Fra: Langangens historie

Skutebygging i Langangen

av Thor A. Wiersdalen

I løpet av en 50-års periode, fra 1880 til 1930, opplevde Langangen en storhetstid for handel og skipstrafikk. Men Langangen som sted for båtbygging og rederivirksomhet går mye lenger tilbake. Kanskje allerede under vikingetiden kan større båter ha blitt sjøsatt.

Det en i alle fall med stor sikkerhet vet, er at det innerst i Ønna på slutten av 1700-tallet ble bygget et par slupper. En slupp er et enmastet seilfartøy med klyvebom. Det kunne være opptil fem seil på en slupp.

Ordet slupp kommer av det nederlandske ordet sloepen som betyr gli fram. Stedet inne i Ønna hvor sluppene ble bygget, heter i dag «Skutebakken».

En av Langangens mest betydelige gårdeiere og forretningsmenn først på 1800-tallet var Ole Andersen. Han ble født på Lønnebakke i 1779. I løpet av noen få ti-år ble han eier av i alt sju gårder. Han bodde på gården Langangen, og under krigen med England i 1807 lot han i enden av «Haven» på Langangsstranda bygge to slupper. Disse gikk med trelastfrakt til Danmark. På den tiden ble tømmeret godt betalt, og fraktene var høye. Av denne grunn tjente Ole Andersen gode penger som han senere investerte i gårder. Han drev også med utlånsvirksomhet.

I 1810 bygget Ole Andersen en ny skute på Langangsstranda. Denne gang en skonnert som fikk navnet «Speculasjonen». Skonnerten er seilfartøy med to master, og stormasten er plassert akter. Opptil 15 seil, med smått og stort, kunne skonnerten ha.

Senere kom Ole Andersens sønn, Anders Olsen Langangen, til å bygge en brigg, på samme sted som faren bygget sine slupper og sin skonnert. I 1854 ble briggen «Frithjof» bygget. En brigg er en tornaster med rær på begge master. Stormasten, den bakerste, har gaffelseil. Denne var på 60-70 kommerselester. En kommerselest tilsvarte omkring 130 kubikkfot eller ca. 2 registertonn.

Briggen ble sjøsatt 11. mars 1854. Den hadde da vært under bygging i 13 måneder med fire manns arbeidsstyrke. En dyktig tømmermann fra Sandøya, Knud Andersen, ledet arbeidet. Skipstømmermann E. Olsen fra Brevik var veileder. For å komme ut i selve fjorden, måtte skuta gjennom «Skjælsund». Her er det lite vann ved lavvann, men ved høyvann kan det være 6-7 fot. Det tomme skroget stakk ikke dypere enn 3-4 fot. Under den gamle Langangsbruas buer kom skuta seg under ved lavvann.

Fører av briggen «Frithjof» ble rederens svoger, Lars O. Berg fra Langesund. Under Krimkrigen gikk briggen i fast rute mellom England til Sevastopol og Balaklava på Krim. Lasten var kull.

Lenger ute i fjorden ligger Rognlia, å ett av kommunens friarealer for mange tusen år siden steinalderboplass. Her ble det i 1857 bygget en annen skute, nemlig en bark som fikk navnet «Lydia». Barken er en skute med tre eller flere master. «Lydia» var på 148 kommerselester.

Hans Nielsen Bassebo og hans svoger Hans Jacob Oksum var redere. Begge var betydelige skogeiere, og en regner med at det meste av eikespantene kom fra Åsetre- og Basseboskogene. Oksumskogene var den gang rik på malmfuru. Herfra kom det meste av skrogmaterialene. På Rognlia ble det bygget hus for redskap og folk.

Byggmesteren var også denne gang Knud Andersen fra Sandøya. Da skuta ble satt på vannet, hendte det nesten en ulykke. En mann ble viklet inn i trossa og kom seg ikke løs. En yngre mann ombord griper trossa og den innviklede mannen og lemper alt til sjøs, og ulykken blir avverget.

Barken «Lydia» ble en dårlig forretning for rederne, og barken ble solgt til en innvandret franskmann som het Dupont. Han bodde mellom Stavern og Larvik. Barken ble da kalt «Mon Désir». Skuta innbrakte mange penger, og Dupont døpte om skuta til «Napoleon III» som den gang var keiser.

Nok en bark ble bygget i 1868. Denne gang var byggestedet like ved og utenfor gamle Langangsbrua. Dette stedet er siden kalt «Verven». Barken ble kalt «Polykarp», og var på 190 kommerselester. Skuta hadde tre redere; Anders Olsen Langangen, Nils Pedersen Sundsåsen og Lars A. Nøklegård, som alle satt med skogeiendommer. Derfor var det lett å skaffe materialer til skuta.

Lars Hansen fra Langesund var byggmester. Skuta stod lenge på stabelen, men i 1871 ble den opprigget. Problem var det å få den på vannet. I tre dager slet en med å få den av stabelen. Til slutt ble byggmestrene Søren og Ole Johnsen fra Prestegrunn hentet. Da fikk skuta fart på seg. «Polykarp» hadde en flott reisning. Akterenden var rund. Da barken endelig kom på vannet, var det ingen kjøper til den. Den lå lenge i Langesund før den ble solgt til kaptein Eilertsen i Kragerø. På denne tiden var det dårlige tider for skipsfarten, og mens skuta lå urigget i Langesund, slukte den 10-12.000 kroner i rentepenger. Omkring 1915 ble skuta avrigget og solgt til Halden, der den gikk som lekter.

Inne på Fredheim, hos Bjørg og Tor Kåsa, finnes det en modell av sannsynligvis «Polykarp». Modellen viser halve skroget med hvert enkelt bord i skuta. På Sundsåsen, hos Nils Cato Sundsåsen, er det også en skutemodell, og denne skuta har sannsynligvis Nils Pedersen Sundsåsen vært byggherre for. Denne er nok ikke bygget i Langangen, men muligens på Nystrand.

Thor A. Wiersdalen