Harald Hals: Eidanger bygdehistorie. B. I

Vekst og samfunnsliv i Eidanger fra om lag 1700 til 1837

Når det gjaldt offentlige plikter og krav, kom det på 1700-tallet mye nytt som ikke ble forandret før etter 1837, da det kommunale selvstyre ble innført. Hele denne periode er derfor i det følgende skildret i sammenheng. Unntak fra dette er bare gjort for næringsveienes vedkommende, der enkelte nye ting delvis inntraff i begynnelsen av 1800-tallet. Dessuten er krigsperioden fra 1801 til 1814, - og de følgene den brakte med seg på forskjellig vis, skildret i egne kapitler.

Folkemengden

På 1700-tallet fortsatte folketallet i Eidanger å stige. Langt rikere kilder enn tidligere viser dette. Noen forholdsvis utførlige manntall eksisterer fra henholdsvis 1725, 1769 og 1801. Uten problemer er likevel ikke tolkningen av dem. Manntallene gir oss tross alt ikke så utførlige opplysninger som en skulle ønske. Det fra 1725 ble tatt opp av lensmannen til bruk for de militære myndighetene, så de kunne se hvor mange krigsfolk de kunne utskrive fra bygda. Riktigheten av det ble bekreftet av sognepresten, og for sin tid er det aldeles utmerket, også fordi det gir utførlige personopplysninger, ikke bare talloppgaver. Nettopp fordi mantallet var beregnet til militært bruk, tok imidlertid lensmannen bare med i det de samfunnsgrupper soldatene ble tatt fra, bønder og husmenn, med tjenerskap, hustruer, sønner og døtre, samt i Østre Porsgrunn og Brevik strandsittere med familie. Borgerskap og fornemme, som også bodde på enkelte av gårdene i Eidanger, ble ikke tatt med. Likeledes er det tynt med småbarn som er oppført i mantallet. For å få det fullstendige folketallet i bygda på det tidspunkt det ble tatt opp, må derfor noe legges til.

Folketellingen av 1769 er rene talloppgaver, samlet inn av sognepresten. Etter hvilke retningslinjer han samlet inn opplysningene, vites ikke, og da personfortegnelsen fullstendig mangler, er det vanskelig å si noe helt sikkert om påliteligheten av dette manntallet.

Også folketellingen av 1801 var det sognepresten, med støtte av sine medhjelpere, som stod for. Den gir personopplysninger, og er nok i det store og hele riktig. Muligens ble enkelte sjøfolk som var på reise utenlands, ikke tatt med, og opplysningene om barn under ett år kan nok også være sparsomme, men store avvikelser fra det virkelige folketallet i Eidanger dette aret kan det ikke være tale om.

Til tross for de forbehold som er tatt, gir folketellingene av 1725, 1769 og 1801 et godt bilde av veksten i folkemengden i bygda. Ifølge manntallet av 1725 fantes da 720 personer i Eidanger, derav 334 menn og 386 kvinner. Til dette kan en så legge til at på fem gårder i bygda bodde borgere eller andre «kondisjonerte» med familie, som i gjennomsnitt hver har vært på omkring seks personer. Dessuten kan en muligens også regne i tillegg 3% barn under ett år, et forhold som tilsvarer oppgavene i folketellingen av 1801, og med hensyn til kjønn fordelt i samme forhold til hverandre som de eldre årsklassene i manntallet av 1725. En får da en folkemengde på om lag 414 kvinner og 358 menn, eller i alt 772 personer i selve Eidanger hovedsogn. I de to ladestedene som hørte inn under prestegjeldet, oppholdt det seg ifølge manntallet en folkemengde på 248 strandsittere, arbeidsfolk og husmenn med familie i Østre Porsgrunn, mens cirka 443 personer av samme samfunnsklasser oppholdt seg i Brevik.

Hvis en kan stole på folketellingen av 1769, fantes da i Eidanger hovedsogn 839 personer, derav 380 menn og 459 kvinner. I Brevik bodde 988 personer, hvorav 793 var strandsittere med familie, og i hele Porsgrunn 1406 personer, hvorav på Eidangers grunn 629 personer. Om lag 496 av disse siste kan ha vært strandsittere, håndverkere og arbeidsfolk med familie, mot 718 av disse samfunnsgrupper på Vestsiden av elva og på Osebakken.

Ifølge folketellingen av 1801 fantes da i Eidanger 545 menn og 592 kvinner, eller i alt 1137 personer. Porsgrunn hadde da en befolkning på 1883 personer, og Brevik 944 personer.

Alt i alt kan folkemengden i selve Eidanger hovedsogn ha økt med 9% fra 1725 til 1769, og med 35,5% fra 1769 til 1801. Befolkningsøkningen i hele tidsrommet kan ha vært om lag 47%.

Til en viss grad er det også mulig å finne ut hvor stort fødselsoverskuddet i Eidanger var på 1700-tallet, ikke bare folkemengdens totale vekst. Kirkebøkene for Eidanger prestegjeld er bevart fra 1713. En kan av dem danne seg et godt bilde av antallet fødte og døde eller døpte og begravde. Først fra 1764 gir imidlertid kirkebøkene utelukkende beskjed om folk som hørte hjemme i selve Eidanger. Tidligere ble også en rekke personer fra Porsgrunn innført i dem fordi dette stedet ikke utgjorde noe eget sogn. I 1760 fikk Porsgrunn egen kirkegård, og mellom 1760 og 1764 ble 40% av samtlige døde oppført i Eidanger kirkebok, begravd der. Muligens kan en gå ut fra at også i tidligere år var forholdet mellom døde fra Eidanger og Porsgrunn oppført i Eidanger kirkebok, omtrent det samme. Kanskje har også antallet fødte fra selve Porsgrunn vært omkring 40% av hele totaltallet innført i kirkebøkene. Tabellen på side 256 over døpte og begravde i Eidanger fra 1713 til 1763 må imidlertid tas med visse forbehold. Den etterfølgende oppgaven over døpte og begravde i Eidanger fra 1764 skulle derimot være forholdsvis riktig. I begge oppgavene er personer som opplagt må ha hørt hjemme i Eidanger, oppført i Brevik kirkebok, regnet med.

Døpte og begravde i Eidanger 1713-1763

Går en ut fra de ovennevnte beregningsprinsipper for antallet døpte og begravde i selve Eidanger mellom 1713 og 1763, får en at i alt døde mellom 1725 og 1797 om lag 997 personer, mens antallet fødte var om lag 1203 personer. Fødselsoverskuddet i bygda kan med andre ord ha vært på om lag 206 personer, eller cirka 21%.

Som en ser, er dette langt mer enn den reelle veksten i folkemengde i bygda i samme tidsrom, dersom en skal stole på folketellingene av 1725 og 1769. Til tross for alle forbehold om tallenes absolutte riktighet er det all mulig grunn til å tro at en nokså kraftig utflytting fant sted fra selve Eidanger i løpet av de første femti-seksti årene av 1700-tallet. I 1712 erklærte skattebøndene i Eidanger at noen av deres egne barn og andre slektninger pleide å slå seg ned som strandsittere i Brevik og Porsgrunn. I noen grad blir dette også bekreftet av de opplysninger folketellingene av 1725 og 1769 har over personer uten borgerskap i de to førnevnte ladestedene. Tallene er gitt ovenfor. Her skal bare nevnes at dersom folketellingene er riktige, økte antallet strandsittere og arbeidsfolk med familie i Østre Porsgrunn med 100% og i Brevik med 78,8%. Selv om disse tallene kanskje er for høye, er det klart nok at begge disse ladestedene må ha hatt en kraftig folketilvekst, som det er nærliggende å tro for en ikke liten del skyldtes innflytting fra nabobygda.

Noen fra Eidanger drog også lenger ut i verden. Alt i manntallet av 1665 er noen få personer omtalt som fraværende fordi de hadde gått i nederlandsk sjøtjeneste, og enkelte tok nok slikt arbeide i det neste århundret med. I manntallet av 1725 står dessuten nevnt noen personer som hadde tatt årstjeneste hos fornemme herrer i København, men mange var det nok ikke fra bygda som drog utenlands og slo seg ned der.

I perioden 1769 til 1801 steg sannsynligvis fødselsoverskuddet i Eidanger ytterligere. Alt i alt ble det da døpt 238 personer flere enn det ble begravd, med andre ord et fødselsoverskudd på opptil cirka 29,7%. I motsetning til tidligere ser det imidlertid ut til at den reelle folkeveksten i bygda var enda større. Det må nå ha inntruffet et innflyttings- i stedet for utflyttings-overskudd. Både i Eidanger ag bygdene og ladestedene rundt om var tidene i annen halvdel av 1700-tallet, bortsett fra visse unntak, forholdsvis gode. I hvert fall bra nok til å trekke til folk fra andre landsdeler, som ikke var så heldig stilt. Hvor innflytterne til Eidanger på 1700-tallet kom fra, kan en på grunn av mangelfulle kilder ikke si noe sikkert om, men sannsynligvis stammet ikke så få av dem fra Øvre Telemark. En vet heller ikke hvor innflytterne slo seg ned. Det kan vel være at mange bosatte seg i nærheten av Porsgrunn eller Brevik for å søke sitt levebrød der. De fleste fant kanskje likevel sitt arbeid i landbruket.

Kirkebøkene kaster lys ikke bare over eventuelle inn- og utfyttingsoverskudd, men forteller også om folks levealder. Her gir de visse opplysninger som nok kan ha sin gyldighet langt bakover i tida. Spebarnsdødeligheten var høy. Videre oppover gikk dødeligheten i bølger. Følgende prosenttabell viser det. Her er de som ble begravd på Eidanger kirkegård i henholdsvis perioden 1713 til 1763 og perioden 1763 til 1800, fordelt prosentvis på forskjellige aldersgrupper. Øverste rekke gjelder både Porsgrunn og Eidanger, nederste bare Eidanger.

Døde 1713-63 og 1764-1800, prosentvis fordelt på aldersgrupper

Det var et hardt utvalg som fant sted. Mellom en fjerdedel og en tredjedel av samtlige døde ser ut til å ha vært under et halvt år og om lag 45% under fem år. De som overlevde småbarnsalderen, må ha vært sterke. De hadde godt håp om å nå en anselig alder. Dødeligheten i aldersgruppene 5 til 40 år var forholdsvis liten. I aldersgruppene over dette igjen tok den naturlig nok atter til å vokse. Nesten halvparten av dem som overlevde de første fem år, ble likevel over 60 år, og 70-80-åringer var intet særsyn.

Konstant holdt ikke dødeligheten seg. I dårlige år kunne den stige til det mangedobbelte av det den vanligvis pleide å ligge på. Dette skyldtes gjerne dårlige årsavkastninger for landbruket, selv om også sykdommer som for eksempel barnekopper kunne spille en rolle. Slike år hadde det en tendens til å komme to-tre av etter hverandre. Antallet begravde lå da ifølge kirkebøkene gjerne over antallet døpte. Hele veksten i fødselsoverskuddet og naturlig folkemengde gikk derfor i rykk og napp. Den var langt fra bestandig like jevn.