Fra: Langangens historie

Næringsliv

Trelasthandel og sagbruk i Langangen

av Thor A. Wiersdalen

«Langangen med sin fjord,
sine åser, skoger, bøer ...»

Slik begynner sangen Kåre Thorstensen har laget om Langangen. En prektig sang. Andre linje i sangen peker på at Langangen har skog. Ja, rundt fjordenhever seg koller og åser som er kledd med gran, furu og løvskog. I de vestvendte og lune liene vokser det eikeskoger.

I mange århundrer vet en at skogen har spilt en stor rolle for gårdeierne i Langangen. Ikke bare til eget bruk, men også til salg og til og med til eksport. Skogen har gitt arbeid til bonden og ikke minst til de husmenn og strandsittere som slo seg ned rundt fjorden og på plassene omkring gårdene.

I C.S. Schilbreds «Eidanger bygdehistorie» kan en studere hvilke bønder som drev med skogsdrift for salg. Her nevnes allerede i 1585 en mann ved navn Anund Grinnde som var en av de betydeligste trelasteksportører i Grenlandsdistriktet. Anund bodde sannsynligvis på Grinna, der hvor nå «Torvet» i Langangen ligger.

Først på 1600-tallet ble saltverket på Langøya ved Langesund bygget. Til byggingen av saltverket trengtes tømmer, og blant annet leverte bønder i Langangen eikebjelker til saltverket.

På gården Langangen bodde Torgeir. Han leverte eikebjelker. Det samme gjorde Øyll Halvarp. Dette var i året 1603.

Allerede på 1600-tallet hører vi om sagbruk i Langangen. Disse var oppgangssager drevet med vannkraft. På Kjendalen, øverst i Marka, leser vi at her stod i 1619 en sag som var ute av drift. Samme år opplyses at også på Nøklegård var en sag ute av drift. På Wiersdalen hører vi om at Iver brukte Wiersdalen sag. Denne sagen var i 1625 den eneste sagen som var i drift i Eidanger. Her ble det årlig skåret 100 bord.

I 1611 ble Jon Haaøen, som vel kan ha tatt til med sin reder- og skippervirksomhet på samme tid, tiltalt for å ha foretatt tre reiser til Tyskland og Danmark med sin kreiert og utført trelast dit uten å ha fortollet den ved Skien tollsted. Heller ikke hadde han fortollet gods som han hadde brakt hjem, mest tysk øl, og solgt i hemmelighet. Jon Haaøen forsvarte seg med at han hadde fortollet sine varer i Langesund, København, Helsingør og Ålborg, men da han ikke kunne legge fram noen tollsedler, endte det med at han ble dømt på bygdetinget og måtte betale 8 ørtuger og 13 mark sølv i bot.

Disse få eksemplene viser at det allerede for 400 år siden ble drevet drift og handel med trelast i Langangen.

På 1800-tallet ble det mer fart i sagdrift og trelasthandel. Flere gårder i Langangen hadde sag- og kvernbruk. Der hvor det var en bekk som ga nok vann, ble det enten bygget sag eller mølle. Det var sag på Nøklegård, Wiersdalen og på Kjendalen.

Omkring 1840 bygget Jacob Olsen sag inntil en eldre mølle, ved Kjendalsbekken. Her hendte det en dødsulykke, idet en av arbeiderne faIt over sagbladet. Sagen ble revet i 1880.

Gårdssagene ble nok mest brukt til materialer som ble solgt innen bygda. Mesteparten av tømmeret fra skogen ble nok solgt til andre sagbruk.

En av bygdas mest driftige forretningsmenn, Ole Andersen, som blant annet eide Nøklegård, drev hardt med tømmerdrift først på 1800-tallet. Han drev tømmeret fram til veien, den gang kalt «Postveien», og lagret det der for videre frakt. Ofte ble denne lagringen gjort tilfeldig. Generalpostdirektøren måtte en gang gi Ole Andersen mulkt på 4 spesiedaler for at veien ikke var ryddig, men full av tømmer.

En sønnesønn av Ole Andersen, Lars Andersen, bygget sag i Nøklegårdsbekken sammen med en bror. Dette sagbruket var i drift til uti 1890-årene.

At det var mye fin skog i Langangen på 1800-tallet, hører vi om i Per Chr. Svendsens «Eidanger bygdehistorie». Det fortelles at på Sundsåsen var det en prektig skog som ble omtalt i mils omkrets.

Skogen omtaltes for «Aasen» og var fredet for hogst. Granen hadde to til tre bjelker i seg, og den stod tett som en børste. Men i to novemberdager 1861 blåste denne skogen ned av en orkanaktig vind. Breviks «Adressetidende» skriver den gang at 1000 tylvter blåste ned. Det som blåste ned, ble hogd opp til sagtømmer.

I bekken ved Nedre Kokkersvold ble det først i 1860-årene bygget et kombinert sag- og møllebruk. Initiativtakeren til dette var en murmester ved navn Fredrik Andersen. Han kom til Langangen i forbindelse med omleggingen av hovedveien gjennom Langangen i 1850-årene. Han gikk konkurs i 1865. Det viste seg at det var for liten vannføring i bekken til at driften kunne drives hele året. Sag- og møllebygningen var i to etasjer, og vannhjulet var over sju meter i diameter. Sagbruket inneholdt to sirkellsager. Fram til vannhjulet gikk en vannrenne på bortimot 50 meter.

Dette sagbruket lå i nærheten av to ishus på Kokkersvoldstranda. Sagen og møllen ble solgt på auksjon til kjøpmann Johan Webjørnsen i Larvik, men ble etter 1865 ikke brukt, og bruket forfalt.

At Langangen hadde muligheter for stor tømmerdrift og trelasthandel, skjønte en innvandrende svenske, Morten Svensson. Han slo seg ned i Langangen i 1858 og begynte først som bøkker. Svensson laget tønnebånd og ansjonsdunker.

I 1870-årene startet Svensson opp med trelasteksport. Alt det tømmeret som kunne oppdrives i Langangen, ble oppkjøpt og selv skipet han det først og fremst til England.

Til å begynne med drev han sammen med Knutsen og Herlofsen i Larvik. Senere drev Svensson alene. Fra først i 1880-årene begynte han også med flere skip. Trelasteksporten fra Langangen varte i en periode på bortimot femti år, og med et oppsving under 1. verdenskrig, 1914-18.

Foruten Morten Svensson drev en engelskmann meget hardt med trelastdrift og handel. Hans navn var Richard Grandidge. Han hadde handelsforbindelser i Porsgrunn og kjøpte gården Langangen. Grandidge var spesielt interessert i skogen, og på fire år drev en fram omkring 50.000 kubikkmeter. I hans tid ble 16 hester brukt til tømmerkjøring og like mange tømmerhoggere. Engelskmannen bygget også en dampdrevet sag på Langangsstranda. Han må ha tjent mange penger på denne driften som en nok må kalle rovdrift på skogen.

Tilbake til firmaet Svensson. Firmaet drev virksomheten i mye lengre tid, og la grunnlaget for en ny bebyggelse i Langangen. Folk flyttet til bygda for å få seg arbeid som hoggere, fløtere og stuere.

Rundt den indre del av fjorden ble det anlagt lagringsplasser for tømmeret og plasser der tømmeret ble hogd til før det ble sendt med skip utenlands, først og fremst til gruvebyene i England.

Den mest kjente hogstplassen i Langangen er nok Svenssons faste plass «Verven», like ved den gamle Langangsbrua.

Her, og mange andre steder, ble tømmeret kappet og hogget til. Den øverste delen av tømmeret ble kalt props. Ordet er et engelsk ord - prop - som betyr støtte. Propsen ble kuttet i lengder på 6-7 fot og ofte helt ned i 2-3 fot. Den var rund og minste toppmål var på 2-3 tommer. Den neste delen av tømmeret var «minetømmeret» eller «poler». Minetømmeret var også rundlast i 12-18 fots lengde og med 4-6 tommers toppmål. Den ble hogd sekskantet i roten. Til slutt var det «kulskarpen». Med en bred, lynskarp og krum bile ble kulskarpen hogd nesten firkantet mot roten. På midten ble minst mulig hogd. Her ble stokken målt.

Hoggerne var flinke karer som kunne håndtere bilen. De målte tømmeret selv og fikk oppgjør pr. fot for props, pr. kubikkfot for minetømmeret og skværmål for kulskarpen.

Langangen hadde mye fint tømmer ved århundreskiftet, opptil 30 fots lengde. Stedet ble kjent for sitt fine tømmer.

Etter at den faste måleren hadde gjort sin jobb, ble tømmeret merket og rullet i sjøen. Nå tok flåterne over.

Mesteparten av lasten gikk til England. Her ble det brukt i gruvegangene, spesielt i kullgruvene. Tømmeret ble brukt til avstivningsvirke til å stemple opp gruvegangene. Det største tømmeret ble sikkert så skåret til høvel- og skurlast.

Mye av det beste tømmeret kom også til sagen i «Hjertevika». Her bygget Svensson dampsag. Den første sagen brant ned, men ble straks bygget opp igjen. I 1915 stod et nytt moderne sagbruk med stor dampmaskin med kjele- og maskinhus. Rett opp for sagen stod en stor fabrikkskorstein. Sagbruket hadde to oppgangsrammer, to sirkelsager, en dobbelt kantsag og tre vedkapper.

I forbindelse med lagringen av skurlasten ble det sprengt ut plass på «Øya». Her ligger nå motorbåter i opplag om vinteren. Lasten ble transportert med traller på skinner bort til lagringsplassen.

I den tiden fjorden var seilbar, kom båter og lastet skurlasten til andre steder for videre foredling. Båtene ble lastet på kort tid. Langangen hadde dengang en flink stuergjeng som var kjent i hele Grenland.

Dette yrende liv og denne travle virksomhet døde ut etter hvert i 1920-årene. Treforedlingsfabrikkene overtok mer og mer hele apparatet. Nå går all tømmertransport på veiene, men bare for tjue år siden kunne en se tømmertekstene ligge ute i fjorden og vente på slepebåtene.

Fremdeles eksisterer det sagbruk i Langangen. På Kokkersvold er ett i bruk, og nede i «Hjertevika» er et sagbruk bygget opp. Her driver Oddbjørn Lia med trelast- og sagbruksforretning. Ennå kan en høre hvinet fra sagen, men ulet fra dampfløyten og den travle trafikken på fjorden er vekk.

Thor A. Wiersdalen