Harald Hals: Eidanger bygdehistorie. B. I
De nedre delene av Telemark fylke må ha vært bebygget tidlig. Så gunstig som landskapet lå til, synes det rimelig at folk har slått seg ned hvor både sjøen og landet ga levevilkår. I de øvre delene av fylket finner vi ennå gammel trebebyggelse, helt tilbake til middelalderen, men forholdene har skiftet i områdene som danner Eidangerbygda. Kartet viser at den sørligste delen av herredet deles opp i øyer og holmer. Fjorden som kommer inn fra havet ved Langesund, blir spaltet opp i tre armer - lengst vest Frierfjorden som åpner seg fra sundet ved Brevik, i midten Eidangerfjorden som fortsetter løpet inn fra Langesundsfjorden, og østligst Langangsfjorden.
En skulle ventet å finne samlet bebyggelse, kanskje en kaupang, i bunnen av Eidangerfjorden, hvor innseilingen er enkel og terrenget innbydende. I stedet har bebyggelsen samlet seg ved Brevik, som ga havnemuligheter, og lenger oppe i fjorden ved Porsgrunn, og fra eldste tid under fossestrykene ved Skien.
Frierfjorden og den lange elven opp til Skien skulle synes tungvint for skipsanløp, men stedet dannet et knutepunkt for handel og ferdsel fra den øvre delen av Telemark. Her ble høvdingsetet lagt, her vokste byanlegget fram i tidlig middelalder, og her ble også det kirkelige sentrum etter at klosteret på Gimsøy var anlagt i 1100.
Når det ikke ble lagt noe handelssted ved Eidangerfjordens bunn, til tross for at det synes som om ferdselsveien har gått herfra over til Porsgrunns-området, kan det skyldes at jorden på stedet har egnet seg særlig for dyrkning, og at en storgård er oppstått. På 1500-tallet lå her en herregård som nå er helt forsvunnet. Navnet på den indre del av fjordbukten, «Herregårdsstranden», er det eneste minne en har. Eiendommen kan imidlertid gå lenger tilbake i tiden, og dens tilstedeværelse kan ha stått hindrende for annen bebyggelse. Området som støter mot Frierfjorden, har egnet seg lite til bosetning. Fjellskrenten styrter bratt ned mot vannet, mens sletten østover gir langt bedre muligheter, og mot Eidangerfjorden blir terrenget vennlig og innbydende. Østenfor Langangsfjorden er terrenget småkupert og byr ikke på store dyrkningsflater, slik en kan finne det over mot Brunlanes. Dette har Qgså vært bestemmende under bosetningen og senere bebyggelse av egnen.
Fra middelalderen var kirken en bestemmende faktor. I Eidanger ble en kirke reist av sten antagelig i første halvdel av 1100-årene, og vi vet ikke om her har ligget kirke tidligere, skjønt det synes sannsynlig at tidlig bebyggelse her har krevet en kirke. Det må i så fall ha vært en trekirke, slik det er blitt påvist i Østfold.1
Stenkirken hører til den vanlige typen, med rektangulært skip og nesten kvadratisk kor. Den gamle korbuen er i behold og har ingen annen utsmykning enn vederlagsstener ved buens ansats og hugne kantstener. I korets østvegg er en gjenmurt bueåpning som tyder på at koret har hatt en halvrund utbygning - en apside hvor alteret har hatt sin plass.2 Skipet har hatt en inngang fra syd og sannsynligvis også vestinngang. Vinduene er blitt betydelig forstørret, men det er bevart en halvrund vindusoverdekning, antagelig fra et vindu i korets sydvegg. Kirkens skip var 8,30 m bredt og ca. 12 m langt, koret nesten 4 × 4 m. Det har ikke vært hvelv i koret, og i skipet har det vel vært åpent til sperrene, slik det var vanlig på 1100-årene. Murtykkelsen varierer fra 1,50 m til 1,74 m. Buen inn til koret er 2,20 m bred og har hatt en høyde av 3 m. Vestveggen med hovedinngangen ble revet ved en utvidelse av kirken 1787 (omtales senere), så man i dag ikke får inntrykket av kirken slik den sto gjennom 600 år. Den var viet til Sta Maria.
En mil sørvest for Eidanger kirke lå stenkirken i Bamble - viet til St. Olav Den ligger nå i ruiner, men karakteren kan man ennå få et godt inntrykk av. Og et par mil i nord lå Slemdals - eller Siljan kirke, viet St. Mikael. Også den var bygget av sten. Ellers samlet kirkene seg om Skien, som fra middelalderen hadde sin Mariakirke og klosterkirken på Gimsøy. Den siste synes også å ha vært en stenkirke, mens klosterbygningene ellers kan ha vært av tre. På østsiden av elven lå den merkelige stenkirken som kalles kirken på Kapitelberget, og som sannsynligvis har vært gårdkirke for høvdingsetet på Bratsberg.3 Den var en av de få kirker i Norge som hadde krypt. Ikke langt unna lå fylkeskirken i Gjerpen, viet St. Peter og St. Paul. Samtidig kjenner vi til at det i rniddelalderen lå kirke ved Hakasteinfaret, på Ballestad, Borgestad, og ved Klyve på elvens vestside. De fire siste har vel vært trekirker.
Klosteret på Gimsøy var senteret i distriktets kirkelig liv. Selv om det var et nonnekloster, må vi regne med at det har hatt sin betydning for de kirkelige høytider.
Ved Eidanger kirke ble det i 1937 funnet en del stokker - i alt ni - med tilhugget not og fjær. Stokkene var om lag 40 cm brede - med en tykkelse av 9 cm, plane på innsiden og krummet på utsiden. De må ha tilhørt en stavbygning, men om dette er rester etter en kirke eller fra en profan bygning, kan ikke sies. Under graving i veien, vest for kirken, ble det samme år funnet rester av en mur. Den var ordentlig lagt opp og kan muligens ha tilhørt en bygning i tilslutning til kirkeanlegget. Ved Bamble kirke ble det funnet murrester som stakk ut fra kirken.
Kirken har neppe hatt tårn, og klokkene har da sannsynligvis vært plassert i en støpul ved siden av kirkebygningen, uten at det finnes sikre opplysninger om dette. Men Norge har hatt langt flere frittstående klokketårn (støpuler) enn vi kan finne i dag.4 I middelalderen bar kirken navnet Moa Maria kirkia i Eidøngrum.
Prestegården lå i middelalderen ikke så langt fra kirken og bar navnet Moen. Noen rester eller opplysninger om denne bygningen kjennes ikke, bortsett fra at den brant i 1521, og at prestegården makeskiftet med den gamle eiendom Adelheim hvor det må ha stått hus som presten kunne flytte inn i. Den nevnes i 1665 som «gammel prestegård».5
En beretning hos Ramberg6 forteller om «Munkekirken i Skogen» - en tradisjon som kanskje kan peke mot et middelalderminne, men den form de bevarte rester hadde, synes ikke å skrive seg fra noen middelalderbygning. Ramberg nevner at det var bevart en meterhøy ruin med avrundede hjørner. henved 3 m i firkant og med en stor 1½ m høy sten inne i firkanten, flat oppå og mulig «benyttet som alter eller prækestol». Ramberg nevner også at tradisjonen knytter denne «Munkekirke» sammen med Mikalskirken ved Norsjø. Mikalshulen var en virkelig kirke - den har hatt sin innredning og alter.7 Så fattig som Eidanger er på middelalderminner i motsetning til de øvre distrikter i Telemark, er det grunn til å nevne Rambergs tradisjon og samtidig en muntlig tradisjon om betegnelsen «Fransiskeriet» på et sted ved overgangen fra Gata i Eidanger over Bjørntvedtskogen til Porsgrunn. Det er ikke utenkelig at betegnelsen kan ha hatt forbindelse med et herberge for reisende.
Mens traktene omkring Skien fra gammel tid hadde høvdingsetet på Bratsberg, en eiendom som etter reformasjonen kom inn under lensherrens rettigheter, delvis sammen med det kirkegods som ble ervervet ved Gimsøy klosters sekularisering, så samles ikke jordegods i større partier i Eidanger-trakten. Bjørntvedt ved Porsgrunn synes utskilt fra hovedsetet for denne gården i Solum. Tomtene langs elven har langt tilbake vært ettertraktet i tømmerhandelens tjeneste.
Inne i den nordre enden av Eidangerfjorden lå eiendommen Bjerkevold, hvis historie ikke er klarlagt. Den har vært adelig setegård og menes å ha omfattet gårdene Tråholt, Slevolden, Lillegården, Lanner og Kokkersvold, og eides i 1551 av lagmann Lystrup. I 1617 tilhørte gården fru Inger Mund, Niels Munds hustru, og senere hennes sønn admiral Pros Mund.8 Som senere eiere nevnes Peder Brockenhuus til Nørrevold og etter ham kaptein Peder Harboe, gift med Pros Munds søster som hadde gården i 1648 og sto som eier også i 1666, mens garden fra 1670 ikke lenger var adelig gård. På flere hold hevdes at gården lå ved Herregårdsstranden, på østsiden av den elven som deler mellom prestegården og Lillegården. Det synes som naboeiendommen Adelheim - prestegården - har hatt en friere og vakrere beliggenhet enn herregården -, og etter det før nevnte makeskifte synes det å fremgå at det var bebyggelse på Adelheim alt i 1521, og denne eiendom hørte altså ikke til herregården.
Selv om det nå ikke finnes rester av «Herregården», må vi regne med at den har hatt herskapelig bebyggelse slik vi kjenner den fra renessanseanlegg: Nes i Torsnes, Elingård, Sem på Eiker og Sem i Jarlsberg. Jernskjeggenes Fritzøe forsvant ved jordras, men herregården i Larvik fra 1670 er i behold. Husene synes alltid å være bygget rommelige og staselige, og den senere storgårdbebyggelse som er bevart, peker jo i samme retning. Borgestad fra slutten av 1600-årene er ennå i behold i distriktet. Herregården i Eidanger må ha hatt bygning av herskapelig karakter.
Så fattig som vårt land er på bygninger fra 1500-årene, er det sørgelig at også bebyggelsen ved herregården i Eidanger er gått tapt. Dens totale utslettelse tyder på at den har vært oppført av tre, slik det falt naturlig der skog var lett tilgjengelig.
Kjelleren under den nåværende prestegårds hovedbygning passer ikke med tømmerveggene. Den gamle prestegård brant i 1816, og det ser virkelig ut som om den gamle prestegården som ble ervervet ved makeskiftet i 1521, har fått stå, kanskje med noen forandring etter skiftende tiders smak. Den stående tømmerbygnings midtvegg går midt over kjellerrommet, og en gråstens pilar er oppmurt til understøttelse. Under ytterveggen mot haven er der en gråstensmur. Denne divergens mellom kjeller og overliggende vegger kan tyde på at man har brukt den eldre kjeller, og at vi her har rester av den eldre prestegården.
På 1600-tallet nevnes også en gård som må antas å ha hatt noe mer herskapelig bebyggelse, nemlig Hvalen, hvor den velstående fru Lucretia von Bäslager bodde etter at hun var utstøtt av sin tyske familie på grunn av sitt giftermål med tollmannen Petter Jacobsen.9
Eidanger har bevart en bygning av stor interesse, nemlig Berg i Bergsbygda, som synes å være den eldste av de nå bevarte bygninger i Eidanger. Den bygningstype Berg representerer, har tradisjon langt tilbake. I distriktet kjennes typen fra Borgestuen, Borge i Gjerpen, nå på Brekke museum. En lignende type finnes også på Torsholt i Siljan. Borgestuen er datert 1584, mens Berg, etter detaljene å dømme, må regnes fra omkring 1740.
Bygningen er tømret 6,90 × 9,30 m i første etasje, mens stuen i annen etasje er kraget ut over underetasjen slik at man får et «sprang» i gavlen. Stuens indre vegg i første etasje passer ikke med overetasjens tilsvarende vegg. Første etasjes stue er 4,20 m dyp, mot stuen ovenpå som måler 5,70 m i dybden. Høyden i underetasjens stue er 2 m under bjelkene, mens det i kjøkkenet er fôret ned så høyden bare er 1,85 m. Annen etasje virker luftigere og friere, med en høyde av 2,35 m under bjelkene.
Den merkbare høydeforskjellen i første og annen etasjes rom har skapt tradisjonen om at huset skal være reist i to etapper. Det heter at eieren av Berg hadde en hollandsk skipper som venn. Skipperen beklaget seg over at det var så lavt under taket, hvortil eieren svarte: «Neste gang du kommer, skal det bli høyere».10 Og så fulgte da påbygningen av annen etasje, slik gården fremdeles står. Undersøkelsene av bygningen ga ikke noe holdepunkt for beretningen. Huset er tømret i ett, og spranget i gavlen er en bevisst arkitektonisk detalj. Det er ikke sjelden å finne større bygninger hvor rommene har større høyde i annen etasje, med tanke på rommenes bruk til fest. Det er vel snarere dette som har spilt inn ved byggemåten. I de øvre Telemarks-bygdene er det ofte tilfelle at det er bygget en etasje over den gamle en-etasjes stuebygning, og den øvre stuen brukes som gjesterom. Men med støtte i de nevnte stuene på Borge og Torsholt, ser det ut til at hus i to høyder har vært brukt i lengre tid i de nedre bygdene. I distriktet står også den svære bygningen på Borgestad med to høyder - fra slutten av 1600-årene.
Bergbygningen er panelt, mens både Borgestuen og Torsholtbygningen opprinnelig har stått med synlig tømmer. Det rike listverk som er brukt ved vindusinnfatningen på Berg, er så nøye knyttet sammen med panelet at dette må skrive seg fra huset ble reist. Det er svalgang langs sydsiden. Vinduer og dører har et senere arkitektonisk formspråk enn gavlen med spranget, og svalen er antagelig blitt fornyet, men har nok også opprinnelig vært panelt, kanskje med noen frie åpninger i stedet for dører og vinduer.
Planen er som nevnt ikke ens i begge etasjer, men dens form slutter seg til den tradisjonelle tre-romsplan med stue, kjøkken og kammers. I annen etasje har det vært to soverom, foruten den store stuen. Før istandsettelsen var usedvanlig rike detaljer bevart. Ved midten av 1700-årene bruktes vanlig en-fyllings dører i distriktet, mens det på Berg også er to-fyllings. Enkelte dører har kraftige profiler i fyllingene. Rikdommen i profileringen merker en i distriktet omkring midten av 1700-årene. Mestersnekkeren Joen Jacobsen i Skien synes å ha hatt de fleste større arbeider helt ned til Brevik, og hans profilrikdom er påfallende - nærmere barokken enn rokokkoen. Han hadde verksted i Skien og kan gjennom dette ha lært opp snekkere, og en må også regne med at så fremragende håndverk kan bære i seg tradisjon fra tidligere tider.
En påfallende rik utforming av dørfyllingene finnes i en rekke av hans identifiserte arbeider: Østre Porsgrunns kirke (1761), Borgestad gård (ombygget av Joen Jacobsen ca. 1760). Allerede 1748 foretok han en større ombygning av Brevik kirke, hvor midttårnet ble fjernet og himlingen hvelvet. De nye vinduene som ble satt inn, er forsenket i panelet med en belistning som synes å være karakteristisk for denne snekker. Påfallende rik profilering finner en ved malermester Henry Hansens hus i Brevik og ved Jahnsen-gården. Her er trekk som minner om Berg-gårdens profilering. I Berg-gårdens vestgavl sitter vinduene i underetasjen usedvanlig dypt, idet tømmerveggen er f6ret ut til en tykkelse av 50 cm. Vannbordet under vinduet, og likeså sidebordene, er stillet skrått, mens overdekningen er profilert med inn- og utbøyde ledd til et livlig skygge- og linjespill. Ved annen etasjes vinduer er forsenkningen av vinduer ikke så stor, og utformingen mer lik den vi ellers kjenner i distriktet. De indre dører i første etasje er rikere enn annen etasjes, men også ved de første finnes trekk fra rokokkoen.
Et merkbart trekk i interiørene er murarbeidet. Den store skorsten i første etasje, med innenforliggende bakerovn, er av en type som er brukt adskillige år tidligere, men den profilerte list som bærer kappen, svarer til dørenes profilering. I annen etasje er det muret en peis, trengt inn på et minimum av plass i et rom på 2 × 3 m. I en tid hvor jernovnene var lette å skaffe, er det merkelig at en beholder den gamle ildstedsformen. Stuene, både i første og annen etasje, har brannmurer, og her har nok stått jernovner, men en merker seg at de er meget enkle i utførelse, og at vi således ikke er kommet inn i rokokkoens sans for murtrekning og stukk-arbeider. Også dette gir grunn til å sette bygningens alder før 1750. Den lille peisen har en profilert kappe som på fronten har et løftet parti med gesimsprofilen ført fortløpende. Hjørnet er understøttet av en smekker, smidd jernstang med krok til opphengning av ildverktøy. Peisens bunn er løftet 35 cm over gulvet. Pipen, i tilslutning til skorsten og peis, var av svær dimensjon.
Også de gamle farger peker mot større alder enn 1750. I det lille rommet med peisen i annen etasje var brystningspartiet (altså til vinduenes underkant) malt med en jordbrun farge, strøket over såvel tørnrede som partelte vegger. Over denne malte brystning var veggene rødmalt, og den samme fargen gikk igjen på takets bjelker og himling. Dørene var her skiftet ut med senere fyllingsdører. Peisen var hvitkalket.
Det er et klart skille i det arkitektoniske formspråk i eksteriørets 1700-tallsløsning og den 100 år senere utforming av svalgangens dør og vinduer. Her er vinduene - som har beholdt sin fine sprosseinndeling med 8 ruter i hver ramme, - stillet i plan med det ytre panel. Sidebordene har en liten innsetning, slik det også ble gjort ved første etasjes forsenkede vinduer i vestgavlen, mens listverket ellers er stramt og rett. Overliggeren skråner litt oppad mot en «sluttsten», slik empiren gjerne holdt på arkitekturens stenformer.
Også hoveddøren, som er tofløyet, har karaktertrekk fra empiren. Dørfløyene har fem enkle fyllinger, og åpningen dekkes av en slaglist. Omramningen har en noe pompøs form med kraftig overdekning med en utladning som er forsynt med «tannsnitt», understøttet av to langstrakte voluter som nederst har de antikke dråper. Arkitraven - bjelken over døren - er prydet med et fint mønster av kryssende arkitraver. Både portal og vinduer viser at det ved 1800-tallets midt har vært en dyktig snekker med kjennskap til den rådende klassisisme. Lignende portalløsninger finner man også andre steder i distriktet.
Eieren av Berg på 1700-tallet var storbonden Søren Berg, hvis enke bodde i Brevik 1730. Er det Søren Berg som har bygget gården, må den altså være noe eldre enn antatt. Enken solgte Berg til brødrene Kristen og Hans Hanssøn, - og det kan jo være disse eiere som har bygget huset. Tradisjonen om at huset er bygget i to etapper, kan man ikke se helt bort fra, men etter snekkerdetaljene holder jeg mest på 1740-årene som byggetid, og byggemåten lar seg godt forene med dette syn. Det er verd å legge merke til den noe eiendommelige plassering av vinduene i stuen, både i første og annen etasje. På gavlveggen danner vinduene en gruppe - skjøvet over mot nordhjørnet -, og stuens tredje vindu på nordveggen har samme avstand fra hjørnet som det nærineste gavlvindu. Lyset er samlet i nordvestre hjørne slik at det ellers blir god veggplass. Denne vindusplasseringen går tilbake til den tid stuene hadde sin faste innredning, slik en fremdeles kan se det i alle eldre stuer i Telemark. Høyseteplassen og langbordet skulle ha lys. Den faste seng skulle stå ved veggen, gjerne også et større veggskap. Overgangen til løse, flyttbare møbler fra den veggfaste innredning kom tidligst i byene, men skikken med vindusplasseringen i tilslutning til den faste innredning er beholdt selv etter at man gikk over til de løse møblene i stuen.
Det er rimelig at håndverkerne slo seg ned hvor det var best utsikt til arbeide. Både Brevik og Porsgrunn hørte inn under Eidanger før de fikk sine byprivilegier - Porsgrunn i 1807 og Brevik i 1845, men håndverkerne hadde visse vanskeligheter med dem som bodde i by og hadde sine privilegier gjennom håndverksborgerskap.11 Til større arbeider søkte man derfor kyndig hjelp utenfra - hvor håndverkere av fag hadde slått seg ned - i distriktet ble det da Skien man måtte vende seg til. Man merker imidlertid hvor sterkt bebygget Brevik må ha vært på et tidlig tidspunkt. Stedet fikk anledning til å bygge kirke i 1670, mens Langesund og Porsgrunn først fikk sine kirker henved hundre år senere. De ytre distrikter mot sør søkte vel da til Brevik kirke, og inntrykkene herfra har uten tvil betydd meget. Kirken var en stor korsformet trebygning. Den hadde tårn over krysset, men dette ble revet ved en større ombygning 1748, utført av mestersnekkeren Joen Jacobsen.12
Det gamle interiør fra 1670 var utført av Kristiania-snekkeren, billedskjæreren Christoffer Ridder, og det som er bevart av inventaret, viser at utstyret har vært overdådig praktfullt. Stedets beboere må ha vært meget velstående som har kunnet skaffe et så rikt og prektig inventar til sin kirke. Ikke bare for de kirkesøkende har dette rike bilde vært av betydning. Det må også ha vært en inspirasjonskilde for håndverkere. Det er betegnende at Joen Jacobsen ikke endret kirkeinventaret, men beholdt Christoffer Ridders skårne og malte utstyr. Kirken ble spart under den ellers ødeleggende ildebrand i Brevik 1761, så interiøret har vært holdt vedlike til kirken ble revet da ny kirke reistes i 1878.
Men profanbebyggelsen etter den store brann i 1761 er vel den som har satt de sterkeste spor i bygningsfaget. Om Eidanger ikke kunne vise betydeligere arbeider i landdistriktene, så reistes det i strandstedet en rekke praktfulle bygninger som rettelig hører inn under Eidanger. På hver side av sundet ble de to eiendommelige bygninger, «Coche-gården» og «Chrystie-gården», reist med forbilde i Borgestad, som Joen Jacobsen i denne tid bygget om.13 Det er tegn som peker mot Joen Jacobsen som byggmester for de to gårdene. Cochegården er bevart på stedet, mens Chrystie-gården er gjenreist på Folkemuséet, Bygdøy. Også Porsgrunn fikk en bygning av samme type, bygget av Joen Jacobsen. Langs sundet ble det reist en rekke store to-etasjes trebygninger med fløyer og sjøboder ned mot vannet, og litt lenger øst den prektige toetasjes bygning som senere ble tollbod. Utstyret i disse bygninger var av høy håndverksmessig kvalitet. Den samme sans for god byggeskikk merker man i årene omkring midten av 1700-tallet midt i Porsgrunn, hvor det ble reist en rekke fine og sirlige bygninger, hvis karakter ville kunne vært overført til landdistriktene, men det synes som om oppstykningen av gårdene har stilt andre krav til bebyggelsen. Det er heller gått slik at gårdsbebyggelsen føres inn i det bymessige miljø, idet storgårdene langs Storgaten i Porsgrunn var utstyrt med både fjøs og stall, låve og alle de utrom et gårdsbruk hadde behov for.
Uten at Porsgrunn hadde fått sine byprivilegier, reistes det med et par års mellomrom to kirker - hvorav den yngste, Østre Porsgrunns kirke, ble innviet i 1761, med dimensjoner og utstyr som foruten å svare til tidens krav, også måtte imponere ved sin dristige konstruksjon.
Som ellers i landet er det en viss tilbakeholdenhet i husenes utforming i sammenligning med de større hussamlingers bebyggelse. Det er riktig å ta i betraktning at foruten hovedbygning for gårdens eier og hans familie, skulle det reises en rekke bruksbygninger. I denne forbindelse må man også erindre det skiftende syn på slike bygninger. Med endring av driften ble også bruksbygningene lagt om; det er merkbart i Eidanger hvor det så godt som ikke er bevart anlegg med eldre driftsbygninger. Med mer rasjonell drift kom kravet om større uthusbygninger. Ved Berg sto en del eldre uthus i 1930. Skal en vurdere gårdsbebyggelsen, betyr det meget om et anlegg har bevart sin karakter. Fra lave og velproporsjonerte uthus som samlet seg om gårdens hovedbygning som det ledende motiv, er de nye bruksbygninger ofte vokst så sterkt i sine dimensjoner at hovedbygningen er blitt underordnet i anlegget. Den rasjonelle, men brannfarlige plan som er nevnt i forbindelse med en rekke storgårder som ble bygget inn i hussamlingene både i Brevik og Porsgrunn, med uthusene samlet i lenger omkring et firkantet tun, synes ikke å ha slått an ved gårdsbebyggelsen, hvor den åpne bebyggelse - de forskjellige bruksbygninger bygget hver for seg med avstand imellom - gjør seg gjeldende.
Foruten Berg i Bergsbygda, som er det best bevarte eksempel, og som slutter seg til de fine stuene på Torsholt i Siljan og Østre Borge (nå Brekke museum), må selve typen ha vært brukt i Eidanger. På Røra i Bergsbygda sto således en stue, kanskje mer rasjonelt gjennomført i konstruksjonen enn stuen på Berg. Også denne bygning, som senere er forandret, var tømret med ens plan i begge etasjer. Lengden var omtrent som ved Berg, 9,20 m, og bredden var 6 m. Gavlens tømmer var på kortsidene ført videre i svalgangens dybde - hele 2 m, og taket var bygget som enkelt saltak over svalen og bygningen. Svalens langside var bygget av bindingsverk med stående, kraftig panel som førtes videre rundt bygningen, så huset hadde en tett og lukket karakter. Noe sprang i tømmerveggen ved utskytende annenetasje som på Berg fantes ikke. Derimot var vinduene forsenket og forsynt med fint listverk med kraftig profilering også langs raften på langveggene. Stuenes vindusstilling gjentar plasseringen fra Berg, men den dobbelte gruppe var lagt på langsiden, så bygningens front fikk mer arkitektonisk holdning. Bygningen antas oppført i annen halvdel av 1700-årene. Paralleller til typen kan nevnes på søndre Sundsåsen, men bygningen er endret ved tilbygning 1870, likeså to to-etasjes hus på Langangen. På Lønnebakke i Langangen sto også hus av denne type, Hovedbygningen på Slevolden skal være av høy alder, men ombygninger har endret den opprinnelige karakter.
Før vi ser videre på gårdsbebyggelsen, må vi imidlertid ta for oss et par større bygninger som har hevdet seg ved en mer særpreget arkitektur. Selv om de har vært tilknyttet gårdsbruk, synes kravene til våningshusene å ha vært andre enn vanlig beboelse. Den mest fremstående er Nordre Tveten. Hovedbygningen er sammensatt og synes å ha vært sterkt omarbeidet gjennom arene, så det i dag er vanskelig å finne fram til de eldste deler. Som bygningen står nå, dannes den av en hovedpart, 19 × 7 m, med front mot et tun på vestsiden av huset og med en fløy, 9 m bred og 6,5 m dyp. Bygningen skal etter sigende ha hatt enda en fløy, uten at det er påvist noe spor av den. Opprinnelig kan det ha vært en vanlig tre-romsplan som ved Berg, og det er antagelig den del som nå danner fløy, men også den lange bygningen er problematisk i sin sammensetning.
I 1775 ble Nordre Tveten kjøpt av sorenskriver Lucas Norss, og det er fra hans tid vi har levnet det preg av kondisjonert bolig, som den eiendommelige plan og de rike detaljer bærer bud om.14 I sin bok «Slekten fra 1814» nevner professor C. W. Schnitler Nordre Tveten i forbindelse med sin vurdering av norske embedsgårder i distriktet og deres noe tunge utforming:
«Men langt nettere og sirligere i hele sit preg, er den gamle skrivergaarden Tveten i Eidanger, med en noget avvikende konstruksjon, idet den savner tvergang og har faat en slags indebygget svalgang paa midten. Claus Pavels taler meget om selskabeligheten i denne sorenskrivergaard under sin kapellantid i Eidanger.»15
Fra barokken hadde de pompøse embedsmannshus, og forsåvidt også de gamle patrisierhus i byene, i alminnelighet en symmetrisk plan med gjennomgående gang i midten. Planen ved Tveten er vel formet ut fra de hensyn som bruken og mulig stående eldre vegger krevet. Slik planen ble formet, fikk man vanskeligheter med å skaffe lys til midtrommet fra øst. Samtidig er man gått til det sjeldne trekk å forme et inngangsparti som en loggia med søyler i åpningen. Et slikt trekk kjennes ikke ellers i trakten. I Porsgrunn var man alt ved 1770-årene kommet bort fra løsningen med tverrgang midt gjennom huset. Såvel ved den gamle tollboden som ved prestegården var det midtgang, men den gikk ikke gjennom hele husets bredde, men stanset mot kjøkkenet som ble lagt bak gangen. Denne ordning kan Lucas Norss ha kjent. Ved Tveten er kjøkkenet lagt innenfor loggiaen midt i huset, mens husets hovedinngang markertes av den festlige sval som i annen etasje hadde sveifede søyler og gelender mellom søylene av sveifede bord. Disse ble gjentatt i trappegelenderet. Trappen skar seg inn i kjøkkenpartiet og landet i annen etasje på en åpen gang, mens resten av de rom som svarte til kjøkkenet, ble en stor, mørk bod. Svalgangen ble gjenkledd i 1830-40-årene, mens rester av det gamle loggiaparti er bevart innenfor. I stedet for det festlige loggiaparti ble det laget en hoveddør med smale vinduer på hver side, og over - i annen etasje - et ovalt vindu med sprosser. For å skaffe lys til den innenfor liggende gang som før hadde vært apen sval, ble det innsatt vindu i første og annen etasje av samme form som bygningens vinduer forøvrig, men det arkitektoniske poeng er tapt.
Et stort valmtak dekket over hoveddelen, tekket med blå hollandsk, glassert sten. To små arker livet opp takflaten, og de kraftige pipene sto symmetrisk plassert på mønet, som i samme høyde var trukket over fløybygningen mot øst og lot også husets sydfasade få et monumentalt preg. De to store stuer i fronten mot vest er ikke like brede. Dette skyldes vel sammensetning av deler som er bygget til forskjellig tid, men tross dette har det staselige midtpartiet formådd å binde de uensartede ledd sammen og gi vestfasaden karakter av symmetri. Syd og øst for bygningen lå hageanlegget, som man nå bare ser spor etter, men de mektige trær på eiendommen - også ved tunet - bærer bud om sans for verdien av plantninger.
Detaljene i bygningen viser hvor sterkt man var bundet av tradisjonen. De forsenkede vinduer finner vi her som på Berg i Bergsbygda, men alt er her mildere, relieffet ikke så kraftig, profilene ikke så markert. Karakteren kjennes fra hus i Brevik og Porsgrunn og viser stor ferdighet hos snekkeren. Det ytre panelet er vanlig over- og underliggerkledning, med kraftige bord uten noen markering av novene med hjørnekasser. Dette gjør det mulig å jevne ut de skjevhetene som planen skaper på grunn av rommenes vekslende størrelser. Vindusplasseringen på sydveggen er gjennomført med omhu uten at man har oppnådd full symmetri. Kravene til lys i rommene har nok brakt uorden, men den gjør seg merkelig lite gjeldende.
Gårdsanleggets bygninger er gått tapt, men må ha sluttet seg til bygdas vanlige plassering med særskilte hus, lagt etter behovet, ikke med de sammensluttede lenger. Det hellende terreng på vestsiden kan også ha vært medbestemmende.
Tveten bærer rokokkoens preg i sterk grad - ja, detaljene synes til dels noe gammelmodige. Men det er mulig at sorenskriver Norss har beholdt enkelte gamle dører og listverk, skjønt jeg er mer tilbøyelig til å regne med en viss konservatisme hos håndverkerne. Det er som man ikke helt vil gi slipp på barokkens kraftige formspråk, eller som de mer grasiøse listformer ikke er nådd fram til distriktet. Norss synes selv å ha vært en mann med dyp interesse for arkitektur, slik en ikke sjelden finner hos personligheter på denne tid, og anlegget kan derfor være skapt gjennom et samarbeide mellom byggherren og en dyktig og skapende håndverker.
Det var også andre oppgaver Lucas Norss fant interesse for. Den gamle stenkirken i Eidanger var, som så mange norske kirker, kommet på private hender etter at kongen - Fredrik den fjerde - hadde bestemt at kirkene skulle selges. Presten Peder Hansen Alstrup kjøpte kirken i 1724. Sorenskriver Norss gikk i spissen for å få kjøpt kirken tilbake til menigheten,16 og det var han som tilskyndet utvidelsen av kirken som ble fullført i 1787. Det var mange i menigheten som var glad i den gamle kirken, men da sognepresten Fr. Meier i begynnelsen av 1700-årene - han var sogneprest fra 1719-1751 - begynte å tale om at kirken var for liten og manglet lys, tok folk til å tenke over saken.
At Brevik kirke fikk større vinduer, og de nye Porsgrunns-kirkene fremsto som store og luftige byggverk, må også ha spilt inn. Kanskje den viktigste inspirasjonskilde allikevel var Skiens nye kirke, som var oppført etter brannen i 1777 og innviet i 1783. Den var tegnet av professor Jørgen Henrik Rawert, og omtales av kancelliråd B. H. Løvenskiold i hans «Bratsberg Amts Beskrivelse» året etter. Den 21. oktober 1785 ble det holdt synsforretning i den gamle Eidanger kirke. Kort tid før - den 14. oktober - hadde det vært holdt synsforretning og taksasjon ved følgende: Snedkermester Jonas Peter Sellander og Bertel Knudsen, Murmester Hoern, Glasmester Daniel Erichstrup, Maler Weidenauer (?) og Smed Rasmus Nielsen.
Kirken ble funnet brøstfeldig. Den trengte i høy grad forbedring, og det er med dette som påskudd at man går til det dristige skritt å rive ned den murte vestgavlen og forlenge kirken med tømmer hele 8 m. Dertil ble tilbygget tårn ved den nye vestgavlen. Slik forlengelse av stenkirke var foretatt ved kirker på Sørlandet: Tromøy, Holt og Dybvåg, men utvidelsen var da formet med tverrskip slik at kirken fikk korsform, hva der gjorde konstruksjonen for trekirken sikrere. Sellanders løsning er dristigere, fordi sammenbindingen mellom stenkirken og utvidelsen ble vanskeligere. Sellander har vist seg som en sikker konstruktør og byggmester, og har oppnådd en nydelig romvirkning. Taket ble hvelvet og skyttialt, mens den horisontale strekkbjelke i takstolen ble synlig og fargemessig stemt sammen med taket. Den større bredde i skipet som oppsto hvor man gikk over fra stenvegg til tømmer, ble nyttet ut til gallerier som på hjørnene mot øst, hvor stenveggen begynner, var utstyrt med pulpiturer forsynt med draperier. Mot gavIveggen i vest var det også pulpiturer under galleriene etter mønster fra Porsgrunns-kirkene. Det middelalderske kor ble tatt til sakristi og alteret trukket inn i stenkirkens skip.
Alterløsningen er nok valgt etter forbilde fra Rawerts kirke i Skien. Prekestolalteret var kjent i distriktet fra Kongsberg store kirke som ble innviet 1761. Alterpartiet, med prekestolen satt over alteret og orgelet over prekestolen, var formet etter en tegning som var lånt i København.17 Porsgrunns-kirkene som er reist samtidig, holdt seg imidlertid til den tradisjonelle form med stor altertavle over alterbordet. Men løsningen fra Skiens-kirken vant gjenklang i de øvre distrikter:
| Åmotsdal | 1792. |
| Vinje | 1796. |
| Rauland | 1808. |
| Hjartdal | 1809. |
Senere fulgte også de nedre distrikter, Tørdal allerede 1806, Flåbygd 1822 og Siljan, som en parallell til Eidanger, 1838. De to siste er senere fjernet.
Jonas Sellander tilsiktet å få et rom i pakt med tiden. Det kan nok være skjedd etter påtrykk fra og i samråd med Lucas Norss, d.v.s. den middelalderske karakter måtte elimineres og kirkerømmet fremstå som en helhet, lyst og rommelig. Ved å skyve alterveggen noe inn i det middelalderske skip, ble den gamle korbuen dekket, man fikk den praktisk nødvendige passasje bak alteret, så ofringen kunne foregå på foreskreven måte, og man fikk nødvendig adkomst til sakristiet.
Slik denne alterløsning er rekonstruert av Domenico Erdmann,18 skulle åpningen på hver side av alteret være prydet med store draperier hengt opp i bjelken som løp over rommet i høyde med den store gesims som dannet overgangen mellom vegg og det skymalte hvelv. I rike folder skulle to draperier henge på hver side av et midtfelt med pillastre, med alterbildet over alterbordet og herover den halvrunde prekestol. Over pillastrene sto store urner, og midtpartiet ble avsluttet med en gavl med forgylt glorie. Det hele virket pompøst og høytidelig. Men både ved Skiens-kirken og de øvrige løsninger som bygget på denne, var det i høyde med prekestolen bygget pulpiturer - for kondisjonerte familier - med passasje under til gangen bak alteret. Fra gangen gikk det trapp opp til prekestolen og til de nevnte pulpiturer. Slik må det nok også ha vært i Eidanger, med mindre Sellander skulle k enne en løsning slik Erdmann har tegnet den. På en liten tretavle, opphengt i tårnet, var malt:
Jeg haver indreed Eidanger Kierke Aar 1787.
Jonas P. Sellander. Lille Tveten.
Det er ikke alminnelig at byggmesteren signerer sitt arbeide på denne måte. Navnet tyder på at han er svensk, men tavlens innskrift er norsk. Man har hittil ikke funnet flere arbeider fra Sellanders hånd, men så dyktig som kirkeutvidelsen i Eidanger er utført, må han ha utført andre byggearbeider for å kunne bli satt til en så krevende opgave. I tillegg til det fine interiør, så helt i pakt med tiden, med et prektig fargeutstyr, formodentlig fra Johan Henrich Weidenauers hånd,19 fikk også Sellander bygge nytt tårn på kirken. På en tegning fra tiden før 181220 ser man tømmerforlengelsen uten panel og tårnet med den festlige avslutning, som Sellander skapte. Fra tårnets firkantede fot blir taket trukket inn og avskåret på sidene så det dannes overgang til en 8-kant, og på denne reises en gjennombrutt tambur med åtte søyler forbundet med buer, og over den markerte gesims reiser det seg en høy kuppel med et festlig formet spir. Værfløyen har årstallet 1787 og en krone over, mens spirstangen avsluttes med et dreid parti av tre med livlig profil. Forbildet ligger nær å søke på Kongsberg, men også kirken på Vallø har den samme form.21
Lucas Norss må ha vært den ledende i arbeidet for ombyggingen av Eidanger kirke, og det må være gjennom ham at Jonas P. Sellander er overlatt arbeidet. Når Sellander oppgir Lille Tveten som bosted, peker det i samme retning. Lille Tveten hørte inn under Nordre Tveten; den gjengis etter en gammel tegning i «Boken om Eidanger»22 hvor det også nevnes at Sellander var sønn av en prest og innvandret til Norge i annen halvdel av 1700-årene. Han var utdannet som finsnekker og dreier. Det fine spiret på Eidanger-kirkens tårn kan bekrefte det siste.
Det synes å være en sammenheng mellom de arbeider som Lucas Norss er interessert i, og Jonas Sellanders virke. At Sellander får bo på Lille Tveten, kan skyldes Lucas Norss, og det synes rimelig å tro at Sellander har vært sorenskriver Norss' betrodde mann også ved den store ombygning av Nordre Tveten.
Allerede ved ominnredningen av Eidanger kirke merker man tilløp til stilendring, idet den rådende rokokko får et noe lettere preg. Alteroppbygningen med pilasterstilling og det avsluttende gavItriangel peker mot den stilmessige tilnærming til klassisismen - galleribrystningen som i rokokkotiden enten ble løst med fyllinger eller dreide ballustre, av og til også med bruk av sveifede bord, slik det ble brukt ved gelenderløsningen på Nordre Tveten, fikk på galleriets rette sider en gjennombrutt brystning av krysslagte lekter, formodentlig med en firbladet blomst i kryssene, mens hjørnepulpiturene beholdt fyllingsbrystning. jo mer man nærmet seg århundreskiftet, jo mer trengte den nye stil - empiren - inn med de klassiske forbilder satt i høysetet, og med en kjølig klarhet både over detaljer og proporsjoner. Selv hvor husets kjerne tilhørte rokokkoen, kunne den nye stil bli brukt som et nytt kledebon som bevisst søkte å skjule hva man i lys av den nye innstilling så på som gammeldags og avleggs.
Slik ble det gått fram ved Søndre Tveten som hadde vært bygget med to etasjer, en prektig sal i første etasje 7,5 × 7,5 m, skorsten i kjøkkenet og i et av rommene skap med kjellernedgang, en løsning som er kjent fra et par eldre hus (Zimmermannsgården i Porsgrunn og Brekke i Skien). Et par rokokkodører har vært i behold. Ved ombyggingen ble annen etasje tatt ned - gulvet i annen etasjes store sal er ennå i behold, 5,5 × 12 m -, og det en-etasjes hus fikk sadeltak; veggene ble kledd med liggende panel med kvadre på hjørnene og skiftevis felter med glatt panel og lekter over skjøtene. Det gamle hageanlegget er det rike spor etter, mektige trær, hasseltunneler og ganger.
Bjørntvedt hører til de gårder som ved sin beliggenhet er oppslukt av byen. Den var eslet til å bli noe annet og større enn bebyggelsen viste. Den stående bygning er 40 m lang, men bare 6,5 m bred, og menes å være en fløy av et tiltenkt storanlegg. Denne fløyen sto ferdig i 1798. Eieren var fra 1777 Nicolai Benjamin Aall, og med det kjennskap han han hadde til de store boliger hadde bodd i den gamle Aallgård som var bygget av James Bowman, og han hadde bygget det deilige sommerstedet «Roligheden» ved Porsgrunn -, så er det rimelig at han har lagt opp til et storbygg, formodentlig med hovedbygning tenkt mot syd, og en fløy, tilsvarende den oppførte, på anleggets vestside. Denne herskapelige bebyggelse ble avbrutt ved Nicolai Benjamin Aalls død 1798. Sønnen, Nicolai Benjamin til Bjørntvedt, bodde i fløyen til sin død 1811.23 Det må være foretatt forandringer i hans tid, idet både værelsesordningen og utstyret synes yngre enn 1798. Som rimelig er, gir bygningens ringe bredde visse vanskeligheter for en praktisk innredning, og det sees da også at man ved å legge inn en gang mot gårdsplassen har prøvd å avhjelpe noe på den ellers tungvinte adkomst til rommene.
Eldre bevarte bilder av Bjørntvedt24 viser en arkitektur som røper klassisismens innflytelse med preg av 1830-40 årene. Den lange fløy har et enkelt tak som ved gavlene er avsneiet til halvvalm. Senere er der bygget store arker på taket, og bygningen har fått vinduer med ny form omkring 1890. Uthusene har vel opprinnelig vært tenkt lagt et stykke fra hovedbygningen, men da planen om den store bygning ble oppgitt, ble uthusene knyttet til den stående fløy.
Eidanger prestegård ble som tidligere nevnt, rammet av brann i 1816, og etter denne tid fikk prestegården sin nåværende, karakteristiske form. I 1890-årene ble det imidlertid satt inn «tidsmessige» vinduer, en operasjon som har forrykket det arkitektoniske bilde. Tenker man seg de gamle, smårutede vinduer i stedet for de høye, dårlig proporsjonerte som bygningen nå har, vil man få den rette karakter av arkitektonisk fasthet. Det svære taket var avsneiet med halvvalmer.
Huset er ikke symmetrisk bygget opp. Det har opprinnelig hatt gjennomgående gang, men denne ligger ikke i husets midtakse. For å råde bot på dette er inngangsdøren skjøvet over til den ene side av gangen, hvorved det også blir plass til et vindu ved siden av døren. Også inngangsdøren er fornyet, men over dette inngangsparti er det reist en lav gavl, en frontispise, hvor veggen er glattpanelt, i motsetning til tømmermannspanelet som ellers er nyttet, og med et elipseformet vindu - «oeil de boeuf» (okseøye) - med en smal list omkring. Vinduslistene består ellers av et smalt bord med en liten innsats båd over og på sidene, en form som er arvet fra rokokkoen. På høyre side av gangen ligger et stort rom der har tjent som kontor, og fra dette er det adkomst til bispekammeret og et lite kabinett. Trappen til loftet har opprinnelig vært rettløpet. På gangens venstre side lå beboelsesrommene med kjøkkenet som har stor skorsten og bakerovn. Langs østgavlen er det bygget en bod med adkomst fra kjøkkenet og overdekket i første etasje, således at gavlens vinduer i annen etasje blir frie. Det er innredet rom i begge gavlene. Tjenerne bodde vel i borgstuen som er blitt fornyet i senere år.
En del gamle dører med vakkert beslag fra 1600-årene er bevart i huset. Det er mulig at brannen i 1816 ikke har ødelagt den gamle bygning totalt, og at man har nyttet de fine, gamle dørene i nybygget.
20 år etter at Eidanger prestegård ble bygget, ble det utarbeidet normalplaner for prestegårder av Sverdrup og Lindstrøm med dimensjoner som svarer omtrent til Eidanger prestegårds hovedbygning, men med lange fløyer som gjorde anlegget mer standsmessig, og med planen formet således at det ble oppnådd absolutt symmetri i fasadene. Eidanger prestegård har meget av planens funksjonelle idé fra normalplanen, og det er ikke urimelig at departementet på tidligere tidspunkt har arbeidet med dette spørsmål og gitt sine direktiver ved byggingen i Eidanger 1816. Bygningen har bevart noe av den lokale uttrykksform, og man ser også at den noe strenge arkitektur som Sverdrup og Lindstrøm forutsatte, ble omformet etter lokaltonen, slik man kan se ved prestegården i Lyngdal, hvor sørlandspreget er gjennomført.
Det ser ut som trearkitekturen får et mildere preg jo lenger syd en kommer. Man kan spore en forfinelse i detaljene, både i rokokko- og empiretid i et område som Eidanger omfattet - fra Porsgrunn til Brevik - og en ytterligere forfinelse over Stathelle til Langesund. Breviks-snekkerne har en klarere oppfatning av linjespillet i profilene enn tilfellet er i Porsgrunn, og det samme merkes utover landsbygda.
En bygning som hadde dette forfinede preg, og som i anlegg må skrive seg fra rokokkotiden, er Skavreaker på Heistad. En ombygning omkring 1830 hadde skapt en annen karakter, men med bibehold av den mykhet som var egen for rokokkoen. Huset hadde opprinnelig midtgang, og på baksiden en tilbygning av boder som taket var trukket ned over - en levning av langsvalen. Taket var valmet med en noe buet profil, og vindusomramningene var sirlige med et fint formet lite gavlfelt som overdekning. Gesimsen, som i rokokkotiden ble rikt profilert (som ved Røra-bygningen), fikk under empiren sin strenge kasseform etter klassisk forbilde. Opprinnelig har det vært utgangsdør mot hagen fra midtgangen, nå erstattet med et vindu. Pipene var anbrakt symmetrisk på mønet. Her, som så ofte ellers, var de gamle uthusbygninger fornyet.
Fra rokokkotidens faste bygningstyper med stuen på Berg og huset på Skavreaker som de mest framtredende, trenger det seg fram en hustype omkring 1830-årene som lenge ble rådende i Eidanger. Planen lages helt symmetrisk med midtgang. I fronten legges en rommelig stue til hver side - forsynt med to vinduer på langsiden og som regel et vindu på gavlen, en levning av den gamle vindusstilling fra Berg-gården og Røra. Bak stuene lå da kjøkken og soverom. Huset ble bygget forholdsvis lavt, med halvvalmet tak og med værelser i gavlene. Et av de best bevarte eksempler på denne bygningstype er Rønningen ved Porsgrunn som har beholdt arkitekturen uforandret og også i det vesentlige beholdt de opprinnelige uthus som lar denne bygningsgruppe som ligger i flatt terreng, gi oss det hele inntrykk av det gårdsanlegg som var rådende for godt og vel 100 år siden. Den gamle hagen med frukttrær bidrar til å bevare inntrykket av sansen for å skape samvirke mellom natur og arkitektur. Hele anlegget synes uløselig knyttet til stedet, så hus og terreng er ett.
Typen synes å ha vært nyttet over hele Eidanger, i varierte former og gjennom en lang rekke år - ja, en kunne fristes til å si at den i grunnen er en fortsettelse av rokokkotypen. Det karakteristiske er takformen med halvvalm og den lave, lubne bygningskropp. Det arkitektoniske utstyret skifter, med tidens smak, men vindusplasseringen holdes gjennom hele 1800-tallet. Denne typen har holdt seg så fast at den synes å falle særlig godt inn for levesettet og må ha dekket det vanlige behov ved gårdsbrukene.
Et godt eksempel på typen er Nordal i Bjørkedalen, oppført omkring 1800, og Kjendalen i Oklungen (g.nr, 16, br.nr. 1), også fra 1800. På denne gårds br.nr. 4 står et ombygget hus av samme type, nå med ark. Bakke (br.nr. 1) har samme grunnform fra 1840, men ombygget. Vestre Herøya og Holte i Bjørkedalen er preget av ombygning, men typen er den samme. Hovholt skal være bygget 1770, men er omformet med sadeltak. Også så langt tilbake i tiden synes typen forankret. Jordet fra 1860 har karakteren i eksteriøret, mens Lunde i Bjørkedalen (br.nr. 2) har beholdt sin form fra 1835, dog med vinduene fornyet. Gårdens uthus er nok fra senere tid enn hovedbygningen, men harmonisk tilsluttet denne. På Lunde (br.nr. 1) skal hovedbygningen være fra 1750 men har fått ark påbygget, vinduene fornyet, og allikevel ser man typen gjennom proporsjoner og vindusstilling.
På Siljan-gårdene i Bjørkedalen står gammelt våningshus på br.nr. 1, mens der på bruk nr. 5 er hus fra 1860 - og begge har den samme grunnform, og på Rødskjær i Langangen opptrer typen så sent som 1880 som nybygg. Saltbua ved Frier hadde inntil ombygningen 1946 beholdt sin fine karakter fra 1830. Takformen er bevart også etter ombygningen, men vinduene, som nå er slått sammen til lave og brede former, i motsetning til den tidligere gjengse oppdeling, berøver bygningen den arkitektoniske holdning.
På Solli i Oklungen står typen fra 1850, og på Tråholt (br.nr. 25) er våningshuset fra 1840 også av denne type. Ås på Heistad har våning fra 1750, men nå med 1840-årenes formspråk. Her er også eldre uthus bevart.25
Fra takløsningen med halvvalm, som ga muligheter for værelser i gavlene, ble bygging av ark som ga midtrom på loftet, et neste trinn i utviklingen. Da «Schweitzerstilen» trengte inn, førte denne med seg at takene fikk større fremspring fra vegglivet, materialbruken ble endret til smekrere former, og veranda - åpen eller med glass - kom i bruk. Planen er nærmest Gunnar Jahns Pl. 3. C 7. 1.26
Det er verd å legge merke til den rolle vindusformen og vindusplasseringen spiller i arkitekturen. Her gjelder det særlig mindre hus - dess vanskeligere er det å beholde roen i arkitekturen. Fra de tidlige former - først bestemt av glassets høye pris og den form man brukte til dets innfatning, nemlig blysprosser satt i små rammer. Da man mestret framstilling av litt større glassflater, gikk man over til tresprosser og fant da snart fram til proporsjoner som beriker arkitekturen. Det er påtagelig hvor nøye man var i proporsjoneringen av vinduene. Dette gjorde at de spilte med i husets arkitektur, slik man merker det ved 1700-årenes bygninger og inn i 1800-årene. Teknisk mestret man da større ruter og kunne gå til en forenkling av vindusrammen, fremdeles under omhyggelig vurdering av proporsjonene. Ved 1880-90-årene begynte større lysflater å gjøre seg gjeldende. En overdreven høyde i rommene krevde mer lys, og vinduene ble øket - som regel i høyden. Fra dette gikk man til å gjøre vinduene bredere med tilsvarende reduksjon av vindusantallet. At dette kunne gå ut over veggens proporsjoner, var man ikke oppmerksom på, og tiden etter 1900 innførte en oppløsning av flaten, selv om man i det lengste søkte å opprettholde en midtakse som likesom kunne holde litt orden på huset.
I vår egen tid har den overdrevne bruk av glassflater og en fullstendig oppløsning av flaten i en bygning ført til at nær sagt enhver art av utforming kan tillates. Den frie og ledige planløsning som kan være av stor praktisk betydning, og som vår tid har funnet fram til ved de goder som er brakt inn, ved oppvarmingsmuligheter som gjør at man står ubundet overfor romstørrelser og romplassering, stiller imidlertid store krav til eksteriørløsningen, og man må vel ofte se med forundring på at det tumles med løsninger som ikke synes bundet av noe, men baseres på tilfeldigheter. Den hustype som i senere år har funnet innpass, er den såkalte «bungalow» - det en-etasjes hus - ofte med valmtak, men også med fall til bare én side. Betongen som byggemateriale har muliggjort en helt fri utforming av bygningskroppen og en utstrakt bruk av flate tak. Dette er igjen overført til trebygninger, uten at materialet har de samme muligheter som betongen. I det hele er vel den nye arkitektur, slik den praktiseres ved husbyggingen, ofte blitt en oversettelse av strømninger i tiden, uten den nødvendige vurdering, slik norsk trearkitektur tidligere ble skapt gjennom tilpasning av den stedlige natur og de klimatiske forhold.
Eidanger hører til de bygdelag i Norge som gjennom lange tider har fått en påvirkning fra byene, og i de senere år fra de store industrisamfunn, med den boligbygging som disse krever. Dette fører til en bebyggelse som er ny for landdistriktene, og som mer får karakter av hagebyer, og det er i de nye boligstrøk også skapt områder som såvel arkitektonisk som ved tilknytning til naturen er av høy kvalitet. Den voldsomme utvikling av boligen og av krav til boliger endrer ofte på kort tid større områder. Kravet til bedre trafikkmuligheter stiger, og arbeidsforholdene endres med endrede krav til beboelsen. I en slik tid er det riktig å se tilbake på det som man må gi fra seg. Kulturverdiene er som nervetråder i samfunnet og kan ikke uten skade rives over. Derfor gjelder det også å verne den gamle kultur som kan være til rettledning for framtiden. Ikke alt som betegnes framskritt er til gavn. Det gamle og prøvede som tas bort, må erstattes med noe bedre.
Kilder
| Harald Hals: Eidanger bygdehistorie. B. I, s. s. 104-128 | |
| Porsgrunn biblioteks hjemmeside | Søk i bokbasen |