikke at hingsteholdet i Eidanger stadig ble ved det samme, og at klager fra de veifarende gjentok seg. I 1806 var på nytt hingsteplagen blitt så utbredt at et kongelig påbud måtte innskjerpe bøndene at hingstene ikke skulle gå løse, men settes i havnehage, så de reisende ikke skulle bli antastet. Straffen for å bryte denne forordningen ble satt til hele 20 rd. som skulle betales til fattigkassa.

Skiftene viser at storfeet på 1700-tallet og i begynnelsen av 1800-tallet var lite ensartet. En støter på kuer med forskjellige farger og både med og uten horn.

Sauene var stort sett av det alminnelige grovullete, norske slaget. Bare enkelte borgere med gård i bygda kunne holde noen av engelsk rase. Bøndene holdt sauer for kjøttets skyld og for å få ull til å veve sine egne klær av. Dette siste ble ikke alltid gjort i den grad myndighetene ønsket. I 1807 forsøkte fogden etter oppfordring fra stutterivesenet og veterinærskolen i København å få bøndene til å anskaffe spanske værer til bruk i saueavlen. Da ville en få fram bedre ull som bygdefolket lettere kunne tilvirke sine egne klær av, så salget av de fordervelige utenlandske varer kunne opphøre. Til tross for gjentatte forespørsler i fogderiet fant fogden ingen som var interessert.

Jakt ble det drevet en del av. Harejakt ble drevet til alle årets tider; haren ble dels jaget med hunder, dels også tatt i snarer. Av fuglevilt fantes tiur, årfugl, røy, jerpe, and og snipe. Tiuren og årfuglen ble for det meste skutt i paringstida om våren. Ellers ble fugleviltet tatt til enhver tid, også det mye i snarer. Prisen for harer var vanligvis 16 til 20 skilling, for tiur 60 skilling, røy 40 skilling, århane 32 skilling, århøne 24 skilling, jerpe 8 til 10 skilling og for and 16 skilling.

I 1820 begynte fuglelivet å avta. Årsaken var, mente fogden, at fuglene ble skutt i paringstida, og likeledes at en hel del gikk tapt i snarer og aldri ble funnet da både rovdyr og rovfugl åt en stor del av det som gikk i snarene.

Elg var det gjennom det meste av 1700-tallet ganske mye av i Eidanger, men likevel ikke flere enn at det ble satt forbud mot å jage dette dyret utenom tida fra første juli til ut oktober. I 1784 ble elgjakten helt forbudt noen år, men i 1787 anbefalte fogden den tillatt igjen. Han mente at i den dyrtida som rådde, kunne elgjakten være til nytte for bygdefolket, og de fikk da visstnok også på hans anbefaling lov til å jakte elg igjen. Kanskje var dette en av grunnene til at elgen omkring 1800 tok til å forsvinne fullstendig fra Eidanger. Hjorten som det tidligere hadde vært en del av, ble også borte. I 1829 fantes den overhodet ikke i fogderiet. Elgen var da heller ikke blitt sett på noen år. Dersom den skulle vende tilbake, mente fogden at den, straks ville bli tilintetgjort, om det da ikke kom nytt forbud mot elgjakt.

Av rovdyr fantes i Eidanger bjørn, ulv og rev. I 1829 mente fogden at bjørneantallet hadde gått tilbake, men til gjengjeld hadde antallet av ulv tiltatt. Rever fantes i mengdevis, og de var særlig skadelig for viltet. Bjørnen ble gjerne skutt når den var i ferd med å legge i seg utlagt åte, eller den ble sporet opp og drevet ut av vinterhiet. Ulven ble fanget på liknende vis. Mot den ble det også brukt gift, som viste seg ganske effektivt.

Særlig for husmennene kunne rovdyrjakten av og til være ganske innbringende. For å få bekjempet rovdyrplagen ble det utdelt såkalte skinnpremier. De skulle utredes av gårdbrukerne alene. Disse var ikke begeistret over denne byrden, og i begynnelsen av 1800-tallet lyktes det dem på et tingmøte med fogderi, Thornson, å få opphevd ordningen. Hans ettermann i embetet omstøtte imidlertid dette vedtaket. Det var ulovlig fordi en offentlig forordning til bekjempelse av rovdyrplagen ville bli alvorlig svekket dersom ett eller flere tinglag ga seg til å oppheve den på egen hånd. Dessuten var det den mangelen ved tingvedtaket at ikke hele almuen i Eidanger hadde vært med på å fatte det. Også husmennenes samtykke var nødvendig i en slik sak som dette, som i så høy grad angikk dem. De hadde ikke vært til stede, og senere bare tapt på hele beslutningen. Skinnpremiene ble innført igjen, og som før slapp husmennene å bidra med noe til dem.

Fisket var ingen stor næringsvei i Eidanger, for de fleste bare en liten bisyssel. Sjelden ble det fisket til mer enn hjemmebruk, knapt det engang. Bare enkelte i nærheten av Brevik fisket også litt med henblikk på salg for a tjene en brødskilling. Noe fisk ble også omsatt i Porsgrunn. Hver enkelt fisket for seg i småbåter eller prammer. Noe felles lag var ikke vanlig. Som redskap ble det bare brukt agn, snøre og line. For det meste var det aldrende menn eller rene ungdommer som ga seg av med fisket.

I store mengder søkte ikke fisken inn i de farvann Eidanger-folk fant det naturlig å ferdes i, Torsk, hvitting og flyndre ble tatt i viker og fjorder. Makrellen pleide å søke inn mot kysten ved sankthanstider. Det var mest losene i Brevik og Langesund som drev fangst på den. De hadde de beste båtene. Tida for makrellfisket var dessuten også tida for det travleste markarbeidet, og fisket ble ikke regnet for så sikkert å gripe til som fast dagsarbeid.

Laksefisket var utelukkende en rettighet for dem som eide laksegrunnene. Til det ble bare brukt prammer, og fisken ble fanget i garn. Hummer- og østersfiske ble også drevet. Litt ble avsatt i byene og ladestedene, men noen synderlig økonomisk rolle spilte det ikke. Det samme var tilfellet med ferskvannsfisket i dammer, elver, bekker og tjern; det gikk utelukkende til bøndenes eget bord.