Harald Hals: Eidanger bygdehistorie. B. I:

Geologi og naturforhold

av N. O. Åsgården

Beliggenhet

Eidanger ligger i den sørøstre del av Telemark fylke og hører til Agder bispepedømme. Herredet grenser mot sjøen i sør og vest. Dets kystlinje går fra Håøya ved Mørjefjorden i øst og til Herøya ved Frierfjorden i vest. Kystlinjen er svært uregelmessig med lange fjordarmer innover i landet og med et stort antall praktfulle øyer utenfor.

Med utgangspunkt ved kysten i øst og regnet med urviseren, grenser Eidanger til følgende 8 andre kommuner: I øst Brunlanes, i syd Langesund og Brevik, i sydvest Bamble, i nordvest og nord Porsgrunn, i nord til nordøst Gjerpen, i nordøst Siljan og i øst til Hedrum.

Størrelse

Eidanger er det nest minste herred i Telemark fylke med en størrelse på 147 km².

Fastlandet utgjør 138,3 km² etter at man måtte avgi et areal på ca. 1,0 km² til Porsgrunn by i 1920. Øyene utgjør omtrent 8,7 km² . Håøya er den største med 2,8 kn12, Bjørkøya er 1,4 km², Sandøya 1,4 km², Siktesøya 1,2 km², Oksøya 0,5 km² og Bukkøya 0,3 km² . Dessuten har Eidanger ca. 60 småøyer som tilsammen utgjør omtrent 1,12 km².

Topografi

Eidanger er meget kupert og har en sterkt vekslende natur. Lange fjorder fører fra skjærgården inn i landet og går over i typiske dalfører. Herredet blir derved delt i flere grender med hver sine særpreg.

I vanlig tale i dag deles Eidanger herred i tre områder, nemlig:

Eidangerhalvøya.
De ytre distrikter.
Øyene.

Eidangerhalvøya som er ca. 35 km² stor, ligger mellom byene Brevik i sør og Porsgrunn i nord. Frierfjorden danner vestgrensen helt fra Brevik til Porsgrunn, mens østgrensen fra Brevik til Herregårdsstrand dannes av Eidangerfjorden. Fra Herregårdsstrand dannes nordgrensen av Olavsberget og dalføret Lillegården-Moheim. Videre går grensen langs Valleråsen slik at hele slettelandet Vallermyrene fram til Gjerpens og Porsgrunns grenser regnes med til halvøya. Eidangerhalvøya består stort sett av en fjellrygg som strekker seg fra Brevik til Porsgrunn og er begrenset av sjøen i vest, syd og øst, og av et lavt sletteland i nord.

Fjellryggen er imidlertid gjennornskåret av flere daler, hvorav de mest markerte har sydøst- og nordvestgående retning. Disse innsnitt deler halvøya opp i flere karakteristiske partier som dels er høyereliggende fjellplatåer og dels er lavereliggende områder med dypere jordsmonn. På disse lavere områder har en det meste av den dyrkede jorden og bosetningen.

Halvøyas søndre fjellparti er Kjørholtplatået med Frierflauene. Fjellpartiet faller mot vest steilt ned i Frierfjorden og begrenses i sør av Brevik og i øst av en lav kyststripe mot Eidangerfjorden. Nordgrensen dannes av Heistaddalen som mot vest brer seg ut til en stor slette mellom Hitterødbekken og Asstranda. Hele sistnevnte område kalles ofte med rette eller urette for Strandaområdet.

Fjellpartiet mellom Brevik og llitterødbekken inneholder store mengder drivverdig kalkstein. I søndre del av fjellet tar Dalen Portland-Cementfabrikk ut kalkstein i dagbrudd til sementproduksjon, mens Norsk Hydro ved gruvedrift tar ut kalkstein i nordre del av fjellet til kunstgjødselproduksjon.

Brevik vannverk har sine drikkevannsbassenger som naturlige dammer på Frierflauenes sydhelling, og dette området har en naturlig skjønnhet som søker sin like. Det søndre og vestre parti av fjellet er således et yndet turterreng med fin utsikt over Frierfjorden, Brevik og den ytre del av Eidangerfjorden mot Langesund.

Det neste og største innsnitt på Eidangerhalvøya er den smale og dype Skjelsvikdalen som går fra Skjelsvikbukta mot Herøya. Dalen deler seg i nordre ende av Østvedtmyra med en gren ned til Versvikbukta, mens den steile fjellside som danner Skjelsvikdalens nordside, fortsetter helt opp til Porsgrunn langs Gunneklevfjordens nordside.

Mellom Skjelsvikdalens to utgreninger ligger så Herøya som er blitt distriktets viktigste industriområde og også et betydelig boligområde. Industrien er særlig konsentrert på den smale landtungen mellom Gunneklevfjorden og Frierfjorden. Grunnen her består av kalkfjell, og det er muligheter for ved gruvedrift å ta ut drivverdig kalkstein under Herøya fabrikk- og byområde.

Gunneklevfjorden er en innelukket fjord med en smal forbindelse til Skienselven i nord. En kunstig anlagt kanal gir dessuten forbindelse til Frierfjorden i syd. Tidligere hadde Gunneklevfjorden og Frierfjorden forbindelse ved Rolighetssundet, men dette ble fylt igjen under den 2. verdenskrig.

Gunneklevfjorden er meget grunn, med en midlere dybde på 3-4 m. Ved oppfylling kan det her innvinnes store tomteområder. Gunneklevfjorden var tidligere kjent for sitt ålefiske, og om vinteren når fjorden var islagt, ble det holdt travkjøring der. I dag er fisket i Gunneklevfjorden ødelagt av forurensningen fra industrien og bebyggelsen.

Mellom Heistaddalen og Skjelsvikdalen ligger et stort fjellplatå som igjen deles i to av et bredt dalføre fra Lundebukta til Rød og Versvik.

Det vestre område er det naturlig å kalle Åsplatået. Dette når opp i ca. 100 m o.h. Platået begrenses i sør og vest av en steil fjellvegg som strekker seg fra Heistad til Versvik, mens selve platået og dets østside er slakt. Fjellgrunnen består også her av sedimentære bergarter, hvorav en del er kalk. Det har tidligere vært et dagbrudd for kalkstein ved Åsstranda mot Frierfjorden. Åsplatået har en del dyrket mark, men vil sikkert i fremtiden bli ettertraktet som byggegrunn. Det østre område som en kan benevne Løvsjøområdet, er mer kupert.

I syd ligger Lundeåsen hvis sørspiss stuper bratt ned mot Eidangerfjorden. I nord rager Brattås opp til ca. 120 m o. h. Lundedalføret har en del dyrkningsjord, mens området som helhet må betegnes som fjellendt. Unntatt Brattås og sørhellingen av Lundeåsen, vil området stort sett være egnet som byggegrunn.

Nord for Skjelsvikdalen ligger så Eidangerhalvøyas største fjellplatå som en vil benevne Flåttenplatået. Dette er i vest begrenset av en steil fjellvegg som strekker seg fra Skjelsvik til Øyekast ved Porsgrunn. Fjellveggen løper parallelt med og er likedannet med den fjellvegg som danner vestre begrensning av Åsplatået. Flåttenplatået er både større og høyere enn Åsplatået, men ellers har disse områder mange felles trekk. Begge begrenses i vest av en steil fjellvegg, mens områdene i sin tendens heller svakt mot nordøst etter fjellets lagdeling.

Flåttenplatået har en stripe dyrkningsjord fra Flåtten gård og ned mot Nystrand. Forøvrig er området fjellendt. I nord rager Bjørntvedtåsen opp i 135 m o. h. og er dermed Eidangerhalvøyas høyeste punkt.

I Bjørntvedtåsens østside har Dalen Portland-Cementfabrikk A/S et stort dagbrudd for kalkstein. Kalksteinen brukes til sementproduksjon ved bedriftens fabrikk på Dalen.

Mellom gårdene Stridsklev og Hovet når det også en kalksteinssone opp i dagen, og ved Hovet tas ut marmor i dagbrudd. Nord for Skrukkerød ble det også i sin tid tatt ut kalkstein i dagbrudd, men dette bruddet er nedlagt.

Flåttenplatået blir gjennomskåret av to daler, nemlig den dype Pasadalen som går i nordlig retning fra Nordre Tveten til Pasa på Vallermyrene, og den lange Kromsdalen som går i sørøstlig retning fra Flåtten gård til Nystrand. Pasadalen danner ved sin dybde en markert terrenghindring mellom Flåtten og Tveten-området. Terrenget har samme karakter og bonitet på begge sider av Pasadalen, men forøvrig karakteriseres Tveten-området av en stor sandmoréne i nordøst og Presteåsens steile fjelltopp som reiser seg til 100 m o.h. mellom kirkeplatået og Herregårdsstrand.

Mellom Porsgrunn-Bjørntvedtåsen-grusmorénen ved Eidanger stasjon og Valleråsen ligger så Vallermyrene som utgjør en sammenhengende flate på ca. 2000 dekar dyrket jord. Grunnen består av leire som i søndre og vestre del er dekket av et torvlag.

Søndre delen kalles Floodetjernet eller Floodemyra og er ikke dyrket, da den ikke er drenert tilstrekkelig.

Eidangers ytre distrikter som er et område på ca. 100 km², består av flere markerte grender dannet av fjellrygger, daler og fjorder. Fra Bjønnes i syd til Oklungen i nord ligger et sammenhengende skog- og fjellområde mellom Eidangerfjorden og Bjørkedal i vest og Langangsfjorden og Marka i øst. Området deles i to ved et vest-østgående innsnitt Lillegården-Langangen hvor riksveien i dag går.

Den søndre del danner Bergsbygda, og navnet er karakteristisk for landskapet. Bergsbygda har en smal bosetningsstripe langs vestsiden mot Eidangerfjorden og Ormefjorden, og en liten grend - Bjønnes - på landtungens østside mot Langangsfjorden. Bosetningen er naturlig blitt til der hvor det har vært muligheter for å kunne dyrke jord, og disse muligheter er i det vesentlige begrenset til en smal stripe langs kysten. Et par unntagelser har en i de to små grendene Stamland og Oksum som ligger vel 1 km fra kysten og omfatter hver 3 gårdsbruk. Til tross for sitt sterkt kuperte terreng har Bergsbygda bare et fåtall naturlige vann, hvorav en nevner Almedalsvann, Bergsetertjern, Stulstjern og Svarttjern.

Fjellgrunnen i Bergsbygda består av syenitt. Syenitt er en kvartsfattig dypbergart som i det vesentlige består av feltspat, hornblende og augitt eller glimmer. Bergarten danner en forholdsvis god skoggrunn.

I sammenheng med syenitten opptrer også gang- og dagbergarter som porfyrer, således grønnlige augittporfyrer.

Som skoglende betraktet forringes Bergsbygda ikke så lite på grunn av ulendt og bratt terreng og delvis mye hardt lende med ringe jordsmonn.

Området mellom Lanner og Oklungen er et typisk skogområde som i øst faller meget bratt ned mot Marka, mens det i vest faller mer slakt av mot den forholdsvis brede Bjørkedalen.

Omtrent midt i området ligger fjellet Fjerdingen som med sine 333 m o.h. er Eidangers høyeste punkt. Her finner en også et par nedlagte setrer, således Kvestadseter og Siljanseter. Mellom Fjerdingen og Oklungen ligger flere vann, bl. a. Damtjern, Fiskeløs og Nøklevann. Salbetvann sørøst for Kvestadseter bør vel også nevnes. Dette vannet har avløp til Sollibekken som løper ut i Ønna, d.v.s. den nordligste del av Langangsfjorden.

Området mellom Lanner og Oklungen er Eidangers største og beste skogareal. Unntatt Fjerdingtoppen og liene mot Sundsåsen og Marka, må terrenget sies a være fint som skog betraktet, og skogen er en verdifull del av gårdene i Bjørkedalen og Marka. Fjellgrunnen består, som i Bergsbygda, av syenitt.

Bjørkedalen har en god del dyrket mark, men dalen ligger åpen mot nord. Den virker derfor temmelig kald, og hertil bidrar vel vassdraget med Siljantjern, Lundevann og Flogstadtjern, som ved Herregårdsbekken har avløp til Herregårdsstrand. Lenger nord i dalen har en også 2 vann - Tvittingene som har avløp til Oklungvannet.

Mellom Bjørkedalen og Vallermyrene ligger Valleråsen. Dette er en bratt kolle som går opp til 190 m o. h. Kollen består av sandstein. Dette er en sedimentær bergart, og Valleråsen hører derfor geologisk til Eidangers vestparti. Mellom Valleråsen og Bjørkedal ligger Lundeåsen som når helt opp i 250 m o. h.

Nordvest for Lundevann og Siljantjern ligger den 155 m høye Ramsåskollen. Her har det i tidligere tider vært drevet med gruvedrift. Et forsøk i så måte er også gjort ved Hegna, som ligger litt lenger mot sydvest. Forsøkdriften er satt i verk nettopp i overgangen mellom sedimentære og eruptive bergarter, og det sies at det var «mor til Sølvkalven på Kongsberg» man søkte etter.

I de ytre distrikter har en to markerte bosetningssentra, nemlig Langangen og Oklungen, og mellom disse går et dalføre som kalles Marka. Opprinnelig er det nok modernæringen som har fått folk til å slå seg ned i Oklungen og Langangen, ved siden av at stedene er naturskjønne. Hertil bidrar spesielt innsjøene og havet, da vann alltid virker tiltrekkende. I Oklungen og dets umiddelbare nærhet har en Nøklevann, Oklungvann, Ragnhildrødvann, Halvorsdippel og Setretjern, og i Langangen har en Langangsfjorden med Ønna innenfor.

Marka er en typisk skogbruksgrend hvor det også er en del dyrket jord. Dalsiden mot vest er både bratt og høy. Av denne grunn virker grenda noe mørk og kald, men virkningen dempes betydelig av flere vakre tjern i dalens nordre del.

Langangen og området på østsiden av Langangsfjorden er berglendt med lite dyrkningsjord. Stedet er meget naturskjønt, og hertil bidrar spesielt Langangsfjorden som er det helt dominerende trekk i landskapsbildet. Neppe noen fremmed kan passere Kokkersvoldbakkene en sommerdag uten å stanse opp og la øyet hvile en stund med blikket vendt utover Langangsfjorden. Et sterkt inntrykk av fjell og sjø strømmer en i møte - vilt, men samtidig vennlig og betagende.

Øyene i Eidanger er ca. 60 i tallet. Grunnen består vesentlig av fjell, og det er lite dyrkningsjord. Den faste bosetning avtar på alle øyer unntatt Sandøya, mens ferie- og friluftsfolket overtar.

Blant øyene står Sandøya i en særstilling med hensyn til bosetning og menneskelig aktivitet. Som navnet sier, består endel av øya - nærmere bestemt den nordlige del - av en stor sandmoréne. På øyas søndre del er det noe dyrket jord, og det drives gårdsbruk og grønnsakdyrking.

Sandøya har en betydelig befolkning, og man har fra alders tid hatt et problem med å skaffe godt og tilstrekkelig drikkevann. Et av befolkningens store ønsker har da lenge vært å få et ordentlig vannverk, og en må gi en kort omtale av denne sak da løsningen av spørsmålet er knyttet til øyas spesielle geologi. Den alminnelige mening var at vanntilførselen måtte skje fra fastlandet, men dette var både vanskelig og kostbart, da fjorden er 100 m dyp og over i km bred, med en ugunstig profil.

Kommunens oppsynsmann, Hans Kristensen, pekte da i 1955 på at det fantes en del vannkilder på den nordlige del av øya, og at disse kilder var årssikre, idet man til Brevik by hadde hentet vann fra disse kilder under tørre år i tidligere tider.

Forholdet ble studert, og man fant at kildene hadde sin tilførsel fra den nedbør som magasineres i sandmorénen. Sandmorénen når opp til en høyde av ca. 50 m o. h., og da sanden er meget finkornet, skjer vanntransporten nokså langsomt, samtidig som morénen har stor magasinerende evne. Kildene springer ut som artesiske brønner ved sandmorériens bunn, eller der vannet møter ugjennomtrengelige lag av jord eller fjell. Den største åre eller kilde fant man hadde sitt utspring i sjøen ca. 10 m fra land på øyas nordøstre side. Her bestod grunnen av fjell. Under betydelig skepsis fra mange hold ble det bygget en tett betongbeholder over kilden, og ferskvannet steg raskt opp i betongbeholderen til en høyde av ca. 2 m over sjøens overflate. Her bygget man så en pumpestasjon og ledet dit avløpet fra flere høyereliggende kilder. Det ble også bygget en mindre pumpestasjon i vestkant av sandmorénen, og fra disse 2 stasjoner pumpes vannet opp til et basseng på toppen av sandmorénen. Herfra er lagt ledningsnett til øyas bebyggelse, og øyas befolkning fikk derved et vannverk med naturlig filter hvis like en skal søke.

Fjorder

Eidangers fjorder utgjør et så markert trekk i landskapsbildet at de er verd en spesiell omtale.

Frierfjorden ligger mellom Bamble og Eidanger og strekker seg fra Brevik til Torsberg. Ved Herøya danner Frierfjorden den innelukkede og grunne Gunneklevfjorden. Det er fra enkelte hold hevdet at Gunneklevfjorden ikke er sjø, men tilhører Skiensvassdraget. I den forbindelse bør en kanskje merke seg at vannstanden i Gunneklevfjorden har samme høyde som vannstanden i Frierfjorden og varierer med denne. På den annen side påvirkes vannets saltgehalt ganske betydelig av Skienselvens vannføring, idet innløpet ved Kulltangbrua er stort i forhold til kanaltverrsnittet i fjordens søndre ende.

Den omstendighet at Rolighetssundet ble fylt igjen under den 2. verdenskrig, kan også ha medført visse strømningsendringer i Gunneklevfjorden.

Frierfjorden har få øyer og et rent farvann. Den danner en glimrende ankerplass for skip. Ved Brevik er fjorden bare ca. 250 m bred på det smaleste, og dybden er ca. 18 m. Lenger inn mot Herøya er bredden 3 km og dybden vel 90 m. Frierfjorden er således en typisk terskelfjord.

Som resipient for betydelige bysamfunn og en stor industri mottar Frierfjorden svære forurensningsmengder. Da vannvekslingen som følge av fjordens terskelform er begrenset, er vannkvaliteten i de dype lag surstoffattig og dårlig. En må regne med at fjordens bunn på den dypeste del er dekket av illeluktende og råttent slam.

Slike forhold er konstatert allerede i 1898 av Johan Hjort, som forteller «at på Frierfjordens bunn var det ikke en eneste levende organisme, bare svart mudder og forråtnende gjenstander med sterk lukt av svovelvannstoff».

En må regne med at forholdene i Frierfjorden har forverret seg betydelig siden 1898, og at spesielt mengden av anaerobt slam har økt meget med distriktets økende befolkning og økende industrialisering.

Eidangerfjorden er ca. 6 km lang og går fra Breviksstrømmen til Nystrand. Vestgrensen dannes av Eidangerhalvøya og østgrensen av Sandøya, Oksøya og Bergsbygda. I bunnen av fjorden ligger Kattøya.

Eidangerfjorden har stor dybde og rent farvann. Fra 100 m dybde ved Breviksstrømmen skråner bunnen jevnt opp til ca. 70 m utenfor Kattøyas sørspiss. Fjorden har gode ankerplasser i Dalsbukta og utenfor Nystrand brygge hvor det er leirbunn og passende dybde. Ved flåtebesøk pleier således orlogsfartøyene å ankre opp inne i Eidangerfjorden mellom Nystrand brygge og Kattøya.

Herregårdsbekken som kommer fra Bjørkedalen, er sterkt materialførende under flom, og det går stadig større og mindre ras langs elveleiet mellom Kåsebru og Herregårdsstrand. Løsmassene blir av elven ført ut i fjorden hvis indre parti aures sterkt opp.

Fra Flåtten-området kommer det også ut en bekk forbi Øvald og løper ut i fjorden straks nordenfor Nystrand brygge. Bekken passerer gjennom leireholdige jordmasser og er også betydelig materialførende under flomforhold.

Massene som denne bekken fører, avsettes også på ankerplassen innerst i fjorden. På samme måte har en mindre bekkeutløp ved Skjelsvik, Nedre Lunde og ved Heistad. Alle disse bekker går gjennom leireholdige jordmasser og forårsaker avsetninger i fjorden. På fjordens østside er det særlig Røraelven som er materialførende, og dens dype leie i landskapet viser hvilke masser som den har ført med til sjøen.

Ormefjorden er ca. 4 km lang fra Brattholmene til Ørjevik. Den har en mengde småøyer og urent farvann. Den står i forbindelse med Eidangerfjorden ved Ulesund som forer mellom fastlandet (Bergsbygda) og Oksøya, og Sandøysund som fører mellom Oksøya og Sandøya, samt Kalven som fører mellom Sandøya og Bjørkøya. Både Ulesund og Sandøysund er grunne og kan bare passeres av mindre fartøyer.

Langangsfjorden er ca. 6 km lang og har flere øyer, særlig i den ytre del. Bukkøya rett øst for Bjønnes brygge er den største. Øya er ca. 900 m lang og ligger nesten på tvers av fjorden. På Bjønnes-siden er farvannet urent og grunt, men øst for Bukkøya er fjorden ganske dyp, fra ca. 50 m utenfor Bukkøya til ca. 30 m utenfor riksveibroen ved Sundvollen.

Innenfor Sundvollen fortsetter fjorden og benevnes her Ønna. Fjorden er her både grunn og smal og kan bare trafikkeres med små farkoster. Den nyttes også til transport av trelast.

Lengst mot øst ligger Mørjefjorden mellom Håøya og Brunlanes (Tvedalen). Fjorden er ca. 3 km lang med god dybde i den ytre del. Lenger inne er farvannet grunt med endel øyer og skjær.

Etter Snorres beretning er det mulig at slaget ved Nesjar palmesøndag år 1016 mellom Olav den hellige og Svein Jarl stod i Mørjefjorden.

Innsjøer og vassdrag

Eidanger er rikt på innsjøer. Det finnes i herredet ca. 40 større eller mindre vann og tjern, og til vann og tjern hører det som regel større eller mindre bekker og vassdrag.

Nøklegårdselven har sitt tilløp fra Skjegge-området, og går herfra ned til Nøklegård og videre mot syd til Bassebo og ut i Langevann, som er herredets lengste vann og altså bærer sitt navn med rette. Langevann får også tilløp fra Halvarpstjern og Svartetjern. Bekken fra Langevann har sitt utløp gjennom Svartetjern og Mørjetjern til Mørjefjorden.

Lønnebakktjern, Bjørndalstjern, Mellomtjern og Omslandsetertjern har utløp til Ønna forbi Gunnarsrød og Langangen. Svartetjern, Viersdalstjern og Salbetvann har også avløp til Ønna. Kokkersvoldtjern har avløp til Langangsfjorden ved Nauser, mens Almedalsvann har avløp til Langangsfjorden ved Sagbakken. Røraelven, som løper ut i Eidangerfjorden, får tilløp fra Stulstjern, Svartetjern, Bergsetertjern og Store og Lille Gravtjern.

Nord for Lanner ligger Sottilvann som inngår i Eidanger vannverk. Vassdraget har avløp forbi Stulen og til Eidangerfjorden. Vassdraget kalles Røttua på sin nedre del.

Herregårds-vassdraget kommer fra Bjørkedalen. Det begynner i Store og Lille Damvann med avløp til Siljanvann og videre til Lundevann og Flogstadtjern. Herfra går vassdraget via Prestefallet ned til Herregårdsstrand.

Fra Fiskeløs i Siljanskogen går det avløp til Nøklevann og videre til Tvittingene og derfra ut i Oklungvann, med avløp til Farris via Raghildrødvann.

I nordre del av Marka ligger Kjendalstjern og Neperønningstjern, med utløp til Hornevann, som ved en løk fører ned til Setertjern, som ved en liten løk er sammenhengende med tjernet «Halvorsdippel». Avløpet fra Setertjern faller ut i Ragnhildrødvann.

Næringsmessig har noen av Eidangers innsjøer vært nyttet til isproduksjon. Så tidlig som i 1850-årene ble det skåret is på Bjørndalstjern, Lønnebakktjern, Halvarpstjern og Almedalsvann. Senere ble det bygget en rekke kunstige isdammer, og rester av disse finnes fremdeles mange steder. Man utnyttet også drivkraften i flere av vassdragene i forbindelse med sag- og møllebruk. Dette er falt helt bort. En viss liten fiskeproduksjon er nå vassdragenes og innsjøenes eneste ytelse utover deres uvurderlige bidrag som karakteristiske landskapstrekk.

Næringsgrunnlag

Et utsyn over Eidanger viser en bygd som består av forholdsvis store fjellpartier mellom lange fjorder. Dette gir herredet en form som kan minne om et fliket blad. I dette bilde synes fjellets grå masse å dekke alt og utgjøre alt som ikke er vann. Dette er imidlertid langt fra tilfellet.

Ifølge offentlig statistikk har herredet slik arealfordeling:

Det dyrkede areal i Eidanger er således prosentvis større enn i noe annet herred i Telemark, men arealet er nokså spredt, med mange små jordstykker inne mellom skog og fjellknauser.

De største sammenhengende dyrkede arealer har en i vest, og her er også den mest fruktbare jorden. Således har Eidangerhalvøya fra Vallermyrene til Brevik forholdsvis mye dyrket mark og en frodig vegetasjon. Her har en nok fra alders tid hatt bygdas viktigste kornavlsdistrikt.

Arealoversikten viser altså at Eidangers primære næringsgrunnlag er jordog skogbruk. Den sentrale beliggenhet innbyr samtidig til fiske, handel, sjøfart og industri.

Når det gjelder industri, danner Eidangerhalvøyas kalksteinsforekomster et spesielt og verdifullt grunnlag for sement- og kunstgjødsel-produksjon. Her spiller også den sentrale beliggenhet, de gode havneforhold og Telemarks kraftproduksjon en viktig rolle.

En del av kalksteinen er også omdannet til marmor og har gitt grunnlag for utvinning på Skrukkerød og Hovet. Driften har hittil vært for liten til at den næringsmessig har betydd noe.

Sandførekomsten ved Eidanger stasjon har vært sterkt utnyttet fra 1950-årene, og med samme driftsintensitet vil den formodentlig være oppbrukt før århundrets utgang, hvis ikke N.S.B. skulle holde igjen på området hvor jernbanen har rettigheter.

Et lite utnyttet næringsgrunnlag ligger muligens i turismen. Med de sentralt beliggende og naturskjønne fjorder burde turismen ha visse muligheter i sommerhalvåret. Det er spesielt Olavsberget ved Herregårdsstrand som kan by på god tomt for hotellnæring med store tilliggende arealer som er vel egnet til camping og parkering m.v.

Det er sagt at det er vanskelig å spå - spesielt om framtiden, - men det må ventes at det er Eidangers sentrale beliggenhet, som nevnt innledningsvis i dette avsnitt, som vil være bestemmende for bygdas framtid.

Industrialisering og urbanisering vil år for år trenge modernæringen tilbake og innlemme Eidanger i en Nedre Telemarks sentrumsdannelse.

Geologi

Etter i de foregående avsnitt å ha betraktet Eidanger ut fra et geografisk synspunkt, kan det være av interesse også å vite hvordan dyrkningsjorden, fjellgrunnen, myrene, sandførekomstene o.s.v. er oppstått. Dette spørsmål besvares best ut fra en geologisk betraktning.

I geologisk henseende ligger Eidanger i et område hvor tre kjente geologiske formasjoner støter sammen, nemlig: Oslofeltet, Bambleformasjonen og Telemarkformasjonen. Eidanger tilhører Oslofeltet og danner dets ytterste grense mot sør og vest.

Oslofeltet er et av de mest interessante geologiske områder man har. For å kunne klarlegge hvordan disse formasjoner og dermed Eidanger er blitt til, er det nødvendig med en kort omtale av den historiske geologi.

Nedenstående oversikt viser den vedtatte inndeling av den geologiske lagrekke. Grensene mellom formasjonene er primært vilkårlig valgt, da det ikke finnes skarpe, naturlige grenser mellom formasjoner som kan følges hele jordkloden over.

De bergarter som skriver seg fra jordens urtid, kaller en vanligvis grunnfjell. Grunnfjellets bergarter er for det vesentligste sterkt metamorfe, eruptive og sedimentære bergarter, gneis og glimmerskifer, gjennomsatt av store massiver av dypbergarter - mest granitt.

Grunnfjellet inneholder også lavmetamorfe sandsteiner, konglomerater, leirskiver, kalkstein og lavaer.

De sterkt metamorfe bergarter kalles arkeiske (gammel), mens de yngre lavmetamorfe bergarter sies å tilhøre den algonkiske formasjon. Det er imidlertid ikke noe klart eller vel definert tidsskille mellom disse formasjoner.

Grunnfjellet kan sies å danne en sentralblokk i nær sagt alle jordens kontinenter. I Oslofeltet har vi ikke noe grunnfjell, mens Bambleformasjonen i sin helhet består av grunnfjell.

Overgangstiden mellom urtid og oldtid kaller man den eokambriske tid. Dette var en utpreget fastlandstid med kraftig relieff på jordoverflaten og mektige dannelser av sandstein og konglomerat. Flere steder - herunder i Norge - er det spor etter en istid av eokambrisk alder.

Fra jordens oldtid har en mektige sedimentære lagrekker omfattende alle typer av sedimenter. I Norge er de tre første perioder - kambrium, ordovicium og silur - rikt utviklet. Denne formasjon er avleiret i den første del av jordens oldtid for 600-400 millioner år siden. Det sydøstlige Norge var da dekket av et grunnhav.

I de strøk som var dekket av hav, ble det avleiret lag på lag av sedimenter, mest leirskifer og kalkstein. I Oslofeltet som i en bredde av 40-70 km strekker seg fra Langesund til Brumunddal, har lagrekken en samlet tykkelse på ca. 1000 m. Avsetningene er rike på fossiler av leddyr, bløtdyr og polyppdyr. Kalkfeltene på Eidangerhalvøya er således dannet i jordens oldtid.

De kambro-siluriske sedimenter forvitrer lett og gir fruktbar jordbunn.

Omkring midten av jordens oldtid skjedde den jordskorpeomveltning som kalles den kaledoniske fjellkjedefolding, og som i det vesentlige har gitt den skandinaviske landmasse sin nåværende struktur.

Foldingen foregikk i flere etapper med økende voldsomhet og kulminerte i silurtiden for omtrent 400 millioner år siden. Foldinger i Oslofeltet foregikk i de kambro-siluriske sedimenter og avtok sørover, slik at den nesten ikke er merkbar når man nærmer seg Langesundsfjorden.

I Oslofeltet foregikk det betydelige forkastningsbevegelser i slutten av jordens oldtid for omkring 200 millioner år siden (Permtiden). Hele feltet sprakk opp i en mosaikk av blokker som sank ned i forhold til landmassene på sidene. Størrelsen av synkningen er opptil 2-3 000 m, - forskjellig for de forskjellige blokker. Det er denne synkning av området som er grunnen til at de kambro-siluriske sedimenter i Oslofeltet er bevart. Disse sedimenter har nemlig ganske sikkert dekket grunnfjellet over store deler av det sydøstlige Norge, men er blitt erodert vekk, unntatt i de områder som sank ned under forkastningen i Permtiden.

Samtidig med forkastningen trengte det store magma-mengder opp fra dypet, og eruptive bergarter fyller således store deler av Oslofeltet. Dette er dypbergartene syenitt og granitt og dagbergartene basalt og syenittporfyr (rombeporfyr). I Eidanger består således øyene og området øst for Eidangerhalvøya for en stor del av denne syenitt (Larvikitt).

Både sedimentene, som Eidangerhalvøya består av, og eruptivene som danner herredets østlige del, er således dannet i jordens oldtid.

I tertiærtiden, 60-1 million år før vår tid, foregikk det store jordskorpeomveltninger med fjellkjedefoldinger. Den skandinaviske landmasse ble hevet etter forkastninger utenfor Norges kyst. Det er denne hevning som har bestemt de nåværende høydeforhold i Skandinavia. Hevningen var skrå, og den var størst - ca. 1000-1500 m - langs Norges vestkyst og liten østover mot Bottenhavet. Man kjenner ikke det nøyaktige tidspunkt for hevningen, men den har temmelig sikkert foregått i nygeologisk tid, d.v.s. for noen millioner år siden.

Hva har så videre skjedd i den siste million år etter kvartærtiden?

I kvartærtiden hersket det et koldt klima, og på høyere breddegrader bredte innlandsisen seg over strøk hvor det tidligere hadde vokst skog, lauvtrær m.v. Vi er inne i istiden. Det har ikke vært en enkelt sammenhengde nedising, men minst 4 nedisinger adskilt med perioder med mildt klima - kanskje mildere enn i vår tid.

Under nedisingsperiodene lå det en innlandsis med sitt sentrale parti over Skandinavia. Isen bredte seg langt nedover Mellom-Europa og England.

I Skandinavia virket isen sterkt eroderende, og ved uthøvling og avslipning har den bestemt enkelthetene i landskapet. Hoveddragene hadde elveerosjon bestemt etter den tertiære landhevning.

Den svære ismasse som på sine steder hadde en tykkelse av ca. 1000 m, presset jordskorpen ned. Nedtrykkingen var størst innover i landet der isdekket var tykkest. Nedre Telemark lå under havets overflate i denne tid.

Den siste av istidene begynte for ca. 150 000 år siden, men snart begynte ismassene å smelte igjen, og for ca. 10 000 år siden nådde isfronten det sørlige Norge og lå med fronten ved det kjente Raet som går over Moss-Horten-Farris-Jomfruland. Fra isfronten lå ved raet, og til Norge var isfritt, tok det mindre enn 1500 år.

Smelting av innlandsisen foregikk ikke jevnt, men ble avbrutt av perioder med framstøt eller stillstand av brefronten. I hver slik periode la isen opp en endemoréne. Vi finner flere slike morenerygger eller israndsavsetninger på tvers av dalene i de perifere strøk av landet. Den største og mest sammenhengende moréneryggen er Raet.

Et meget viktig trekk i Norges kvartærgeologi er landets hevning etter at isen smeltet bort. Landet hevet seg i forhold til havnivået opp til 220 m på Østlandet. Landet bulet seg opp som et skjold. Store områder på Østlandet har således vært havbunn for 10-12 000 år siden.

For Eidanger medførte istiden at landet ble presset ned slik at det ble liggende under havets overflate. Dessuten la isen igjen den store grushaugen ved Eidanger stasjon. Dette er en marin israndavsetning. At avsetningen er foregått under vann, viser funn av fossile fisker dypt nede i grusmassene.

Kornfordelingen er også typisk for denne avsetningsart, med til dels stor kulestein mot nord og grus med avtagende kornstørrelse sørover.

Sammenlikner en så den topografiske og geologiske beskrivelse av Eidanger, ser en de samme markerte grenser.

Den fruktbare Eidangerhalvøya i vest består av sedimentære bergarter som lett forvitrer, og hvis forvitringsprodukter gir fruktbar jord.

Resten av herredet består i det vesentlige av eruptive bergarter som er meget bestandige, og som ved forvitring gir karrigere jord. Når en dessuten tar i betraktning at sedimentene på Eidangerhalvøya delvis består av drivverdig kalkstein, og at også herredets eneste sandforekomst av betydning ligger der, vil dette, sammen med havnemulighetene og den sentrale beliggenhet, medvirke til å forklare utviklingen i herredet.