På Sandøya som ellers i landet, var primærnæringene de dominerende næringer i mange århundrer. Det var jorden, dyrene, skogen og fisket som var livsgrunnlaget. Det er tydelig at lenge var jordbruk og fiske basert hovedsakelig på selvberging. Der hentet de maten. Skogen ga de nødvendige kontanter til avdrag og renter på gjeld, forpaktingsleie og til skatter.
Den første offentlige opptegnelse over åker og dyr på Sandøya er fra 1665. Som før nevnt var det da bare et bruk (Tufta). Gårdens åker og eng var på ca. 50 da. Grøden var havre og høy. Besetningen: 1 hest, 4 kuer, 2 ungdyr og 6 sauer.
Denne driftsform og dette omfang holdt seg til gården i 1790 ble delt i to like store parter. Da ser vi at på hvert av disse brukene har de den samme buskap og avling som bruket hadde udelt. På den tid skilte en mellom åker og eng dyrkingsteknisk. Åker ble pløyd, harvet og sådd. Englandet, derimot, var naturlig england. Bare ryddet for skog og stor stein, med en naturlig grassvekst.
Ved jordbrukstelling 200 år senere er utvalget av vekster en dyrket blitt betydelig mer allsidig. Da dyrker en havre, bygg, hvete og rug og nå er i tillegg poteten kommet med så det virkelig monner. De brukene som dengang var, satte til sammen ca. 40 tønner poteter. I tillegg kom så alt som ble satt av poteter av folk med store tomter. Noe eksakt tall for disse er vanskelig å fastslå. En ting er iallfall sikkert, det ble satt større arealer poteter dengang,enn det gjør i dag på Sandøya.
Mye av disse potetene fant sin avsetning i Brevik. Dit gikk nå etter hvert også husdyrproduktene. Omtrent slik begynte jordbruket på øya å utvikle seg til handelsjordbruk, i motsetning til det rene selvbergingsbruk. Med gårddelingen og med husmannsplassene og også med hus med store leietomter økte husdyrtallet vesentlig. Først på 1800-tallet lå kutallet på øya på godt over 20. Av hester var det 5-6. Pluss en del geiter og noen sauer. Nå var det både på gårdene og rundt i husene blitt vanlig å holde 10-15 høns og en gris eller to.
Arealet på gårdsbruk som dengang var dyrket, lå på ca. 180-190 da.
En tilnærmet slik driftsform holdt seg helt til langt ut på 1900-tallet.
I 1921 startet Lars Gusfre med gartneridrift på Jordegården (grønnsaker og frukt). Etter siste verdenskrig ble det denne driftsformen som ble dominerende også på de andre brukene på Øya. Kuene forsvant fra brukene, den siste besetning i 1973. I stedet kom sauen til øya på ny. Ca. 40 vinterstid, og beitende i Sandøyskogen sommerstid ca. 100. Foruten grassvekster til disse ullprodusentene, brukes den dyrkede mark i dag hovedsakelig til produksjon av poteter og grønnsaker, pluss noe frukt. En del grønnsaker produseres også i veksthus. Også korndyrking på øya hører nå historien til.
På et av brukene har det i flere år vært en bigård. Et lite, men aktivt husdyr som kan gi en god bi-inntekt.
Areal dyrket mark som pr. i dag er i produksjon, er ca. 120 da.
Alt på 1500-tallet hører vi om skogbruket på Sandøya. Kongen eide da øya. Kongens håndlangere satt i Skien. For dem var en tur til Sandøya en dagsreise på den tid. Naturlig nok var de ikke rett ofte på inspeksjon her ute. Dette førte til at leilendingene på Sandøya temmelig uforstyrret kunne bale med adskillig større tømmerdriften enn loven tillot.
Først på 1600-tallet var både Sandøya og Oksøya snauhogd. Ifølge gamle skrifter var det bare topp og stubb tilbake. Det tok vel 100 år før det på ny var drivverdig skog. Det er opptegnelser som tyder på at det dengang var hovedsakelig furu i skogen her. I de påfølgende år ser det ut til å ha foregått en mer normal avvirkning. Det var hovedsakelig plukkhogst som ble. drevet (en plukket ut de største trærne og lot de mindre gro opp). Det var kun naturlig foryngelse.
Furu fra Sandøya fikk etter hvert godt ord på seg som båtmaterialer. Mange båtbyggere i fjorden kjøpte derfor tømmer her. Ikke så få store graner fra Sandøya var å finne som mastetre på fjordens seilskuter.
I perioder ble det også avvirket betydelige mengder props og kolaskarp til kolgruvene i England.
Av funn og rester i marka vet vi at det i gammel tid ble brukt skog til kolbrenning på Sandøya. Navnet kolaboten finner vi et par plasser på øya. Der var det kolamiler. Den neste store uthogst vi kjenner til var i første del av 1900-tallet. Da ble den nordre skogeiendom nærmest snauhogd. Virket dengang ble kjørt med hest over isen til Brevik.
Ellers var nok avvirkingen i skogen opp gjennom historien svært variabel. Brukerne så på skogen som sin private bank. Var en opprådd for kontanter, ja da var de å finne i tømmerskogen. På det vis kom avvirkingen mer til å bli bestemt av brukerens gjeldsbyrde, utbyggingen av gården og pengebehov ellers. Prinsippet om avvirking etter tilvekst var et totalt ukjent begrep.
Først etter at treforedlingsindustrien kom i markedet, etter at skogeiersamvirket tok hånd om omsetningen, fikk slike tanker innpass.
Tørkesomrene i slutten av 1970-tallet og de etterfølgende barkbilleangrep førte på ny til rasering av granskogen på øya. Før dette hadde øya en god veksterlig skogbestand med en årlig tilvekst på 200-250 m³ i året. Etter denne naturkatastrofen er det avvirket et kvantum mange ganger så stort som tilveksten hvert år.
Nå plantes årlig store arealer med ny skog. Først etter 70-80 år er denne hogstmoden. Viltartene i Sandøy-skogen har også variert gjennom tidene. Tidligere, ja faktisk helt fram til siste verdenskrig, var det et rikt liv med skogfugl her. Storfugl, orrfugl og rype. Mangt et kjærkomment middagsmåltid ble hentet der. I perioder var her også litt hare. Rev heller sjeldent. Fra den tid en har opplysninger om kjenner en ikke noen fast bestand av storvilt her. På slutten av 1940-tallet ble det en stamme av rådyr på øya. Dyrene vandrer både på is og vann slik at stammen varierer i antall. På det meste har den vært oppe i 10-15 dyr. Grevling er også et dyr som har kommet i det senere. Den har etter hvert blitt svært tallrik. Vel tallrik. Rev og hare forekommer også i varierende mengder.
Et fiske som tidlig fikk stor økonomisk betydning for enkelte på øya, var laksefiske. En fanget laksen i kjempestore ruser. Postberget var en av de bedre fiskeplasser for dette fisket. Det fortelles at John Jacobsen midt på 1800-tallet tjente en formue på dette fisket. Annet fiske av betydning dengang var vad-fiske etter stimfisk.
Makrell, sei og lyr. Sild ble også tatt i vad. Motorbåter var ukjent, og karene rodde. Rodde natt som dag, fjordene rundt. Dette fisket kunne iblant gi riktig store fangster. Enkelte drev også fast såkalt småfiske med teiner, ruser og bakker. Teinefiske var helst etter hummer, krabbe og ål. Russefiske helst etter torsk. På bakkene var det også mye torsk, men sei, lyr og annen fisk gikk også på denne redskapen. Vår og høst- drev en del også med sopevad. Det foregikk etter mørkets frembrudd. En dro da på grunne bukter. Ørret var det en helst dro etter, men torsk og flyndre fulgte gjerne med. Rundt på øya var det flere laglige steder for bunngarn. Enkelte hadde gode inntekter av disse. Her kunne en få så ymse slags fisk, helst var det stimfisk. Såvel bunngarn som vad, garn og ruser måtte fiskeren og hans familie binde selv. Dette var gjerne vinterarbeid for hele familien. Åleteiner og hummerteiner laget man også selv. Materialet var brisk og grankvister.
På høstparten var det ofte et livlig fiske på de såkalte makrelleier. De nærmeste var Sandøyleie og ved Bjørkøybåen. Det kunne til tider ligge et utall av båter dregget opp her. En agnet med reker og brukte småsild til flu.
Litt større båter drev også drivgarnfiske etter makrell. Det foregikk forholdsvis langt ute. Før motorens dager var en derfor svært avhengig av seilvind.
Etter at båtene fikk motor først på 1900-tallet, ble det mer fart i dette fisket. Enkelte år ga det riktig godt utbytte.
Etter at båtene hadde anskaffet motor, startet snart en del med trålefiske. Såvel etter reke som flyndre. Båter og motorer økte i størrelse etter hvert, trålen likeså. Dette fisket betydde uendelig mye for Sandøyas fiskeflåte i mange år.
Noen av de største trålerne fra Sandøya fisket til tider også på fjernere fiskebanker, endog i Sverige og i Danmark.
I noen sesonger deltok også båter fra Sandøya i sildefisket på Vestlandet. Bakkefiske etter størje og håbrand betydde også mye i noen år.
Ringnot-fiske etter brisling og sild var også i mange år et godt fiske for noen. I senere tid også med kunstig lys.
Å sette garn etter sei og lyr både var og er en anvendt fiskemetode i fjorden. Også ørret fanges på denne måten, nå om stunder helst til hobbybruk.
Underlig nok var det først opp mot vår egen tid at fiske fikk noe omfang som næringsvei på Sandøya. I 1865 var ca. 2% av befolkningen fiskere. 45 år senere var dette øket til 27%. Det er tydelig at rekrutteringen til fiskeryrket svinger i takt med mulighetene til å få annet lønnet arbeide. Mens det i 1865 var 37% håndverkere og arbeidere på øya, var det 45 år etter bare 7,7%. Denne tendensen haren sett også i senere tid. I årene før siste verdenskrig var 8-9 fiskeskøyter innregistrert på Sandøya.
Sandøya bærer sitt navn med rette. Store deler av øya er sand. I 1920-årene ble denne forekomsten kommersielt utnyttet. Søren Abrahamsen bygde da bryggeanlegg for skiping av støpesand. Til å begynne med var det mer tilfeldig utskiping, helst med småj akter. Disse seilte så sand rundt til kystbyene. Til Moss ble det i starten skipet ganske mange laster.
Virkelig fart i virksomheten ble det først når sementfabrikken Dalen Portland ble bygd. Det meste av den første fabrikken ble bygd med sand fra Sandøya. I flere år gikk et par lektere i uken til Dalen.
Etter som sandtaket krøp innover, viste det seg at oppå støpesand lå et lag med finsand. Dette laget bare økte i tykkelse. Men Dalen tok imot denne finsanden også. Den brukte de i sementproduksjonen. I denne perioden var det 5-6 mann mer eller mindre fast engasjert i sandtaket. Bas var Gustav Eriksen. Til lastingen var bygd en 4-5 m høy brygge, her gikk det da skinnegang inn i sandtaket. Sanden ble transportert ut med små 4-hjuls vagger. Disse kjørte mot en stokk ytterst på brygga. Derved tippet vaggen og sand havnet i lekteren eller jakta. Ved et høve havnet hele vaggen sammen med sand ned på ei jakt. Til alt hell ble det bare mindre materielle skader.
I 1939 sluttet Dalen å bruke finsand i produksjonen. Dermed falt mye av grunnlaget for en lønnsom virksomhet bort. Brygga forfalt og virksomheten døde hen.
Under siste verdenskrig kom «Der Wehrmacht» og forlangte å få sand. Eieren sa som sant var at brygga var så dårlig at han ikke kunne ta ansvar for videre drift. Nå var ikke tyskerne så lette å avfeie. De truet og skjelte. Noen utskiping fikk de likevel ikke. Enden på visa var at de tok sand selv, dvs. de leide folk til å kjøre sand med hest over isen til Brevik. På det meste var 10-15 hester i virksomhet.
Siden lå sandtaket øde i flere år. Når så traktoren kom til øya på 1950-tallet, begynte man så smått å grave etter sand på ny. En fikk bygd traktorvei ned. Under byggeperioden fra denne tiden og fremover er så godt som alt behov for støpesand på øya dekket fra sandtaket.
Finsandlaget var nå blitt temmelig tykt. For hvert lass støpesand måtte mange lass finsand bort. En var etter hvert også kommet såpass langt innover at virksomheten opphørte i 1981.
I et øysamfunn vil det alltid være behov for intern transport. Alt skulle jo fra fjorden og opp til huset. I mange årtier var det øyas hester som måtte holde for denne trafikken. Videre populært var det ikke alltid, midt i onna, spenne fra og begynne som vognmann. Men folk var avhengige av denne hjelp. Det var ingen veg forbi. Etter traktorens inntog gikk det adskillig fortere, men nå hadde bøndene fått det enda travlere. Det var derfor til stor lettelse for både bønder og brukere da Willy Bergstrøm i 1966 startet transportvirksomhet med egen traktor.
Virksomheten begynte forsiktig, men ganske snart utviklet den seg til å bli omfattende. Firmaet fikk snart en traktorgraver, så to til, videre en dumper, en brøytegraver, en lastebil, ferge og taubåt, kompressorer og diverse annet utstyr og biler.
Etterhånden er mye av utstyret fornyet. Firmaet har derfor for lengst sprengt øyas grenser for sin virksomhet. To av graverne går nå fast på fastlandet. Likevel er det en del livsviktige oppdrag på Sandøya. Renovasjon, blant mye annet, ordnes av Bergstrøms firma. Båttransport til og fra opplag, materialer til bygging, m.m. Fem mann er nå fast i virksomhet i Willys Graveservice.
Næringsvirksomhet utenom det som her er nevnt, har det vært heller lite av på øya. Enkelte byggmestre og bygningssnekkere har gjennom tidene hatt sin basis her. Mange av øyas hus er de mestre for.
De fleste av Sandøyas innvånere har derfor måttet skaffe seg et utkomme utenfor øya. Tidligere var det som bjelkehuggere i Brevik, og aller mest som sjøfolk de fant sitt yrke. Især i seilskutetiden var det rikelig med sjøfolk på øya. Først på dette århundre ca. 40% av befolkningen. Mange av sjøfolkene på øya endte som styrmenn og skippere.
Prosenten av sjøfolk har gradvis avtatt med tiden, men fortsatt er det en del. Fortsatt bor det styrmenn og skippere på Sandøya.
Etter at storindustrien kom til å prege distriktet, er det der de fleste fant sitt virke. Blant såpass mange som i dag bebor øya, er nær sagt de fleste yrker representert.
| Utdrag (s. 49-61) fra: Eivind Abrahamsen: Glimt fra Sandøy og dens historie. - Brevik 1984 |
Til bokas innholdsfortegnelse |
| Porsgrunn biblioteks hjemmeside | Søk i bokbasen |