Skyssplikta

av Eivind Abrahamsen

Fra eneveldets dager i landet hadde bøndene «arvet» mange urimelige plikter. Skyssbyrden var trolig den aller verste. Gårdene i bygda var inndelt i roter. Sandøya hørte med til Kokkersvoldroten. Det var den største og besværligste av dem alle.

Skysstasjonen, eller gasgiveri, ble bestyrt av en «gasgiver» samt en medhjelper, «skysskaffer». Den siste gikk bud til bøndene med ordre om når de skulle møte, og hva slags vogn en skulle stille med.

Når øvrighetspersoner skufle gjennom distriktet, måtte gårdene etter tur stille med standsmessig skyss. For dette hadde de en simpel godtgjøring. Fra Kokkersvold til Vassbotten i Vestfold hadde skysskaren 1 mark og 3 skilling. Men bøndene fra øyene måtte leie kjerre på skysstasjonen. Det kostet 12 sk. Kom skysskaren 1 time forsinket, vanket det 2 mark i mulkt.

I tibegg til å skysse «in natura» som det het, måtte bøndene også utrede en såkalt skyss-skaffertoll. Dette var den godtgjøring gasgiverne fikk.

Kokkersvoldroten omfattet Oklungen, Marka, Langangsfjorden, Bergsbygda og øyene. For mange, og spesielt for de fra øyene, var det uhyre besværlig og tidkrevende å stille med hest på Kokkersvold både sommer som vinter.

Enkelte årstider var det også praktisk umulig.

Ikke det minste rart at bøndene i Auen, Bergsbygda og på øyene i 1840 sluttet akkord med formannskapet om en fast årlig skatt i stedet for skyssplikt. Samlet var denne skatten på 2 rd. 60 sk. Fra Sandøya ses underskriverne å være: Hans Gundersen, Sandøya, hans del av skatten var 96 sk. John Jacobsen, Sandøya, skatt 63 sk. I 1855 opphørte skyssplikten for bøndene. På et møte på Lillegården 9.11. d. å., hvor de skysspliktige var innkalt og der Amtmann Aal ledet møtet, ble det enighet om dette. I stedet ble det opprettet en fast skysstasjon på Lanner. Dermed var en årelang mare over for bøndene i de nevnte kretser.