Sagn og historier fra Sandøya

av Eivind Abrahamsen

1.

En sommerdag først på 1900-tallet kommer Johan Abrahamsen og en kamerat roende inn Flatene, opp langs Bjørkøylandet. De har ligget borte på bergyltefiske hele uken. Dette fisket var vanlig på denne tiden. Saltet bergylte var en viktig del av vinterkosten i øysamfunnet. Rette tiden for dette fisket var når nyperosen blomstret, altså vanligvis midt i juni.

Det var på ettermiddagen at disse karene kom roende. De ror begge, stunder hjem, drar på årene og sier lite.

Idet de passerer Hegnalandet ser Johan en kjent Breviksmann ro med sin grønnmalte pram i land i Hegna, fortøyer prammen og rusler innover øya.

Nå var dette en høyst dagligdags hendelse. Derfor faller det slik at Johan ikke kommenterer hendelsen til den anden. Tenker ikke mer på dette.

Ikke da - men siden skulle denne hendelsen bli sittende i minnet som høyst uforklarlig. Vel hjemme, benket ved matbordet, får han disse tiender. Den mann han så lys levende gå i land i Hegna, hadde hengt seg i Hegnafurua 2 dager forut. Og det stemte at han hadde rodd dit ut i sin grønnmalte pram.

Johan undersøkte da straks om den andre mannen hadde sett det samme, men nei, han hadde da skuet innover Ormefjorden på denne tiden og intet sett.

I all sin dag ergret det Johan at han ikke hadde bemerket hendelsen idet de pas serte. Nå var ikke Johan noen overtroisk mann, heller nøktern, men denne historien glemte han aldri.

2.

Før veien ble bygd gjennom skogen til Dikkon, hadde Sandøya et høyst virksomt og aktivt spøkelse. Ikke slik at det for rundt og skremte folk. Nei, ingen hadde noen gang sett det. Men det var ikke mange som ikke hadde hørt det. Før den kommunale vei ble bygd, var det bare en kjørevei for tømmer over der. Denne tømmerveien hadde vannet skåret ned i sandbakken slik at det helst liknet mer en grøft enn en vei.

Oppe i bakken et stykke lå noen store steiner ved denne veien. Her holdt spøkelset til. Der kunne en enkelte kvelder høre de underligste lyder. Enkelte mente nok at de skjelnet ord og setninger med, men de mer nøkterne mente det helst var sukk og stønning.

En tid var det mote blant de modigste av øyas unge å dra i flokk opp til "spøkeriet". Under slike forhold var det uhyre sjelden en fikk noe å høre. Nei, skulle en få kontakt, da skulle en helst være alene, eller høyst to.

Helst skulle været også være laglig. Måneskinn og barfrost var bra.

Ingvald Eriksen var født og oppvokst på Norheim, nær Dikkon. Han hørte disse låtene rett som det var, men de affiserte ikke en sjømann. Men en natt, forteller han, var han på vei hjem over skogen. Måneskinn var det, men nokså tussmørkt her i tette skogen. Da, like ovenfor "spøkeristeinen", får han se en liten sammenkrøket, spinkel skikkelse sitte på veikanten. Nå ble ikke Ingvald mer skremt enn at han gikk inntil for å ta spøkelset nærmere i øyesyn. Og dessverre, det var intet skrømt denne gang. Saken var ganske banal. Nede på Sand bodde et eldre ektepar. Disse to var nok ikke bare venner. Denne natten hadde iallfall husbonden hivd kjerringskinnet ut i bare nattøyet. Blåfrossen og hutrende satt hun derfor på veikanten og forsøkte å få på seg noe tøy. Hadde det ikke vært en nøktern kar som gikk over skogen den kvelden, ja, da hadde "spøkeriet" fått nye og store dimensjoner.

Men under steinene fortsatte ulydene som før.

Hvorfor det skulle spøke her? Jo, den sak var grei; Hans Johnsen, en av eierne av Sandøya, hadde i 1839, 2. august, hengt seg i ei furu her.

Hvorom allting er, når nyveien ble bygd, ble spøkeriet borte. Kanskje fikk den arme selvmorder da fred. Iallfall fikk andre fred for "spøkeriet".

3.

Oppe ved postgrinden var det i eldre tider et annet spøkelse som huserte. Enkelte mennesker hadde iblant sett en stor og skabbete, svart bikkje streife siklende omkring der. Dette utyske slepte på en kjetting fra halsbåndet. Denne raslet når den gikk. Du så aldri hvor den kom fra. Heller aldri hvor den ble av. Plutselig sto den bare bak deg, alltid bak, fulgte så i helene dine en stund. Og så, så var den borte like plutselig som den kom.

Hvorfor der, og hva denne utrivelige firføttingen bedrev, det var det til tider stor diskusjon om. En ting var folk enige om, om ikke annet; den dukket nok ikke bare opp for å skremme vannet av sarte sjeler. Når historien ble overlevert storøyde unger ved skumringstimen, ja, da ble det iblant ymtet om at det kunne være hinmannen selv som hadde vært på farten.

Lars Gusfre d.e. var en mester i å fortelle levende om denne nifse bandhunden. En høstkveld var to - tre damer fra andre siden av øya innom hos Lars. Nå visste han at disse damene måtte passere postgrinden på hjemvei. Han hadde derfor stor moro av å berette om spøkeriet ved grinden.

Vel, det var bekmørkt da de nevnte damer ga seg på hjemvei. De trodde selvsagt ikke på historiene om dette skrømtet. Men vel igjennom grinden får de likevel et støkk i livet, som de sent glemmer. Den første snubler over et stort loddent dyr. Dyret ligger ned, men så reiser det seg opp i sin fulle velde. Selv om det er mørkt, er det tydelig at dyret er rammende svart, omtrent på størrelse med ei ovdiger bikkje.

Med de før nevnte historier i frisk erindring kunne man jo dåne av mindre. Men heldigvis var ikke damene av det slag som dåner i utide. De oppklarte ganske raskt mysteriet. En av naboens svarte kalver hadde kommet for sent til kveldshenting. Den hadde derfor lagt seg til for natten. Den var ikke det minste overnaturlig, men like oppskaket over sammenstøtet som menneskene.