En vise fra 1885

O brødre som lever og ferdes på jord,
og tenker på frihet og glede,
og synger i verdens frimodige kor,
tenk, snart får vi aldri mer' kvede,
for en dag vi er både frisk', og ved makt,
en annen dag er vi på likbåren lagt
mens venner og slekt står og gråter.

Eksempel derpå jeg nu give vil her
som hendte uti disse dage.
Og det kan jeg også forsikre enhver
at det have sig så tildrage:
I året atten-hundre-og-femog-åtte-ti (1885)
på gården Halvarp i Bamble fogderi,
jeg selv har vært vitne til saken.

Og isen gikk sakte i to graders frost
og isblokker to var ned-kommet.
August tok frivillig en annen manns post
og hjulet hans kleder mon rammet.
Og han fulgtes over i ilende hast
og slengtes mot isen så hodet hans brast,
et sukk fikk han ikke frem-stammet.

En mann som var gått i ishuset ved
for å stue isen i rader
fikk høre at det ifra høyden ned gled
en meget forunderlig bragen.
Og det var hans hode som ble slått itu,
så hver-mann måtte se med ynkelig gru,
og straks ble han derfra bort-tagen.

Man bar da hans lik i en ynkelig stand
til nærmeste hus derpå gården.
Han bærtes av seks dypt bedrøvede mann
for siden å stedes i jorden.
Man kjørte en mil i den selvsamme stund,
og lege ble hentet fra byen Porsgrunn,
mens hans sjel var ei mere på jorden.

Og nu da tilslutt jeg oppløfter min røst
og beder til Herren om nåde,
at Herren en gang uti evighets høst
må tilgi oss alle vår våde.
Og når vi for Herren en gang møter frem,
vi da måtte samles i himmelens hjem.
Så fred med ditt støv du hen-farer.

Og jeg, Johan Søgård, ifra Bodø by,
jeg har denne sørgesang diktet.
Jeg den-gangen jobbet på et bakeri,
og sannheten har jeg ei sviktet.
Nu håper vi alle å møtes igjen
i himmelen hisset med August, vår venn
som denne min sang er tilsiktet