Gårds og slektshistorie for Eidanger. Fra 1814-1980

Mule Varde

Gårdsnummer 59, bruksnummer 3

av Per Chr. Nagell Svendsen

Mule ble i 1752 delt i to gårder. Den største gården fikk da en skyld på 2 huder, mens den andre gården fikk en skyld på 1 hud. Fra det største bruket ble det senere Mule - Varde (denne eiendommen) skilt ut i 1761 med en skyld på 2 skinn.

Den første eieren av den fraskilte eiendommen var smed Jens Halvorsen i Brevik. Han var kjent som en dyktig handverker og arbeidet mellom annet på Brevik kirke. (Se «Brevik gjennom tidene» [bind II av C. S. Schilbred.)

I 1765 ble eiendommen delt idet «Varde» ble skilt ut med en skyld på 1 skinn. Denne delen ble kjøpt av Niels Evensen, Bamble, for 160 riksdaler.

Senere solgte Niels Evensen eiendommen «Varde» til Joachim Borse. Han var skipper og en av de betydeligste personene i Brevik omkring år 1800. I 1818 solgte Borse eiendommen «Varde» til Ole Hansen for 300 spesidaler.

Ole Hansen som var best kjent under navnet «Ola Mule», forpaktet Mule (senere bruksnummer 1) av sin far, lensmann Hans Andersen. I 1822 solgte han «Varde» (løpenummer 148) til Lars Knudsen Ørstvetøen for 300 spesidaler.

Senere gikk eiendommen over til Jens Halvorsen i Brevik. Jens Halvorsen (ca. 1745-1833) var gift med Karen Nielsdatter som også var fra Brevik. Familien bodde i Brevik og brukte som den tidligere eieren, eiendommen på Mule som avlsgård.

Halvorsen var skipper og senere losoldermann i Brevik. Han var for øvrig også ferjemann. I folketellingslisten fra 1801 omtales Jens Halvorsen som borger, losoldermann og ferjemann.

Eiendommen på Mule (løpenummer 147) bestod vesentlig av et jordstykke. Dette ble kalt for «Halvarsjordet» eller «Halvorsens jorde». Da Jens Halvorsen døde i 1833, ble eiendommen overtatt av en datter, Anne Susanne Halvorsen.

Anne Susanne Halvorsen solgte i 1835 bruket til Lars Knudsen for 250 spesidaler. Lars Knudsen satt dermed som eier av den eiendommen som i 1761 var blitt skilt ut fra den største av Mule-gårdene.

Lars Knudsen (1795-ca. 1835) var sønn av Knud Jonsen Ørstvetøen. Han giftet seg i 1823 med Asborg Maria Halvorsdatter (1799-1883). Hun var datter av Halvor Steensen Haugholt.
Lars og Asborg Maria hadde disse barna:

1. Elias, født 1824 - død ca. 1835.
2. Ludvik, født 1826 - død 1899.
3. Maria Anne, født 1828 - død 1896. Gift med grosserer Jørgen Olsen i København. Bosatt i København i Danmark.
4. Karen Henrikke, født 1832. Gift med kjøpmann Gustav Grønnerøe fra Brevik.

Lars Knudsen hadde eierinteresser både i farsgården og Hovet under Hovholt (senere bruksnummer 2). Han var sjømann og seilte i mange år som styrmann. I. C. Ramberg skriver i «Boken om Eidanger» at han må ha vært «En overmaate dygtig og uforfærdet mand, derom vidner blandt andet det faktum, at han fik skip at føre for Blehr paa Stathelle, som dengang var fjordens største skibsreder og kun antok de mest utsøkte folk til førere for sine fartøier.»

«Knudsen blev dog ingen gammel mand. Efter mottagne meddelelser sees han at være død ved forlis ved juletider 1835. Sønnen Elias var da 11 aar, født 1824. Skibet, som han førte, samt hele besætningen, hvoriblandt ogsaa kapteinens unge søn, Elias, forsvandt sporløst under en storm i Kanalen. Skibet tilhørte Blehr paa Stathelle og dets navn var "Ariadne".»
(I. C. Ramberg: «Boken om Eidanger», side 429.)

En sønn av Lars Knudsen, Ludvik Larsen, kom etter farens død til Blehr på Stathelle. Om ham skriver I. C. Ramberg i den før omtalte «Boken om Eidanger» (side 430-431) særdeles rosende:

«Blehr var som en far for gutten, og da han forstod, at barnet hadde udmærkede evner, lot han gutten utdanne for kontoret og trælastbranchen. For sprogets skyld sendte Blehr ham til udlandet, hvor han opholdt sig i flere aar. Han tilbragte denne tid i England, Tyskland og Holland og lærte disse landes sprog. Ludvig Knudsen blev hos Blehr i 20 aar fra 1835 til 1855. Efter at ha forladt Blehr, drev han i etpar aar egen trælastforretning i Larvik. Saa kom han til Treschow og ophævet da sin egen forretning. Hos Treschow var han foruden kontormand tillige bestyrer av utskibningen til Holland og England. Han skildres av samtlige derinde som et godt hoved og med betydelig indsigt i trælastbranchen. Han blev hos Treschow i ca. 18 aar, intil han i 1875 antok stillingen som disponent for Laugendalens trælastbolag i Fredriksværn, hvor han blev i 15 aar, altsaa til 1890. Han trak sig da tilbake og tilbragte sine sidste 9 leveaar i Larvik, hvor han døde i 1899, nær 74 aar gl. Ludvig Knudsen staar i folks bevidsthet her i omegnen som en «scharper» av en forretningsmand, hvilket ogsaa fremgaar av de indflydelsesrike stillinger, han indehadde.»

Eter Lars Knudsens død overtok enken, Asborg Maria Halvorsdatter, bruket. I matrikkelen fra 1838 fikk løpenummer 147 og 148 under matrikkelnummer 60, Mule, en revidert skyld på 2 ort og 8 skilling. Madame Knudsen satte 9. mars 1864 inn en annonse i «Adressetidende». Der framkom det at hun en uke senere ville auksjonere bort gårdens 30 til 40 skippund høy.

Herredsbeskrivelsen som ble avholdt året etter, viser at den omtrentlige størrelsen på gårdens åker og dyrkede eng var 17¾ mål. Ved gården var det ¼ mål naturlig england. Det hørte ikke med noen utslått til bruket.
Den årlige utsæden av enhver sædart var på ½ tønne havre, 1/8 tønne bygg, 1/8 tønne hvete og 2 tønner poteter. Avlingen viste 5 fold havre, 7 fold bygg, 6 fold hvete og 6 fold poteter. Ved siden av ble det dyrket 14 skippund høy.
På gården var det 1 ku og 2 sauer. Dyrene hadde ingen havnegang. Heller ikke fantes det noen skog på eiendommen.
Gården lå ved hovedveien og sjøen. Selve bruket var tungbrukt og slett dyrket. Herredskommisjonen foreslo å senke skylden på eiendommen til 2 ort og 2 skilling.

I 1874 solgte Asborg Maria Halvorsdatter bruket til skipsreder Peter Magnus Petersen i Porsgrunn for 2000 spesidaler. I. C. Ramberg forteller i «Boken om Eidanger» (side 430) at selgeren fikk 400 kroner årlig i livrente inntil hun døde i 1883.

Peter Magnus Petersen (1816-1893) var sønn av Hans P. Petersen og hustru, født Hetting. Begge foreldrene kom fra Halden og flyttet til Porsgrunn i 1807. Peter Magnus Petersen var gift med Karen Magdalena Wright (1821-1907). Hun var datter av gårdbruker Lorentz Christian Pettersen Wright fra Lardal.
Peter Magnus og Karen Magdalena hadde disse barna:

1. Alfred Petersen Wright, født 1847 - død 1929. Gift med Helene Gulbrandsen (1864-1921).
2. Ida Petersen, født 1849 - død 1932. Gift med skipsreder Axel Johan Myhre (1839-1897). Bosatt på Jønholt (bruksnummer 2).

Peter Magnus Petersen var kaptein, trelasthandler og skipsreder. Han hadde i 1858 kjøpt Storgaten 137 i Porsgrunn med vanntomt, i 1869 Riisgården og i 1871 Reformtomten. Fra den sistnevnte eiendommen drev han trelastutskipning. I årene 1864 til 1876 lot han bygge 14 skuter. Peter Magnus Petersen var med og stiftet Sjømannsforeningen. Han var medlem av bystyret og formannskapet i Porsgrunn og interessert i flere av byens sjøforsikringsselskaper.

I «Boken om Eidanger» (side 430) skriver I. C. Ramberg følgende om P. M. Petersens innsats for å gjøre Mule - Varde til et innbydende landsted:

Gamle Petersen hadde imidlertid allerede begyndt at stelle paa den, idet han hadde optrukket grundlinjerne for et vordende parkanlæg, oparbeidet veie og plantet en allé av lindetrær fra villabygningerne og østover til Varden. Sydover for bygningerne har han desuten sat varige merker i anlægget idet han har latt utplante en hel skogstrækning av veimuth-furu. Plantningen er frodig og saftig og trives aldeles udmærket der i strøket i ly for nordenveiret. Utplantningen blev foretat i 70 aarene, og skogen har nu allerede naaet en anselig størrelse.

Petersen overdrog i 1884 eiendommen på Mule til sine to barn. Datteren, Ida, som var gift med skipsreder Myhre, fikk den vestlige delen. Denne delen ble kalt for «Idavold». Det ble det bygd en sommervilla og anlagt en fin hage. (Se I. C. Ramberg: «Boken om Eidanger», side 516.)

Sønnen, Alfred P. Wright, fikk den østlige og største delen. Denne delen bestod av nesten bare utmark med knauser og koller da eiendommen før familien Petersen kjøpte den, hadde ligget brakk i flere år.

Alfred Petersen Wright fullførte det parkanlegget som faren hadde begynt på. Over halvparten av den om lag 60 mål store eiendommen ble gjort om til park. I. C. Ramberg skriver i sin før omtalte bok (side 431-433) mye og utfyllende om «Landstedet Mule - Varde»:

«Nuværende eier overtok landstedet som sagt i 1884. Han gik da straks igang med at ombygge vaaningshuset og fuldføre det nuværende parkanlæg. hvis grundlinjer allerede var optrukket av faderen. Over halvdelen av eiendommen er utlagt til park, der paa kryds og tvers er gjennemskaaret av grusfyldte gange og stier og beplantet med skyggefulde trær. Gjennem den smakfulde indgangsport paa nordsiden av eiendommen kommer vi straks ind i en hel skog av kolossale eketrær; her er plantet en vakker lund av bøketrær og en mængde vældige birke- og lindetrær.

Men glanspunktet er som ventelig partiet foran villabygningen med den store runde græsplen, der er utstyrt med en overdaadig blomsterrigdom. Hele partiet er indrammet av de nydeligste blomsterbed og prydtrær. Først og fremst lægger vi merke til en straalende hæk av ligustrum, saa kommer mægtige tujaer og sypresser, endvidere sjeldne eksemplarer av gran og furu, samt 5 vakkert beklippede bøketrær og endelig ikke at forglemme den himmelhøie pyramidepoppel, der stram og dominerende hæver sig over alle de andre. Fortsætter vi hovedgangen nedover mot fjorden, kommer vi gjennera kjøkkenhaven, der ligger lunt og godt til midt inde i tykke skogen og er utstyrt med en finklippet spireahæk. Her findes en hel liten aker av asparges, mangfoldige jordbær og bringebær, foruten forskjellige kaalsorter og de traditionelle rips og stikkelsbær ikke at forlemme. Paa en liten skrænt noget længer nedover med vakker utsigt ut over fjorden finder vi en rummelig glaspavillion med bord og stole, lys, venlig og indbydende og delvis omgit av vakre spireahækker og staudebed. Vi avanserer videre sydover og naar endelig ned til havnen med brygge, baatleie og baathuse. Paa tilbaketuren gjør vi smaa avstikkere ind i sidegangene, hvor nye overraskelser venter os.

Med villaen som utgangspunkt og Varden som maal lægger vi nu veien mot øst gjennem den omtalte lindeallé og forbi «tjernet» der nu er tilkastet. Mitt i lien faar vi øie paa «Grotten» paa hvis bænke vi tar en liten «punst» og nyter omgivelserne. Endelig naar vi flagstangen og Vardens top, Eiendommens fornemste utsigt. Og utsigt er der, det skal være visst, fri utsigt til verdens 4 hjørner og et panorama over Eidangerfjord med omgivelser saa henrivende, at det længe vil mindes. Her har i middelalderen staat en virkelig varde, av hvilken grund ogsaa hele fjeldkollen kaldes «Varden». Her brukte ungdommen i «forna dar» at tænde baal om St. Hans aften, og her lød sang og jubel, og festglæden gik høit, men glanspunktet var dog ifølge traditionen, da baalet blev tændt paa «Mule Varde». Fra Varden gaar en noksaa bred, linjeret forsænkning i lien helt ned til fjorden. Her har skipsreder Petersen skapt sig et varig minde ved utplantning av 3 paralelle rækker av ranke eketrær i snorrette linjer ovenfra og helt ned til stranden. I hver række er der 18 trær, tils. 54. Plantningen tar sig utrolig godt ut, som den staar der mitt inde i selve vildmarken. Saa slanke og kvistfrie eketrær er en stor sjeldenhet, og dertil er de hverandre «saa like som 2 draaper vand». Naar alle disse trær blir fuldvoksne, saa vil de repræsentere en hel liten formue. Plantningen har en længde av over 100 fot og en bredde av 54.

I det vi vender tilbake til utgangspunktet, maa vi gjøre en sving nedom frugthaven, som findes i nærheten av villaen. Den indeholder omkr. et snes ebletrær i produktiv alder, 7 pæretrær, 10 morel og kirsebærtrær og 4 plommetrær. Et av de første ebletrær er tvunget i espalier ind til en styrtbrat fjeldvæg, men træet var ikke desto mindre fuldt av ebler.

Selve villabygningen er en ombygning og utvidelse av den gamle bygning. Den fremstiller seg nu med ark mot syd og store bysantinske buer i gavlene. Hovedindgangen er nu fra sydsiden. Gjennem en aapen veranda kommer man ind i havestuen, der i den gamle bygning var kjøkken. Til venstre ligger den rummelige salon, villaens vakreste værelse. Et væld av lys strømmer os imøte, ti rummet er holdt i hvidt og guld og faar lys fra store vinduer paa 3 forskjellige sider. Avslutningen mot vest dannes av en karnap, der er skilt fra det øvrige rum ved 2 pragtfulde korintiske søiler. Paa den motsatte side av havestuen ligger den rummelige spisesal og paa nordsiden et mindre værelse og entré: I anden etage findes gjæsteværelser og andre soverum med altaner mot syd og vest.

Kjøkkenet med anretningsværelse, spiskammere, kjældere med fryserum samt vedbod findes nu anbragt i en særskilt tilbygning, der utgjør en fløi til hovedbygningen. I et dalføre mitt inde i tykke Wymouthskogen findes bolig for kusken samt stald med vognremisse, staldkammer og ishus. Der i nærheten findes ogsaa ladstedets brønd, fra hvilken vandet maa ledes op til villaen ved pumpeverk.

Konsulen foreslog, at jeg fik ta en tur derut og se paa anlægget, før jeg skrev. Saa blev gjort. Med den største eIskværdighet blev jeg vist omkring av hele familien. Fru konsul Wright tok seg av bIomsteravdelingen. Da dette var besørget, paaviste konsulen og hans søn de øvrige deltaljer av dette vittløftige anlæg.»

I sin beskrivelse nevner ikke Ramberg «badehuset». Det fortelles at det eldste badehuset hadde to atskilte avkledningsrom - et for damer og et for herrer. I dameseksjonen var det en «badekum» som kvinner i sine tekkelige badedrakter måtte holde seg til. Herrene derimot hadde fri adgang til Eidangerfjorden.

Alfred P. Wright (1847-1929) var gift med Helene Gulbrandsen (1864-1921).
Alfred og Helene hadde disse barna:

1. Helga, født 1884. Gift med Gunnar Taubøll fra Oslo.
2. Olaf, født 1889 - død 1913.
3. Carl, født 1893 - død 1961.Ugift.

Alfred P. Wright var jurist og medeier i firmaet «P. M. Petersen & Søn». I 1882 startet han «Den norske Gjær- og spritfabrik». Året etter overtok han sammen med Niels Aall på Ulefoss, «Smergel- og Brynefabrikken Norrøna». Han hadde dessuten flere andre forretningsinteresser. I flere år var Alfred P. Wright ordfører i Porsgrunn. Han var byens stortingsrepresentant i en periode og suppleant i flere perioder. Ved kongebesøk i Porsgrunn var det gjerne Alfred P. Wright som var vert.

I matrikkelen av 1889 fikk eiendommen som da bar navnet Mule, bruksnummer 3 under gårdsnummer 59 av samme navn. Skylden på eiendommen ble revidert fra 2 ort og 8 skilling til 1,16 mark.

«Idavold» ble fraskilt eiendommen i 1902 og gitt bruksnummer 4. Skylden på det fraskilte bruket ble satt til 39 øre. Den nye eieren het Nils F. Bye og var megler i Skien. Senere eier var Hans Høyer. Han kjøpte også bruksnummer 7, «Fagerbo», med en skyld på 38 øre. Denne eiendommen ble i 1917 skilt ut fra bruksnummer 1, Mule. De to bruksnumrene ble tjue år senere sammenføyd i henhold til begjæring og attest og solgt til Karl Martens. Fra Fagerbo er det blitt skilt ut en rekke tomter.

Bruksnummer 3, Mule, hadde ved matrikkelen i 1905 en gjenværende skyld på 77 øre. Ti år senere ble det datert og tinglyst et gavebrev fra Alfred Petersen Wright og Ida Myhre. Her ble det slått fast at «bruket» skulle være konsul Alfred Petersen Wrights eiendom. Verdien ble satt til 4000 kroner. Eiendommen skulle bære navnet: «Mule - Varde».

To år etter kjøpte Wright bruksnummer 8, Mule - Varde - Annex. Denne eiendommen ble skilt ut fra bruksnummer 1 med en skyld på 20 øre. I 1929 gikk skjøte fra Alfred Petersen Wright og hustrus arvinger til sønnen Carl P. Wright, for 15 000 kroner. Han satt dermed som eier av den eiendommen som hans far og farfar hadde bygd opp til et velkjent sommersted.

Carl P. Wright levde ugift. Han var som sine foreldre engasjert i politikk, - så vel sentralt som lokalt. I 1923 ble han første gang valgt inn i Porsgrunn bystyre. Han virket som byens ordfører fra 1932 til 1936. Året etter ble han valgt inn på Stortinget som representant for partiet Høyre.

På begynnelsen av andre verdenskrig tok Wright sammen med Dixe Cappelen og Sverre Løberg initiativet til en motstandsgruppe. Utpå høsten 1940 ble de tre arrestert. Carl P. Wright greide å rømme. Han kom til Sverige og senere til England. Da han hadde rikelig politisk erfaring, ville en ha ham med i administrativt arbeid. Han takket imidlertid nei til dette og meldte seg som menig inn i marinen. Senere avanserte han i gradene og kom i 1945 hjem som kommandørkaptein.

Under krigen ble Mule Varde annektert av tyskerne. Stedet lå strategisk til nær Sørlandske hovedvei og industrien på Herøya. På eiendommen ble det reist piggtrådsperringer, satt opp kanonstillinger og bygd en brakke. Den som residerte på Mule Varde, var ingen ringere enn dr. chem. Haas. Han var en av Hitlers mest betrodde menn og mellom annet sjef for tungtvannfabrikken på Rjukan etter at den kom over på tyske hender.

Carl P. Wiight solgte i 1948 bruksnummer 3 og 8 til Norrøna Fabrikker A/S for 120 400 kroner. Mule Varde ble dermed overtatt av en nevø av Carl P. Wright, disponent Olav Wright Schou ved Norrøna Fabrikker. Sammen med sin kone forvaltet og holdt han den store eiendommen ved like fra Carl P. Wrights død og fram til 1978.

Norrøna Fabrikker ligger i Vestre Porsgrunn. De produserer slipesteiner for tremasse. Eiendommen Mule - Varde ble brukt som landsted. Fabrikken eies av «Porsgrunds Porselænsfabrik», som dermed også står som eier av Mule Varde.