Skyssvesenet

Herom skriver Ramberg:

Av alle de urimelige tyngsler, som er nedarvet fra eneveldet, var skyssbyrden en av de værste. For en betaling, som ikke var hverken til å leve eller, dø av, var innehaverne av matrikulert jord forpliktet til å befordre den reisende langs landeveien, og der var i denne anledning oprettet stasjoner, som kaldtes «gasgiverier», gjestgiverier, på forskjellige trafikcentra ved hovedveien, hvor den reisende kunne avlevere de trette hester som blev rekruttert med nye. For henved 100 år siden fandtes således gasgiverier på Kokkersvold, øvre, på Slevolden eller også på Lillegården, likesom Eidanger tillike hadde skysspligt til gasgiveriet i Brevik og på Osebakken. For lengere tid tilbake nevnes også Ørstvet som et sådant trafikcentrum. Til hvert gasgiveri hørte en såkalt rote, det vil si innbegrepet av alle de gårdsbruk som pligtet å yde skyssbefordring til vedkommende stasjon.

KokkersvoIdroten var den største og besværligste av dem alle; ti derhen hørte alle gårdene i Markefjerdingen og Langangsfjord tillikemed Bergs- og Øydistriktet. Denne rote innbefattet altså strøket helt fra og med Oklunggårdene inntil sydspissen av Håøen og Sigtesøen, en strekning på et par mil, eller nesten halve prestegjeldet.

SIevoIdroten innbefattet Bjørkedalen, Tveitenbygden, Flåttenbygden til og med Mule samt Herøya og noget av Vallermyrene. - De ved Porsgrund liggende gårder hørte til Osebakken og Breviksbygden fra og med Ørstvet hørte til Brevik.

En stasjon blev bestyret av en «gasgiver», under medbetjening av en «skysskaffer», der især hadde å gjøre med tilsigelsene. Skyssen var den såkalte tilsigelsesskyss, der blev ydet som det het in natura av den skysspligtige som for hver gang fikk besøk av skyss-skafferen, der gav meddelelse om dag og klokkeslett når han hadde å møte, samt om hvad slags kjøretøi. Undertiden lød også ordren på «løs» hest med eller uten sele; i siste tilfelle måtte man da lede hesten i en «tom» eller et bidsel. («Bæksel»). Kjerre var å få lånt på stasjonen; men den fornøielsen kostet 12 skill. Taksten for en person fra Kokkersvold til Vasbotten var 1 mark 3 sk.; men da måtte man ut med 12 sk. for lån av kjerre, og så blev der kun 15 skilling igjen i netto. Hvis man kom 1 time forsent vanket der 2 mark i mulkt; ti instruksen lød på at hest og skyssgutt skulde møte op samtidig med skysskafferen. Imidlertid hadde den reisende rett til å sitte inntil 3 timer og drikke brennevin og spille kort, og hest og gutt måtte finde sig i dette, rigtignok mot en godtgjørelse av 6 sk. pr. time. Brennevin fandtes dengang på lager ved enhver skyss-stasjon. Større bruk hadde å møte frem med 2 heste, de fleste derimot med 1 hest; men mindre bruk var ilagt bare ½ eller ¼ hest. Dette blev praktisert således at den som hadde 1 hest skysset 2 gange så ofte som en med ½ hest. Gasgiveren var pliktig å holde kontroll med at alle de skysspligtige blev tilsagt i rette tid og i rette orden, således at ingen slapp undav og ingen fikk formeget. Skyss-skafferen hadde 4 skill. for hver tilsigelse; men for denne betaling var han også pliktig å gjøre turen fra Kokkersvold og helt nord til Oklunggårdene.

Foruten den byrdefulde skyss in natura var de skysspligtige desuten pålagt å utrede den såkaldte skyss-skaffertoIl, der for Kokkersvolds vedkommende ved år 1837 dreiet sig omkring 50 spd. årlig til Slevolden 18 spd. og til Brevik 5 spd. Denne ordning skrev sig fra lovbestemmelser henimot århundredets begynnelse, og tollen blev brukt til underhold av gasgiverierne og til avlønning for gasgiverne. For å etablere en mere likelig og rettferdig fordeling av disse tyngsler blev imidlertid under 2-4-1840 i repr. besluttet at skyss-skaffertollen herefter skal utredes av sognets samlede matrikelskyld. Dette var jo et lite skritt fremad; men endnu forelå der store, jeg kan gjerne kalde det interprovinciale, uregelmessigheter. Bugge påviser nemlig at det lille Eidanger svarer over 1/3 av hele fogderiets skyss-skaffertoll på samme tid, som dette sogn kun har en matrikelskyld av ca. 438 daler, mens det helefogderi har 8205 daler!

Videre: Eidanger tinglag er både i denne og andre henseender, nemlig i forhold til andre sogne, således bebyrdet, å det ikke vel kan bære flere byrder. På hovedveien har det 3¼ mil å skysse, mens Gjerpen har så godt som ingen skyss, men en nesten 3 gange så stor matrikelskyld!

Den mest byrdefulde av alle roter var som sagt Kokkersvold; den innbefattet et areal av sognet, der var omtrent så stort som alle de andre roter tilsammen, og dertil kom at distriktet for en stor del bestod av øyer og uveisomme trakter med yderst besværlig adkomst til stasjonen. Intet under, å misnøiet herover slog ut i besværinger og klagemål, så at autoriteterne hadde hendene fulle med å holde maskineriet gående.

Nærmere belysning av forholdene omkring 40-årene. Under skysskiftet Kokkersvold var kun 28 heste henlagt, og av disse var der nogen som hørte hjemme en stiv mil fra stasjonen. Når da bonden dessuten hadde en likeså stiv mil å skysse, og disse veilengder selvfølgelig måtte tilbakelegges 2 gange, samt at der til og med kunne inntreffe med et øsende regn eller uføre, så vil vistnok ethvert fornuftig menneske kunne innse at de 27 skilling var nokså surt fortjent.

Fra Bergsbygden var forholdene likeledes undertiden rent fortvilet. Herfra var man endogså under sterke snefald nødt til å passere den milelange vei til skysskafferiet, vadende i sne til kneet. Hesten fore og mannen efter, og herunder var man nødt til å forcere sneørkenen over Bergsheien, der har en høidestigning av ca. 600 fot. Enhver vil da let kunne tenke sig, hvor oplagt folk og dyr kunde være efter en sådan strabats til å gi sig ikast med nye og lignende anstrengelser for så, når de 27 skill. endelig er tjent, og dagen er under, å anvende nattpartiet av døgnet til hjemreise. Intet under da at en hest under sådanne omstendigheter kunne få et varig knekk, og at der endog var folk som mistet helsen for levetiden. - Nu gik det vistnok ikke alltid således på livet løs; men loven var streng, og om hesten stod for lesset, og høiet lå og ventet på å bli kjørt i hus, så var det bare å spende fra å reise, når tilsigelsen kom og la gårdens drift seile sin egen sjø.

År 1840-21-7 blev der til lettelse ved skyssbyrderne sluttet følgende akkord mellem formsk. og en hel del gårdbrukere, alle av Kokkersvolds rote:

«Ifald der sker nogen sådan forandring i skyssreguleringen at vi kan bli helt fri for skyss in natura, da forpligter vi os å betale ekstra til skyss-skaffertoll, hver et beløp av 2 spd. 60 sk. årlig, så lenge vi nyter nevnte frihet.
Johan Hansen Auen. Anders Andersen. John Pedersen Saga. Jacob Nilsen Aaklungen. Hans Eriksen. Søren Mikkelsen Sætre. Nils Eriksen. Alle har de meget lang og yderst besværlig vei. Følgende beboere av øyer og avsidesliggende steder erklærer sig villig til å betale et beløp årlig i forhold til deres matrikelskyld, ifall de måtte bli fri for skyss:
«Christian Hansen Håøya 72 sk. Ole Nilsen 48 sk. Halvor Andersen 60 sk. Gunder Jacobsen, Bjønnes 1 sp. 16 sk. Hans Gundersen 72 sk. Hans J.Sørensen Bjerkøya 90 sk. Jacob Frantsen 90 sk. Hans Gundersen Sandøya 96 sk. John Jacobsen 63 sk, Peder Røra for Solvik (under Bjønnes) 36 sk. Anders A. Auen for anpart av Bjønnes (Lajore) 18 sk.
Alle underskrev protokollen og underkastet sig utpantning i tilfelle mislig betaling. Nærværende selvfølgelig under forutsetning av amtets approbasjon.

1840 den 8. august fremsetter Bugge følgende forslag: Til skyss-skafferiet på Kokkersvold legges for det første gårdene nordre og søndre Tveiten, Tråholt og muligens ennu flere. I deres sted skulde Skrapeklev, Gunneklev, Bjørketvet og muligens Herøya samt flere henlegges under Slevolden således, at der på Kokkersvold blir omtr. 7 heste daglig eller ca. 40 heste om uken, og på Slevolden 4 om dagen eller omkr. 27 om uken. Søndagen regnes også med; ti man var pliktig å skysse helg som hverdag. Endelig skulde der velges 4 mann til å ta forholdene under grundig overveielse og utarbeide forslag til en mere hensigtsmessig og rettferdig ordning av skyssbyrden. De 4 blev Jak. S. Hvalen, N. Stamland, Anders Sundsaasen og Ole Am. Flogstad. Enken Kari Kokkersvold var tilstede og erklærte sig villig til å fungere inntil videre som gasgiver. Enken Anne Marie Andersdtr., Slevolden hadde i forveien erklært, å hun mot et avdrag i lønnen av 8 spd. også ville bli stående. - Eieren av Lillegården var nemlig også villig til å overta stillingen.

Besværinger fra Slevolden. Hertil bemerker form. sk. under 25-11-40: Det forholder sig ikke således at enken får ½ a ¾ mil til de nærmeste gårder. Der kan neppe være mere end gode ¼ mil fra Slevolden til Flåtten, Raskenlund, Stridsklev, Skrapeklev, Holtet, Tolleskoven og ¾ mil får hun kun til gårdene på Herøya (sic!) Overalt oppebærer hun skyss-skaffertoll, så klagemålet fra hende kan ikke ha stort å bety.

Nye besværinger. Prestens medhjælpere mener ifølge gammel praksis å ha rett til å fritas for skyss in natura. Form. sk. mener nei!

Enkene efter Jacob Sillien, søndre, og Nils Sillien, nordre, mener å være for høit ilagt med 2 hester hver.
Form.sk.: Da begge disse gårde er blandt de beste i sognet og har en skyld av tils. 14 a 15 daler, kan form.sk. ikke innse at der foreligger nogen grunn til anke.

Alle de ovenfor nevnte gårder som ifølge komiteindstillingen er lagt til Kokkersvold, anser sig forurettet, da de får en meget lenger og besværligere vei å reise.

Form.sk. innser delvis sannheten herav; men disse gårder er likevel de nærmeste. Alle hensyn er avveiet, og resultatet blev at problemet ikke lar sig løse på nogen annen måte.
Anm. Alle disse arrangements er kun å betrakte som midlertidige. Et helt nytt system for skysordningen tenkes nemlig innført, således at tilsigelsesvesenet med skyss in natura vil bli avløst av en fast skysstasjon for hele sognet. Herom i neste artikel.

Voldsomme konflikter. Rigtig notable reisende holdt sig gjerne vogn og seler selv, - seler, som i regelen var altfor store til almindelige dyr, - og innelukkede vogner der var så tunge at der var less i bare vognen. Det var et fryktelig hesteslit langs de gamle, bakkede veier med sådanne barkasser. Et gode var det dog at de gjerne var forsynt med bremse- og stoppeapparater til hjelp for hestene i de værste bakkene.

Den ene skyssgutt måtte som regel finde sig i å løpe den hele vei ved siden av vognen for å være parat til å ordne med stopp og bremse. Det hendte en gang at gutten blev «overgiven» og ikke orket å springe lenger; men stå på stigbrettet fikk han ikke lov til. Hvad tror du så han fandt på? Jo, til stor forargelse for de reisende kravlet han op og satte sig på ryggen av sin hest, idet han med triumferende mine ropte: «Her kan vel ingen nekte mig å sitte».

En anden gang blev en skyssbonde rundhjulet av en artillerikaptein. En bonde var tilsagt å møte med hest og sadel. Denne gang var det en oberst, som altså var ridende; manden hadde å springe ved siden. Ved et uheld slap ridderen sin silkeparaply ned i sølen. Rekk mig paraplyen, du! Ta den selv! lød svaret. Hvad behager? Nekter du? Jo, jeg gjør det. Den edle ridder måtte ned; det var ingen anden råd.

Så var det en dansk greve og en høitstående norsk militær. De hadde både vogn og kusk. Min hjemmelsmand, den ene av skyssguttene, forteller: Jeg stakk for sikkerhets skyld til mig et nummer av «Statsborgeren», hvori den bekjente historie med livsslaven «Kuntegutten» stod referert. Han hadde for rømningsforsøk måttet gjennemgå kakstrykning, det er: Bunden til en pel og tampet. Hvorledes det nu enn forholdt sig med denne tampningen, så fandtes slaven hengende død i sin celle den følgende morgen. I folkets brede lag utbredte sig med rivende hast den opinion at Kuntegutten var avgått ved døden, som følge av tampningen og derefter hengt av andre vedkommende. En sterkt kompromitterende vise blev lavet og spredt i tusener ut blandt massene, og i denne vise het det: «Hvor fikk han hammer, og hvor fikk han tang, og hvor fikk han tau til å henge sig i?»

Artiklen i «Statsborgeren» hadde følgende slutningstirade: «Svensk nåde frelste ham fra norske lover». Men nu vilde tllfeldet at denne «ham» det var netop den ene av de to som satt i vognen.

Da alle forføininger var truffet, fikk kusken ordre til å kjøre. Begge skyssguttene løp en stund ved siden; men dette blev de snart lei av og hoppet op på stigbrettet, som de ellers pleiet å få lov til, især da den ene av dem. Men da begyndte moroen. En sådan lumpen praksis gjaldt nok ikke i dette tilfelde. Men nogen kraftige svøpeslag om ørene skal nok snart lære de forvorpne fyre av med å stå på stigbrettet.

Guttene søkte imidlertid efter evne å avparrere slagene, idet de på den måte håpet å ride stormen av; men prylene blev snarere værre og værre. Slagene rammet vekselvis snart den ene og snart den annen; men ennu holdt de tappert stillingen på fallrepet. Men så fik vår hjemmelsmand et slag, som rammet øie og hoppet likeså gjerne ned. Dermed kapitulerte også hans kamerat, og deres plageånd gned sig fornøiet i hendene under nytelsen av seiren.

Guttene anså imidlertid ikke ennu alle chancer for tapt. På akslen under vognen kunne de vel saktens få lov å sitte i fred. Der klamret de sig da fast, så godt de formådde. Pladsen var vistnok ikke til å misunde nogen; men det var dog adskillig fordelagtigere enn å trave i sølen. Det gjaldt bare om å holde balancen. Men førend de viste ord av det fikk den ene gutten et slag over henderne, så han slapp taket og ramlet på hodet i gruset. Da han omsider fikk samlet sig sammen igjen, lykkedes det ham efter adskillig anstrengelse atter å innta sin tapte stilling, som det herefter også lykkedes å holde, tiltross for det voldsomme bombardement av svøpen. Da dette eiendommelige reisefølge endelig nådde de bratte Nøklegårdsbakker, hoppet begge de iherdige krabater ned for hestenes skyld.

På toppen av bakkene ved Solumskiftet griper så vår hjemmelsmand resolutt hestene med et kraftig tak i hodet og roper så det runger i skoven:

«Nei nu skal det være slutt med den slags løier; nu skal hestene hvile!» Dermed slo han sig ned på veikanten, vinket den annen gutt til sig og sa: «Kom hit, Hans Jacob, så skal du få høre en fin historie!» Dermed trekker han «Statsborgeren» frem av lommen og deklamerer med høi og klar røst hele historien om «Kuntegutten», idet han henvendt til sin kamerat av og til bemerker: Her kan du høre, hvad slags folk vi har med å gjøre. - Det ser nesten ut, som om de tenker å fare likedan med oss. - Men det er jo ikke farlig, så lenge svensk nåde kan redde dem for norske lover:

Hør, hvad de prater, sa den danske. Men hans reisefelle taug og var stundom hvit, og stundom rød som blod i ansiktet. En merkverdighet var det forresten at de 2 notable reisende gad høre på den ufordragelige skyssgutten med en såpas tålmodighet at han i ro kunne få lov å servere dem den hele dosis fra «Statsborgeren». Først da lød nemlig signalet til å fortsette reisen. Guttene fik herefter frihet til å gjøre og late akkurat som de selv ønsket; ja Hans Jacob fik endog 8 sk. i drikkepenge, idet han også fikk den 4 sk., som vår djerve hjemmelsmann ikke ønsket å motta. Dette skedde omkr. 1835.

På Kokkesvold var i 50-årene Børe Myra skyss-skaffer. Han levet senere dels i Sagbakken, dels i Dypevik, hvor han lot opføre et hus og hadde en liten gutt til å styre for sig Børre var igrunnen en slags original og hadde aldri kvinner i sit hus, men alltid smågutter, som han var meget glad i. I sine siste leveår bodde han i «Kårvegaten», hvor han bygget sig et mere tidsmessig hus. Han var i lang tid svært dårlig i benene, og hans hele utseende gav et sterkt indtryk av brøstfeldighet. «Nils hos Børe» vokste da til, og var ham vist til stor nytte i hans alderdom. Han døde for ca. 30 år siden.

På Slevolden var Torsten Nøklegård skyss-skaffer. Det var også en gammel pepersvenn; men hans kjærlighet til glasset voldte at han på sine gamle dage blev uten hus og hjem, inntil L. A. Nøklegård forbarmet sig og gav det stokdøve menneske tak over hodet for resten av hans levetid. Her gik han erend og hug ved og døde omkr. 1880.

I Brevik var Hans fergemann gasgiver, og stasjonen lå i smuget ved siden av brennevinshandler Vetle Sørensen. Gamle Gunhild skyss-skaffer og tildels også hendes bror Knut fungerte en lang tid som budbringere.

Posten. Postbefordringen var skyssbøndene uvedkommende; men i regelen var de gårdbrukere, som hadde påtatt sig å utføre postbefordringen, fritatt for skyss in natura. Claus Haugholt kjørte posten fra Slevolden (Lillegården) til Brevik og dessuten østover til Solum. Ole Valler kjørte frem og tilbake mellem Slevolden (eller Lillegården) og Skien, idet han da også var innom med post i Porsgrund.

Engang blev en postsekk borte på Lillegården. En telebondgutt blev mistenkt; men beviser manglet. Sommeren efter fandt man vesken igjen i skogen; men da var den naturligvis plyndret for sitt innhold. Nogen hundre kroner gikk tapt. Stasjonen kom av den grunn til Slevolden; men ved Slevold-enkens død omkring 50-årene kom den atter til Lillegården, hvor Nils Amundsen blev gasgiver. Han opsa imidlertid allerede 4. november 1854 denne stilling, og en fast stasjon på Lanner blev nu endelig oprettet og overtatt av Søren Stoesen i november 1855.

Søren Stoesen kjørte nu herefter posten østover til Solum og Solumkarene derfra til Larvik. Lanner kjørte også vestover til Klokker Pedersen i Eidanger, hvor Ole Valler møtte op og mottok sekkene til Porsgrund og Skien, mens Søren Stoesen kjørte Vestlandsposten videre til Brevik. Senere blev skiftestasjonen på Valler, hvor Ole Tollefsen fik sig utlevert posten til Porsgrund, Skien o.s.v. Lanner kjørte da derfra til Brevik med hvad der skulde lenger vestover.

I 70-årene, da avisliteraturen begynte å blomstre op, kjørtes der til stadighet hver dag med 3 a 4 hester i følge. Postføreren fulgte med, såvidt vites, fra Kr.ania-Kr.sand, og denne reise blev vistnok utført på litt over et døgn. Han var forsynt med et posthorn (waldhorn), og når han nærmet sig bebodde steder eller stasjoner, eller der fantes forhindringer i veien, blåste han sine livlige signaler i hornet. Han var dessuten bevebnet med en skarplatt revolver. Han var nemlig anbetrodd alle banko- og verdibrever; men det gikk ikke ofte på at han fik bruk for sitt ildvåben, der dessuten lå ganske forsvarlig innpakket i sit lærhylster.

Imidlertid blev postføreren omkr. 1837 gjenstand for et attentat på Lannerheien av postrøveren Lars Mikkelsen, der skullde være fra Brevik. Men geværet klikket, og røveren blev pågrepet og sendt på slaveriet omkr. 1838, da han vistnok også hadde flere lignende misgjerninger på sin samvittighet. Ellers kjenner jeg ikke til flere postrøverier på Eidanger grunn.

Fra Brevik til Lanner kjørte i lang tid gasgiver Lars Nilsen (Krabberød) posten; men år 1867, 29. okt., forelå der tilbud fra Nils Ingebretsen (Pasa) at han var villig til å holde gasgiveri 40 kr. billigere enn Lars Nilsen, og i et kombinert møte på Breviks rådhus av Eidanger og Breviks kommunestyrer tillikemed fogden i Bamle blev ifølge forslag fra Peder P. Røra Nils Ingebretsen enstemmig antatt, og således kom han herefter til å kjøre posten til Lanner. Ved Skiensbanens åpning i 1882 og Breviksbanens i 95 overtok jernbanen al postbefordring.

Fast station. Allerede fra midten av 1837 foreligger der en skrivelse fra amtet ang. oprettelse av en fast stasjon på eller ved Lillegården, og den første sak, som blev behandlet i Eidanger form.sk., var netop denne skrivelse med fogdens påtegning.

Såvel øvrigheten som de lokale autoriteter var enig i at den bestående ordning med tilsigelsesskyss var ytterst uheldig for den reisende som for den skysspligtige, og å faste stasjoner, hvor det fornødne antall hester med betjening alltid fantes på stedet var det ene riktige. Fogdens og amtmannens forslag lød på 20 spd. om året for hver hest, hvortil kom den gamle skyss-skaffertoll samt milepenger for hver skyss. Breviks stasjon bør bibeholdes, men kun med 4 hester. Osebakken bør helt sløifes, og Gjerpen bør også være med og svare sin andel av her nevnte skyssutgifter. Øvrighetens formening var fremdeles at der først og fornemmelig måtte sees hen til de reisendes tarv for å undgå ophold i befordringen og forøkede utgifter til «forebud», samt at posten og postekspresser til enhver tid kunne møte uopholdelig befordring, og bør i denne henseende hensynet til den enkeltes tarv stå tilbake.

Form.sk. mente også, å 6 heste på Lillegården vilde være tilstrekkelig, men at 20 spd. for hver hest var rent for lite, og at man umulig kunne vente å få nogen til å overta stasjonen for den pris. Beløpet kunne visst trygt settes til 40 spd eller 240 spd. årlig. Desuten antok man at Breviks stasjon også kunne sløifes, da Breviksbygdingerne i almindelighet er tilstede i Brevik med sine hester om dagen i påvente av å kunne tjene noget. Disse tanker kom frem i form.sk. møte av 10-1-1839, hvor foged Borchsenius og amtmann Wedel-Jarlsberg personlig deltok i forhandlingene.

Et repr. møte 22. nestefter gav sin tilslutning til det her anførte; men ved votering viste det sig at der var flertal for å beholde stasjonen i Brevik. Efter dette lot det da til at saken nu var i godt gjenge, og at den så sårt eftertraktede faste stasjon om ikke rett lang tid vilde komme som en avløser av den gamle utålelige skyssbyrde. Men, dessverre! Der skulde nok rinne meget vand til havet, før denne reform blev til virkelighet. Eidangerfolket skulde ennnu i 17 lange år få drages med den foreldede og forkjærte ordning. Det gik her som i fortellingen

«Da musene blev enig om å bjelde katten grå,
så var der ikke en, som vilde henge bjelden på!»

Der stod man.

I 1840 var man nådd så langt at der forelå et nytt forslag, der gik ut på å velge Lanner istedenfor Lillegården. Stillingen skulde averteres. 3 måneder senere var man imidlertid nådd frem til følgende smukke resultat: «Saken utstår!»

Så ligger saken i hele 8 år i dvale. Men sent ut på høsten 1848 dukker plutselig Ole Østvet frem med et tilbud om å overta den faste stasjon på Lanner for 200 spd. årlig. Denne sum finner imidlertid de vise fedre altfor følelig for de to skyssroter, og man ønsker først å innhente erklæring fra fogden om at de gårder av Eidanger, som nu hører til Brevik, kunne tillegges den påtenkte faste stasjon på Lanner således at hele sognet kom under en stasjon, i hvilket tilfelle der formentlig intet vilde være til hinder for oprettelsen av en sådan innretning på Lanner. Svaret fra fogden blev selvfølgelig benektende, og saken kom nu atter ind i en langvarig dødvannsperiode.

Møtet på LiIIegården. Endelig efter 7 lange år oprandt da den minneverdige dag, da den fatale sekelgamle skyssordning omsider skulde finne sin avslutning. Den 9. novbr. 1855 blev et møte av alle skysspliktige sammenkalt på Lillegården for sammen med autoritetene å overveie denne fortvilede sak og hvad der helst burde gjøres. Amtmann AaII ledet møtet, og det viste sig straks at der var avgjort stemning for en fast stasjon på Lanner. Votering blev da foretatt; alle venner av den faste stasjon skulde gå til høire side av salen og alle motstandere til venstre. Pludselig larmer hele forsamlingen over til høire; kun et eneste menneske går den motsatte vei, og det var gamle Jacob Nilsen AakIungen. Han hadde vært omtrent helt fri for skyss, da han bodde over 1 mil fra Kokkersvold. En brakende lattersalve kom som en lavine over synderen, der sant å si stod nokså stygt til som den eneste representant for den gamle forhadte levning av eneveldet.

Kontrakt med Søren Stoesen blev vistnok på stedet oprettet om overtagelse av den faste stasjon på Lanner for 200 spd. årlig eller ca. 34 spd. pr. hest. Denne betaling blev under 29.oktbr. 1867 i et kombinert møte i Breviks rådhus nedsatt til 180 spd. årlig, idet nemlig M. Svendsen og Erik E. Grinna tilbød sig å holde stasjonen ved Langangsbroen for den pris. - Ved Skiensbanens åpning 1882 fik Thomas Valler stasjonen med et begrenset antal hester, antagelig for en betaling av 400 kr. årl., og efter ham overtok Peter Sundsåsen, Nystrand denne stilling med 1 fast hest og 1 reserve, løn 400 kr., men i de sidste år 360 kr. grunnet konkurrance. Vi ser således at Eidanger ennu ikke er ganske helt løst fra sine forpliktelser til denne lite populære og vistnok ennu mindre påkrevde innretning. Til Brevik bortfalt imidlertid ethvert bidrag ved Breviksbanens åpning i 1895.

[fra I.C. Ramberg: Boken om Eidanger, s. ] sjekk sidetall der

Peter Sundsåsen var innehaver av skyss-stasonen til den blev nedlagt 1929. Han hadde skjøttet den i 33 år på en meget tilfredsstillende måte. Dermed er den siste rest av det gamle skyssvesen en saga blott i Eidanger.

Den nye tid kommer

Fra 1. juli 1929 blev det organisert en fastere ordning ved sarnkjøring av flere bussruter, Bilruten Skien-Porsgrunn, Ringruten, Omnibussfart, under navn De Samki. Buss-selskaper, som har overtatt trafikken på Herøya og Brevik. Fra Skien til Herøya går det 16 turer daglig, fra Herøya til Skien 17 turer daglig. Fra Skien til Brevik går det 3 turer over Gunneklev og 3 turer over Nystrand daglig. Fra Brevik til Skien går det 4 turer over Gunneklev og 2 turer over Nystrand pr. dag.

Bilruten Bergsbygden-Porsgrunn blev oprettet i mai 1927 med en 7 seters bil og drives av Severin Hansen Røra. Den blev drevet oprindelig med bil, men siden veien er blitt farbar med buss i 1932, benyttes sådan. I badetiden fra 22/6 til 25/8 benyttes optil 3 busser flere ganger om dagen. Fra Bergsbygden til Porsgrunn går det 5 turer daglig. l badetiden fra 22/6 til 25/8 går det 1 tur mere hver vei. Arnt Bråten kjører Melkerute fra Langangen til Porsgrunnen gang daglig. Herunder utretter han de forskjellige slags innkjøp for sine leverandører og andre som trenger et bud. Fra Oklungen gjennem Bjørkedal til Porsgrunn kjører Torgrim Skoland melkerute hver formiddag og 3 kvelder i uken. Fra Langangen til Herøya kjører Karsten Aas bilrute for arbeiderne ved Salpeterfabriken, således at han møter op ved hvert arbeidsskift kl. 6, 14 og 22. Han tar da med de arbeidere som skal ha fri hjem igjen. På samme måte er det ordnet fra Brevik, hvor T. Michelsen kjører buss for arbeiderne til samme tider som fra Langangen.