Fra: Langangens historie

Langangen Garveri

av Torbjørn Aasetre

Garving av huder og skinn er et gammelt håndverk, og finnes blant annet omtalt i Magnus Lagabøters lov av 1275.

Den gamle matrikkelskyld for gårdenes skyldverdi var også en rekke steder regnet i huder og skinn, og en hud var verdien av en stor, godt garvet kuhud.

Garving er en langvarig prosess, og kan for enkelte sorter lærvarer ta fra 3-4 måneder og opp til et år før det er ferdig garvet eller beredet.

Til selve «garvingen» hadde man tidligere store bassenger eller kar med vann og garvebark. Til bunnlær og sålelær bruktes mest eikebark, og til overlær og annet tynnere lær ble brukt granbark.- Barken ble tatt i sevjen, og ble rundflådd av trestammen i stykker på fra 1 til 2 meter lange. Barkrullene ble så lagt opp til tørk og tekt over med noen store barkflak. Man måtte passe på at det ikke kom mugg i barken. Prisen man fikk for barken kunne være fra 5 til 10 øre stykket, alt etter størrelsen.

Langangen Garveri ble startet i 1840-årene av Anders Bommen som drev det i ca. 10 år. Han solgte det så til Peder Berg, som drev garveriet i nesten 20 år, helt til han døde i 1872. Da overtok Nicolai Pedersen Sundsåsen garveriet, men etter noen få år døde også han, og garveriet ble i 1879 kjøpt av Nils og Kristian Johnsen fra Bassebo. Sønn av Nils, Hjalmar Johnsen, overtok senere garveriet som således ble drevet av far og sønn i nærmere 100 år.

Til garveriet hørte også en barkemølle som lå oppe ved fossen ved Gunnarsrød. Store mengder bark av gran og eik ble kjøpt inn og malt på barkemølla. Denne oppmalte barken ble videresolgt til garverier over hele det sydlige Norge.

Garveribedriften i Langangen kunne til enkelte tider beskjeftige mange mann. I en oversikt fra 1900 var det således 4 mann ved bedriften, 2 garvere og 2 garversvenner.

Garveriet er nå nedlagt, men den store, gamle bygningen står der fremdeles. Barkemølla er derimot borte, bare murene står igjen.

Torbjørn Aasetre