Harald Hals: Eidanger bygdehistorie. B. I

Eidangers eldste historie

Av

Elizabeth Skjelsvik

Jernalderen - generelt

Klima.

Mot slutten av yngre bronsealder og i løpet av den eldste delen av jernalderen foregår en klimaendring i Nord-Europa. Nedbøren øker, myrene vokser, løvskogen går tilbake, og granen får for alvor innpass. Denne klimaendring har selvsagt innvirkning også på menneskenes levevis. De blir bofaste, og vi får de første virkelige gårdsdannelser. Husdyrene, som før kunne gå ute hele året, må nu holdes i hus om vinteren.

Gården.

På Østlandet har vi ikke bevart noen gård med rester av hus fra forhistorisk tid, sannsynligvis fordi man har fortsatt å bygge på de gamle tuftene. Men i Rogaland og på Lista er en hel rekke slike gamle gårdsanlegg fra tiden 3-600 e.Kr. kjent. De ligger som oftest på heiene, langt fra den nåværende bebyggelse, og ble nedlagt alt i forhistorisk tid. Av disse får vi bl.a. et klart bilde av forholdet gård/gravplass.

Gravene og bosetningen.

Men selv om vi mangler de forhistoriske gårdsanleggene, utgjør gravhaugene, som tidligere nevnt, en utmerket indikator for hvorledes den faste bosetningen fordeler seg i oldtiden, og hvor man helst valgte å legge gården. De eldste ligger ofte på høyder hvor jorden var lett og drivende, og hvor en ikke hadde vanskeligheter med at den ble vasstrukken. Grøfting var nemlig ukjent, og gjødsling slik den blir gjort i våre dager likeledes. Først når den mest lettdrevne jorden var ryddet, ble den mer tungtdrevne utnyttet. Dette har sannsynligvis først skjedd i vikingtiden og middelalderen.

I steinalderen så vi at funn fra tallrike boplasser var vår hovedkilde til forståelsen av kulturutviklingen. Dette materiale trer sterkere i bakgrunnen fra jernalderen av, og gravfunnene overtar boplassenes rolle. Imidlertid er kun en forsvinnende del av Eidangers over 200 hauger undersøkt; men hellerne i Bergsbygda, med sine tallrike funn, utfyller og nyanserer bildet, i hvert fall for en del av eldre jernalders vedkommende.

Gårdsnavnene og bosetningen.

Ved siden av gravhaugene bidrar gårdsnavnene sitt til å gi oss et bilde av bosetningen. De kan deles i forskjellige typer. Vi skal her nevne de viktigste: usammensatte og sammensatte naturnavn i ubestemt form, uførklarte navn, navn sammensatt med etterleddet -vin, -land, -heim-, -set, -stad, -tveit og -rud. Videre har vi en del gårdsnavn som By (Bø) eller sammensetninger med -by (d.e. gården). Enkelte navn er også sammensatt med gudenavn, eller har forbindelse med gudsdyrkelse, som horg eller hov.

Tidfestingen av disse forskjellige gruppene er til dels meget vanskelig, særlig gjelder dette naturnavnene. En del av disse er nok av høy elde, men mange må være yngre navnedannelser.

-Vingårdene må være ryddet mellom Kristi fødsel og 4. årh. e.Kr., men enkelte kan også være senere. -landnavnene er vesentlig fra folkevandringstid. Hovedsakelig fra samme periode er -heimgårdene, men de går sannsynligvis ned i vikingtid. Til denne periode hører -set, mens -tveit er mer usikker. Den hører rimeligvis også vikingtiden til. Vikingtidens store navnegruppe er derimot -stad, og endelig har vi -rud, som vesentlig hører til middelalderen, altså tiden etter hedenskapets slutt.

Nedenfor følger en oppstilling av de forskjellige navnetyper i Eidanger:

Tegnforklaring:

( )= Forsvunne navn
x = Gård m/gravhaug(er)
°= Gård mlåsrøys(er)

Jernvinna.

Kunnskapen om å utvinne jern var en uhyre viktig oppdagelse, og vi regner med at den kom hit til landet omkring 500 f.Kr. Det var hettitterne, et folk som bodde i den nordøstre del av Lilleasia , som oppdaget jernet, og det er for første gang nevnt i et brev fra ca. 1260 f.Kr. fra hettitterkongen, Chattusil II, til den egyptiske farao, Ramses II.

Jernet som bruktes i forhistorisk tid, kunne ikke brytes som i våre dager av jernholdige malmganger. Det var i myrene det fantes i en slik form at det kunne utvinnes ved datidens forholdsvis primitive bruksmåter. Ikke alle myrer er malmførende, og de beste jernmyrene her i landet finnes først og fremst til fjells i dalbygdene. Myrmalmproduksjonen ble etterhånden så stor at råjern og til dels ferdige redskaper ble utført til andre deler av landet, hvor forekomstene av egnete myrer var få. Man har imidlertid kunnet utnytte sjømalm på samme måte.

Det at vi kunne utvinne jernet av vårt eget råmateriale, gjorde landet uavhengig av tilførsler utenfra, og det dannet grunnlaget for den velstand som resten av den forhistoriske tid bærer preg av.

Vi har tallrike spor av den gamle blesterbruken, som den kalles. Den opphørte først på 1500-tallet da masovnene ble kjent, og man kunne utnytte jernholdige ganger i fjellet. Den gamle industrien greidde ikke konkurransen, og døde hen til tross for flere forsøk på å blåse liv i den igjen.

Betingelsen for malmutvinning var, ved siden av malmførende myrer, rikelig med trevirke; for ved, eller aller helst trekull, måtte til for å redusere myrmalmen til råjern.

Jernet ble vasket ut av jernholdig fjell av bekker som førte det ned til myrene, hvor det avleiret seg langs kantene i større eller mindre klumper. De ble spadd opp om sommeren og lagt i hauger for å tørke. Så ble klumpene, i hvert fall i senere tid, røstet for å fjerne resterende fuktighet, knust og lagt sammen med trekullet eller veden i blestergropen. Dette foregikk gjerne om høsten etter at man var ferdig på seteren. Gropen ble gravet i jorden og f6ret med stein eller med leire. Den steinf6rede typen synes å være eldst. Blestergropene er gjennomgående omkring ½-1 m i diameter og ca. 50 cm dype. Man måtte sørge for rikelig med lufttilførsel med en blåsebelg, slik at tilstrekkelig høy temperatur ble opp nådd. Slaggen ble enten ført bort gjennom en kanal eller latt liggende igjen i bunnen, hvor den størknet. jernet lå også igjen som en klump i blesteren. Det ble så tatt opp med en tang, og slagg som satt igjen, ble hamret bort. Ved siden av blestergropen er slagghaugen et sikkert kjennemerke på at det har vært drevet jernutvinning på et sted. En ganske godt bevart blestérgrop finnes tett ved helleren på Håøya (se s. 49 f), og vi skal se av det følgende at det også på Lerstang må ha vært drevet jernutvinning.

Gravskikken.

Som i yngre bronsealder er i den eldste delen av jernalderen likbrenningen den dominerende gravskikk. Gravens utstyr er meget enkelt, og gravgavene er meget sparsomme når de ikke mangler helt. Meget ofte legges den døde under flat mark, uten at stedet avmerkes over jorden. Undertiden er det siste hvilested markert med en enkel ring eller pakning med stein i markhøyde, i enkelte tilfeller med en liten bautastein. Man må imidlertid være oppmerksom på at denne enkle gravskikken ikke har vært begrenset til én periode. Alle religiøse forestillinger er nemlig meget konservative; således holder likbrenningen seg helt til hedenskapets slutt parallelt med skjelettbegravelser, som kommer inn igjen i løpet av romertiden. På samme måte fortsetter man å gjøre gravens ytre utforming meget enkel langt ned gjennom jernalderen, ved siden av at gravhauger av mer eller mindre imponerende dimensjoner bygges.

Eldre jernalder (Keltertiden - 500 f. Kr. - Kr. f.)

Perioden er oppkalt etter de keltiske folkestammer, som da var de dominerende på kontinentet og de britiske øyer. Impulser fra kelternes riker nådde også Norden og satte sitt preg på smykke- og våpenformer. Importsaker er derimot sjeldnere.

Fra dette avsnittet er det til nu ikke fremkommet noen funn fra Eidanger, og jeg skulle tro at jeger- og fangstkulturen fra steinalderen, som fortsatte med små endringer bronsealderen igjennom, har fortsatt å leve videre også i jernalderens tidligste avsnitt. Funnene fra den nederste boplassen i Rognlia (se s. 57 f) synes også å tyde på det.

Fylkets keltertidsbygd er Solum, hvor det finnes en hel rekke av tidens typiske graver - under flat mark og i små kister - med gravgaver, mest smykker, som med sikkerhet lar seg tidfeste til keltertid. Ferdselen har som i bronsealderen gått opp Eidangerfjorden og Frierfjorden.

Alt tyder på at de endrede klimatiske forhold (se s. 63) med øket nedbør, tvinger frem en konsentrasjon av den faste bosetning i enkelte områder. For Telemarks vedkommende er det blitt Solum, rimeligvis også Gjerpen.