Harald Hals: Eidanger bygdehistorie. B. I
Romertiden (Kr. f. - 400 e. Kr.)
Romertiden deles i en eldre og yngre del, og skillet faller omkring år 200. I denne perioden begynner impulser fra det romerske imperium a gjøre seg gjeldende i Norden. Dette kan spores i smykkeformer, leirkar og til dels også i våpenutstyret; romerske industriprodukter av glass og bronse blir importert. I Sverige og Danmark forekommer også romerske mynter i store masser, mens de i Norge er uhyre sjeldne. I romertidens eldre del er branngraver vanligst, og ofte har gravgavene blitt brent på likbålet sammen med den døde; leirkar og bronsegjenstander er forvridd, jernsaker får et belegg som kalles glødeskall, og mange ganger er ting forsettlig ødelagt eller bøyd sammen som om man har villet «drepe» dem og vie dem helt til den døde. Dette glødeskallet har en konserverende virkning på jernet, slik at skarp sandjord ikke tærer så meget på dem.
Glødeskallet kan ofte være en rettesnor for å avgjøre om det er et gravfunn i de tilfeller en gjenstand er funnet alene, og man mangler nærmere funnopplysninger.
Ved siden av branngravene får i yngre romertid skjelettbegravelser innpass igjen, sannsynligvis under klassisk påvirkning, og ikke så sjelden er disse gravene meget rike med importerte glassbegre og bronsekar, ringer og hengesmykker i gull og nåler, såkalte fibulaer, belagt med gullblikk. I disse gravene er det ikke så rent sjelden å finne en hel oppdekning av bordkar, som har vært fylt med mat og drikke, slik at den døde hadde nok til å livberge seg i det hinsidige.
En ny type graver dukker opp i romertiden, nemlig de runde steinsetningene eller tingplassene, som de vanligvis kalles på folkemunne. Det har vært en del diskusjon om disse fortidsminners funksjon, men ut fra de arkeologiske kilder er det ingen holdepunkter for den folkelige oppfatning. For det første ligger de oftest sammen med andre gravminner, og for det andre har man konstatert ved utgravninger at de aller fleste inneholder graver, riktignok meget enkle branngraver, som i mange tilfeller på grunn av mangelen på datrende oldsaker, ikke lar seg tidfeste nærmere. De steinringene som er datert, hører alle til tiden 100-600 e. Kr., d.v.s. de går ned i merovingertiden.
Dessverre er de tre steinsetningene som finnes i Eidanger, udaterbare. Selv undersøkte jeg i 1950 de to på «Herregårdsstranda» på Prestegården. De ligger i skogen i svakt skrånende terreng, ca. 150 m NV for idrettsbanen; 10-100 m nord og øst for dem finnes 4 runde-hauger, mellom 4½ og 8½ m i tverrmål. Ringene, som har én stein felles - et forhold som er iakttatt ved fortidsminner av samme type i Sverige -, var temmelig ødelagte. Den østligste og største, som er mest ramponert, er omkring 10 m i tverrmål, og består nu av 6 stein, men opprinnelig må det har vært i hvert fall 3 til. I den minste og vestligste, som holder en diameter på 8 m, er omkretsen markert med 11 stein. Steinene i begge ringene er 40-80 cm høye. Intet, bortsett fra trekull, ble funnet i dem.
Steinsetningen på Lerstang (fig. 21), som konservator Charlotte Blindheim undersøkte i 1949, er atskillig bedre bevart. Også den ligger i et gravfelt, et av de mange på denne gården. Ringens periferi markeres av 8 omkring meterhøye, reiste stein, og den er ca. 9 m i tverrmål. Den svære midtblokken, som er helt flat oppå og omkring 1-1½ m lang, viste seg å være kultet opp med en liten stein i hvert hjørne; under den fantes et inntil 86 cm tykt brannlag og ved sydkanten, rett under torven, en liten samling brente bein. Disse viser at steinringen har vært en gravplass, uten tvil for et eller annet fremstående medlem av den slekten som bodde på Lerstang engang i romertid-folkevandringstid.
Med romertiden blir det et oppsving i leirkarproduksjonen. Ved siden av de grove, udekorerte karene vi kjenner fra yngre bronsealder og keltertid, får vi en hel mengde nye former, ofte av forholdsvis tynt, fast gods og ofte med vakre dekorasjoner. Alle våre forhistoriske leirkar er håndlaget, og vi kan regne med at hver gård, der det var passende leire, laget sine egne kar; det har sikkert, som hos primitive folk i våre dager, vært et kvinnehåndverk.
Fra overgangen mellom eldre og yngre romertid - ca. 200 - stammer en mannsgrav fra Tveten Søndre. Den ble funnet ca. 30 cm under overflaten i en lav haug med fotkjede og inneholdt en spydspiss av jern, deler av en skjoldbule og et skjoldhåndtak (fig. 22), samt noen stykker jernslagg; de siste er nok bare kommet tilfeldig med i haugen. Våpnene har glødeskall, så de har fulgt med den døde på likbålet. De gir oss et bilde av mannens karakteristiske bevæpning på den tiden.
Inntrykket av tidlig bosetning på sandryggen hvor Eidanger kirke ligger, understrekes ved enda et gravfunn, denne gangen fra Prestegården. I 1893 ble en haug rasert ved anlegget av jernbanen; den lå ca. 800 m fra Eidanger stasjon og var 12 m i tverrmål og nesten 2 m høy; midtpartiet inneholdt en steinrøys, og under denne lå 3 leirkar nedgravet i et hull i sanden (fig. 23). Det ene, som er for fragmentarisk til å avbildes, har vært et enkelt kokekar, mens det lille begeret og vasen med lang hals hører til de finere bordkar; ved nedleggelsen har de sikkert alle inneholdt mat og drikke for den avdøde; men om vedkommende har vært mann eller kvinne, forteller gravgodset intet om. Heller ikke nevner funnopplysningene noe om at beinrester ble iakttatt, så vi tør heller ikke avgjøre om det dreier seg om en brent eller ubrent begravelse. Vasen viser i sin form tilknytninger til Oslofjordområdet og da snarest Vestfold, hvor flere kar tilhørende samme serie og samme tid - 4. årh. - er funnet.
Det er naturlig at vi nettopp rundt Eidanger kirke får et sentrum med spor av tidlig bosetning. Her ligger ikke mindre enn 46 gravminner, fordelt på Prestegården (28), hvis gamle navn var Mór og Aðalheimr, Tveten (5) og Hovholt (13). Her er og har alltid vært det naturlige sentrum i bygden. Her lå kultstedet og dermed også samlingsstedet, og her ble også kirken lagt; for da kristningsverket begynte, brøt kirkens menn - som de kloke og vidsynte «politikere» de var - ikke med inngrodde tradisjoner, men lot det gamle på en naturlig måte avløses av det nye.
Vi vil på dette sted benytte anledningen til å innskyte noen ord om navnene Hovet-Hovholt. Om førstnevnte skriver A. Kjær i «Norske Gaardnavne»: «Hovet» findes som Stedsnavn især i Bratsberg og Nedenes Amter. Det maa være den best. Form av Subst. Hov, som bruges paa fl. St. i Betydningen: Forhøining, liden Haug, men særlig om Høiderygge, hvorover gaar Vei mellem to Dalstrøg». Navnene har altså intet å gjøre med «hov» - hedensk gudshus.
Gårdene ligger også temmelig perifert i forhold til kirken. Det er også rimelig å anta at Hovholt, som ligger høyt og fritt, er primær i forhold til Hovet, som ligger nedi en dump, selv om Hovholt er sammensatt og avledet av Hovet. Dessuten ligger det på Hovholts grunn et gravfelt på 13 hauger, hvorav noen hører til de største i Eidanger med tverrmål på opptil 30 m.
På en av Bjerketvet-gårdene finnes en skog-kledt, bratt, uret skråning mellem husene til Johan og Peder Bjerketvedt (henholdsvis br.nr. 1 og br.nr. 11). Omtrent midt i skråningen finnes en hylle hvor noen svære, nedramlede blokker danner en liten «hule», som i åpningen er 50-60 cm høy; selve rommet er 50 × 60 cm. Innerst i dette var en stein som var flat oppå, og på vestsiden av den lå delene av et leirkar ornert med negleinntrykk (fig. 24); karet har utvilsomt opprinnelig stått oppå steinen. Det hører til den store gruppen kokekar som er vanlige i yngre romertid og tidlig folkevandringstid, og vårt kar hører snarest til de eldre. Funnet bør sannsynligvis tolkes som et offerfunn. En kan tenke seg at mennesker eller dyr har forulykket på stedet, og at leirkaret er blitt satt inn i hulen med et mat- eller drikkeoffer for «å mildne urens vette».
Retter en blikket mot Eidangerfjordens østside, skiller strekningen Røra-Lerstang seg ut som et område hvor det må ha vært et sentrum i sen romertid-folkevandringstid.
Ca. 150 m øst for husene på Røra (gnr. 39, brnr. 1) ved foten av en lav, skogkledt ås, fant Severin Torgersen under planering av tomten til sin hytte «Pissmaurvollen» et lag med svart jord, 2,5 × 3 m. I dette laget lå ca. 100 skår av minst 4 grove forrådskar, hvorav de fleste er ornert med negleinntrykk, samt 5 fragmenter av et tynt glassbeger prydet med dråpeformede nupper. Det dreier seg rimeligvis om et gravfunn; men jorden på stedet var omrotet før Torgersen bygget sin hytte, så det er vanskelig å danne seg noen formening om hvordan det har vært der opprinnelig.
Det som stiller funnet i en særklasse, er delene av det fine glassbegeret, som er det eneste eksemplar av den typen i Norden, mens slikt glass er temmelig alminnelig i det vest-europeiske materialet. Det ble fabrikert i de provinsialromerske glasshyttene i Rhinegnene og Belgia, og vårt stykke er kommet til landet engang i 4. århundre; det er lagt ned i graven ikke tidligere enn ca. 350, sannsynligvis i 2. halvdel av 4. århundre eller i 5. århundre. Men Røra-glasset sett i sammenheng med funn av andre glass- og gullgjenstander fra Nedre Telemark, åpner langt videre perspektiver. Landskapet rundt bunnen av Skiensfjorden er kulturgeografisk en nøkkelstilling; som vi har sett av det foregående, går her en av havets handelsveier frem til porten til et stort og rikt oppland.
Selv om Lerstang ikke kan oppvise importartikler av toppklasse, tyder funnene, som er fremkommet ved de senere års gravninger, på at det i løpet av yngre romertid-folkevandringstid har bodd en jevn og solid bondeslekt på gården, og vi kommer nu tilbake til hellerne, som ble kort behandlet i steinalderavsnittet.
På en slette 3-400 nordvest for Lerstang-gårdene reiser det seg et bratt fjell som kalles «Slottet» (fig. 25 a). Navnet tyder på at stedet har vært en bygdeborg. Fra yngre romertid-folkevandringstid kjennes en rekke anlegg av denne typen. De ligger på åser som gjerne er utilgjengelige på alle kanter unntatt én. På denne siden ble det bygget en eller flere murverker.
Disse bygdeborgene er dels rene tilfluktsborger for en eller flere gårder, dels synes de å danne ledd i et større forsvars/angrepssystem, og mau har da valgt steder som har en strategisk gunstig beliggenhet i terrenget. På «Slottet» er det imidlertid ingen spor av murer; men det kan heller ikke ha vært nødvendig så steilt som fjellet stiger opp til alle sider. Kun på sydøstsiden kan en komme opp gjennom en smal og vanskelig forsérbar bergskorte (fig. 25 b). Fra toppen er det et imponerende utsyn vidt omkring, ikke minst til fjorden ferdselsveien. Selve bergplatået er temmelig snaut, men et lite søkk nær det høyeste punkt kan ha tjent som sisterne; for her er det fuktig selv i de tørreste somrer.
Ved foten av fjellet ligger så de fire hellerne, den vestligste på Røsviks grunn. Den ble opprinnelig oppdaget av Severin Torgersen, som meddelte sine iakttagelser videre til lærer Rolf Langangen. De øvrige vender mot sydvest, syd og øst, og avstanden mellom dem alle er henholdsvis 60, 3 og 60 m.
Både den vestlige (fig. 26) og den østlige (fig. 25 a) dannes av en svær, trekantet blokk, som i en fjern fortid er ramlet ut fra selve «Slottet».
Vesthelleren er 7 m lang og 2½ m dyp på det dypeste. Kulturlaget dekker et område på ca. 30 m2, hvorav 20 m2 er undersøkt. Den ligger lunt til, omgitt som den er mot alle kanter unntatt vest, av skog og lave åser; selv i september - 1953 - da gravingen begynte, var det nesten uutholdelig hett midt på dagen, så i «dagligtale» het den aldri annet enn «Bakerovnen».
Sydvesthelleren (fig. 25 b) som ligger ved foten av «Slottet», er omkring 20 m lang og 2½ m dyp på det dypeste; men fjellet som stiger temmelig rett opp, gir et dårlig ly; dessuten ble vi under utgravningen utsatt for ustanselig trekk, fra hvilken retning vinden enn kom, så også denne helleren fikk klengenavnet «Vindfanget», d.v.s. et sted som fanger inn alle de vinder som er. Kulturlaget omfatter 40-50 m2, hvorav 16 m2 er blitt undersøkt.
Sydhelleren (fig. 25 b), som ligger i flukt med den sydvestlige, er omtrent 16 m lang og har en nuværende største dybde på 3 m. Kulturlaget har en utstrekning på 40-50 m2, hvorav 5 m2 er undersøkt.
I begge disse hellerne ligger en mengde større og mindre stein strødd over overflaten. I vestenden av «Vindfanget» står i ensom majestet en 6 m høy, trekantet blokk som kalles «Jomfruen, og i sydhelleren er et større parti av «Slottet» falt ut, slik at hele hellerens midtre del dekkes av en kolossal ur, 13 m bred, 20 m dyp og 5-6 m høy inne ved fjellet.
Det såret som raset har laget i «Slottet», kalles «Porten» (fig. 25b).
Disse større og mindre rasene er foregått mens folk holdt til i hellerne, da steinene ligger oppå selve kulturlaget. Steinsprang er ikke uvanlige ute i Bergsbygda. Nede ved Ormefjorden falt for noen år siden et stykke av fjellet ut, og en svær blokk på størrelsen med et mindre sommerhus stoppet bare noen meter fra hyttebebyggelsen.
Holdt vi på å omkomme av varme i vesthelleren, var det omvendte tilfelle i østhelleren. Solen forsvant ved 11-tiden, og i tillegg til dette sto et kaldt, rått gufs fra den myrlendte slukten som skiller mellom selve «Slottet» og blokken som dannet «iskjelleren», som denne helleren ble hetende. Den er omkring 12 m lang og 4 m dyp; taket henger dessuten godt utover, så den danner et utmerket ly for regn. Mot syd og øst omgis stedet av svære blokker (fig. 25 a), hvorav den ene kalles «Kålåprammen» på grunn av sin form. Kulturlaget dekker ca. 21 m2, herav ble 12 m2 undersøkt.
Den svarte, oftest trekullblandede jorden, som det nesten alltid blir der kulturlaget -, er i alle fire hellere hvor mennesker har holdt til i lengre tid jevnt over ½ m tykk. Innenfor dråpefallet lå funnene ofte helt i overflaten, da det her på grunn av manglende vegetasjon ikke er blitt noen senere jordtilvekst. Også av den grunn er det heller intet skille i kulturlagene, i dette tilfelle bosetningen i steinalderen og jernalderen.
I alle hellerne fantes til dels store mengder jernslagg; det lå fortrinnsvis i overflaten i syd- og sydvesthellerne, og det var faktisk disse funn som fikk oss til å foreta en utgravning her. I vesthelleren fantes leirfôringen med påsittende slagg fra bunnen av blestergropen (fig. 28). Man kan derfor gå ut fra at det er foregått jernutvinning på stedet.
Alle hellerne har enda noen trekk felles, nemlig 1) jorden er sterkt oppblandet med småstein som i tidens løp er løsnet fra «taket», 2) hele eller fragmentariske rullestein av kvartsitt, som har vært benyttet til forskjellige formål (fig. 28), 3) groper som er gravd ned i undergrunnen (fig. 27) og inneholder trekull og skjørbrente stein. Disse var vanligvis runde, 60-80 cm i tverrmål, med unntagelse av én i sydvesthelleren, som var hele 1,80 m vid; dybden varierte mellom 70 og 90 em; de var oftest funntomme. I Røsvik-helleren fantes 5-6, i sydvesthelleren 3 og i østhelleren 4.
En uventet oppdagelse ble gjort i vesthelleren. Da vi hadde nådd auren her, fant vi under dråpefallet rester av en ardet åker. Pløyespørene tegnet seg som mørke striper på kryss og tvers mot den lyse sanden. Kanskje går denne åkeren tilbake til steinalderen; for stripene lå under de steinfylte gropene som hører til den senere bosetningen.
Oldsakene som kom for dagen i disse fire boplassene, var overveldende i sin rikdom; vesthelleren inneholdt ca. 1500 leirkarskår, mengder av brent, halvbrent og ubrent leire, foruten to bryner (fig. 28) og et lite redskap som vi mangler paralleller til (fig. 29 nederst til høyre).
På grunn av funnenes omfang og karakter mener jeg at stedet ikke har vært benyttet i forbindelse med sesongbetont fangst og fiske, som tilfelle er med de fleste hellere her i landet. Det har sannsynligvis vært et pottemakerverksted, og derfor er det på sin plass nu å gi en liten orientering om denne industrien i forhistorisk tid. I Norge var det mellom ca. 100 og 600 e.Kr. en blomstrende leirkarproduksjon med et høyt kvalitetsmessig nivå. I merovingertiden og vikingetiden forsvinner denne så å si helt, og de pottene som finnes, er av dårlig kvalitet. Fra tiden våre hellere stammer fra, står industrien på sitt høyeste. Karene ble laget lokalt rundt omkring på gårdene; de ble laget for hånden idet dreieskiven var ukjent. Betingelsen for en lokal produksjon var først og fremst brukbar leire, og i Bergsbygda finnes det forskjellige steder utmerket blåleire, om ikke nettopp i hellerens umiddelbare nærhet nu for tiden.
Før man kunne begynne å lage en potte, måtte leiren være fri for forurensninger, og den måtte være plastisk. Først ble den eltet, så avmagret. Dette skjedde bl.a. ved tilsetning av knuste bergarter, først og fremst kvarts og feltspatt. Dette var særlig viktig ved de grove koke- og forrådskar. Denne tilsetningen ble blandet godt i leiren, den ble så delt opp i passende klumper og pottene laget. Hvert kar fikk så en enkel overflatebehandling i form av skrapning. Det lille redskapet (fig. 29) vi nevnte, kan godt ha vært brukt til dette. Noen ganger ble karene ruslemmet, så overflaten blir ujevn. Eksempler på slike kar har vi også fra hellerne. En avpolering med en glatt stein var også vanlig; dette forklarer tilstedeværelsen av de mange rullesteinene. Før brenningen ble de forskjellige ornamentene satt på; disse ble enten utført med neglen eller med forskjellige redskaper. Vårt lille redskap kan også ha vært brukt til dette formålet, som fig. 29 viser.
Før brenningen har karene vært lufttørret, og hellerens beliggenhet egner seg også ypperlig til dette; hvordan selve brenningen foregikk på stedet, er uklart, men det er trolig at de steinfylte gropene har vært brenningsplasser, og at de brente og halvbrente leirstykkene, som vi fant så mange av, er deler av overbygningen til primitive brenningsovner.
Noen ord om disse stein- og trekullfylte gropene, som på oldnorsk het «seyðgroper», d.v.s. kokegroper, før vi går videre. Bålmørje og stein ble lagt ned i dem, så kjøtt eller fisk som skulle stekes, og endelig et nytt lag med bålmørje og stein, som ble dekket med jord. Etter kort tid var maten ferdig til servering. En skulle også kunne tenke seg at med den jevne og intense varmen som vil dannes i en slik grop, må den være velegnet til andre ting, f.eks. brenningen av leirkar.
Jernalderfunnene fra sydvesthelleren var meget fattigere, bare omkring 90 potteskår, brente beinstykker og noen stykker brent leire. Ett av disse (fig. 30) er imidlertid bemerkelsesverdig, da formen viser at det må ha sittet mellom to tømmerstokker. Det er derfor mulig at det har stått et hus i nærheten. Det var nemlig vanlig å tette husveggene med leire helt fra steinalderen av.
I sydhelleren var forholdene svært forskjellige på hver side av «Porten». På vestsiden var det få funn, og kulturlaget var grålig, hvilket tyder på at vi befant oss i utkanten av bosetningen. Her er dessuten leet dårlig, idet taket ikke henger mer enn ca. 1½ m utover. Men på østsiden, hvor helleren er dyp, fant vi på de 2 m2 som ble undersøkt, ikke mindre enn 1000 skår av forskjellige leirkar (fig. 31). Mesteparten av skårene lå i en 60-80 cm vid og 60 cm dyp grop, som antageligvis har vært gravd for avfall og ituslåtte leirkar.
I østhelleren topper potteskårene - ca. 200 - funnlisten. Videre fantes to deler av en sammensatt beinkam, en stor jernkniv, et bryne av kvartsitt (fig. 32) samt 200 dyrebein, alle utmerket bevart (fig. 33). Dette er den første østnorske heller hvor dyrebein er funnet i større antall. De omfatter: del av kjeve av ung hund, bein av ku eller okse, sau, geit, hare, grevling, sel, hønsehøk, sei og lange. Hovedmengden av knoklene hører imidlertid til husdyr, og på grunn av dette tror jeg helleren må ha vært en «slakteplass»; dens beliggenhet er jo ideell til et slikt formål, da det er kjølig der, selv på den varmeste sommerdag.
Alle leirkarene, med et par unntagelser, er fra kokekar og store forrådskar. Mesteparten er udekorert, mens de dekorerte eksemplarer vanligvis er forsynt med forskjellige typer negleinntrykk (fig. 29). Noen av pottene, hovedsakelig de fra avfallsgropen i sydhelleren, har latt seg rekonstruere, hvilket viser at de har vært meget store kar (fig. 31). Fra tre av hellerne finnes kar av samme form, og likeledes en type av identisk form og med identiske ornamenter (fig. 31 til v.)
Den skarpere tidfesting er temmelig vanskelig, da keramikken er så lite distinkt, og de grovere brukskarene endret seg lite fra keltertiden og frem til 600-årene da industrien døde hen. Hovedparten av leirkarmaterialet tilhører dog sannsynligvis yngre disse går også ned i folkevandringstid, og det karet som står vår fig. 31 til venstre nærmest, er fra ca. 400. Fra syd- og vesthellerne stammer også noen skår av spannformede leirkar av talkblandet gods, som må tilhøre første halvdel av 5. århundre; disse karene er en av ledetypne innen folkevandringstidens keramikk. Imidlertid er det noen randskår hvis profil peker bakover i tiden - til eldre romertid. Tyngden i bosetningen faller fra ca. 300 og et godt stykke ned i 400-årene, idet kniven og kammen fra østhelleren må være fra slutten av bosetningsperioden.
Som vi allerede har pekt på tidligere, er våre fire hellere ved «Slottets» fot ingen vanlige boplasser, hvor folk har holdt til i forbindelse med veiding. De har sannsynligvis nøye forbindelse med det daglige virke på gården Lerstang i yngre romertid-folkevandringstid. Mens vest- og østhelleren først og fremst har tjent et spesielt formål, har de to andre hatt tilknytning til de daglige gjøremål på gården. Funnet av leirkliningsstykket (fig. 30) tyder på at det har stått hus i den umiddelbare nærhet, så kanskje lå gården opprinnelig her på sletten ved «Slottet». Rundt denne, 20-50 m fra syd- og sydvesthellerne, ligger et par av Lerstangs gravfelt på tilsammen 6 hauger, samt steinsetningen som er omtalt i det foregående. En av haugene, en langhaug, er undersøkt, men kan ikke dateres nærmere. Steinsetningen faller imidlertid nettopp innenfor det tidsrom som hellerne har vært i bruk.
Nettopp denne sletten, som består av lett, drivende sandjord, ville være velegnet for datidens jordbruk, og den dag i dag er jordene her det sted på Lerstang som får tidligst avling.
Det kan være fristende å tenke seg at husene er flyttet til der de ligger nu på grunn av det store raset som begravde hele midten av den sydvendte helleren. Hovedparten av gravfeltet ligger også tett ved den nuværende bebyggelse, og nettopp herfra har man de to vikingtidsfunn som er gjort på Lerstang.
Folkevandringstid (4-600 e. Kr.)
Egentlig klare folkevandringstidsfunn kjennes ikke fra Eidanger. Men som vi har vist, er det mulig at Røra-graven ligger på overgangen, og at Lerstanghellerne går et stykke ned i perioden, hvilket bekreftes bl.a. av skårene av spannformede leirkar, som var en av ledetypene innen keramikken da.
De store folkevandringer som pågikk ute i Europa på den tiden, berørte ikke Norge. Men at det har vært urolige og usikre tider her hjemme også fra slutten av romertiden av, gjenspeiler seg i skattefunnene og bygdeborgene. Skattefunnene omfatter smykker og betalingsringer i gull, som er blitt gravd ned i jorden eller gjemt bort på annen måte; bygdeborgene har vi allerede nevnt under omtalen av «Slottet» på Lerstang. Ingen skattefunn er gjort i Eidanger til nu.
Yngre Jernalder
Merovingertiden
Merovingertiden (6-800 e.Kr.) har fått navn etter merovingernes rike i Frankrike. Den er på mange måter en stor brytningstid, idet den både viser tilknytninger bakover og fremover.
Således har redskaper, våpen og smykker (f.eks. de ovale spennene) som vi finner i vikingtiden, sine forløpere i merovingertiden.
Den høyt oppdrevne leirkarproduksjonen vi kjenner fra romertid-folkevandringstid, synes å forsvinne helt, og de få kar som finnes, viser stort sett dårlig håndverk.
Gravskikken er til å begynne med den samme fattige som ved folkevandringstidens slutt, men rike graver blir vanligere senere i perioden.
Heller ikke fra merovingertiden har vi noen funn fra Eidanger.
Vikingtiden
Vikingtiden (ca. 800-ca. 1030) står for alle som den store ekspansjonstiden utad, da nordmenn dro over havene på erobringstokter og oppdagelsesferder. Men det var en like stor ekspansjonstid innad. Bosetningsområdet ble betraktelig utvidet, hvilket manifesterer seg ved de tallrike navnedannelser på -stad. Dette synes imidlertid ikke å gjelde for Eidangers vedkommende, idet det finnes bare 3 -stadgårder og 5 -tveitgårder; men fra alle de førstnevnte, samt fra Bjørntvedt og Tveten, har vi vikingtidsfunn, og ellers er det en sterk økning i funnmengden, hvilket synes å være et generelt trekk for hele landet, bortsett fra Østfold, som alt tidlig synes å være kommet under kristen påvirkning. I tillegg til de bosetningsområdene som vi sikkert vet må gå tilbake til eldre jernalder, nemlig strøket rundt kirken og Røra-Lerstang, kommer Valler inn i bildet, og likeledes tror jeg gårdene i Bjørkedalen i alt vesentlig hører vikingtiden til.
| Harald Hals: Eidanger bygdehistorie. B. I, s. 69-85 | |
| Porsgrunn biblioteks hjemmeside | Søk i bokbasen |