Fra: Langangens historie

Eidanger kirke

av Torbjørn Aasetre

Eidanger kirke har vært soknekirke for Langangen i hundreder av år, ja nesten så lenge vi har hatt vår kristne tro her i landet. Den har stått som et symbol på at mennesket ikke lever av brød alene, men at vi også har behov for åndelig føde og trøst. Her i kirken ble vi døpt, her ble vi viet, og her ved kirken ble vi stedt til hvile. Det er vel derfor riktig å ta med noe av den gamle kirkes lange. historie her.

Eidanger kirke har en lang historie. Den er en av de eldste steinkirker i Telemark. Ærverdig, men enkel, uten særlig kunstnerisk utsmykning. Mange middelalderkirker var mer utsmykket, men nettopp denne enkelhet ved Eidanger kirke forteller om høy alder. De yngre kirker var mer utsmykket med ornamenter og liknende. Cancellie-råd Bartholmæus Herman von Løvenskiold skriver i sin «Beskrivelse over Bratsberg Amt»: Om Eidanger Kirkes Ælde er ingen efterretning at finde. I Kirkens gods bliver allene 1½ hud i Aaltued gaard og 4 huder ellers med løs landskyld, Præstens Gods er 15 huder, Bønder eyer kirken, og Tienden er paa hvær part 30 Rd. Kirken ligger paa en bakke saa godt som indringet av Skov.

Det var i 1784 at dette ble skrevet. Å tidfeste kirkens nøyaktige alder er vanskelig, men en er vel nå kommet til at den ble viet St. Maria 8. juli 1130 av biskopen med følge.

Det ble bygget mange kirker her i landet i kongene øystein og Sigurd Jarsalfars tid, 1103-1130. Om Sigurd fortelles at han brukte mye å bygge kirker av stein, dette etter kulturpåvirkning fra Vest-Europa. Den gamle murkirken i Eidanger har underlag av stein som stikker ca. 20 cm fram for murene. Dette forteller også at kirken er fra tidlig middelalder. Den gamle steinkirkens utseende kan en ikke nøyaktig beskrive, da den er ombygget flere ganger, men den har vel vært nokså enkel og uten tårn, kanskje med et våpenhus foran vestre inngang.

Lengden av skipet i den gamle steinkirken var 13,48 m fra korbuen, bredden er mellom 8,29 m og 8,32 m (skjev). Veggene er murt av ujevn gråstein, unntaken hjørnene som er av tilhuggen stein. Murveggene er såkalte kistemurer og svært tykke, av de tykkeste som finnes i landets gamle kirker. Nordveggen er over 1,50 m, og sydveggen varierende mellom 1,60 m og 1,75 m, ujevn tykkelse. Hjørnene er unøyaktige og ikke rettvinklet.

Kirken ligger i retning øst - vest, som alle gamle kirker, med kor og alter mot soloppgangen. Kirken hadde to dører i skipet, en i vest og en i syd, eldste hoveddør var i vestenden. Kirkedørene i eldre tid gikk inn i kirken og kunne stenges med en bom tversover. Dette var vanlig, for kirken var også brukt som et tilfluktssted og festning overfor fiender. Da Grue kirke i 1822 tok fyr etter lynnedslag og 113 mennesker brant inne, ble det ved lov bestemt at alle kirkedører skulle gå utover. «Liten og mørk» skrev sokneprest Meier om den gamle murkirken i Eidanger i begynnelsen av 1700. Det var ikke noe vindu på nordveggen, på sydveggen var to små vinduer høyt oppe på veggen med sjåskinn for, som man brukte på den tid. Det falt ikke folk inn den gang å klage over mørket, det var de vant med. Vinduer både i syd og nord ville dessuten føre til trekk, og onde makter holdt til i nord, mørkets sted. Først i 1741 ble det satt inn et vindu over vestre kirkedør. Ved restaureringen i 1787 ble det satt inn 4 fag vinduer i kirkeskipet.

Det gamle koret hadde opprinnelig rundbue i hele bredden mot øst, såkalt apsis; dette viser utgraving ved siste restaurering. Denne rundbue har en gang rast ut og er blitt erstattet med tverr avslutning av koret med forstøtning utvendig.

En synsforretning i 1786 sier om koret: Choret hvor alteret staar ansaaes ganske utienelig og af grunden at maae, nedrives. Følgen var at koråpningen ble skjult, og alteret flyttet ut i kirkeskipet foran korbuen, og korbuen var skjult helt fram til 1920.

Alteret stod tidligere i det gamle kor. Det eldste alter var av stein, med hel steinplate, hvori der mulig var relikvie-gjemme, og dessuten små innhugne kors, tegn på innvielse av biskopen. Kalk og disk stod på alteret, kalken på sydsiden, disken på nordsiden. Evangeliet ble lest fra nordsiden, evangeliesiden, epistelen fra sydsiden, epistelsiden. Staken med vokslys og håndskrevet messebok på alteret. Foran alteret et forheng eller treplate, antependium. I 1787 ble altså alteret flyttet ut i skipet, og korbuen dekket aven stor alteroppbygning. Nederst over alterbordet hang et maleri av Jesu himmelfart, over det prekestolen med trapp opp fra baksiden. På begge sider av alteret hang store, røde draperier ut mot langveggene. I 1787 ble også vestenden revet og kirken forlenget med en tretilbygning.

Inntil 1787 var det flat himling i kirken. Nå ble det laget ny, hvelvet bue i taket. I synfaringen 1786 står det: Hvælvet Loft eller Tag i Kirken at lægge, Samtidig gesims, for hvælvets skyld. 36 tylfter gode bord til hvælvet. Hvælvet prydet med himmel med skyer.

Den forannevnte alteroppbygning stod i 100 år fram til 1887. Da ble det satt opp en ny, som var meget enkel og tarvelig. Kirken måtte ha hatt våpenhus før 1787. Når bonden i eldre tid gikk til kirke, bar han øks eller sverd, og disse måtte settes i våpenhuset.

Eidanger kirke har to klokker, en stor og en mindre. I den eldste tid må en regne med at klokkene hang i, en klokkestøpul ved siden av kirken.

På nordsiden av kirken har vært to tilbygg; Halvor Nielsens sakristi og den såkalte «Løvenskiolds begravelse». Den siste et murt tilbygg på nordsiden, nær vestre dør. Av inventaret må nevnes den gamle døpefont. I katolsk tid stod døpefonten nede i kirken, på nordsiden av kirkedøren, fordi dåpen var inngangen til kirken. Eidanger kirkes gamle døpefont var av antikvarisk verdi, men ble dessverre omhugget i 1890-årene. En gang tidligere var den også gråmalt for å gjøre den penere.

Den store kirkegården bør også nevnes. Den er flere ganger blitt utvidet, og er nå sentralkirkegård for hele Porsgrunn. Gjennom 850 år er det tusenvis som er begravet her. I gammel tid var de gjeveste gravplassene på sydsiden av kirken, da helst inntil kirkeveggen så takdryppet falt ned på graven. På nordsiden var de fattiges jord. Hadde man forbrutt andres eller sitt eget liv, skulle man ikke begraves i kristen jord, men ble lagt på utsiden av kirkegårdsmuren eller gjerdet. I dag ligger kirken høyt og fritt med den store kirkegården omkring. Kirken er nyrestaurert, de gamle murvegger med døren i syd er kommet fram, tårnet med løk-kuppelen, og inne er alteret igjen flyttet inn i det gamle koret.

Vi kan være stolte av vår gamle kirke.

Torbjørn Aasetre