Harald Hals: Eidanger bygdehistorie. B. I

Eidangers eldste historie

Av

Elizabeth Skjelsvik

Bronse-alder (1500-500 f.Kr.)

Med bronsealderen kommer for første gang kjennskapet til bruken av metaller til vårt land. Men folks levevis og materielle kultur endres ikke meget. Flint og andre bergarter brukes fortsatt til alminnelige redskaper, mens bronsen reserveres for våpen. Dog lages mer arbeidsbetonte redskaper i bronse også.

Dette metall er en legering av ca. 90% kobber og 10% tinn. Disse metaller finnes ikke i en slik form her i landet at de kunne utvinnes den gang, så alle tilførsler måtte baseres på import, og følgelig ble bronsen en dyr og forholdsvis sjelden vare. Men kunsten å støpe den har man likevel kunnet her hjemme, hvilket flere funn av støpeformer, bl.a. til økser, viser.

Fra Eidanger kjennes bare ett funn av bronsegjenstander. Det er fra periodens yngre del og stammer fra Gunneklev. Det omfatter to vakre halsringer, som kan tidfestes til tiden 6-500 f.Kr. (fig. 15). Ringene ble funnet 8-10 m over Frierfjorden i veiskråningen i en småsteinet kalksteinsur. Ringene sto ved siden av hverandre inntil en større steinblokk og i en dybde av ca. 1 m. Funnet kan kanskje tolkes som et depotfunn, som sammen med offerfunnene er typisk for yngre bronsealder.

Mens gravene i steinalderen her hjemme er fåtallige og uanselige, antar de i bronsealderen en mer monumental form og gir oss et verdifullt bidrag til vår forståelse av menneskenes tanker om det hinsidige. De gir også et nyansert bilde av visse sider ved den materielle kultur; således finnes hele drakter bevart i eketreskistene fra Danmarks eldre bronsealder (1500-1000 f.Kr.).

Jordfesting var skikk i hele periodens eldre del, mens likbrenningen blir den fremherskende i hele det yngre avsnitt (100-500 f.Kr.).

En viktig kilde til vår kunnskap om tidens religiøse forestillinger er jordbruksristningene, som på grunn av sitt motivvalg og sin beliggenhet viser at de må ha en nær tilknytning til kult og riter for trivsel på åker og eng, på buskap og folk. Ingen ristninger av denne type er kjent i Eidanger, men naboherredet, Gjerpen, har en rekke representative felt.

Jeg skulle tro at bronsealderen igjennom har de gamle fangstfolk i Eidanger fortsatt å leve sitt liv som tidligere med sitt viktigste utkomme fra sjøen og skogene. Men noen isolasjon kan man ikke tale om; for ferdselen har gått opp Eidangerfjorden og Frierfjorden mellom utenverdenen og det indre av Telemark - til Gjerpen, der ristningsfeltene tyder på at her har bodd folk med en fast tilknytning til jordbruk og husdyrhold -, og til Heddal, der porten til fjellets naturrikdommer, bl.a. verdifullt pelsverk, åpnet seg. Et minne om handelsferder til Jylland har vi i de to halsringene på Gunneklev.

Leden og de dødes graver

«Yver dykk alle daa en stor og prydeleg gravhaug
reiste den kraftfulle spjotsvingar-hèr av djerve akaiar
utpaa ei framskòti strand ved den breide straum Hellespontos,
at han synleg skal vera langveges ute fraa havet
for dei sjømenn som er og dei som sidan skal koma.»

Odysseen 24. sang, strofe 80-84 (Arne Garborgs oversettelse).

«Weder-lyden laga og yrkte
haug på lidneset, høg og breid,
synleg vide for sjøferdmennom.»

Beowulf 42. sang, strofe 3156-58 (Henrik Rytters oversettelse).

Langs kystleden og ferdselsveiene til lands og til vanns inne i landet har man ofte valgt å gravlegge de døde, og disse fortidsminnene er en verdifull og ofte den eneste - indikator for hvorledes veiforbindelsen har gått i henfarne tider. Den tallrikeste gruppe av disse gravminnene er røysene, som ligger på åser og bergknatter med utsikt mot ferdselsveien. Langs kysten og vannveiene ligger de ofte på fremskutte odder og nes nesten i vannkanten. De forteller oss at menneskene som her ligger gravlagt, i sitt daglige virke har hatt en nær tilknytning til veien. Vi kan tenke oss også at de har vært sjøfarende og handelsfolk, som enten har omkommet på en reise eller har uttrykt ønske om å få sitt siste hvilested der hvor de virket i levende live.

Minnet om den avdøde bleknet ikke når de levende stadig hadde hans grav - imponerende og storslått eller av mer beskjedne dimensjoner - for seg. «Lat ham minne lyden um rneg», som det står et annet sted i «Beowulf» (37. sang, strofe 2804). Den ble en trist skjebne til del, hvis ettermæle ble glemt, og graven som lå godt synlig for forbifarende, var en garanti for at dette ikke skulle skje. Her er bakgrunnen for Elpenors bønn til sin kamerat Odyssevs:

«Dyng over Graven en Tue paa Strand ved det graalige Havdyp,
at det i kommende Slægter kan efter mig Usalige spørges.»

(Odyséen Il. sang, strofe 75-76 (Christian Wilsters oversettelse).

De greske heltekvadene «lliaden» og «Odysséen» gir oss et innblikk i forestillinger om gravens rolle i bronsealderens Hellas, og i store trekk har nok forestillingene vært de samme i nordligere himmelstrøk. Det angelsaksiske heltediktet «Beowulf», som stammer fra det 6. årh. e.Kr., gir oss et helt parallelt bilde.

Tidligere mente man at åsrøysene alle hørte til bronsealderen. Men både de foran anførte skriftlige kildene og gravninger har vist at de inneholder graver både fra bronsealder, eldre jernalder og vikingetid, med andre ord at de strekker seg over et tidsrom på ca. 2000 år.

Bevaringsforholdene i dem er som ventelig kan være meget dårlige, da de er bygget av ren stein og lagt direkte oppe på berget. Derfor gir undersøkelser svært ofte negative resultater.

I Eidanger kjennes i alt 20 åsrøyser (se kartet fig. 17). Av disse røysene, som jeg registrerte i 1949, var den gang to allerede fjernet, og en var usikker. Ingen når de imponerende dimensjoner som de på Mølen ved innseilingen til Langesundsfjorden/Eidangerfjorden har. Tverrmålet ligger på 7-12 m, høyden på ½-1 m. En røys på Lufjell av Bjønnes som var utrotet, inneholdt et lite, hellebygd kammer, og på bunnen av dette fantes kullrester, hvilket kunne tyde på at den døde hadde vært brent. Men da ingen oldsaker ble funnet, er dateringen uviss.

I denne sammenheng må nevnes et bronsesverd fra 8-600 f.Kr. som ble funnet på Toppen 1, Vestre Porsgrunn (fig. 16) nær det høyeste punkt på «Lysthusåsen». Det er sannsynlig at det dreier seg om et gravfunn, og det er ikke urimelig å anta at en røys har ligget på dette utsiktsstedet.

De fleste røysene ligger, som rimelig er, på østsiden av fjorden (se kartet fig. 17): på Bjønnes, Røra og på «Olavsberget» ved Hasler. Den eneste gruppe som vi finner på vestsiden, befinner seg meget nær bunnen av Eidangerfjorden, på Mule varde, der kysten antar en mer gjestmild karakter enn lenger syd.

Til ledens gravminner må også regnes en vakker gravhaug på 9 m i tverrmål, som ligger på Bjørkøya 25 m øst for sjøen, og enkelte av gravhaugene i Bergsbygda, f.eks. på Røra.

Gården og de dødes graver

Den eldste faste bosetning går tilbake til eldre jernalder. Fra denne tiden stammer de eldste gårdsdannelser, og i nøye tilknytning til gården lå gravplassen eller gravplassene. Gravminnenes fordeling gir oss således et bilde av en bygds faste bosetningshistorie.

Nær husene, i innmarken eller på høyderygger med utsyn over gården, mark og eng ble slektens døde lagt (fig. 18-19). På denne måten bibeholdt man en nær kontakt mellom de levende og de døde, som man trodde fortsatte å bo i graven. De ble ansett som vernende vetter, og helt ned mot vår tid ble det ofret på gravhaugene. Hvor vanskelig det var å få bukt med disse hedenske forestillingene, viser de strenge bestemmelser som den eldste kristenretten ga mot ofringer «påhaug eller i horg».

I Eidanger finnes 218 gravhauger (se kartet fig. 20, og tillegget, s. 101). Haugene er vanligvis runde (fig. 19), men avlange hauger finnes også. Undertiden er de forbundet med en liten jordvoll - «bro». Om dette er en ren praktisk anretning i forbindelse med byggingen av haugen, eller den har hatt en eller annen religiøs betydning, vites ikke. Haugene er oftest bygget av jord og stein, og kanten er undertiden markert med en rekke stein i markhøyde - fotkjede som f.eks. et par av haugene på Lerstang i Bergsbygda. Tverrmålet er vanligvis 5-10, men enkelte kan være 14-15 m; høyden går sjelden over 1½ m; men på Kvestad i Bjørkedalen finnes en haug med en diameter på 17 m, og et par av haugene her er 2-3 m høye. Særlig store felt med gravhauger finnes på Kvestad (21), Flogstad (15), Lerstang (27), Prestegården (23) og på Valler (19), men de fleste har måttet vike plassen for det store boligkomplekset som har reist seg her i etterkrigsårene.