Gårds og slektshistorie for Eidanger. Fra 1814-1980

Innledning

av Per Chr. Nagell Svendsen

Dette er en såkalt «gårds- og slektshistorie». Rekkefølgen de to ordene kommer i, er ikke tilfeldig valgt. Dermed vil jeg få understreke at det er gårdene som sådanne en tar utgangspunktet i. Dernest følger en opp med slektene som har eid og brukt de forskjellige brukene.

Men det er ikke bare selveierbruk som blir behandlet i denne lokalhistoriske fremstillingen. En har også tatt med husmannsfolk og festere under de forskjellige gårdene i den grad en kjenner til disse. Til dette arbeidet har en hatt god hjelp av folketellingene. For noen gårders vedkommende er det også tatt med forpaktere.

Gårdhistorien

Det viktigste kildemateriellet til selve gårdshistorien har vært:

1. Panteregisteret
2. Matriklene (1838, 1889, 1905, 1931)
3. Herredsbeskrivelsen av 1865
4. Branntakstprotokoll (1866-1886)
5. Ramberg: «Boken om Eidanger» (1918)
6. «Festskrift for Eidanger» (1937)
7. «Norske Gardsbruk» (1953)

Skrivemåten av navn

Navn på steder gjennomgår gjerne en forandring etter de til enhver tid gjeldende skriveregler. Noen offentlig standard finnes imidlertid ikke. Jeg har som forfatter av tiden etter 1814, hatt god hjelp av «Skattematrikkelen av 1647». (Redigert av Rolf Fladby og Knut Johannessen.) I registeret over stedsnavn i Telemark er det blitt foretatt en normalisering av navnene på gårdene som omtales i selve boka.

Kirke- og undervisningsdepartementet har gitt ut «Føresegner om skrivemåten av stadnavn». Her heter det mellom annet at «Stadnavn skal skrivast i samhøve med den norske uttalen på staden så langt råd er». Videre heter det: «Ved gardnavn og andre bustadnavn bør ein syna varsemd med å retta tradisjonelle namneformer når dei er historisk og nasjonalt forsvarlege.»

Dette med hvordan skrivemåten på gårdens navn har forandret seg, er også historie. Derfor har jeg tatt med tidligere tiders skrivemåter. Disse er for å hindre forvirring satt i anførselstegn.

Gårdsoverdragelser

Jeg har som hovedkilde til dette arbeidet brukt panteregisteret og dateringer fra dette arkivet. Det som det særlig er snakk om, er tinglyste skjøter og skylddelinger.

I de tilfellene hvor jeg kjenner til overdragelsessummen, har jeg også tatt med denne. Disse summene er ikke bestandig like reelle på grunn av forskjellige innbyrdes forhold. Av den grunn har enkelte gårdeiere fått medhold i sine ønsker om å stryke disse summene.

Når det gjelder betalingsmidler og priser, er det vanskelig å sammenligne gammel mynt med våre dagers myntenheten. Dersom en er interessert i verdien av gammel mynt, gjør en dette aller best ved å sammenligne betalingen for en bestemt mengde av et bestemt vareslag på et bestemt tidspunkt og gjeme også på et bestemt sted.

Navn på husmannsplasser

Alle husmannsplassene er i de tilfellene en kjenner til navnene, nevnt med sine riktige navn. Dessverre kjenner en på langt nær til hva alle husmannsplassene het.

Noen steder er plassene under gårdene omtalt som «Plassen» eller «Plassen 1», «Plassen 2» osv. Også disse plassene hadde sine egne navn. Det har dessverre ikke lykkes å finne fram til sikre navn på alle stedene.

Slektshistorien

Kildemateriellet til denne delen av historien har i det alt vesentlige bestått av:

1. Folketellinger (1801, 1865, 1900)
2. Kirkeboknedtegnelser (1800-tallet)
3. Skifter (register og protokoll)
4. Spørreskjemaer
5. Notater fra Rolf Langangen og andre

Personnavn

I motsetning til skrivemåten av stedsnavn, er skrivemåten av personnavn å se på som noe som ikke må rokkes ved. Jeg har som forfatter holdt på den gamle skrivemåten i full visshet om at navnetradisjonen også går på måten navnet blir skrevet på.

Prestenes innførelser i kirkebøkene har bestemt normen. Men prestene har i mange tilfeller skrevet navnet på samme person på forskjellig måte. Dette kan skyldes forandring i skrivemåten av det aktuelle navnet eller rett og slett dårlig rettskrivning. (Eks. Erich Thomassens sønn het Tomas Eriksen.)

Fram til omkring siste århundreskifte fikk sønnene til en mann dennes fornavn + sen som sitt etternavn. (Eks. Sønnen til Lars Olsen kom til å hete Larsen.) Jentene fikk farens fornavn + datter. (Eks. Larsdatter.) For øvrig beholdt barna gårdens navn. (Eks. Ole Larsen Kvestad.)

Omkring århundreskiftet ble det til at barna fikk farens sen-navn (jenter som gutter). Dette var en navneskikk som allerede hadde fått fotfeste i byene. Gårdsnavnet kom gjerne i tillegg.

Slektstavler

Når det gjelder slektstavlene under de enkelte gårdene, har disse fått foreldrenes fornavn over med farens navn først. (Eks. Lars oa Ellen hadde disse barna:) Dette er gjort med bakgrunn i den gamle navneskikken hvor altså farens fornavn ble brukt til å lage etternavn.

For husmennenes og festernes vedkommende har jeg over slektstavlene brukt fellestittelen «Kjente barn». Dette er gjort på grunn av at jeg for mange av tavlenes vedkommende vet at disse ikke er komplette. Husmenn og festere var nemlig ikke så stedbundne som selveierne. De flyttet ofte.

Dersom en person nevnes med «født» og et årstall uten noe bestemt fødested, menes vanligvis Eidanger. Personer utenifra har jeg nevnt fødestedet på, - så sant jeg kjenner til dette. Således kan det tenkes at personer uten oppgitt fødested var født utenfor Eidanger.