A.S Dalen Portland-Cementfabrik

I begynnelsen av juni 1916 utgikk innbydelse til dannelse av Dalen Portland-Cementfabrik, efterat diplomingeniør A. Holter i spissen for et konsortium hadde tilrettelagt foretagendet ved erhvervelse eller håndgivelse av eiendommer og rettigheter til utvinning av passende råmaterialer i Bamble, Eidanger og Solum samt innhentet tilbud på maskineri for en komplett cementfabrik. Elektrisk kraft var sikret for levering fra Langesundsfjordens kommunale Kraftselskap.

Konstituerende generalforsamling holdtes den 7. august 1916. Selskapets aksjekapital bestemtes til kr. 3,200,000 fordelt på aksjer a kr. 1,000. Dets sete og forretningskontor henlas til Eidanger. De tilbudte eiendommer besluttedes overtatt og maskinleveransen overdradd firmaet Fried. Krupp Grusonverk A. G., Magdeburg. Som representantskapets ordfører valgtes og har senere været gjenvalgt konsul H. M.Wrangel, Haugesund. Medlemmer av direksjonen blev høiesteretsadvokat Harald Hauge, formann, godseier I. Wankel, Kambo, overingeniør M. Abel, Oslo (Høyanger), overretssakfører, skibsreder Johan Rasmussen, Sandefjord, samt ingeniør A. Holter, som siden da og fremdeles er selkapets administrerende direktør.

Anleggsarbeidet var allerede forberedt fra begynnelsen av juli 1916 og utover høsten samme år sattes inn med full kraft på fundamenteringsarbeidene for det tildels meget tunge maskineri og store bygninger. Entreprenørfirmaet A/S Høyer-Ellefsen påtok sig de vesentligste byggearbeider. Imidlertid skapte verdenskrigen mange vanskeligheter, bl. a. for levering av byggematerialer og maskinleverandørens tegninger blev sterkt forsinket. Cement-markedet stillet sig stadig mere lovende, så det blev besluttet straks å bygge fabrikken med to store roterovner. Byggeomkostningene steg etterhvert og den forlengede anleggstid gjorde det nødvendig å forhøie aksjekapitalen inntil kr. 6,000,000.

Maskinleveransenes forsinkelse hindret fabrikkens igangsettelse før august 1919. Cement-prisene var dog stadig stigende og den fremstilte cement fra Dalen blev straks ettertraktet som en sjelden god vare, så den vant hurtig frem på det innenlandske og de oversjøiske markeder. Det blev derfor til megen skuffelse for selskapets rentabilitet, at mangler ved mølle-maskineriet ikke gjorde det mulig med en gang å komme op i den påregnede produksjon.

Efterhånden arbeidedes produksjonen op og har i enkelte år været henimot 900,000 tønner, da en meget vesentlig del kunde avsettes utenlands. l de senere år har salg for eksport stillet sig stadig vanskeligere. Kjøpeevnen har sviktet og valuta-kurser og overførselsmuligheter har stillet sig helt uberegnelige for de viktigste markeders vedkommende. Produksjonen har været begrenset til temmelig jevnt ca. 600,000 tønner årlig i det senere. Hvad der har måttet opgis av eksport har medgått til det stigende cementbehov innenlands, hvor forståelsen av cementens anvendelighet og økonomiske betydning er blit almindelig utbredt. Ved overtagelse av Cementfabrik Norge ved Drammen, som av forskjellige grunne ikke kunde drives, blev denne fabriks andel i cementomsetningen innenlands overført til Dalen og dette har hat stor betydning for Dalencementens jevne avsetning. Selskapets kapital måtte imidlertid saneres. Stamkapitalen blev nedskrevet og ny kapital kr. 3,000,000 tegnedes, så aksjekapitalen nu utgjør ialt kr. 3,857,700 fordelt på aksjer a kr. 150. Aksjonærene har aldri kunnet erholde utbytte, idet den opnådde fortjeneste i de senere år ennu ikke har været tilstrekkelig til å dekke ordinære avskrivninger. Siden selskapets konstitusjon er videre gjort den forandring at styremedlemmenes antall er innskrenket til 4. Innvalgt er grosserer Sigurd Astrup og konsul Johan L. Müller samt som før høiesteretsadvokat Harald Hauge (samtlige Oslo) og administrerende direktør A. Holter. Driftsbestyrer er ingeniør B. A. Loe, kontorchef A. P. Kolle. Prokura innehas desuten av salgschef E. Hjorth Johansen og hovedbokholder T. Ellingsen.

Som anleggene nu ligger i Dalen er de blit ganske betydelige. Ved siden av den egentlige cementfabrik er opført kalifabrik med den dobbelte opgave å opsamle støv fra cement-klinkerbrenningen samt å skaffe en kali-gjødning med kalkinnhold. l øiemedet har selskapet kjøpt og drevet kali-feltspattfelter i Skåtøy. Støvplage fra fabrikken har man ikke kunnet tale om. Der er dessuten anlagt egen emballasjefabrikk, lange, tidsmessige kaier for cementlastning og lossning av kull, feltspatt, tønnestav samt gipssten og andre fornødenheter til fabrikkdriften. Fabrikkbygningene dekker et samlet areal av ca. 21 mål. Arkitekt R. E. Jacobsen, Oslo, utarbeidet fasadetegningene til hovedkomplekset, som raker op i en høide på 30-35 meter og har efter forholdene et meget godt utseende. Skorstenen, som er 70 meter høi med en utvendig diameter på henimot 4 meter byggedes efter den gang ny methode med glideforskalling og utførtes på 100 arbeidsdager.

Reguleringsplan for fabrikkens eiendommer og boligbebyggelse blev utarbeidet av arkitekt Kristofer Lange, Oslo. Der er av selskapet nedlagt vand- og kloak-Iedninger, telefon- og ledningsnett med transformatoranlegg for kraft og lys, samt veier rundt om på tomtene og til boligene. Den sørlandske hovedvei passerer fabrikken, som står i forbindelse med jernbanen ved sidespor for cementoplastningen og 2 stoppesteder. Fabrikken har godt brandslukningsmateriell og brandvernkorps, som ved forskjellige anledninger har ydet bistand også i omegnen. Fotballplass, tennisbane og strandbadehuser forefinnes og for tiden er varmtvanns- og duschbadeanlegg i forbindelse med garderobe- og spiserum under innredning i den tidligere tønnefabrik, hvor også materiallagerne skal bli plassert. Til benyttelse for fabrikkens personale er innkjøpt «Dalenstrand» i Bergsbygden og et større areal av Stokkøen med Lammeskjærene ute i havbrynet. Fabrikken har i sin tid latt opføre velinnrettede huser med ca. 60 leiligheter og senere har personalet bygget for egen regning på selskapets grunn og på leiet eller egen grunn i nærmeste omegn.

Til cementens fremstilling finnes de viktigste materialer på stedet. Alene kull (25/35,000 tonn årlig) og gipssten (4/5,000 tonn årlig) må importeres utenom endel rekvisita og spesialmaskiner. Tidligere innførtes sekker av jute og bomull samt tønnestav, men nu brukes kraftpapir-sekker av helt norsk fabrikat, hvortil medgår 6/900 tonn papir årlig. Arbeiderantallet var under anleggstiden optil ca. 700 mann, i den første driftstid omkring 450 mann og er etterhvert redusert til ca. 200 mann og 30 arbeidsformenn samt ca. 40 arbeidsledere og andre funksjonærer. Som følge av rasjonalisering av fabrikkdriften og da spesielt driftsmåten i stenbruddet ved hjelp av en stor dampskuffe og stentygger samt senere ved tønnefabrikkens nedleggelse ved overgang til papirsekker opstod der vanskelige perioder for de arbeidere, som derved blev ledige. Men det har rettet sig etterhvert og disse uundgåelige innskrenkninger, av avgjørende betydning for selskapets fortsatte virke er blitt møtt med god forståelse og tildels avhjulpet ved fordeling av arbeidet under innskrenkning av den ukentlige arbeidstid.

Blandt forskjellige interesser har fabrikken optatt fabrikasjon av Medusa Vanntett cement og Granitt (rød) cement samt Gullaugsten (for bygnings- og isolasjons-øiemed) og arbeidet med legning av betongveier i jernbetong (som på Vallermyrene) eller i Holter-betong. Sistnevnte er lagt på forskjellige steder i Norge (bl. a. på Stavanger flyveplass og på Den sørlandske hovedvei østenfor Larvik) og er iår også prøvelagt i Sverige.

I årenes løp, siden driftens igangsettelse 1919 til utgangen av 1935 er utbetalt lønninger til arbeidere og funksjonærer med rundt 28,0 mill. kroner, til kraftleie er brukt ca. 5,5 mill. kroner. Selv om selskapets kommuneskatter hittil på grunn av de kostbare anlegg med stor gjeld og tung forrentning ikke har andradd til mere enn ca. 0,15 mill. kroner, har bedriften uomtvistelig vært til megen glede for Eidanger. Selskapet har sørget for stedets behov uten tyngsel på kommunens budgetter og efter fradrag for utgifter til skole, geistlighet, forsorgsvesen og kommunal-forvaltningen samt stedets andel i etpar ytterst beskjedne beløp til forbinnelsesveier med Brevik by, har skattene fra det betydelige antall av fabrikkens arbeidere og funksjonærer, som bor i Eidanger, langt overveiet nevnte utgifter.

Men det er ikke bare for det nærmeste distrikt selskapets beståen har vært til gavn. Det kan kanskje tjene til nogen belysning å nevne, at fabrikkens kaier i årene 1925/1935 har vært anløpet av 12,336 fartøier med en samlet dødvektstonnasje på 5,189,718 tons eller 1100/1200 fartøier med en lasteevne av omkring en halv million tons årlig.