Gårds og slektshistorie for Eidanger. Fra 1814-1980

Sagn fra Eidanger

av Per Chr. Nagell Svendsen

I det følgende er det samlet en del sagn fra Eidanger. Sagnene er i det alt vesentlige hentet fra allerede utkomne bøker. Disse bøkene er i dag vanskelig tilgjengelige.

Sagn fra Lanner under Bjørkevold
Gårdsnummer 1:

«Lannerbrann» eller «Brannåsane»

Ilden var noe en måtte være forsiktig med. Det er forståelig nok at folk hadde stor respekt for den. Brant gård eller skog ned, stod hele eksistensgrunnlaget på spill. Men det skulle finnes folk som hadde herredømme over ilden, særlig skogbranner.

Følgende sagn viser dette: «Borte i Lannerskogen, nord for riksveien til Langangen, ligger noen åser som er grodd til vesentlig med osp. Det er ikke vanskelig å se at der har det rast en veldig skogbrann. Stedet kalles også Lannerbrann eller Brannåsane.

Da ilden oppstod, ble alt ledig mannskap mobilisert for å slukke varmen. Men det så håpløst ut. Ilden åt seg nordover, og de store skogstrekningene mot Bjørkedal så ut til å bli luenes rov. Da var det en som klekte ut en idé: «Vi henter Søren Wiersdalen.» Denne Søren Wiersdalen bodde i Marka, og han kunne mer enn sitt Fadervår. Det var en gammel ærverdig mann med langt grått skjegg flommende ned over brystet.

Søren ble hentet, og slukningsmannskapene fulgte med spenning hans metode. Men Søren bare gikk rolig bortovet i lyngen og mumlet noe. Hva det var, vet ingen, men varmen stoppet akkurat der Søren hadde gått. Lyngen er nå grodd opp igjen, men en oppmerksom iakttager kan den dag i dag se hvor lyngen har kraftigere vekst. Det var nettopp der Søren gikk og mumlet. Den samme Søren kunne også stemme blod.»

Sagn fra Kvestad
Gårdsnummer 3:

«Kvestadsagnet»

Av og til kunne de underjordiske henvende seg direkte til bøndene og be dem om en tjeneste. Nektet de, gikk det dem ille, men oppfylte de ønsket, var lykken sikret. Følgende eldgamle historie, det såkalte Kvestadsagnet, gir et godt eksempel på dette:

«For cirka 200 år siden eides Kvestad av en mann som hette Haldor. Som han en dag sitter ute på tunet og røyker sin lange sølvbeslåtte merskumspipe, kom en mann gående mot ham og spør om han vil flytte brønnen sin et lite stykke. «For jeg har sånn ulempe av den brønnen din, og,» la han til, «hvis du ikke gjør det, vil det gå deg ille.»

Haldor unnlot imidlertid å etterkomme mannens oppfordring.

Noen år etter dette kommer så dagen da Haldors eldste datter skal ha bryllup. Det var laget stort i stand og brygget og bakt, og mange gjestebudsfolk ventedes. Følget til kirken telte mange, både kjørende og ridende, og med spillemann foran. På veien til kirken ved et sted som kalles Tronka, kommer en mann ut av fjellet og tar brura med alt sølvet og gullet med seg inn i fjellet.

Tida gikk, brura var og blei borte, og Haldor blei en gammel mann og grubla og grunna og gråt over datter si.

Mange år etter sitter Haldor en kveld utfor huset sitt. Da kommer den sammen mannen som før hadde snakka til ham om brønnen.

Han sa igjen, «Godkveld! Si meg nå du Haldor, vil du nå flytte brønnen din?» Haldor undret seg litt over dette og spurte så plutselig hvorfor han skulle flytte brønnen.

«Jo,» sa den fremmede. «Jeg skal si deg, det vannet som går gjennom brønnen din, går etterpå gjennom fjøsbingen og ned i brønnen min. Det vannet bruker jeg, og hvis du flytter brønnen på nedsida av fjøsbingen, skal du få igjen dattera di og med henne alt sølvet og gullet som jeg har tatt fra deg, og så kan du lage til bryllup. Jeg kommer så kjørende med dattera di, og hele brurefølget kan da følge med.»

Haldor gikk straks med på dette og flyttet brønnen. Han bestemte bryllup til første søndag. Søndagen kom, gjestebudsfolket var samla rundt omkring Kvestadgården, og som de stod der og venta, kom brura ridende på en blakk hest, behengt med gull og sølv, og da folk fikk se henne, jublet de, for noe så fint hadde de aldri sett.

Bryllupet stod i samfulle åtte dager, og Haldor Kvestad blei siden en lykkelig mann, og døde gammel og mett av dage.»

Sagn fra Nøklegård
Gårdsnummer 21:

Et uhyggelig likfølge

«Lars Grinesund kom her tidlig en morgenstund fint opp i det, maa du tro. Han skulde nemlig til Solum et ærend, og da han kom paa Langebroerne, opdager han et likfølge ende foran sig. Han blev likesom litt rar med det samme, for han skjønte straks, at det ikke var noget rigtig likfølge; men saa husket han paa, at «saadanne» ikke har nogen magt over os mennesker, og saa sagtede han paa, for om mulig at bli klar det uhyggelige følgeskap. Men saa sagtet følget ogsaa, og forbi var det heller ikke mulig at komme. Han forsøkte flere gange at gjøre en sving ind i skogen; men naar han atter kom frem, var det samme elendigheten. Da han var kommen op Nøklegaardsbakkeme til Solumskiftet, tok han skogveien fat og blev borte et kvarter. Han tænkte nemlig, at de maatte vel engang bli lei av at vente paa ham. Men jamen sandten stod de der allikevel! Det begyndte nu at hælde nedover mot Solum, og han sa ved sig selv: Jeg holder vel ut det lille stykke ogsaa. Da han gik ind paa Solum, stanset følget, som det pleiet; men da han saa ut gjennem vinduet, var hele stasen forsvundet.»

Sagn fra Håøya
Gårdsnummer 25:

Eiendomstvist

- - - «men at flytte Haaøen, det maatte sikkert koste litt mere anstrengelse, tænker jeg. Denne ø laa oprindelig helt oppe i Nordsjø, et godt stykke ovenfor Skien. Men saa blev jutulerne uenige om eiendomsretten, og saa tar en av dem hele Haaøen med paastaaende huse og tillig ende herligheter og slynger den til Helgeroen, hvor den nu ligger. De slags folk gjør ikke lang proces de, ska jæ si dæ.»

Sagn fra Bjønnes
Gårdsnummer 27:

«Finnskott»

«Ble kuene bråsyke, het det gjerne at de hadde fått «finnskot». Forestillingene om dette går nok tilbake til de gamle hekseprosessenes tid og enda lengre. Omkring 1850-1860 var det vel bare forholdsvis få som ennå trodde på dette, men sagn om disse fenomenene fantes fremdeles. Finnskottet, het det, ble sendt av finner eller trollfolk. De tok hår og negler og fett og knadde alt dette sammen til en hård «dall». Den kunne de sende lange veier over åser og fjell, og tvers gjennom siden på et krøtter og inn i magen på det. Dersom det da ikke falt død om med det samme, begynte det i hvert fall å sture og ga ikke lenger melk. Så sent som i vårt århundre er en historie om et slikt «finnskot» opptegnet på Bjønnes: «På Bjønnes døde engang ei ku på båsen. De drog henne ut og ville grave henne ned. Men ute på Bjønnesodden bodde en mann som het Just «Svenske». Han kunne mer enn sitt «Fadervår» og mente at den var drept ved finnskott. Han fikk kua og åt den opp med tid og stunder. Men ingen kunne merke at han fikk noe mén av det. Det kom vel av at han kunne «løyse» trolldom.»

Sauene på Bratholmen

«En gang Bent Bjønnes og kona hans skulle ut til Bratholmen og se til sauene sine, hadde de en underlig opplevelse.

De gikk begge i land og lette over hele øya på alle tenkelige og utenkelige steder, men sauene var som sunket i jorda. Da gikk de i prammen igjen og rodde øya rundt for om mulig å få øye på dem fra vannet, men de var ikke å se. De tok da på å ro hjemover igjen. Da fikk de se et kvinnfolk sitte oppe i bratten hvor ingen menneskefot kunne trå. Da ropte Bent: «Har du sett noe til sauene mine, kjerring» ... «Nei», svarte kjerringa med grovt mål. Nå kunne de skjønne hvem som hadde tatt sauene. Men dagen etter var de kommet tilbake.»

«Bruresteinen»

At uviljen mot å la barna gifte seg under sin stand var stor, kan sees av følgende sagn som viser hvordan straffen kunne ramme dem som giftet seg mot foreldrenes vilje:

«En gang fant to unge mennesker på at de ville gifte seg, men begges foreldre var imot giftermålet. De unge trasset likevel foreldrenes vilje.

Mens de var på vei til kirken og følget rodde forbi Kålaprammen ved Bjønnes, løsnet en svær fjellblokk og falt ned over følget og begrov det. Det fortelles at vannet i sundet skylte over holmen Kålaprammen og tok med seg alt av løst og fast, så den siden har ligget der uten jord, blankskurt og fin. Nå ligger den svære blokken i sundet og minner om hvorledes det går med trasne barn. Steinen er siden kalt for Bruresteinen.»

«Lind for bjerk»

«Det vesentlige av lasten til Danmark var skåren last, såsom bord, battens og boks, men også annen last som bjerk- og granlast. Vi hadde den tid en hel del cirkelsager i de forskjellige fossefar, så vi produserte ganske betydelig skurlast i Eidanger, og dansketiden kom godt med for våre skogeiere. Her går et sagn fra den tid: En mann fra Bjønnes hadde kjørt ned til stranden en del stor løvlast. Der kom en dansk kaptein der trodde det var Hvalbjerk og gav bud. Da dansken tok lasten, sa han: «Du dumme bonde som solgte hvalbjerken så billig.» - «Du dumme jyte som kjøpte lind for bjerk», svarte bonden.»

Overtro - til sjøs og til lands

«Mange mente også at dersom en sjømann ble på sjøen, kunne han i selve dødsøyeblikket tenke så sterkt på dem der hjemme at de fikk varsel. En gammel mann på Bjønnes fortalte at han en søndag formiddag satt på en haug ovenfor huset sitt. Han fikk da se sønnen til naboen sin komme roende over det blikkstille vannet. «Jeg holdt på å skulle rope til ham, men tenkte at jeg traff ham jo senere på dagen. Men det viste seg at han ikke var kommet hjem, men tvert om var blitt på sjøen, som det spurtes siden. Han har truleg tenkt sterkt på dem der hjemme.»

Fra Langangen gikk en liknende historie. Der var mannen tidlig oppe om morgenen og la i ovnen. Da han kom inn etter en tur i skjulet, får han se kona temmelig bleik og engstelig. Mannen spør om hva som står på. Hun forteller da at hun så en av sønnene i huset stige inn i stua - dyvåt og med tang og tare over hodet. De ble begge ille berørt. Om kvelden hørte de at båten til sønnen var gått ned, og gutten var omkommet.»

Uforklarlige opplevelser

«Den av Ole Berg opbyggede gamle husebygning i Solvik var berygtet for at huse noget av hvert. Folk som bodde der tilleie, kunde fortælle om, at der blev slaat ild i kjøkkenet og malt kaffe tidlig om morgenen, før nogen i huset var oppe o. a. m.

Vi skal ikke hefte os større ved dette og lignende smaating, som vistnok kan skrive sig fra selvbedrag, men henvise til følgende ubedragelige kjendsgjeming, som en der i nærheten boende mand blev vidne til. Han fortalte den flere gange, og jeg skal prøve at gjengi tildragelsen med hans egne ord.

Det var en lørdag senhøstes noget ut paa kvelden. Jeg hadde været i Barkevik og malt og kom seilende med et litet hæng av sønnavind med endel melsækker i koggen. Det dusket og regnte litt og det var kollende mørkt. Jeg styrte den nærmeste vei indenfor holmene, da jeg var saa godt kjendt paa leia. Just som koggen gled forbi pynten nordenfor Kjelkeviksbukten, blev jeg opmerksom paa en saadan underlig lysning i luften i retning av Solviksbryggen. Jeg studerte paa, hvad dette kunde være for noget; maaske var det en lystrevarme; maanen kunde det ikke være; for den var mørk.

Idet jeg grundet frem og tilbake paa fænomenet, dukker vinduerne i Solvikbygningen frem, og da fik jeg straks forklaring. Alle vinduerne baade ovenpaa og nedenunder var nemlig sterkt oplyste, saa at det gav gjenskin paa væggen av uthuset, der stod søndenfor. Nu kunde jeg da ogsaa forklare mig den eiendommelige lysning i luften, som jeg herefter ikke fandt det mindste paafaldende. Jeg antok nemlig som givet, at ungdommen hadde et sammenlag (dansemorro) i huset og tænkte endog paa at styre indom bryggen og se paa lystigheten en stund. Jeg kunde tydelig se, at værelserne var fulde av mennesker, der svinsede frem og tilbake og lot til at more sig kostelig. Der hadde jo saa ofte været lignende sammenkomster der i huset, og gamle Lars Tambur, som bodde der en tid, var endog spillemand. Men saa kom jeg til at tænke paa, at jeg skulde gaa til alters dagen efter, og saa syntes jeg ikke det passet at delta i en dansemoro, og styrte derfor hjem.

Jeg fortalte naturligvis, at der i kveld var lystig liv i Solvik, og at hele bygningen var oplyst og fuld av mennesker. Men hjemme var der heller ingen, som hadde hørt noget om danselaget. Det forekom mig litt underlig, at saadant kunde komme istand i en saa dyp hemmelighet, at ingen av os hadde hørt et ord derom; og saa var det den aber, at man aldrig hadde slike sammenkomster paa en lørdag.

Altergangen gik for sig, og da jeg fra kirken kom ned over Prestebakkerne, traf jeg eieren av Solvik, P. Røra, sen. Vi kom straks i samtale, og jeg lot ham naturligvis vite, at der inat hadde været huskestue i Solvik, og at jeg nær var plumpet op i den moroen.

Hvad er det du sier, gut? drømmer du? eller hvordan hænger det sammen? Der har ikke været et levende menneske i bygningen. Han, som har bod der, er flyttet og var hos mig igaar og leverte nøklerne til huset, saa der har nok ikke været noget danselag inat! Da jeg hørte disse ord, blev jeg ganske som forstenet; men et var jeg allikevel glad over, nemlig at jeg ikke styrte iland. Hvad der isaafald vilde hændt, er ikke let at si. Intet menneske i nabolaget hadde hverken set eller hørt om noget danselag i Solvik den kveld. Begivenheten staar for mig den dag i dag som en uforklarlig gaade.»

Sagn fra Bjørkøya
Gårdsnummer 32:

«Mett i nøden»

Minnet om nødsårene levde lenge i bygda. Særlig var det sulten folk husket. Etter hvert dannet det seg historier ut av det. Følgende sagn, som lenge har gått på folkemunne, og først ble nedtegnet et godt stykke opp i dette århundret, viser dette:

«En underlig tildragelse hendte engang på Bjørkøya i gamle dager. Det var to søsken som bodde i et lite hus på Silvikmyra. Gutten hette Sevrin og jenta Pernille, og hun har selv fortalt om det som hendte.

Det var dårlig med foreldrene på mange måter, og sulten var fast gjest i huset. Når det var bær å finne, måtte de ut å sanke så meget at de oppholdt livet.

En dag mens de gikk slik og fant bær, åpnet det seg en dør i fjellet. Og så kom det ut en gammel blid kone. Hun nikket og smilte til barna og sa at dersom de var sultne, kunne de komme inn og spise. Barna gikk inn, og der stod et fat med rykende kjøttsuppe på bordet. De spiste seg gode og mette, og bedre mat hadde de aldri smakt. Så klappet den gamle dem på kinnet og sa: «Gå nå pent hjem, men si ikke til noen levende sjel at dere har vært her, for da får dere aldri mer mat.»

I fem dager gikk barna og fikk mat, men foreldrene undret seg over at de ikke var sultne mer. Den sjette dagen måtte barna gå til bekjennelse. Etterpå gikk de bort til samme klokkeslett som før, men da så de ingen dør som åpnet seg. Fjellet var lukket for dem. Fjellet er på Bjørkøya den dag i dag, men hvor stedet er, fikk ingen vite. Det gikk i grav med dem det hendte. Men det skulle ha hendt i det hungerens år 1808.»

«Bjørkøydammen»

De underjordiske drev alltid en gård. Av og til kunne en se buskapen deres. Fra Bjørkøya er det en historie om dette: «For 100 år siden var Bjørkøya-dammen ganske tørr. Midt ute i dammen ligger en fjellknatt som nå er under vannet. Der bodde den gang en gammel kone som het Kari. Hun bodde i en jordhytte og levde av å flette kurver. En dag nær inn under jul kom Kari ut på bakken. Den var da ganske hardfrossen og himmelen klar og kold. Plutselig ble hun stående og lytte, for hun syntes hun hørte kubjeller. Kan de ha slept kuene på denne tida, tenkte hun forundret. Da gikk hun et stykke bort for å se etter. Og hva fikk hun se? Ute på myra ser hun et grønt jorde med mange kuer som gikk og gresset. De var fete og fine. En vakker jente gikk og gjette. Det måtte være en hulder, men om hun hadde kuhale, kunne hun ikke se. Den var kanskje gjemt under stakken. Kari begynte å fryse og gikk inn for å hente sjalet. Da hun kom ut igjen, var det hele forsvunnet. »

Sagn fra Lerstang
Gårdsnummer 35.

Skogstrøket «Pina»

Ramberg skriver i sin bok om Eidanger et kapittel om «Ulykkestilfælder i Eidanger i de sidste 150 aar». Der kommer han mellom annet inn på bakgrunnen for navnet «Pina»:

«Det er saa længe siden som i 1782, at der var tvist mellem Ramberg og Lerstang om en delegran. Lars Lerstang paastod imidlertid, at granen tilhørte ham og en vakker sommerdag, da han vidste at eieren av Ramberg, Hans Berg, var i Brevik, rusler han avgaarde og hugger granen. Men enten granen faldt op i en anden gran eller ved siden eller maaske op i et brat fjeld i nærheten, - nok er det, ned vilde den ikke. Saa klyver Lars op i træet for at hugge væk nogle grene, som bandt. Pludselig vælter treet sig rundt og ramler ned saa at det ulykkelige menneske blev liggende med knuste lemmer som i en skruestikke med den tunge træstamme over sig. Han hadde imidlertid den ene haand fri og med den hadde han vundet at hugge stammen næsten tvers av; men saa var det forbi med kræfterne, og da man om natten fandt ham, var den sidste livsgnist allerede utslukt. Skogstrøket, hvor dette hændte, bærer endnu den dag idag det uhyggelige navn «Pina».

«Soning av broderdrap»

Ramberg skriver om et broderdrap som skal ha funnet sted på 1700-tallet: «Lerstang (Opistua) tilhørte ifølge tradisjonen 2 brødre, av hvilke den ene kom til aa myrde sin bror i klammeri nede i Ormer. Gaarden gik da over til Tønsberg kirke og blev «stedsgods».

I den generelle bygdehistorien om Eidanger som utkom i 1968, blir dette sagnet avsannet:

«l senere tider vakte det undring at Lerstang betalte landskyld til et såpass fjerntliggende sted som Tønsberg, og det oppstod et sagn om at gården var gitt til presten der som soning for et broderdrap. Dette har intet for seg. Det er meget få gårder i middelalderen der eiendomsforholdene på 1300-tallet og overgangen til kirkegods er så klart belyst som tilfellet er med Lerstang. Gården kom rett og slett over i Tønsberg-geistlighetens hender fordi de som eide størsteparten av den var borgere i denne byen, og derfor naturlig nok på dødsleiet skjenket den til en kirke og prest på hjemstedet.»

Sagn fra Stamland
Gårdsnummer 37:

Delesteinen ved «Reipekjeks»

I skogen ble det satt synlig skille mellom partene til de forskjellige bøndene. Folk merket eller kvistet gjerne visse trær som var lette å få øye på, eller så satte de opp steiner. Å prøve å endre noe på grenseskillet i skogen der det kunne være vanskelig nok med aldri så gode merker å holde de forskjellige partene ut fra hverandre, ble ansett som særlig forkastelig. Mistanke om slikt har nok ført til mer enn en alvorlig nabotvist. Ille skulle det også etter folketradisjonen gå med dem som prøvde seg på dette. Følgende sagn, som finnes i en rekke forskjellige variasjoner, forteller litt om dette:

«I Bergsbygda i Eidanger finnes et skogstykke som heter Håland. Denne skogen ble for 100 år siden eid av to brødre. Disse delte skogen mellom seg og oppreiste merkesteiner, eller delesteiner som de kaltes.

Noen lettsindige skøyere narret så engang en gammel seterjente til å flytte en av delesteinene inn på den annen parts eiendom.

Da brødrene merket at steinen var flyttet, ble de meget forbitret, og de røk sammen i trette, idet den ene forurettede mente den andre broren var gjerningsmannen. Det varte lenge før den uskyldige kunne få overbevist broren om det uriktige i påstanden.

Tida gikk, og så døde piken. Noen tid etter at hun var begravd, hørte folk om aftenen noen forferdelige hyl oppe i skogen. Slike skrik hadde hverken unge eller gamle hørt før. Husene på de nærmeste gårdene, Stamlandgårdene, ristet så tallerknene klirret i tallerkenrekkene, og kopper og fat falt på golvet og ble knust.

Noen håndfaste karer besluttet da å våge seg inn i skogen der skriket lød. Etter å ha gått en stund fikk de i nærheten av Reipekjeks se en jente som stod og arbeidet med å få flyttet en stor stein, men den var så tung at hun ikke kunne orke den, og etter hvert mislykket forsøk på å få steinen avsted utstøtte hun disse redselsfulle skrik.

Karene gjenkjente da den gamle gjeterjenta som for et halvt år siden var avgått ved døden.

På hennes bønn tok karene steinen og la den der hun ønsket, og siden den tid har folk hverken sett eller hørt noe i Reipekjeks.»

Sagn fra Oksum
Gårdsnummer 40:

«Oksumsagnet»

I det daglige slitet var det få som ble rike i en fart. Drømmen om stor vinning og bedre kår hadde likevel alle. Dette er vel en av årsakene til alle de historiene om nedgravde skatter som gikk rundt i bygda, og som nok folk til dels trodde på. Det er flere enn en som har gravd etter skjulte rikdommer i de traktene denne historien, Oksumsagnet, forteller om.

«Under reparasjon av murveggen i Eidanger kirke falt det ut av en sprekk i muren et gammelt brillehus. Da man åpna brillehuset, fant man en seddel der det stod: «Under en snøplogforma stein i Sauarås nord for Oksheim, der en kan se over syv kirketårn på en gang, er det gravd ned 18 000 pund reint gull. Skatten ligger i tønner. En gang fienden herjet i landet blei den gravd ned.»

Noen dansker fra Ålborg skal engang ha kommet seilende inn Eidangerfjorden til Herregårdsstranda. Der bodde en gammel kjerring som visste hvor skatten lå. Hun hadde vært med den gang de rodde skatten fra Herregården til Vissevåga, og derfra førte den opp i åsen. Henne tok danskene med seg for å leite etter den. Men så er fortalt at folk aldri mer så noe hverken til kjerringa eller danskene.»

Det spøker på Oksum

«Nils N. Stamland og hans fetter Abraham Stamland gikk en mørk kveld over til Oksum fra Stamland. Vel fremme sa en av dem: «Så du det?» «Ja, så du det gutt?» svarte den andre. Det var et hus med mange opplyste vinduer de hadde sett.

En annen gang mange år senere, gikk Jakob Oksum med datterdatteren, Signe Solgaard (bosatt på Solgård), samme vei. Signe sa da: «Er det vårt hus, bestefar?» «Ja, ser du et hus så er det vel vårt,» svarte han. Men det lå ikke noe hus i den retningen.»

Sagn fra Flata under Eidanger Prestegard
Gårdsnummer 43:

«Juleøl hos Bergsfolket»

«Per Nilsen tjente paa søndre Tveten hos gamle Jørgen Flood. En dag han hadde været et ærend nede Porsgrund, blev han paa Flaataskogen praiet av en ukjendt mand med følgende tiltale: «Goddag, Per! Vi ser deg saa ofte, naar du kjører her forbi; nu skal du sandelig se indom til os.» I det samme fløi en dør op i fjeldet, og ind maatte han.

Hvorledes han hadde det inde i fjeldet, og hvad han bestilte der, det var det ikke mange, som fik vite; ti det skal nu ikke være bra at fortælle noget om saadant, skjønner du. Hvorlænge han hadde været inde hos bergfolket, ja det visste han ikke selv engang; men saa svært længe kunde det nu ialfald ikke ha været; for gampen stod endnu ved fjeldet og ventet paa ham. Men fjeldknausen bærer endnu den dag idag navn efter denne begivenhet og kaldes «Per Nilsens fjeld».

Sagn fra Bjørntvet
Gårdsnummer 46:

De underjordiskes gård og buskap

«I skogsnaret mellem Rønningen og Sundjordet ligger en overhændig fin gaard. Make til bygninger og omgivelser hadde aldrig gamle Lars Eriksen set. Hans far var med; men tror du den gamle kallen kunde se nogen gaard da? Men han kunde tydelig høre larmen og levenet av alle de dyr og mennesker, som fandtes dernede. Men en dag, nogen tid efter, skulde ogsaa han faa se noget, som var noksaa rart. Som han kom ruslende nedover Øienkastkleiva, stod der skinbarlig en rødmalt ladebygning like tvers over veien, og det var saa nær som et evig haar, at han hadde rendt næsen lukt i væggen. Kona hans skulde en dag strø for grisene. Hun gik da bort i skogkanten efter granbar, men der var nok ikke noget granbar! men der stod en gjild gaard med et vand foran og de nydeligste kommarker omkring. Hun blev saa fortullet i hodet, at hun ikke var «gofor» at finde hjem igjen. Alt det, hun saa, var ukjendt, og tilslut kom hun mitt ind i en granskog, som stod saa tæt med trær, at hun ikke viste hverken ut eller ind. Efter flere timer kom hun sig endelig hjem igjen; men grisene fik nok ikke noget strø den dag.

En mand fra Nystrand gik tidlig en morgen over Bjørntvedt til Porsgrund med fisk. I nærheten av Steglaas traf han en vældig flok med krøter; men hvert eneste dyr, baade store og smaa, var graa av farve. Han lurte svært paa dette og tænkte, at dyrene sagtens maatte høre hjemme nede paa Bjørntvedt. Men det var da besynderlig, at alle sammen skulde være graa. Da han kom nedover mot Kalvehagen, møter han imidlertid jæterjenten, som kommer «rækkende» med hele besætningen paa Bjørntvedt. Men hvem var saa eiermanden til alle disse hemmelighetsfulde dyrene? Svar paa dette, hvem som kan!»

Sagn fra Stridsklev
Gårdsnummer 53:

Bakgrunnen for gårdsnavnet

«Der verserer et gammelt sagn i tilknytning til dette gaardsnavn. Der har staat et slag mellem 2 konger. Gjerstadkongen og Bratsbergkongen.

Førstnævnte kom ind Eidangerfjorden og Bratsbergkongen, der hadde faat nys om sin fiende, var reist ut til Frier. Da han fik vite, at Gjerstadkongen var landet ved Nystrand, styrer han til land og ad en brat fjeldsti, som endnu kaldes Kongsstien, ved Gjeitekleiv fører han sine mænd op til Stridsklev, hvor han ganske uventet overrumpler og holder slag med Gjerstadkongen.

Dette er sagnet. Hertil er at merke:
Nogen Bratsbergkonge har neppe eksistert. Om Gjerstadkonger fortælles i Snorres ynglingssaga. De bodde paa Gjerstad i Skiringsal (Tjølling) og var konger i Vestfold. Gjerstad er saaledes ikke Gjerstad prestegjæld i Nedenæs.

De mest berømte av Geirstadkongene var Gudrød veidekonge eller jagtkonge, samt hans søn, Olaf, som fik tilnavnet Geirstad-Alf. Man antar for vist, at det var sidstnævnte, som laa begraven i Gogstadskibet. Snorre fortæller, at han døde av «fotverk», og ved lægevidenskabelig undersøkelse av skeletet, er det konstatert, at manden hadde lidt meget av gigtsmerter.»

Sagn fra Rønningen under Hvalen
Gårdsnummer 61:

«Den forheksede kua»

«Dette hændte paa gaarden Rønningen, litt vestenfor Hvalen. Naar de andre kjør kom og skulde melke sig, saa lusket denne ind i granholtet et stykke østenfor fjøset og blev derinde nogen tid. Naar den saa kom tilbake igjen, var der ikke melkedraapen i den. Dette «vara» og «rak» i længere tid, og det saa ikke ut til at bli nogen forbedring heller. Saa satte manden sig en dag op paa heste-ryggen for at holde vakt ved granholtet for om mulig at holde dyret borte eller i det mindste at faa litt greie paa, hvad der gik for sig, seru. Men da blev koen rent, som den var «binnegælen», og trods alle mandens anstrængelser smutter den som en vind ind mellem trærne, og det var som om den var sunket lukt ned i jorden like ret for næsen paa baade ham og hesten. Da koen næste morgen kom ut igjen, saa den ganske utmaset ut, og utmelket var den naturligvis som sædvanlig, kan du vite. Det blev værre og værre med det stakkels krøteret, og enden blev, at den maatte slaktes.»