Harald Hals: Eidanger bygdehistorie. B. I
Innledning
Eidanger utgjør et av Telemarks fire kystherreder. I den sydlige delen skjærer fire temmelig dype fjorder seg inn i landet. De er, regnet fra øst mot vest: Mørjefjorden, den 6 km lange, trange Langangsfjorden med Ønna, Ormefjorden, Eidangerfjorden og Frierfjorden. Utenfor kysten finnes en mengde større og mindre øyer, hvorav Håøya og Bjørkøya interesserer spesielt i denne sammenheng. Det lange dalføret, Bjørkedalen, som strekker seg fra bunnen av Eidangerfjorden opp mot Oklungen, deler herredet i to deler.
Landskapet er småkupert med åser og knauser og frodig vegetasjon, og den eneste flate av noen vidde er Vallermyrstrøket. I den del av herredet som ligger på Eidangerfjordens østside, er skråningen ned mot kysten temmelig slak; her er lune viker og bukter, sjøen er rik på fisk, og helt opp i våre dager har selen holdt til her. Således kalles et skjær i Ormefjorden for «Sælbåen».
Landskapets beskaffenhet er imidlertid helt annerledes i den vestlige delen; landet faller temmelig bratt av, mot Frierfjorden er det stupbratt de fleste steder, kysten er åpen, og i Frierfjorden er fisket dårlig på grunn av bunnforholdene.
De naturlige betingelser spiller en meget stor rolle for bosetningen i et område, og for Eidangers vedkommende kommer betydningen av disse forhold særlig klart frem i steinalderen. Men før vi kommer nærmere inn på denne periode i vårt distrikt, er det nødvendig å gi en kort geologisk, klimatisk og generell arkeologisk orientering.
Hele Skandinavia var til omkring 12 000-10 000 f. Kr. dekket av en enorm isbre, omtrent som innlandsisen på Grønland i våre dager. Denne breen begynte så på grunn av en endring i de klimatiske forhold å trekke seg tilbake. Avsmeltningen pågikk i 4-6000 år. På grunn av det store trykket ismassene hadde utøvet på landet, lå dette meget lavere enn nu; således ligger den marine grense i det sydlige Telemark på ca. 135 m o.h.
Da trykket av ismassene lettet, hevet landet seg av havet. Denne landhevningen har imidlertid ikke foregått jevnt, men har vært avbrutt av flere landsenkninger eller transgresjoner. Fra steinalderen kjennes flere slike. Hevningen gikk til å begynne med temmelig hurtig, men i nyere tid - d.v.s. fra omkring Kristi fødsel av - har den gått meget langsommere. Ved Nevlunghavn har stigningen således vært 18,3 cm på 100 år.
Klimaet har også gjennomgått endringer gjennom tidene. Like etter isavsmeltningen var begynt, var det arktisk med tundralandskaper akkurat som i det nordlige Sibir i våre dager f.eks. Det ble så gradvis mildere, og skogen holdt sitt inntog; først kom furuen. I løpet av yngre steinalder ble klimaet så mildt at løvtrærne også fant innpass, og middeltemperaturen har vært høyere enn i våre dager. Skoggrensen lå også høyere, slik at til og med Hardangervidda har vært skogkledt. Mot slutten av yngre bronsealder inntrer en klimaendring: nedbøren øker, myrene begynner å vokse og nye dannes. Enkelte har ment at denne kliinaendringen har vært så stor at det har ført til en avfolkning av store områder. Dette viser seg imidlertid ikke å medføre riktighet, idet de endrede klimatiske forhold har bevirket en omlegging av levevis og næringsliv.
Både landhevningen og de klimatiske forhold har betydning for bosetningen i et område. Når vi kommer ned i jernalderen, spiller imidlertid landhevningen mindre rolle. Men i steinalderen da folk levet av fiske, jakt og fangst, lå boplassene like ved eller ikke langt fra sjøkanten, eller i nærheten av elver og vann. På grunn av at landet lå meget lavere den gang enn nå, finner vi boplasser ofte liggende langt inne i landet, mens de i steinalderen lå like ved sjøkanten.
Steinalderen
Som navnet tilsier, ble de fleste redskaper i denne perioden laget av stein, enten flint eller andre bergarter. Som oftest er ting i dette materiale det eneste man finner på boplassene; men når konserveringsforholdene har vært gunstige, har man også bevart redskaper av organisk materiale, særlig av bein og horn, i sjeldnere tilfeller også av tre. På grunn av mangelen på funn av forgjengelig materiale vet vi f.eks. svært lite om redskapenes skjefting; denne kan ofte antyde hvorledes et redskap har vært brukt.
Det kan være nyttig å gi en oversikt over hvorledes man har tildannet steinen. Når man hadde funnet eller brutt ut av berget et passende emne, ble det tildannet ved at man slo større og mindre stykker av overflaten så at steinen fikk den form man ønsket. Til dette arbeide har man brukt en alminnelig rullestein - slagstein -, og pa mange boplasser har man funnet flere slike, som bærer preg av flittig bruk. I mange tilfeller, slik som ved Nøstvethakkene, har. man nøyet seg med den grove tilhugning og med å slipe til en egg.
Til slipningen har man brukt en slipestein samt sand og vann. I Nøstvettiden er de plateformede og av sandstein (fig. 2). I yngre steinalder, da øksene ofte var av flint, er de nærinest rektangulære, og ved bruk har de fått et sadelformet tverrsnitt. Det var også nødvendig å benytte et hardere materiale, og kvartsitt var det som egnet seg best.
Flere av steinøksene har fått en videre bearbeiding; dette er også gjort med en rullestein. Hele overflaten er blitt tilknakket, slik at alle fremstikkende kanter ble avknust - det som i fagspråket kalles prikkhugging (se fig. 2). Eggen, og undertiden hele stykket, er så blitt slipt.
I yngre steinalder finnes det mange økser med skafthull. Hullene i disse er blitt utboret ved hjelp av en hul dyreknokkel, sand og vann. I hullet sto det da igjen en tapp, som ble slått ut til slutt. Det er både funnet skafthulløkser, hvor tappen står igjen, og i sjeldnere tilfeller finner en selve tappen (se fig. 8).
Flint forekommer som knoller av vekslende form og størrelse i kalk- eller krittfjell. Den finnes ikke i fast fjell i Norge, men f.eks. i Syd-Sverige og Danmark er det rike forekomster. I Skåne og Jylland er det blitt drevet en regulær grubedrift av gode flintforekomster. Tidligere mente man at all flint måtte være importert til Norge, og dette må til dels også ha vært tilfelle når det gjelder emner til de store øksene og finere dolker fra yngre steinalder. Imidlertid har undersøkelser utført av statsstipendiat Erling Johansen, Kråkerøy, i de senere år vist at man langs den norske kyst helt opp til ca. 50 m o. h. finner flint i såpass store mengder at det kunne være tilstrekkelig til å dekke behovet på fangstboplassene. Denne flinten er kommet til oss med vanlig havis, og Johansens undersøkelser har vist at ikke små mengder flint fryser fast i isflak, som så føres nordover med strømmen fra Danmark til Norge.
Flinten, som er meget hård og glassaktig, har vært brukt både til større og mindre redskaper. Knollene er omgitt av en kalkskorpe, som ble slått av før den videre bearbeiding. Men man har ikke alltid tatt det så nøye, for ofte sitter det noe igjen av den på de ferdige redskapene (se f.eks. fig. 4, til venstre).
I motsetning til andre bergarter spalter flinten seg på en bestemt måte. Da det vil lette fremstillingen i det følgende, vil vi her gi en beskrivelse av hvorledes den ble bearbeidet, og vi gir ordet til den store, danske arkeolog, Sophus Müller, der han beskriver teknikken i «Vor Oldtid»:
«Naar den naturlige Flintkjærne, der er sprød og let delelig, modtager et tilstrækkelig stærkt Slag, som falder vertikalt paa en ujævn Flade og ikke nær ved dennes Kant, vil Kjærnen sædvanlig springe uregelmæssig itu i mange Stykker. Falder Slaget derimod skraat mod Fladen og nær ved dennes Kant, vil der løsnes et fladt Stykke, tykkere eller tyndere efter Onistændighederne, med skarpe Kanter og med en glat eller noget kruset Afspaltningsflade. Flintredskaberne tildannedes ved at løsne saadanne Spaaner fra Stykkets Overflade, lidt efter lidt fik de den tilsigtede Form, idet de overflødige Dele afskrælledes. Dette Affald henligger i Mængde paa alle Steder, hvor Stenalderfolket færdedes.
Ofte udhuggede man imidlertid ikke Redskabet paa denne Maade af hele den naturlige Flintkjærne, men man afslog først et mindre Stykke i visse bestemte Former, som derefter modtog en videre tildannelse. .... Kjærnen fik sædvanlig først en let Tildannelse ved, at de fremspringende og ubrugelige Partier fjærnedes, og man gav den en eller flere jævne Flader, hvorpaa Slaget kunde falde sikkert og velberegnet. Af et saaledes tilhugget Stykke, Blokken, afsloges derefter dels Skiver, flade, svære og nogenlunde runde Flintstykker, dels Flækker, lange, smale, forholdsvis tynde Blade, som hver for sig benyttedes til visse bestemte Arter af Redskaber. Begge Slags Afspaltninger have til den ene Side en glat Brudflade, fremkommen ved det sidste Slag, som løsnede Stykket fra Blokken, til den anden Side enten den naturlige Flintkjærnes ujævne og tykke Yderflade, Skorpen, eller Ar efter tidligere, mere eller mindre regelmæssige Afspaltninger. I Skivens Kant og i Flækkens ene Ende findes et tykt Parti med en lille, glat Flade, Slagfladen, som er en Del af Blokkens tildannede Flade, hvorpaa Slaget faldt, og nedenfor denne sees i Afspaltningsfladen en afrundet Høining, Slagbulen. Et stærkere Slag, hvorved en Skive eller Flække løsnes, frembringer altid en saadan Slagbule, ofte omgiven af mere eller mindre fremtrædende Striber, som følge Bulens Omkreds.»
Til Sophus Müllers klare og utmerkede fremstilling må tilføyes et par tilleggsopplysninger. Nu for tiden brukes knoll istedenfor kjerne, og kjerne og blokk benyttes om hverandre. Hvis man slår flekker av en kjerne bare fra én ende, vil den få en konisk form (se fig. 14). Denne form for kjerner er typisk for eldre steinalder, men finnes også i yngre. Hvis man imidlertid slår fra begge ender av kjernen, vil den få en sylindrisk form (se fig. 14). Denne teknikk kommer først inn i yngre steinalder.
Flekken kan etter avspaltning fra kjernen være fullt ferdig til bruk, f.eks. som kniv, idet langsidene er skarpe og-velegnet til å skjære med. Ofte får flekken en videre bearbeiding til pilespisser, bor og skrapere. De siste lages også av skiver og har vært brukt bl.a. til skinnarbeide. Denne videre tildanning - eller retusj som den kalles i fagspråket - består av fine, små slag, som kan være utført ved trykk, d.v.s. ved å presse et mindre redskap i stein eller bein mot flinten, slik at små fliser spretter av.
Men man kunne også utføre retusjen på en annen måte. En tapp av stein er blitt satt fast i et underlag, flintstykket er så blitt holdt mot tappen, og ved indirekte slag har man fått små stykker til å springe av. En slik tapp er funnet på en boplass fra yngre steinalder på Ormestad, Våle, Vestfold.
Økser av flint er ikke særlig tallrike i eldre steinalders funn i Norge. De er aldri slipt, idet eggen vanligvis er dannet ved ett slag, som har løsnet stykket fra selve emnet. Øksene fra den tidligste del av yngre steinalder er fint slipt over det hele, mens man senere mange ganger nøyet seg med bare a slipe bredsidene.
Til mindre redskaper ble det videre brukt kvarts, kvartsitt og bergkrystall, og i løpet av yngre steinalder tas skifer i bruk, også til større redskaper. Den ble både hugget og saget.
På Østlandet er de eldste steinalderfunn representert ved Fosnakulturen, oppkalt etter Fosenhalvøya, hvor den først ble oppdaget. Boplasser fra denne kulturen kjenner vi fra enkelte steder i det indre Østfold og Akershus, og også noen av høyfjellsfunnene er fra samme tid, d.v.s. ca. 6-7000 f.Kr. Fosna har imidlertid uten tvil vart ned i yngre steinalder.
Nøstvelkulturen er oppkalt etter det første finnestedet, som ligger nær bunnen av Bundefjorden på gården Nøstvet i Ås herred, Akershus. Av den er det funnet tallrike spor langs hele vår kystlinje så langt nord som Trøndelag. Bærerne av denne kulturen er kommet til oss fra Vest- og Syd-Sverige, og vi finner beslektede kulturer enda lenger østover, i Finnland og Olonetsområdet ved Ladogasjøen i Russland. Dens begynnelse går tilbake til ca. 5000 f.Kr., og også den har vart ned i yngre steinalder. Eidangers eldste funn er fra Nøstvetkulturen, men de fleste er sannsynligvis fra dens yngre fase.
Bosetningen i hele steinalderen konsentrerer seg i den østlige delen av herredet, først og fremst rundt Langangsfjorden og i Bergsbygda (se kartet, fig. l). Årsakene til dette ligger i landskapets naturlige beskaffenhet. I den vestlige delen finnes kun spredte funn, og dette tyder på at folk bare har dratt på streiftokter innover her. Under disse toktene har de så mistet et og annet redskap.
Som bærerne av Fosnakulturen har «Nøstvetfolket» ernært seg ved fiske, fangst og jakt, men de har sannsynligvis også samlet spiselige røtter, som de har gravet fram med de grovt huggede hakkene sine (fig. 3, øverst til venstre), det redskapet som er mest typisk for kulturen. De har også hatt flere forskjellige mindre redskaper, som pilespisser og spesialredskaper til arbeide i skinn, bein og tre. Disse er av flint. Foruten hakken opptrer den buttnakkede, prikkhugde steinøksen (fig. 2 og 3) hyppig på boplassene. Ved siden av disse øksene som har sirkelrundt tverrsnitt, finnes økser med plan underside og sterkt hvelvet overside (fig. 2, øverst). De kjennes fra følgende steder i Eidanger: Øvre Bassebu, Abrahamsmyr på Åsetret, Lysnes og Lillerønningen av Langangen, samt Halvarp og Auen. De er identiske med de såkalte llomantsiøksene, som finnes i Øst-Finland og ved Ladogasjøen, og de er ett av de elementer i Nøstvetkulturen som viser at dens opprinnelse må søkes østover.
Hvordan boligene har vært, vet vi ikke noe om. Trolig har folk bodd i telt eller enkle hytter, som det i dag ikke er levnet spor av. De har ikke vært bofast på ett sted hele året, men har streifet omkring i større og mindre flokker, akkurat som nomadefolk i våre dager, alt etter som jakt- og fangstmulighetene har vært til forskjellig tid.
I Langangen, hvor de fleste boplasser ligger, fordeler de seg på følgende gårder: Bassebu, Asetret-Abrahamsmyr, Auen, Rognlia, Halvarp, Langangen med brukene Lysnes og Lillerønningen. Av disse er Halvarp og Rognlia (fig. 3) de viktigste med funn av mange hundre redskaper i stein og flint; men da den største bosetningen på Rognlia faller i yngre steinalder, vil jeg behandle stedet under ett senere. De fleste boplassene ligger omkring 40 m o. h., men enkelte, f.eks. på Asetret-Abrahamsmyr, er på 60-70 m; det synes imidlertid ikke å være noen kronologisk forskjell på dem, etter redskapsinventaret å dømme. Det er snarest et indisium for at folk ikke alltid har bodd kloss i strandkanten.
Som tidligere nevnt, er det svært meget som tyder på at Nøstvetkulturen i Eidanger hovedsakelig hører til en yngre fase, og at den uten tvil må gå et stykke ned i yngre steinalder. Et klart bevis for dette har vi fra 4 av de 6 boplassene som er lokalisert på Halvarp. Sammen med klare Nøstvetsaker, slik som buttnakkede økser og Nøstvethakker, er her funnet gjenstander hvis datering til yngre steinalder ikke kan trekkes i tvil. Fra en av lokalitetene foreligger det foruten en buttnakket steinøks og halvparten av en Nøstvethakke, tre fragmenter av slipte flintøkser, det ene et kantavslag (fig. 14, øverste rekke nr. 2 fra v.). På to av de andre lokalitetene er det funnet en sylindrisk flekkekjerne, og på en tredje en skiveskraper av flint. Boplassenes alder kan anslåes til noe før 2000 f.Kr.
Halvarpfunnene er fremkommet ved prøvegravninger foretatt av konservator Anders Nummedal i 1923-24, og alle 6 boplasser ligger ca. 40 m o. h., d.v.s ved den antatte strandlinje i Nøstvettiden i Eidanger.
Fra gården går et dalføre innover i landet i retning SSØ-NNV. På begge sider er det begrenset av temmelig høye åser med til dels bratte skråninger. I selve hoveddalen skjærer det seg inn smådaler. Den rikeste boplassen som omfatter 36 katalognummer, bl.a. den ene sylindriske flekkekjernen, lå i en av disse smådalene. Den lå lunt til mot syd på et område ca. 20 × 20 m. Funnene lå fra like under torven til 20-30 cm under den, og var særlig tallrike rundt noen store steiner, sannsynligvis fordi disse kan ha vært utmerkede som arbeidsplasser under redskapstilvirkningen.
Vårt annet hovedområde i denne perioden er Bergsbygda. Boplassene her har aldri vært systematisk undersøkt. De kjennes vesentlig fra tilfeldig oppsamlede funn, oppdaget i første rekke av lærer Rolf Langangen. De er på langt nær så tallrike som funnene i Langangen; i alt kjennes 3 sikre Nøstvetboplasser, nemlig på Lufjell og Rønningen av Bjønnes, samt Kåsene på Røra. Funnene ligger mellom 20 og 75 m. o. h., de lavestliggende ser da ut til å være enda yngre enn i Langangen, og akkurat som her synes bosetningen ikke alltid å ha fulgt strandlinjen.
Yngre steinalder
Omkring 2500 f.Kr. faller skillet mellom eldre og yngre steinalder i Norge. Denne fase karakteriseres først og fremst ved nye redskapsformer. Øksene slipes nu over det hele og er store og velformede. De er til å begynne med av såkalt tynnakket type; men ingen slike er funnet i Eidanger.
Videre blir pottemaker- og vevekunsten kjent. Men viktigst av alt: jordbruket kommer til landet. Små jordlapper hvor korn kunne dyrkes, blir ryddet, og menneskene begynner å holde husdyr: ku, geit og sau.
Betingelsene for akerbruket var at man hadde et skikkelig redskap til å hugge bort skogen med. Til dette bruk egner tidens flint- og steinøkser seg ypperlig, hvilket er bevist ved eksperimenter med flintøkser i Danmark og Norge i de senere år.
Etter at de store trærne var hugget ned i et passende stort område, ble kvisten og krattet latt igjen og brent. Asken ga den nødvendige næring, og den ble blandet opp med jorden ved at man pløyde, eller rettere sagt rispet opp området på kryss og tvers med en ard. Disse pløyesporene tegner seg som svarte striper mot undergrunnen, og rester av ardete akre er funnet i Danmark og Norge (Østfold) under 2-3000 år yngre gravhauger. En slik aker som ble avdekket på Røsvik, vil vi omtale senere.
Imidlertid må man regne med at feavl var den viktigste næringsvei.
Disse nye innslag er blitt brakt hit av innvandrende folk, som er kommet sydfra over Danmark og østfra over Sverige.
Hovednedslaget av disse stammene falt på jæren og i Oslofjord-området, men bare svake spor kan konstateres i Eidanger. Dette kommer sannsynligvis av at herredet har forholdsvis små arealer med brukbar jord for datidens primitive driftsmåter. Folk kjente hverken til gjødsling eller til grøfting, hvilket utelukket utnyttelse av steder med tung jord. Jorden ble følgelig fort utpint, og folk lot da området gro til igjen og ryddet seg nye, små lapper.
Noe senere i yngre steinalder ble den tynnakkede øksen erstattet av den tykknakkede. Også disse oksene inangler i oldsaksmaterialet i Eidanger.
Omkring midten av yngre steinalder foregår det store vandringer av folk fra Øst-Europa. De synes å ha spredt seg raskt utover Mellom-Europa, oppover Danmark og Sverige, og de når også til Norge.
Ledetypen i disse innvandrernes redskapsinventar er stridsøksen med skafthull, hvorav enkelte, således de svenske, finske og enkelte av de norske, har nærinest form som en kajakk - derav navnet båtøks.
De synes ikke å ha vært de dyktigste flintsmeder, og deres økser, som ofte har hul egg, er undertiden slurvet laget, slik som stykket fra Solvik av Bjønnes (fig. 4 nederst).
Foreløpig kjenner vi ikke til noen graver fra eldre steinalder; først i yngre steinalder begynner de å dukke opp. Her i landet har vi ingen sikre eksempler på de store megalittgraver slik som i Danmark og Sør-Sverige, bortsett fra en i Østfold. De fleste graver ligger under flat mark eller under en uanselig haug eller røys, og derfor blir de oftest oppdaget ved jordarbeide eller på annen tilfeldig måte, slik at bare eventuelt gravgods blir ivaretatt. I mange tilfeller vil man da ofte ikke kunne avgjøre om det dreier seg om et gravfunn eller et løsfunn.
Fra Eidanger kjennes ett sikkert gravfunn: det tilhører båtøkskulturen. I 1891 ble det til Oldsaksamlingen innsendt et funn fra Rødskjær av Halvarp, som omfatter deler av to eller tre leirkar og en liten stridskølle med skafthull, av fin, lys kvartsitt (fig. 5). Sakene oppgis å være funnet i en haug. Som et kuriosum vil vi sitere en del av det Oluf Rygh bemerker til funnet i sin katalogbeskrivelse: «Urnens Ornamenter kunde vække Formodning om at den tilhørte Stenalderen, men derfor savnes ethvert andet Holdepunkt, da intet Spor ellers er truffet til Lerkar fra Stenalderen i Norge». Et løsfunnet stykke av en kølle av samme type stammer fra Hovet av Hovholt.
Omkring midten av yngre steinalder treffer man langs kyster og sjøbredder i Danmark og Syd-Sverige en særpreget kultur, som må være av østlig opprinnelse. Den går under navn av den gropkeramiske kultur p.g.a. leirkarenes mest karakteristiske ornering: større og mindre groper kombinert med forskjellige former for strekornering. Den sylindriske flekkekjernen er også en av ledeformene. Bærerne av denne kulturen var først og fremst jegere og fiskere, men fra svenske boplasser vet vi at de også drev med svinehold.
Langs hele vår kyst fra svenskegrensen til Bergen, samt i innlandet, finnes gropkeramiske boplasser, og også i Eidanger er innslaget markert.
Gradvis går eldre (Nøstvet) og yngre kulturelementer (bondekulturen, båtøkskulturen og gropkeramikken) opp i hverandre og setter preg på jeger- og fangstkulturen i yngre steinalder.
Det er mange spor av denne kulturen i Eidanger. Boplassene ligger i de samme områder som Nøstvetboplassene, og også nu faller hovedkonsentrasjonen på Langangen. Men Bergsbygda har også ydet en serie interessante funn. På Bjønnes finnes boplasser på Løkka - Kjelkevik, Langekra, Lufjell og Myrane. Her er det vesentlig småredskaper som pilespisser, kniver og forskjellige typer skrapere som dominerer. Et kantavslag av en slipt steinøks er også funnet. Av stor interesse er Rørarødfunnene. Fra lokaliteten «Sorgenfri» på denne gård stammer overkanten til et stort, tykkvegget kar (fig. 13, nederst til venstre), ornert med 3 rader siksakornamenter. Dette er av en type som hører til den eldste fase av den gropkeramiske kultur. Videre er det fire flekker av flint, tildannet som gode og tydelige skrapere i enden, tangen til et par pilespisser og en liten enkel pilespiss samt to eller tre avslag av slipte flintøkser. Også fra «Sorgenfri» stammer en temmelig stor og grov pilespiss av flint, som nærmest må ha vært brukt som kastespydspiss, en kniv og et kantavslag av enda en slipt steinøks. De tre sistnevnte er funnet i et kullholdig lag, som tydelig viser at det har vært en boplass på stedet.
Noen andre leirkarskår fra «Sorgenfri» er av en annen karakter enn det tidligere nevnte. Orneringen er anderledes, og godset er meget porøst, men skriver seg antageligvis fra samme tid som de foregående (fig. 13, i midten til venstre). Alle Bergsbygda-funnene er gjort omkring 20 m o. h.
Mange av boplassene fra yngre steinalder ligger ikke i åpent lende, slik som dem vil til nu har behandlet, men folk har benyttet seg av et le som allerede var til stede fra naturens side. Derfor kan man vente å finne boplasser i huler og hellere, d.v.s et sted der berget henger utover, slik at det dannes et slags tak. Fra Eidanger kjenner vi foreløpig tre hellere og en hule med spor av steinalderbosetning: oldsakene fra hulen er imidlertid ikke så typiske at en nærmere tidfesting er mulig. Den ligger på Flåkerødstranda på Auen, nedenfor en berghammer i nederste kant av en ur. En stor stein danner taket (fig. 6), og åpningen vender mot vest. Nord-syd er den ca. 4 m lang, bredden er 2 m og høyden 1,10 m. Konservator Anders Nummedal foretok en utgravning av den, og det viste seg da at kulturlaget var ca. 10 cm tykt, besto av kullholdig jord og inneholdt avslag av flint og andre bergarter, samt noen dyre- og fuglebein.
En av hellerne ble undersøkt av konservator Sverre Marstrander i 1940. Den ligger på Håøya ved munningen av Langangsfjorden, i en lun bukt på det nordvestre neset og i en høyde av 26 m o.h. Helleren er 2-2,5 m dyp, og kulturlaget dekker en flate på ca. 20 m2.
Det består av svart, fet jord 30-90 cm tykt, tykkest inne ved hellerveggen. Funnene omfatter et lite, fint blad av sigdlignende form og flere små leirkar av en type som må tilhøre gropkeramikken. Noen har spor av ornamenter utført med en pinne. Videre fantes et par bor og noen skrapere av flint, samt fire avslag av slipte flintøkser, herav et kantavslag. Boplassen hører til yngre steinalders aller siste fase.
De to andre hellere ligger i Bergsbygda på gården Lerstang, begge ved foten av «Slottet». Det er i alt fire hellere inntil dette fjellet, henholdsvis på vest-, sydvest-, syd- og østsiden, og alle ble undersøkt av forfatteren 1953-1957; men da hovedmassen av funnene alle stammer fra eldre jernalder, vil en nærmere omtale av finnestedene komme under eldre jernalderavsnittet. Her vil jeg kun omtale funnene fra steinalderen.
Bare vest- og sydvesthelleren har interesse i denne sammenheng. Vesthelleren ligger nu på Røsvik, på en part av gården som tidligere tilhørte Lerstang. Åpningen i vest ligger mot et jorde (fig. 26) som skråner jevnt ned mot sjøen. Helleren ligger 32 m o. h., og funnene viser at den er noe eldre enn den på Flåøya. I tidens løp er det naturlig at det på et sted som har vært bebodd over et lengre tidsrom, vil hope seg opp avfall; for folk bodde bokstavelig talt på møddingen. I vesthelleren ser det ut til å ha vært behov for å få unna avfallet. Dette er følgelig kommet ut på det nåværende jordet, og ting som er blitt kastet bort, har fulgt med. Ifølge eieren, Nils Røsviks opplysning, er jordsmonnet på den øvre delen helt svart, og her ble det oppsamlet en del oldsaker, som kom inn til Universitetets Oldsaksamling i Oslo før utgravningen begynte.
Funnene omfatter en sylindrisk kjerne (fig. 14, nederst til venstre), en meget pen endeskraper, en tresidig pilespiss (fig. 7), en grov flintespiss og et langstrakt, tilspisset stykke av skjell, som antagelig har vært et hengesmykke, men om dette tilhører steinalderen eller eldre jernalder, kan ikke avgjøres med sikkerhet. Pilespissen og den grove flintespissen ble funnet hele 80 m vest for helleren. I selve helleren fremkom ved utgravningen to typiske skrapere av flint, et stykke skifer med sagespor, samt munningsskår av to forskjellige leirkar (fig. 7), avslag av et slipt redskap av flint, et stykke skifer med sagespor, samt munningsskår av to forskjellige leirkar (fig. 7), hvis ornamenter og form tyder på at de tilhører båtøkskulturen. Dessuten var det en god del avfallsflint. Sakene fra steinalderen lå i forskjellig høyde i kulturlaget sammen med ting fra eldre jernalder, hvilket tyder på at den senere bosetning har omrotet lagene.
Sydvesthelleren (fig. 25 a-b) hører til samme tid som helleren på Håøya. Den ligger noe høyere enn vesthelleren, og dette viser at boplassene slett ikke alltid har ligget i strandkanten. Kulturlaget her var ikke så omrotet som i vesthelleren, da alle funnene fra steinalderen lå i bunnen av dette på overgangen til den urørte auren. Foruten en del flintavslag omfatter funnene noen få, uornerte leirkarskår av samme gods som dem fra Håøya, avslag av en slipt steinøks, tre simple, små pilespisser av flint, av en type som er vanlig i gropkeramikken, en vakker hjerteformet pilespiss av flint, samt boretappen til en skafthulløks (fig. 8).
I løpet av yngre steinalder tas, som nevnt, skifer i bruk til økser og mindre redskaper. Skiferbruken opptrer først nordpå og sprer seg så til resten av landet. Nordpå ble den hugget, mens den ble saget sydpå, og den betegner et markert innslag i yngre steinalders fangstkultur. I betraktning av hvor tallrike boplassene fra denne perioden er i Eidanger, er det merkelig hvor uhyre liten prosent skiferen utgjør i redskapsmaterialet. Vi har allerede nevnt skiferstykket fra Røsvikhelleren; ellers er det bare funnet fragment av en skiferpil på Sundsåsen, og selv fra de rike Rognlifunnene, som omfatter omkring 400 katalognummer, er det bare 14 skiferpiler, 18 emner til sådanne, samt skiferstykker med sagespor.
Yngre steinalders slutningsfase kalles dolktiden og varer fra ca. 1800 til ca. 1500 f.Kr. Perioden har fått sitt navn etter det mest karakteristiske redskap, flintdolken.
Jakt, fiske og fangst har stadig vært hovednæringsveiene, men at også komdyrkning har spilt en rolle i ervervet, viser et annet av tidens karakteristiske redskaper, sigden av flint.
Av andre typiske dolktidsformer kan nevnes de hjerteformede flintpilene og skafthulløksene.
I dolktiden forekommer nedleggelser i myr eller ved vann av forskjellige redskaper som sigder, såkalte skjeformede skrapere, dolker, sjeldnere skafthulløkser. Disse ofringene ble foretatt for å sikre god trivsel for årsvekst og buskap. Ved siden av disse er det en annen type samlede nedleggelser, de såkalte depotfunnene, som ofte kan være vanskelige å skille ut fra offerfunnene. Denne funngruppe omfatter gjerne ubearbeidede flintstykker, som er blitt gjemt bort for senere bruk. Fra Eidanger kjennes foreløbig ingen offerfunn; men fra Tveten stammer et mulig depotfunn, som omfatter 3 avslagstykker av flint, hvilke er de sørgelige rester av de 40-50 av samme slags som opprinnelig kom for dagen. De lå i en fordypning i jorden, ca. i fot under overflaten.
Foruten den hjerteformede pilespissen fra sydvesthelleren på Lerstang er det funnet en på Åsetret av Håøya. Av flintdolker kjennes følgende stykker fra Eidanger: på Rognlia er det to skrapere som er laget av itubrukne dolker. Ellers er dolker funnet på Langangseteren (fig. 4), Ramberg (2 fragmenter), Sandøya (fig. 4) og på Rød i Bergsbygda. Dolken fra Langangseteren er sterkt oppskjerpet, idet det er nesten ingen ting igjen av bladet; stykket fra Sandøya må være brukket i gammel tid, bare spissen foreligger, og det er mulig at det er blitt sekundært brukt som spydspiss. I Rambergfunnet som må representere en boplass, finnes foruten de to dolkfragmenter, fire simple pilespisser av omtrent samme type som er funnet i sydvesthelleren på Lerstang (fig. 8), 11 skrapere og 4 stykker avfallsflint. Pilespissene tyder på at den hører til det gropkeramiske kompleks. Også på Rød er det meget sannsynlig at det har vært en boplass i denne tiden; foruten dolkfragmentet fantes to avfallsstykker flint.
På Bjerketvet kan det også ha vært en boplass. Her fantes to sigdblad (fig. 4), en liten skraper og 3 stykker avfallsflint. De er funnet på lokaliteten «Hagafjellet». Sigdene har hatt treskaft, og at slike redskaper har vært velegnet til å skjære korn med, er bevist ved praktiske eksperimenter utført i våre dager.
Den mest tallrike oldsaksgruppen fra slutten av yngre steinalder er skafthulløksene. Disse øksene har dels vært brukt som våpen, dels som redskaper; for svært mange bærer preg av hard bruk, idet de er brukket i skafthullet, og eggen er ødelagt. Fra Eidanger foreligger imidlertid bare 3 funn av disse redskapene, nemlig fra Gunneklev, Strandjordet av Rørarød (fig. 9) og Skogly av Valler. Eksemplaret fra Valler er brukket i skafthullet, slik at bare eggpartiet foreligger. På stykket fra Strandjordet er skafthullet såvidt påbegynt.
Enkelte former av skafthulløksene går imidlertid ned i bronsealderen, slik som de med bred, tvert avskåret nakke. Ingen av-denne type er funnet i Eidanger. Men fra Nystrand av Tveten søndre (fig. 10) stammer en såkalt rombisk stridsøks med skafthull, som er en typisk bronsealderform. Denne, likesom de fleste av disse oksene, er ofte laget av en spettet bergart som kalles porfyr. Ved slipningen får disse øksene en vakker overflate som gjør dem til staselige våpen. En noe uvanlig hammer eller kølle av sandstein fra Viersdalsrønningen (fig. 10) stammer sannsynligvis også fra bronsealderen.
Vi har valgt å behandle den viktige og eiendommelige boplassen i Rognlia til slutt, da den gir et tverrsnitt av de perioder av Eidangers forhistorie vi har behandlet til nu, og den peker også fremover i tiden, da den må gå ned i bronsealderen i hvert fall - kanskje helt ned i jernalderen.
Rognlia ligger på østsiden av den ytre del av Langangsfjorden. Som Halvarp ligger stedet i en lang, trang dal, beskyttet av temmelig høye, bratte åser på to sider (fig. Il). Fra en liten bukt går dalen i retning nord-syd i 500 meters lengde, på det bredeste er den bare ca. 50 m, og den gjennomstrømmes av en liten bekk. De første 75 m fra sjøen stiger terrenget bratt, mens stigningen blir slakere videre oppover. Fra dette lille område er det innkommet ikke mindre enn ca. 400 katalognummer til Universitetets Oldsaksamling i Oslo.
Det er takket være Kristen og Hans Rognliens store interesse og påpasselighet at så meget er kommet for dagen og blitt bevart fra stedet. De nøydde seg imidlertid ikke bare med å ta vare på sakene, men de noterte seg også omhyggelig hvor de ble funnet og i hvilken høyde over havet.
De første funnene kom frem allerede i 1880-årene. Disse omfattet også en del leirkarskår, som Kristen Rognlien sendte inn til Oldsaksamlingen. Men han fikk det svar at man ikke kunne uttale seg om bitene, da leirkar til da var ukjent fra Norges steinalder. Nye funn i 1923 førte til at konservator Anders Nummedal i 1923 og 1924 foretok undersøkelser på stedet. Rognlia ble igjen besøkt av konservatorene Anathon Bjørn og Sverre Marstrander henholdsvis i 1930 og 1940. Nu har mag.art. Anne Stine Ingstad valgt Rognlifunnene som den sentrale del av sin hovedoppgave for magistergraden i nordisk arkeologi, og hun undersøkte i 1957 og 1958 en del av det område som utgjør den viktigste del av Rognlifeltet.
Nøstvetbosetningen faller i den øverste og bredeste del av dalen i en høyde av ca. 44 m o. h. Den gangen gikk sjøen inn i en lang, smal vik; selve boplassen har nemlig ikke ligget så langt fra strandkanten. Funnene omfatter mest Nøstvethakker av den typen som er vanlig i Eidanger, nemlig med avflatet tverrsnitt, samt buttnakkede steinøkser (fig. 3, nederst til venstre). Av flint er det noen simple flekkepiler, en konisk flekkeblokk og avfall etter tilvirkning av redskaper. På denne boplassen er det også framkommet noen «pæreformede» steiner (fig. 3), en redskapsform som ellers mangler på Nøstvetboplassene; den betegner et alderdommelig trekk i redskapsformene, men vi vet ikke hvorledes den kan ha vært anvendt.
Det er bare gjort få og spredte funn på de 100 m som adskiller den øverste boplassen fra den neste, som ligger 26-20 m o. h. Disse viser at fangstfolk som hørte til den eldste kulturen, leilighetsvis besøkte stedet, men de slo seg ikke ned her i lengre tid. Som på Halvarp må Nøstvetkulturen i Rognlia gå langt ned i yngre steinalder.
Den bosetningen som finnes omkring 20 m o. h., utgjør tyngden i Rognlimaterialet, og funnene tyder på at folk må ha holdt til her i lengre tid. Mesteparten stammer fra vestsiden av bekken 50-60 m nord for husene på gården. Her ble det derfor valgt å foreta en systematisk utgravning, og arkeologene ble ikke skuffet. Ikke bare ble en mengde oldsaker funnet, men det viste seg å ha ligget et hus eller snarere en hytte på stedet (h. o. h. ca. 21 m). Tuften som er rektangulær - 3 × 3 m -, ligger i dalens lengderetning og ca. 1 m øst for en temmelig rett bergvegg. Her hadde de gravet ut bakken og lagt en rekke med stein for å forhindre at den oppgravde grusen raste inn i hytten. Deretter var en plan terrasse av grus og stein blitt bygget opp. Mens bergveggen utgjør den vestre langvegg, dannes den østre av 5-6 stolper rammet 30 cm ned i bakken. Selve veggen har antagelig vært laget av et flettverk av grener, klint med leire. Stolpene har båret taksperringene, hvis andre ende har hvilt oppå berget i vest (fig. 12). Huset har antagelig vært delt i 2 avdelinger, og bare den ene kortsiden har hatt fast vegg. Fra husets nordende går et tråkk bort til et ildsted under åpen himmel.
Hytten har vært forlatt i en tid - så har folk tatt den i bruk igjen og reparert den ved å grave nye hull til stolper som skulle bære taket.
Hyttens første bosetning representerer en blandingskultur. Den er sterkt preget av båtøkskulturen, særlig gjelder det keramikken (fig. 13), mens redskapene viser klart mot den gropkeramiske kulturen/fangstkulturen (fig. 14). Den første bosetning opphørte muligens en gang i midten av yngre steinalder, og så en kortere tid i slutten av periodens midtre del har hytten igjen blitt satt i beboelig stand. Redskaper tildannet av ituslåtte flintdolker viser dette.
På forskjellige steder i dalen er gjort funn av kull og skjørbrente stein, og det er rimelig å tro at denne hytten ikke var den eneste på stedet. Også på andre norske steinalderboplasser er det spor av en samlet bosetning - «vær» -, et forhold som i våre dager er kjent fra de nordlige indianere og eskimoene, hvis levevilkår ligger nær opp til vilkårene folk levde under i steinalderen i Norge.
De mange funn av pilespisser - ca. 150 stykker - viser at jakten har spilt hovedrollen (et utvalg, fig. 14). Men fisket har sikkert også vært uhyre viktig; for Amund Helland skriver i «Norges Land og Folk» at Eidangerfjorden er meget fiskerik. Imidlertid ble denne redskapen laget av forgjengelig materiale, eksempelvis horn og bein, og er således ikke bevart.
Funn av noen skjeletter av nyfødte traneunger i tuften, viser at stedet har vært besøkt tidlig på forsommeren; hele sommeren igjennom og kanskje høsten med har folk holdt seg her inne i den lune dalen, men hvorvidt de også har holdt til her om vinteren, vet vi ikke.
Rognlias historie opphører imidlertid ikke med tuften og bosetningen forbundet med denne. Omkring 6 m o. h. vider det seg ut en liten slette til; her er påtruffet kulturjord og funnet en del redskaper, mest av flint. Blant sakene forekommer også noen leirkarskår av et helt annet gods enn dem fra den høyereliggende boplassen. De kan stamme fra jernalderen, men en sikker og nærmere tidfesting er dessverre umulig.1
| Harald Hals: Eidanger bygdehistorie. B. I, s. 35-58 | |
| Porsgrunn biblioteks hjemmeside | Søk i bokbasen |