Helt fra bosettingen begynte her og framover i mange, mange år, fikk folk sitt vann fra egne brønner eller naturlige oller. De fleste brønner var årsikre, men enkelte gikk nok tomme i riktig tørre somre. Da kom det godt med at det fantes flere årsikre oller rundt på øya. En ligger ved strandkanten syd-øst for Kalvehue. Videre «Fixer olla» ved kommunebrygga. Så var det den som ga aller mest vann, den oppe i «Sunna» på norsiden av øya. Mange Breviksfolk hentet vann der i tørre somre.
Senere ble det gravd en sikker olle inne i Sandøyabukta hos Georg Hansen.
Ikke alle brønnene hadde like godt vann. Store rustlag i undergrunnen gå iblant lite appetittlig drikkevann.
Ettersom befolkningen økte og vannbehovet steg, måtte noe gjøres. Det ble tidlig klart at vannspørsinålet for øya måtte løses av fellesskapet. Sandøya Vel tok opp saken. De foreslo et fellesanlegg med vanntårn. Eidanger kommune interesserte seg for idéen. At resultatet kom forholdsvis fort, kan i stor grad tilskrives daværende kommuneingeniør N. O. Åsgården. Han planla Sandøya Vannverk i 1955. En del av de sikre kildene på nordsiden av øya og i Sølemyra ble bygd ut som brønner med pumper. Derifra ble vannet pumpet til et vanntåm på høyden av øya. Fra dette tårnet gikk så en hovedledning som hadde forgreninger til de fleste hus.
Senere hen ble det boret etter vann på Dikkon. Dette hullet ga bra med vann. Det ble senere koblet til vannverket. Vannverket hadde en uahninnelig god vannkvalitet.
Til vannklosetter og hagevanning hadde det ikke kapasitet. Dette og at det i tillegg ble bygd stadig flere hus førte til at velforeningen atter tok saken opp. Denne gang var det Porsgrunn kommune som satt på midlene. Også denne så forholdsvis velvillig på henvendelsen fra disse «masete» øyboere. Resultatet ble en vannledning fra Brevik, under fjorden til Sandøya.
Derved var Sandøya koblet til Porsgrunn kommunale vannverk. Dette har blant annet Farris som kilde. Trolig er nå øyas behov for vann løst for overskuelig framtid.
Ragnvald Henriksen var fonnann for den komité som Sandøya Vel nedsatte for å løse vannspørsmålet. Såvel i komitéarbeidet og siden som tilsynsmann for vannverket nedla Ragnvald et stort og verdifullt arbeide.
Sandøyas åkerjord er i hovedsak sandmold, enkelte steder ekstremt tørkesvak. Grønnsakdyrkeme på Øya hadde følgelig også et stort vannbehov. Dette ble løst ved boring i undergrunn (fjell). Pumper fører vannet fra borehullet over i utgravde basseng. Derifra fører nye pumper vannet ut i overrislingsanlegg.
Selv i de katastrofale tørkeår midt i 1970-årene reddet dette det meste av grønnsakavlingene.
| Utdrag (s. 42-43) fra: Eivind Abrahamsen: Glimt fra Sandøy og dens historie. - Brevik 1984 |
Til bokas innholdsfortegnelse |
| Porsgrunn biblioteks hjemmeside | Søk i bokbasen |