Fra: Langangens historie

Kullbrenning

av Torbjørn Aasetre

Når man går i skogen rundt om i Langangen, kommer man på gamle milebunner. En rund jordvold kjennetegner disse, og hvis man graver litt i jorden, finner man biter av trekull. Navn som «Kållabånn» finnes på de fleste eiendommer her.

Kullbrenning tok til allerede på 1600-tallet, men det ble vel neppe brent kullmiler så tidlig her rundt i Langangen, men først på 1800 var det stor aktivitet med kullbrenning. Vi hadde jernverk og jernstøperier rundt på alle kanter, Bolvik og Herreverket på den ene siden, Fritzøe med Barkevik på den andre siden og det store Fossum jernverk oppe ved Skien. Alle disse trengte trekull til sin produksjon, og det var kamp om å få tak i kullene.

Jernverkseierne hadde store skogeiendommer selv også, og de kjøpte også opp bruksrett til omkringliggende skoger, de såkalte cirkumfirence.

Kullmilene var gjerne langt inne på skogen, med godt tilfang av tømmer. Bunnen som milen skulle ligge på, måtte helst være flat, jevn og fast, med nok av dyp jord, fri for stubber og stein. Rikelig med vann måtte være i nærheten. Gran ble vanligvis brukt til mileved, helst av småfallent virke. Var det for stort, måtte det kløves.

Miletømmeret ble gjerne hugget om våren og lagt opp så det fikk god tørk. Utpå ettersommeren gjorde man milen klar. Først gravde man ut bunnen jevn og flat. Hadde man en milebunn som var brent på før, var dette en fordel. - Så satte man en stang midt i bunnen, sirklet rundt fra denne og fant ut rundkretsen for milen, som ble markert med pinner.

Midt i milebunnen satte man så opp 4 rette, stø stenger så lange at de rakk opp til den høyde som man regnet milen ville få. Dette ble kalt kjernen eller pipen.

Så ble kullveden reist opp, lag på lag, til det til sist så ut som en stor avkuttet kjegle. Så var det å legge et tykt lag av granbar utenpå det hele, og utenpå der igjen et tykt jordlag på minst 20 cm. Jordlaget måtte være jevnt og fast så det ikke dannet seg huller.

Milen ble gjerne avbrent før det kom frost og snø. Tenningen skjedde ved at man slapp småkløvet ved og glødende kull ned gjennom pipen. Man fylte så opp med småved til man hadde god fyr, og la deretter en stor torv oppå fyllhullet, og pakket det til med granbar og jord. For å gi litt trekk, stakk man noen hull ved foten av milen.

Nå var det opp til kullbrenneren og hans medhjelperes påpasselighet om milen skulle få god forkulling, og de måtte passe på, dag og natt, så lenge brenningen stod på. Hvis milen tok «fyr», ble det bare en askehaug. Det kunne ta fra 8 til 14 døgn å brenne en mile, alt etter størrelsen.

Når milen var ferdigbrent, måtte den slokkes, enten ved at man slo hull på milen og slokket med vann etter hvert som man raket ut kullene, eller ved at man dynket hele milen med så mye vann som jordlaget kunne trekke. Denne vanningen holdt man på med i flere dager, helt til milen var kald og slokket. Den siste slokkemåte gav de best kullene.

Så snart det ble vinterføre, ble kullene kjørt fram til leveringsplassen med store kurvsleder, gjerne to sleder for hver hest, da kullene var lette i vekt. Hver slede rommet en lest (2 m³).

Her i Langangen var det opplagsplasser for kull ved Langangsgårdene, en i Stranda, en ved Arveslandet og et stort kullhus i Sjørønningen. Kull fra Sjørønningen ble fraktet til Bolvik og Herre, fra de andre til Barkevik. Fraktingen foregikk i store «kølaferger».-

På kullplassene var det en «kull-skriver» som tok imot og målte opp etter hvert som det ble kjørt fram.

Prisen på kullene kunne variere noe, men lå rundt om på 4 mark pr. lest (kr. 3,20). En vanlig mile gav fra 30 til 40 lester kull.

Kullbrenning ble drevet av de fleste skogeiere, men var ingen lukrativ forretning.

Men allikevel, pengene for kullene hadde sin verdi, og man var ikke så godt vant.

Torbjørn Aasetre