Post og telefon

av Eivind Abrahamsen

I 1641 nevnes at bonden på Sandøya var fører av postvesken. Også siden ser en Sandøya nevnt som postgård. Noe posthus eller landpostbud i moderne forstand, var ikke dette. Det var et ledd i datidens postgangsystem. Av kongen var enkelte gårder pålagt å bringe postvesken en viss avstand, til neste postgård. Gamle navn forteller oss hvor denne postruten gikk på øya. Fra Brevik i robåt til Postberget, videre forbi der skolen nå ligger, over Postekra hos Gusfred og ned til fjorden. Derifra med robåt igjen til Auen og Håøya.

Først i 1908 fikk Sandøya såkalt brevhus. Det var i landhandleriet til Søren Micelsen. Der kunne folk sende og hente post. Før den tid måtte hver enkelt hente sin post i Brevik.

I 1915 overtar Lars Ruberg posten. Status som eget poståpneri fikk øya først i 1920. Da med poststempel 80.

Lars hadde posthuset i en av stuene i sitt privathus. Han hentet selv posten i Brevik, først med robåt, siden med motorbåt. Og posten kom fram i all slags vær, sommer som vinter. Ingen liten prestasjon.

Lars sluttet som poståpner ved oppnådd aldersgrense i 1960. Han ble da hedret for innsatsen av Sandøya Vel.

Etter Lars overtar Dagmar Lund fra Ekstrand posten. Det er nå blitt noe enklere å hente post til øya. Etter at fjordbussen kom i rutetrafikk, bringer den også med post. Men da Lars Ruberg sluttet, sto postvesenet uten husrom på øya. De overveide da å nedlegge Sandøystrand posthus. Sandøya Vel engasjerte seg sterkt for å forhindre dette.

Løsningen ble at Dagmar Lund kjøpte en hytte inne på Grava. Ved velvillig dugnad fra Sandøya Vel ble så denne hytta fraktet hel til Sandøya. Det var på mange vis en strabasiøs tur, såvel til vanns som til lands. Men hytta kom på plass. Den tjente sin hensikt som posthus i mange år.

I 1978 flyttet posten inn i nye lokaler i huset til lærer Tor August Andersen. Dagmar Lund døde forholdsvis brått. En hadde da forskjellige vikarer en tid. Gunn Nordal fra Brevik ble ansatt som ny poståpner og landpostbud. Posten bringes nå rundt til alle hus.

Det fortelles at da Eidanger Herredstyre diskuterte muligheten av å få telefon til øyene - det var i begynnelsen av dette århundre - da foreslo representanten fra Sandøya: «Helt unødvendig. Folk på øyene har det ikke travelt. Skal de ringe, kan de ro til Brevik og ordne dette.»

Men i 1919 kom telefonen også til Sandøya. Det var poståpner Lars Ruberg som tok seg av sentralbordet også. En svært hensiktsmessig kombinasjon. Lars hadde sentralbordet til 1952. Det året kostet Televerket på et halvautomatisk sentralbord. Det ble installert i huset hos Nils Eriksen. Både denne halvautomaten og linjenettet vrimlet av feilmuligheter. Systemet hadde et tredelt eierforhold. Televerket eide sentralen, Eidanger kommune hovedlinjene og abonnenten selv stikkledningene.

Å få rettet en feil under så kompliserte eierforhold, var nærmest håpløst. Alle skyldte på alle. I 1956 nedsatte derfor Sandøya Vel et utvalg til å arbeide for en bedring av disse forholdene. En førte forhandlinger med Televerket. Resultatet ble at Televerket overtok som eier av hele anlegget. Samme år ble øya knyttet til automatsentralen i Brevik.

Sjøkabelen over til Brevik var i mange år en begrensende faktor for nye abonnenter på telefon. Ny og større kabel er lagt.

Antallet abonnenter på øya er økt vesentlig.