Veinettet

Veistellet i bygda var fra gammelt av en plikt pålagt bøndene uten vederlag. Ikke underlig at veiene stort sett var i en elendig forfatning.

Først i 1892 bevilget Eidanger kommune en viss godtgjørelse for dette arbeide.

I 1896 ansatte kommunen 5 veivoktere, sommerstid. Snøbrøytingen var fortsatt bøndenes gratis-arbeide.

I Når bilen, tross lokal motstand, gjorde sitt inntog i bygda ca. 1910, ble det en forandring på veibyggingen og veivedlikeholdet.

På Sandøya var det fortsatt bare gangstier og kjerreveien, slik det alltid hadde vært. Disse hadde naturlig vokst fram av behovet, adkomst mellom gårdene og mellom husene. Fra husene og ned til brygga.

At korteste vei mellom to punkter er den rette linje, se det hadde ikke vært rettesnor for disse vei-ingeniørene. Nei, veiene snodde seg utenom dyrket mark og hage. Lå der det var laglig å gå, stort sett.

At det enkelte steder var rene sandørkner sommerstid, andre steder gjørme og vanndammer høst og vår, det var som det skulle være. Gårdsveiene var noe bredere, delvis steinsatt og iblant gruset. I 1931, «de harde 30-åra», fikk Sandøya den første kommunale veistubb. Den direkte foranledning var den økende arbeidsledighet. Kommunen var pålagt å utrede en del arbeidsløshetstrygd. For å få noe positivt igjen for dissebevilgningene, satte en igang en del veiarbeide.

I 1931 bygges så veien fra «Norheim» ved Dikkon og gjennom skogen til «Solums hytte». Neste år videreføres denne ned vestsiden av Sandøya fram til Johannes Wold.

Denne veien var til sammen 1,5 km og 2,5 m bred. Arbeidet ble kun utført manuelt med hakke og spade, bor og feisel. Underlaget var øyas egen sandgrunn. Til dekke grov en fram adskillig grus i skogen. Øyas hester fikk fornøyelsen av å få dette fram til veien.

Denne første veibyggingen kostet kommunen den nette sum av 7.000,kroner. Vilkåret for å få denne veien var at grunneierne ga gratis grunn. Bortsett fra enkelte episoder med et par tomteeiere, gikk dette greit. I 1938 ble veien ført noe videre, fortsatt mye som sysselsettingstiltak. Da bygde en veien fra J. Wold over jordene nedenfor gården til S. Abrahamsen og fram til «Orene». Tidligere svingte veien opp og gjennom tunet hos Abrahamsen.

I krigsårene 1940-45 var det naturlig nok ingen veibygging. Men etter krigens slutt fikk vi Sandøya Vel. Vellet tok gjentatte ganger initiativ overfor kommunen om videre utbygging av veiene på øya. Så i 1947 bygges veien videre fra «Orene» og ut til Odden. Denne veien hadde tidligere gått gjennom tun og hage hos Georg Hansen. Nå ble den lagt utenom også dette gårdstunet. Standarden på denne veien var stort sett som den første som ble bygd, dog noe bedre.

Meningen var at denne veien skulle vært ført ut til «Gunnars plass». Uheldige omstendigheter førte til at dette skar seg.

Oppsitterne der øst arbeidet iherdig både gjennom vellforeningen og direkte med kommunen om dette. Det førte ikke fram i første omgang. Ved stor dugnadsinnsats bygde de så en brukbar vei selv. Fortsatt var den privat. Det ble derfor ikke vedlikehold her av kommunen.

Etter mangeårig og iherdig strid med kommunen seiret oppsitterne. Kommunen bygde veien i 1957.

Underlig nok, uten nevneverdig mas, kom neste kommunale vei, fra Åge Stamland og over ved bedehuset og fram til S. Abrahamsen.

Ved utbyggingen av Skolelia i 1968 ble det bygd ringvei rundt feltet. Fortsatt var alle veier grusveien. Nå med grusdekke fra Norcem. Regn og snøsmelting for iblant stygt med disse veiene.

Kommunen var ikke så glad for å måtte frakte ny grus til Sandøya. I 1978 tok derfor Porsgrunn kommune et virkelig skippertak og asfalterte veiene på øya.

Etter forslag fra velforeningen har også de ymse veistubbene nå fått navn, preget på standmessige skilt.

Alt i 1949 kom det første gatelys. Også det etter iherdig forarbeid fra velforeningen.