Fra: Langangens historie

Langangen fiskepark

av Thor A. Wiersdalen

Den indre del av fjorden i Langangen, særlig delen innenfor «Skjæl sund», ble i 1870-årene ansett som særlig egnet til utklekking av laks og ørret.

Skjælsund er spesielt grunt ved lavvann, og flere Porsgrunnsfolk mente at en her kunne bygge en dam. På denne måten kunne hele fjordpartiet innenfor avstenges. Dette ble et over 1 kilometer langt basseng med største bredde på ca. 100 meter. Innenfor denne dammen renner det ut to større bekker, «Wiersdalsbekken» og «Langangsbekken». Opp i bekkene kunne fisken gå for å gyte. Det trange og grunne «Skjælsund» hadde den fordel at tidevannet tilførte dammen friskt sjøvann.

I 1872 opprettet firmaet Vauvert & Høegh og bankkasserer S.K. Høegh i Porsgrunn en kontrakt med grunneierne. Arbeidet med fiskedammen ble satt i gang.

Selve dammen ble anlagt noe lengre syd enn planlagt. Antagelig lå den rett nedenfor huset til Gjertsen, tidligere Peder Andreassens hus. Rudolf Johansen, som blir 97 år, sier at han i yngre dager så rester etter dammen i klart vanne.

På grunn av trafikken med tømmerflåter og andre rofarkoster, måtte en lage to porter i dammen; den ene porten for større trafikk som f. eks. tømmertransport og en mindre port til robåter.

Damanleggets leder var Theodor Kjølsrud. Han fant ut at hovedporten burde festes på to solide tapper på bunnen. Under åpning ble porten slått ned slik at den ble liggende helt nede på bunnen. Det ble da åpent for trafikk. Porten ble lukket ved hjelp av en vinsj.

Den minste porten hadde et tungt lodd som holdt den stadig på plass. Mindre båter hadde problemer med å få skjøvet den til side.

For å hindre at fisken skulle slippe ut av dammen, ble det bygget en reservedam enda lengre syd.

Abraham Flåtten fant ut en enklere måte for åpning og lukking av portene i reservedammen. Den minste porten ble her lukket automatisk ved en rulle med kork som løftet porten opp når båten var kommet forbi. Denne dammen fikk en liten glede av, idet isen tok den. Etter noen få år var det bare noen enkelte stolper igjen av reservedammen. Disse var til hinder for trafikken, idet slep blant annet hang fast i stolpene.

For å ha tilsyn med dammen og hjelp til å åpne og lukke hovedporten, ble en nødt til å ansette en damvokter. Det ble også bygget en damvokterbolig. - Den første damvokteren var Ingebret Gusfred.

Da dammen endelig var avstengt, ble det sluppet ut en stor mengde lakse-yngel og spesielt ørret. Etter noen år håpet en å få rikelige fiskefangster.

I slutten av 1870-årene inntraff en generell økonomisk krise. Det ble også problemer med driften av dammen. Den krevde utgifter til damvokterlønn og reparasjoner. Firmaet Vauvert & Høegh måtte trekke seg tilbake, og bankkassereren ble alene med driften. Anlegget begynte å forfalle.

Imidlertid var det mye fisk. Flere ganger ble det tatt store fiskemengder. Flomtiden om høsten førte til mengder av fisk ikke bare i elver og bekker, men også i grøfter og sølediker. Oppsitterne lystret en mengde fisk, og Ramberg forteller at selv kvinnene fanget fisk i sine forklær.

Ingebret Larsen forlot etter noen år fiskedammen og en ny vokter, Ole «Dammen», ble ansatt.

Snart kunne anlegget ansees som nedlagt.

Thor A. Wiersdalen