Harald Hals: Eidanger bygdehistorie. B. I
Kronologisk fordeler Eidangers vikingtidsfunn seg slik:
Gravfunn:
Døvik. Øks. Gravfunn? Ca. 800.
Valler. Sverd, øks, skjoldbule, jernstykker, klinknagler, stykke av tøy. Båtgrav under flat mark. 800-årene.
Bjørnstad - nu i Porsgrunn. Sverd, øks. Funnet i en tidligere potetkjeller. 850-900.
Brevik by. Sverd. Funnet i et gravkammer. 850-900.
Oksum. Kleberkar, sverd, øks. Flatmarksgrav. 850-950.
Myrvang av Valler. Sverd, øks, skjoldbule, jernstykker, klinknagler. Båtgrav under flat mark. 850-900. Funnsted nr. 2. Sverd, 2 økser, skjoldbule, spyd, kniv, jernstykker, klinknagler, skiferbryne. Båtgrav under flat mark. Ca. 900.
Prestegården. Øks, sverd, spyd, skjoldbule, kniv, klinknagler, spiker, jernstykker, brente bein. Båtgrav under flat mark. Ca. 900. Funnsted nr. 2. Øks, jernfragmenter, klinknagler. Båtgrav under flat mark. 900-950.
Heistad. Trefliket bronsespenne. Funnet i en haug med 2 «stensatte» graver. Spennen lå i den ene sammen med skjelettrester. 900-årene.
Kvestad. Kleberkar, sverd, 2 økser, spyd, saks, skiferbryne, nålebryne, jernfragmenter, heriblant ring til bissel. Funnet i en gravhaug. 900-årene.
Havnåsen av Røra. 2 ovale bronsespenner. 900-årene.
Herøya. Sverd, spyd. Sverdet må ha vært temmelig gammelt ved nedleggingen. Lå i en grop ca. 1 m under overflaten. 950-1000.
Stamland. Sverd, spyd, øks, rangle, sigd. Flatmarksgrav? 950-1000.
Løsfunn:
Hovholt. Øks. Ca. 800.
Tveten Østre. Øks 850-900.
Asalund av Tveten Nordre. Ringspenne. 900-årene.
Flogstad. Øks. 900-950.
Langangen. Spyd. 950-1000.
Udaterbare funn:
Gravfunn:
Heistad. jernpil. Branngrav?
Sverd, spyd, rangle (tapt). Funnet i den andre av de to «steinsatte» gravene nevnt foran?
Lerstang. Sverd + tapt øks. Funnet i en gravhaug.
Jernring. Funnet i en gravhaug.
Valler. Kleberkar.
Spyd. Gravfunn?
Løsfunn:
Bjerketvet. Spinnehjul. Vikingtid?
Hovet av Hovholt. Skaft til kleberkar. Vikingtid?
Langangen. Celt.
Lerstang. Spinnehjul.
Oksum. Stykke av kleberkar + 8-10 stykker, tapt. Vikingtid?
Prestegården. Stigbøyle. Vikingtid?
Røra. Bryne, nålebryne.
Selve begravelsesmåten endres ikke meget i vikingtiden. Brente og ubrente graver finnes side om side både i haug og under flat mark; men gravgodset øker, og redskaper ved siden av våpen og smykker blir en selvfølgelig del av det. Skikken å begrave den døde i båt eller skip, hvis første spede begynnelse alt kan spores i folkevandringstiden, blir ganske vanlig, særlig i kystbygdene. Fra Eidanger kjennes i alt 5 båtgraver, alle under flat mark, nemlig 3 på Valler og 2 på Prestegården. Den ene av gravene på Prestegården ligger oppå en liten knaus og er begrenset av en rekke stein i markhøyde, som danner et kvadrat 2 X 2 m (fig. 34). Oldsakene: sverd, øks, (fig. 35), spyd, kniv, skjold bule og en mengde klinknagler, lå 5-10 cm under overflaten. Det fantes også noen brente beinstumper, men det er allikevel trolig at den døde ikke har vært brent; naglenes antall og plasering tyder dessuten på at bare en del av båten har fulgt med ham. Analoge graver kjennes også fra de store flatmarksgravfeltene på Kaupang i Tjølling, hvor et viktig handelssted, forløperen for Tønsberg, lå i tidlig vikingtid. Forøvrig utviser alle flatmarksgravene i båt i Eidanger store likheter med Kaupang-gravene.
På Stamland i Bergsbygda ble det avdekket en begravelse av samme type, men ikke i båt. Den lå ca. 75 cm under overflaten og var orientert nord-syd. Sverdet lå på vestsiden med hjaltet mot nord, spydet ved siden med spissen mot nord, de andre sakene i midten, øksen med eggen mot nord.
En typisk branngrav, rimeligvis under flat mark, er derimot Herøya-graven. Spydspissens forbøyde form (fig. 35) er meget karakteristisk, idet det var vanlig at gravgodset fulgte den døde på likbålet, og gjenstandene ble deretter forsettlig ødelagt, slik at de ble bokstavelig talt viet til det hinsidige.
Det som fremfor alt særmerker vikingtidens graver, er for mannens vedkommende våpnene, for kvinnens smykkene. Mannen fikk med seg sverd og spyd eller øks og spyd - altså både hugg- (sverd, øks) og stikkvåpen (spyd) - ikke så rent sjelden er alle tre til stede. Skjoldet mangler nesten aldri, men i dag er oftest bare bulen (fig. 35), som beskyttet hånden, bevart. Dessuten var pil (fig. 36) og bue - som man som ventelig aldri har funnet rester av også gjerne med.
Av smykker bar mannen ofte en ringnål eller ringspenne av bronse eller sølv for å feste sammen kappen med. Stykket fra Asalund ved Nystrand (fig. 3 7) er av bronse, og dets form tyder på vestlig, snarest irsk innflytelse.
Kvinnens drakt synes i vikingtiden å ha vært temmelig ens over hele Skandinavia. Den besto innerst av en bluse eller sid kjortel; over denne ble båret et seleskjørt, som ved hver skulder ble holdt sammen med to ovale bronsespenner, slik som paret funnet på Havnåsen av Røra (fig. 38). Midt på brystet bar kvinnen en rund, likearmet eller trefliket spenne (fig. 38), vanligvis av bronse, men sølv forekommer også, og mellom de ovale spennene hang et perlekjede. Alle smykkene er dekorert med fantastiske, forvridde dyreornamenter i tidens karakteristiske stilarter; bronsespennen er alltid forgylt. Midtspennen holder stort sett mål som kunsthåndverk, men de ovale spennene, som var en nødvendig del av drakten, ble ofte «masseprodusert», og de fleste er sjusket og dårlig utført. Som ytterplagg bruktes en kappe av forskjellig lengde, og på samtidige billedfremstillinger vises kvinnen enten barhodet, ofte med håret oppsatt i en kunstferdig frisyre, eller iført skaut.
Fra overgangen til kristen tid stammer en ualminnelig vakker liten bronsespenne, fra Eriksmyr på Langangen (fig. 42). Den er fra ca. 1050 og er ornert i samme stil som Urnes stavkirke. Den fremstiller et stort, drage- eller hestelignende dyr i kamp med en slange som biter det i forbenet. Stykket er av toppkvalitet.01
Det er ikke så mange redskaper som foreligger fra vårt distrikt:
2 kniver, henholdsvis fra Myrvang av Valler og Prestegården.
1 saks fra Kvestad.
1 sigd fra Stamland.
1I celt fra Langangen.
Celten er et økselignende redskap med skaftholk, og har en viss likhet med en moderne barkespade. Alle de nevnte redskapene er dessverre så medtatt av rust at de ikke egner seg til avbildning. De karakteristiske smed- og snekkerverktøyene mangler foreløpig helt.
Av bryner finnes et langbryne fra Kvestad-graven, og to mindre bryner med opphengningshull, det ene fra forannevnte grav, det andre - et løsfunn fra Røra.
Kvestad-stykket (fig. 36) er av særskilt interesse. Det ble i sin tid undersøkt av statsgeolog Rolf Falck-Muus og er omtalt i hans verk om «Brynestensindustrien i Telemarken»; det viser seg å stamme fra et av de bekjente bruddene i Eidsborg herred. Den bergarten som her har vært utnyttet til brynesteiner, er for det første «hardsteinen», en tykk, skifrig kvarts-glimmerskifer, som utmerket seg ved sin spaltbarhet i to retninger; for det andre «blautsteinen», som hovedsakelig består av kvarts og muskovit (en hvit glimmer) og opptrer i klumper og nyrer inne i «hardsteinen». Kvestad-stykket er av «blautstein».
Som i nyere tid har disse forekomstene også i forhistorisk tid vært utnyttet, og bryner har nu som da vært gjenstand for handel. På et meget tidlig tidspunkt har man ansett Eidsborg-steinens ypperlige kvalitet som særlig verdifull, eksempelvis kan nevnes en stor steinalderslipestein funnet på Gimsøy Kloster.
Imidlertid har industrien som sådan først blomstret opp i yngre jernalder; således opplyser Falck-Muus at det ser ut som om alle de funne brynene i Telemark fra denne perioden er kommet fra Eidsborg.
Av redskaper som er typisk for kvinnelig håndverk, foreligger to spinnehjul av,sandstein, det ene fra Lerstang, det andre fra Bjerketvet. Dette siste stykket er på begge sider enkelt, men virkningsfullt ornert med konsentriske halvsirkler (fig. 39). Dessverre er begge løsfunn og derfor ikke nærmere daterbare.
Ridetøy er magert representert i vårt distrikt: I Kvestad-funnet foreligger ringen til et bissel, og på Prestegården er funnet en stigbøyle (fig. 36). Den er imidlertid av en sådan form at den snarere må høre middelalderen til, og er betegnende nok et løsfunn.
Den såkalte ranglen var også en del av ride- og kjøreutstyret. Det er et av de eiendommeligste redskaper innen nordisk, særlig norsk, vikingtid og består av en bøyle med løse ringer og to krøker, til å begynne med med skaft, senere uten. Fra Eidanger foreligger dette redskapet i det tapte Heistad-funnet og fra Stamland, men som så ofte er tilfellet med jernsakene fra herredet, er stykket så sammenrustet at det ikke egner seg til avbildning.
Ranglene som i utpreget grad skriver seg fra mannsgraver, har muligens hatt samme funksjon som våre dagers dombjeller. I Osebergfunnet ble de funnet i umiddelbar forbindelse med to av dyrehodestolpene, og det er derfor rimelig at de også har hatt en magisk anvendelse til beskyttelse mot onde makter; for i overtroen har all larm vært regnet som et effektivt middel for å holde farlige vetter på avstand.
I forbindelse med Eidsborg-brynene har vi kommet inn på en industri som har sine røtter i yngre jernalder. En annen og landsomfattende industri blomstrer også opp i vikingtiden, nemlig klebersteinsutvinningen. Som tidligere nevnt døde leirkarproduksjonen ut før merovingertiden. I stedet ble kleber tatt i bruk, i hvert fall til kokekar. Til dette formål egnet materialet seg ypperlig, da det ikke springer lett i varme og holder godt på den. Norsk kleber ble ikke bare gjenstand for handel innenlands, men den ble også eksportert i betydelige mengder, både som halvfabrikata og som ferdig produkt til andre skandinaviske land, og endog også til Nord-Tyskland.
I Telemark finnes 3 brudd, ett i Skåtøy, ett i Tinn og visstnok ett i Seljord. I Eidanger har vi i alt 3 kleberkar, nemlig fra Kvestad, Oksum og Valler. Dessuten er skaftet til et kar funnet på Hovet, og flere karfragmenter er fremkommet på lokaliteten «Holtet» på Oksum. Det er imidlertid ikke sikkert at disse hører vikingtiden til, da kleber ble brukt langt ned i middelalderen. Karene har ofte vært forsynt med jernhank, som det fra Oksinn (fig. 40) og Vallerstykket, eller de har hatt skaft, som det fra Kvestad (fig. 41).
Man kan ikke skrive om Eidangers forhistorie uten også 'a nevne Grenland. Navnet forekommer for første gang i Tjodolv av Kvins «Ynglingatal», som han i slutten av 800-tallet diktet til ære for Ragnvald Heidumbårr, søskenbarn til Harald Hårfagre og konge i den sydlige del av Vestfoldriket (og vel også over Grenland). Når Grenland ble dannet, er vanskelig å si, men det har kanskje sin rot i romertiden. Goteren Jordanes nevner grener og teler som særskilte stammer i sitt skrift «Om goternes ætt og storverk», som er fra midten av 500-tallet, og engang mellom år 500 og 800 må Grenland være kommet under Vestfold. I skipslisten i Gulatingsloven nevnes grenerne sammen med vikværingene, men fra midten av 1100-tallet ble Grenland atter regnet som eget fylke. Opprinnelig var det bare navn på bygdene vest for Skienselven og rundt Norsjø, men i videre forstand har det omfattet hele Nedre Telemark, hvilket også bestyrkes av det arkeologiske materiale. Oldfunnene viser dessuten at området har vært nøye knyttet til søndre Vestfold.
For Eidangers vedkommende vil vi peke på Røra-glasset, leirkarene fra Prestegården - dog under tvil - og sist, men ikke minst, vikingtidsgravene under flat mark med funnene fra Valler og Prestegården i spissen.
| Harald Hals: Eidanger bygdehistorie. B. I, s. 85-94 | |
| Porsgrunn biblioteks hjemmeside | Søk i bokbasen |