Gårds og slektshistorie for Eidanger. Fra 1814-1980

Ord og sakforklaringer

av Per Chr. Nagell Svendsen

I det følgende er det tatt med noen ord- og sakforklaringer som det kan være interessant for leserne å sette seg inn i. Denne oversikten er gjort svært kortfattet. For ytterligere opplysninger henvises særlig til «Norsk historisk leksikon». (Redigert av Rolf Fladby, Steinar Imsen og Harald Winge.)

Auksjonsskjøte

Dette var et skjøte («kjøpekontrakt») som ble utstedt fra det offentlige til den som hadde fått tilslaget ved den offentlige auksjonen. Dermed ble det offentlige kjøperens hjemmelsmann.

Benifisert gods

Dette var en jordeiendom som lå til et embete. Embetsinnehaveren (beneficiarius) brukte selv denne eiendommen eller han hadde leieinntekten av den. Betegnelsen «benifisert gods» brukes særlig om prestegårdsgods.

Bygsel

Dette ordet kommer fra det gammelnorske «byggja» som betyr å leie bort. Det tilhørende substantivet var «bygsla», og til dette ble også verbet «bygsla» senere laget. Like fra 1500tallet er bygsel brukt om jordleieforhold. En bygselseddel (-brev) var en kontrakt mellom jordeier og leilending om bygsling av jord. (Se dessuten «Festeseddel [-brev]».)

Festeseddel (-brev)

Dette er en bindende avtale som var oppsatt i skriftlig form (kontrakt). Med «feste» mener en å inngå en forpliktende avtale. Ordet ble brukt ved avtale om ekteskap (forlovelse) eller avtale om leie av jord (bygselavtale). Når det gjaldt leie av jord, kunne en dessuten bruke betegnelsen bygsel (-seddel, -brev). (Se «Bygsel».)

Fletføring

Dette ordet er dannet av det gammelnorske «flet» som betyr golv (jordgolv). En person som var på fletføring, overdrog til en annen person alt han eide eller kom til å eie, men også gjeld, mot fullstendig underhold. Den fletførte ble som følge av dette umyndiggjort. (Se dessuten «Føderåd».)

Føderåd

Dette er en svært gammel sosial ordning i vårt land. Føderåd- eller kårordningen har alltid vært knyttet til gården. Det var en avtale om underhold mot at kårnyteren overdrog til kåryteren en rett i gården. Svært ofte var det snakk om overdragelse av eiendomsretten til gården med tilhørende rettigheter. Føderådet har mye til felles med en annen gammel forsørgelsesordning, - nemlig fletføring (se dette).

Herredsbeskrivelsen av 1865

Dette var et forarbeid til ny skyldlegging av de forskjellige selveierbrukene. Beskrivelsen ble foretatt av en lokal kommisjon (nemnd). Kommisjonen skulle vurdere hvert bruk med tanke på ny skylddeling. Det ble lagt vekt på hva braket ved normal drift kunne gi av inntekt. En skulle ikke ta hensyn til om husene var gode eller dårlige, om skogen var uthogd eller rik eller om åkrene og jordene var i god eller dårlig forfatning som følge av driften. Det ble gitt fradrag i inntekten for dårlig vei, usentral beliggenhet, for tørke, oversvømmelse og andre klimatiske vanskeligheter. Folketellingen fra 1865 har med oppgaver for utsæd og husdyrhold. Disse tallene er stort sett høyere enn tallene fra herredsbeskrivelsen. De oppgavene i herredsbeskrivelsen som en kan feste størst tillit til, er arealene av dyrket åker og eng, hvor mye høy utslåttene kunne gi og arealet av dyrkbar jord.

Husmann

Dette var betegnelsen på en landarbeider som leide seg en husmannsplass av en bonde, ofte på vilkår som var nærmere presisert i en skriftlig kontrakt. Plassen bestod av et hus og gjerne noe jord. Husmannen måtte betale leie for plassen. Denne betalingen kunne gis i form av arbeid på bondens jord.
På grunn av befolkningsoverskuddet på begynnelsen av 1800-tallet kom det til en stigning i antall husmenn. I 1851 kom en lov om husmannsvesenet. Denne loven beskyttet husmannen mot overgrep fra bonden. Husmannsvesenet ble i Eidanger avviklet i 1880-årene.

Innerst

Dette var en landarbeider som leide seg hus hos andre, men som hadde sin egen husholdning. Han arbeidet gjerne på bondens gård, dersom han ikke var sysselsatt med andre gjøremål. Innersten hadde ikke som husmannen undertegnet en kontrakt, - og han var derfor løsere bundet til stedet.

Lagrettemann

Dette var personer som var tatt i ed av lagmannen for å virke som domsmenn eller vitner i rettssaker. Det å være lagrettemann, var et tegn på høy sosial status.

Legd

Dette var en krets av gårder som til sammen var ansvarlige for å dekke sentrale samfunnsoppgaver. Det kunne være å betale skatt (skattelegd), stille og utruste soldater (soldatlegd) eller underholde fattiglemmer.
På landsbygda kom legdsystemet til å danne selve grunnlaget i forsorgsvesenet. Alle fra bondestanden hadde plikt til å underholde et fattiglem en viss tid. Legdsplikten ble fordelt etter evne. En la gjerne gårdens «skyld» til grunn for beregningen. I 1845 kom en lov om fattigstellet. Denne la grunnlaget for et mer moderne forsorgsvesen.

Lignings- og overligningskommisjon

I 1864 valgte herredsstyret en lignings- og overligningskommisjon for Eidanger. Ligningskommisjonen fikk ansvaret for utligning av skoleskatt, fattigskatt og herredsskatt, mens overligningskommisjonen var klageinstans.

Matrikkel

Ordet kommer fra latin (matricula) og betyr fortegnelse eller liste. Det brukes om forskjellige typer lister og registre. I dag brukes helst matrikkel som betegnelse på et offentlig register over grunneiendommer. Den någjeldende matrikkelen tar med gårdens og brukets navn, - eier eller bruker foruten matrikkelskyld. Gårdene er ordnet i topografisk rekkefølge, og alle eiendommene har gårds- og bruksnummer. (Matrikkelskyld - se «Skyld».)
For å skille de forskjellige brukene fra hverandre, fikk hvert bruk sitt nummer. Dette skjedde allerede på 1700-tallet. Innenfor matrikkelgårdene var det delinger som denne ordningen ikke fanget opp. I 1838 kom en ny oversikt med nye matrikkelnummer. For å få med oppdelingen i egne bruk, ble det laget en egen serie løpenummer tilsvarende forholdene omkring 1820. Dette systemet ble etter hvert svært vanskelig å håndtere, - særlig ved sammenslåing og senere oppdeling av bruk. I matrikkelen av 1889 ble løpenumrene erstattet med bruksnummer, - mens matrikkelnumrene ble byttet ut til fordel for gårdsnummer. (Matriklene fra 1838, 1889 og 1905 foreligger trykt.)

Pantebok

I denne boka ble alle tinglyste dokumenter, - fortrinnsvis vedrørende fast eiendom, ført inn. Det første påbudet om føring av pantebok kom i 1643. Almen utbredelse fikk panteboka først på 1700-tallet. I 1738 ble bruk av pantebok påbudt ved kongelig forordning. Den samme forordningen bestemte dessuten at det skulle lages et register over alle faste eiendommer (panteregister).

Sagbruksprivilegier

Av frykt for at skogene skulle uthogges, ble det fra 1500-årene til ut på 1800-tallet gitt en rekke forordninger som skulle regulere sagbruksnæringen. Et reglement fra 1688 innebar at omkring 500 sager på Østlandet og Sørlandet måtte nedlegges. De ca. 700 sagene som da gjensto, fikk privilegium til å skjære tømmer for eksport. De uprivilegerte bygdesagene hadde bare tillatelse til å skjære vannkantede bord for det lokale behov. Forbudet mot å skjære for eksport, ble gjentatt i en forordning av 1795. I 1818 kom det en ny lov som tillot enhver som hadde sag på egen grunn, å skjære tømmer av egen skog, samt å selge dette.

Skifte

Offentlig arveskifte ble i Norge innført midt på 1600-tallet. Før den tid var det riktignok fastsatt i loven hvordan arv skulle skiftes, men slike skifter lå ikke under noen offentlig instans. Gjenlevende ektefelle fikk ofte bevilling til å sitte i uskiftet bo. En kunne også slippe skifte som følge av gjensidig testamente.
Skiftene er satt opp etter et fast mønster. Først nevnes tid, sted, arvelater og arvinger. Senere følger lister over løsøre og fast eiendom med påførte takster. Gjeldspostene, skifteomkostningene, resterende skatter med mer blir så trukket fra. Deretter kommer utlodningen, beregningen av størrelsen på hver arvepart og til slutt utlegget, - fastsettingen av hva hver skal få på sin part.

Skyld

Matrikkelskylden har sitt utspring i landskylden. Landskylden var i eldre tid et vanlig verdimål for jordeiendom ved kjøp og salg, arveskifte og til dels beskatning. Skylden ble justert etter gårdenes skatteevne og skulle danne en basis for betaling av skatt, - skatteskyld. Stort sett kom landskyld til å bli matrikkelskyld og det vi forstår som skattegrunnlaget.
Fram til 1838 brukte en i Eidanger huder og skinn som skyldenheter (1 [kulhud = 12 [kalve]skinn). I 1838 ble skylden angitt i myntregning (1 skylddaler = 5 ort = 120 skilling). Skylddaleren ble satt til en verdi på 400 spesidaler. I 1889 gikk en over til å bruke myntenhetene mark og øre (1 skyldmark = 100 øre).

Skylddeling

Dersom en gård i eldre tid skulle deles i flere bruk, var fordelingen av gårdens skyld på de enkelte brukene en privat sak. I 1764 ble det bestemt at et frasolgt grunnstykke skulle overta en forholdsmessig del av skylden til den gården eller gårdparten den var skilt ut fra. Verditakseringen skjedde etter offentlig grenseoppgang, - ledet av sorenskriveren. En forordning av 1813 førte til at utskillingen av nye bruk gjeme skjedde ved offentlig skylddeling. I loven om delings- og skylddelingsforretninger av 1845 ble saken overlatt til fire skjønnsmenn som senere skulle anerkjenne den på tinget.

Spesidaler

Forbildet til spesidaleren var joachimsdaleren som ble slått av sølv i Joachimsthal i Böhmen (1519). I 1537 ble den første dalermynten slått i Danmark. Denne kom også til å gjelde for Norge på grunn av at vi allerede da var et dansk lydrike. Riksdaler-species var hovedmynten fra 1544 til 1813, senere kom riksbankdaleren (1813-1816) og spesidaleren (1816-1875).

Valgmann

Hvert tredje år ble det kåret såkalte valgmenn i hvert prestegjeld. Disse kom sammen for å plukke ut amtets stortingsmenn (indirekte valg). Alle eiere og bygslere av matrikulert jord samt embetsmenn hadde stemmerett. En måtte være over 30 år for selv å bli valgt. De første årene kåret Eidanger sine valgmenn sammen med Brevik og Siljan. (Se «Eidanger bygdehistorie», bind 1, side 414.)