Trekk av Eidanger Trygdekasses virksomhet i 25 år

Det er i disse dager 25 år siden Eidanger Trygdekasse blev satt i virksomhet.

l den anledning tør kanskje et tilbakeblikk over kassens virksomhet og utvikling være av interesse for de mange som på en eller annen måte er kommet i berøring med den i disse år.

28. desember 1910 sees det første styremøte i kassen å være holdt. Det første styre bestod av følgende medlemmer:

Valgt av de forsikringspliktige Jacob P. Røe, Bernhard Hansen, Ludvig Jacobsen, Lars Våge og Thomas Mikkelsen. Valgt av de innskuddspliktige (arbeidsgiverne) S. Svensson og Olav Versvik. Valgt av herredsstyret Finn C. Knudsen og Martin M. Lerstang. (Antallet av styremedlemmer blev i 1916 nedsatt til 5).

Brukseier S. Svensson blev valgt til formann. Han var ikke tilstede i dette møte, og i neste møte undslo han sig for stillingen av helbredshensyn. Som ny formann valgtes så Herman Ramberg, men også han undslo sig. Det viste sig at ingen av styrets medlemmer var villig til å overta jobben, hvorfor styret måtte henstille til herredsstyret å velge et nytt medlem som måtte være villig hertil. Som sådant medlem blev valgt lærer Johs. A. Johnsen, som således i realiteten kan regnes som Trygdekassens første styreformann. Det blev således ham som ledet det ganske betydelige arbeide med kassens organisasjon og igangsettelse. Johnsen var formann til 1919, da han frasa sig gjenvalg. Som hans ettermann blev valgt lærer H. Løland som siden har fungert som formann.

Den første forretningsfører var skredder A. Mathiesen, som virket til sin død 1916. Efter ham blev O. A. Langangen ansatt, og han virket til opnådd aldersgrense i 1930. Bjarne Langangen som da i flere år hadde vært forretningsførerens assistent, blev da ansatt. Kassens revisorer var Jacob Øvald og Anton Tveten inntil 1927, Hans Rognlien fra 1928, O. P. Grava fra 28 til 31 og Peder Røe fra 32. Tilslutningen var i begynnelsen ikke stor. Medlemstallet sees i 1914 å ha vært 317, i 1916 var det steget til ca. 500, og i 1919 var det oppe i over 1200. Det var naturligvis anlegget i Dalen og forøvrig «jobbetiden»s travle virksomhet som var årsak til denne sterke vekst.

Men i den nedgangstid som fulgte «efter krigen» fulgte også nedgang i medlemstallet. l 1927 var det nede i 870, men så kommer de store anlegg på Herøya, og i 1929 var medlemstallet oppe i 2200.

Så gikk medlemstallet igjen nedover, til 1650 i 1931, vesentlig av den grunn at det meste av anlegget på Herøya og Kjørholt da var ferdig, men også fordi høieste inntektsgrense for medlems-plikt og rett da ved kongelig resolusjon blev satt ned fra 5400 til 4500 kroner. Nu er atter medlemsantallet steget og utgjorde ved det sist avsluttede regnskapsår 2400, hertil kommer ca. 100 medlemmer av fiskertrygden, som er den nyeste utvidelse av syketrygden. Trygd for fiskere tråtte i kraft fra 1/1-1936. Dette medlemstall er det høieste i kassens historie. Den ovenfor omtalte inntektsgrense var fra begynnelsen av 1200 kr. (1400 for byene). Ved lovforandring blev denne grense i 1915 forhøiet til 1600 (1800 i byene). I 1917 blev grensen forhøiet til 3000 kr. for «tjenestemenn» og helt ophevet for «lønnsarbeidere». l 1920 blev den atter forhøiet, denne gang til 6000 kr. (et talende vidnesbyrd om prisnivåets stigning i disse år). l 1928 og 1931 blev den nedsatt til henholdsvis 5400 og 4500 kr. i begge tilfeller i den hensikt å begrense medlemstallet for derved å minske statens tilskudd. Som bekjent er det iår bestemt at grensen igjen skal forhøies til 6000 kr.

Svarende til bevegelsen i medlemstallet følger kassens utgifter og inntekter. Regnskapet balanserte i 1914 med litt over 7000 kr. mot 6000 kr. det første regnskapsår. Men allerede i 1918 var utgiftene oppe i 65,000 kr. og kulminerte i 1920 med 92,000 kr. Så gikk det igjen nedover som følge av den vanlige deflasjon til 60,000 kr. i 1927, men i 29 var de steget til 172,000 kr. som er rekorden i den retning. l 1931 var de nede i 122,000 og har siden igjen steget jevnt opover til ca. 160,000 kr. i siste regnskapsår. Utgiftene pr. medlem har variert endel op og ned fra år til annet, dog har de gjennemsnitlig ligget noe høiere de siste 7-8-årene enn i årene forut. Lavest var de i 1924 med ca. 54 kr. og høiest i 1929 med ca. 78 kr. pr. medlem.

I de første tre årene hadde kassen et mindre underskudd, så man i 1915 måtte gå til forhøielse av premien. I 1918 og 1919 hadde kassen en veldig påkjenning under spanskesyken som påførte den et svært underskudd. Man måtte atter forhøie premien, så den nu blev 1 kr. uken i høieste klasse. Siden greide kassen sig bra, og den arbeidet sig etterhvert op et ganske pent reservefond, der i 1926 var oppe i 70 kr. pr. medlem. Men nu blev premien efter pålegg av Rikstrygdeverket gjentagne ganger satt ned, så den en tid var helt nede i 85 øre uken for høieste klasse. Styret advarte så sterkt det kunde mot denne sterke nedsettelse, men det gjaldt i de dager å søke statens utgifter innskrenket, og Eidanger Trygdekasse måtte altså værsågod yte sin skjerv hertil. Resultatet for kassen var en rekke underskuddsår som fortærte praktisk talt hele reservefondet. Man har siden gjentagne ganger måttet forhøie premien, så den nu er kr. 1.35 i høieste klasse.

Sykepenger var fra begynnelsen den største utgiftspost, dernest kom lægeutgifter og dernest sykehusutgifter. Disse siste har imidlertid steget fra år til år, så denne post i de senere år har vært en god nr. 1. Lægeutgifter har også steget i forhold til sykepengene, så disse to poster i de senere år har vekslet om annenplassen.

De første kasselæger var Nielsen, Klem, Birkeland og Eberhardt, Porsgrunn, Coch og Haraldsen, Brevik samt Lundevald, Larvik. Kontrakt mellem disse og kassen sees å være vedtatt i møte 1410-1911. I protokollen er anført at man «fant takstene høie». Denne opfatning har nok vært temmelig almindelig også i de senere styrer, mens lægene naturlig nok har vært av en annen meining i den sak. Det har derfor vært forbundet med adskillige vanskeligheter å komme til enighet hver gang kontrakten skulde fornyes. (Forhandlingene er forøvrig mest ført mellem de respektive fylkesforeninger, idet kassen i 1918 blev meldt inn i Fylkesforeningen av sykekasser i Telemark). Det lykkedes dog å komme til enighet inntil i 1922. Da inntråtte en nesten to-årig «konflikt». Kassen måtte da i likhet med de fleste andre kasser, gå til anvendelse av § 17,5 i den daværende lov, refusjonssystemet. Denne bestemmelse var tatt inn i loven som en undtagelsesbestemmelse, som en siste utvei i det tilfelle at man ikke skulde kunne komme til enighet med lægene. Dette system blev ikke videre godt likt blandt kassens medlemmer, og lægene var heller ikke videre begeistret for det.

Der blev da nokså snart tatt op forhandlinger om ny kontrakt, denne gang på foranledning av selve sosialdepartementet. Man kom omsider til enighet, og den nye kontrakt tråtte for vår kasses vedk. i kraft fra 1-8-24. Denne kontrakt blev imidlertid ikke av lang varighet, idet den efter pålegg av Riksforsikringsanstalten, måtte opsies fra 1-1-26; foranledningen hertil var at man vilde stå fritt ved iverksettelsen av en ny lov som var vedtatt og som skulde gjelde fra samme dato. l denne lov var refusjonssystemet fastslått som gjeldende norm for utbetaling av lægehonorar. Kassens styre vedtok alt i møte 2-1-1926 å søke R. F. A. om tillatelse til å søke oprettet kontrakter på basis av refusjonstakstene, men søknaden blev avslått. Først i 1933 fikk man igjen kontrakter istand. Disse blev opsagt av lægene fra 1-1-1936 og det har ikke ennu lykkes å komme til enighet om ny kontrakt, hvorfor ref.systemet atter måtte tas i bruk.

Med tannlegene sees den første kontrakt å være sluttet i 1925. Denne blev igjen opsagt fra 1-1-26 efter pålegg av R. F. A, Først i 35 fikk vi atter kontrakt istand.

Av sykehus benyttet kassen fra begynnelsen av mest Fylkessykehuset. l den senere tid er det mest Breviks og de to Porsgrunns sykehus. Fra 1934 har kassen også hatt kontrakt med Kurbadet i Porsgrunn. Fra begynnelsen av holdt forretningsføreren kontor i sitt hjem, således først i Nystrand og derefter i Langangen med en månedlig kontordag på Heistad. Fra 1931 til 1935 leide kassen kontor hos kommunen i Eidanger Sparebanks gård, men da kommunen på grunn av utvidelse av administrajonen selv fikk bruk for de rum kassen benyttet, måtte denne atter på flyttefot. Herunder kom ganske naturlig den tanke op at det skulde være bra å få eget hus. Det er kassens håp at den i løpet av jubileumsåret vil kunne sette fot under «eget bord» som det så vakkert heter.

Vender vi oss fra denne korte oversikt over kassens ytre vilkår og vekst i disse 25 år, for så å spørre efter en indre vekst, d. v. s. om den har vokset i forståelse og interesse hos de mennesker den har kommet i berøring med, så kan det vel uten overdrivelse sies at denne vekst er minst likeså stor som den rent ytre. Det var nok ikke store forståelsen og sympatien den blev møtt med da den begynte sin beskjedne virksomhet, ikke fra arbeidsgivernes side og ikke alltid fra arbeidernes heller. Der finnes nok både en og flere aktverdige og bra Eidangermenn, som i de dager blev truet med anmeldelse til både lensmann og politimester fordi de ikke kunne komme sig ivei med å innmelde sine arbeidere og tjenestefolk. Styrets forhandlingsprotokoll kan fortelle litt av hvert om denslags. Og det hendte nok også at arbeiderne selv med adskillig fornøielse gikk med på en avtale om å lure kassen for premien ved å undlate innmeldelse. Nu er det mange år siden styret har hatt slike saker til behandling. Og man kan vel uten overdrivelse si at der ikke er mange mennesker i Eidanger som nu ønsker den ophevet.

Vi som har fått lov til å bli med i arbeidet for Eidanger Trygdekasse op gjennem årene, tør kanskje ta dette som et vidnesbyrd om at den, tross feilgrep og ufullkommenheter, dog har klart å løse sin store og viktige opgave.

Heistad i september 1936.

H. Løland.

Regnskapsoversikt for Trygdekassen

175 mill kr.til lægene og 207 mill. til medlemmene

Trygden koster 696 mill. kr.

I anledning av at det 3. juli er 25 år siden syketrygden kom istand har bestyrer Ormestad utarbeidet et rikt illustrert historisk skrift omfattende såvel virksomheten i de 25 år som striden de 25 år forut.

Lægeutgiftene i disse 25 år er 175 mill. kr. og i sykepenger er betalt 207,45 mill. kr.

Sykehuspleien har kostet 113,4 mill. og mødretrygden 26,6 mill., fysikalsk behandling 19,5 mill. og begravelseshjelp 5,5 mill.

l de forløpne år var kassenes inntekter 694,75 mill. kr. og utgiftene 680,48 mill. kr.

Ulykkesforsikringen i Eidanger

Denne institusjon er blitt til ved lov av 22/7-1894 og tråtte i kraft fra 1/7-1895.

Den første tilsynsmann i Eidanger var Nicolay N. Stamland. Han innehadde stillingen fra 1/7-95 til 1/7-97. Den blev da overtatt av Jens P. Eriksen Braaten. Han var tilsynsmann fra 1897 til sin død 1917. Stillingen blev da overtatt av den daværende forretningsfører for sykekassen O. A. Langangen som frasa sig stillingen i 1918. Den blev da overtatt av herredskasserer Bjerketvedt som leverte porteføljen til Petter Lerstang 1919. Hr. Lerstang innehadde stillingen som tilsynsmann i flere år. Efter Lerstang blev ulykkestrygden ledet av Nils Holtet, Bjørkedal, til 1931. Det var da forretningsførerskifte i Trygdekassen, og det blev bestemt at ulykkes- og syketrygden skulde ledes fra ett kontor og blev den i 1931 overført Trygdekassens forretningsfører.

De første årene av forsikringens virke hadde den en meget beskjeden tilværelse. Vi hadde den tid ikke nogen store bedrifter som nu. Det hele bestod i skogdrift, isdrift og nogen få hugstesteplasser. Folk kunne ikke eller hadde ondt for å bli fortrolig med pliktig forsikring for sine arbeidere, og det var derfor vanskelig å få premien inn. Dessuten stod ikke lønnen i forhold til arbeidet. Dette var vistnok også årsaken til det ofte bytte av tilsynsmenn. Nu er stillingen en helt annen. Man har nu fått forståelse av forsikringens store nytte som samfundssak. Vi har nu fått to store bedrifter til. I 1917 Dalen Portland Cementfabrik og i 1928 Norsk Hydros fabrikker på Herøen.

Å fremkomme med en helt belysende statistikk av trygdens virke og økonomi har været umulig, da der ikke finnes materiale til det. Rødboken forteller oss kun om samlet statistikk for hele Norge, men i nogen kassabøker har vi funnet følgende:

Det fremgår dog av disse tall hvilken veldig vekst industrien har hatt i Eidanger de siste 25 år.

Kommunal alders- og uførhetstrygd

blev innført i Eidanger 1921. Det første styre bestod av Jakob Flogstad, Bernhard Hansen, Oluf Jakobsen, Amund K. Lunde, Thorjus K. Skrabeklev og Peder Røe, sistnevnte som formann. Jakob Flogstad og Bernhard Hansen er avgått ved døden, og i deres sted er valgt Cornelius Sundsåsen og Simon Martinsen. Forøvrig er styret uforandret.

De innkomne andragender forberedes av formannen og forelegges for styret som fordeler pensjonene og bestemmer størrelsen i henhold til det av herredsstyret på budsjettet avsatte beløp, idet man har tatt endel hensyn til trangen.

Pensjonenes gjennemsnittsstørrelse har for årene 1921 vært 414 kr. fordelt på 57 ansøkere, i 1922 324 kr. på 54, i 1927 240 kr. på 55, 1932 308 kr. på 81, i 1936 323 kr. på 99 ansøkere.

Det er ialt i disse 16 år utbetalt 332,827 kr.

Fra 1. juli 1937 går trygden over på staten med tilskudd av kommunen.