Fra: Langangens historie

Langangen under 2. verdenskrig

av Thor A. Wiersdalen

Da formiddagsskiftet fra Langangen kom til Eidanger Salpeterfabrikker 9. april 1940, fikk de vite at tyskerne var i ferd med å besette Norge på flere steder langs kysten. Flyalarmen gikk ved ni-tiden om morgenen, og fabrikkene på Herøya ble stanset. Tungtlastede tyske fly kom inn over Frierfjorden i lav høyde. På Herøya var det to luftvernkanoner, og disse skjøt mot flyene uten å treffe. Utpå dagen kom motstridende meldinger om mobilisering, og det var visstnok ikke mange vernepliktige fra distriktet som drog opp til Heistadmoen.

Ved middagstid den 13. april kom de første tyske soldatene gjennom Langangen. Fem tyske transportbiler med elitesoldater kom fra Larvik, og de skulle opp til Borgåsen for å sprenge radiostasjonen der. Visstnok skulle det vært stasjonert norske soldater ved det øvre, skottet på Blåfjell, og det kunne ha kommet til kamphandlinger i Kokkersvoldbakkene. Mange flyktet fra sine hjem i panikk. Kåre Thorstensen forteller at han hadde fått vite at de norske soldatene var trukket tilbake, og han gav seg tid til å se den tyske kolonnen kjøre over Grinnajordet. Tyskerne speidet intenst opp mot Blåfjell.

Store tyske militærkolonner kom den 16. april 1940 gjennom Langangen for å opprette hovedkvarter i Porsgrunn og Skien. Kåre Thorstensen forteller at de gjorde holdt i Kokkersvoldbakkene og sang «Wir fahren gegen Engeland» og «Alte Kameraden» utover fjorden så det ljomet. Noen soldater var også nede i Dalsbukta for å prøve isen som fortsatt lå der, og de hadde det moro.

I årene 1940-41 var det stor aktivitet i Langangen med å bygge bunkers, skyttergraver og bomberom. Arbeiderne ble kontrollert av en tysker som syklet rundt i Langangen, og han ble kalt «Trofast».

Bomberom ble bygget i «Svensåsen», Seås på Halvarp og i Rønningen. Omkring hele fjorden ble det bygget bunkers og skyttergraver.

Tyskerne kjørte seg fast i «Korketrekkeren» med sine store militærvogner, og den gamle og fine «Korketrekkeren» fra omkring 1860 ble revet. Ny «Korketrekker» ble bygget opp av betong, og dette skjedde fort og brutalt.

Vareknappheten under krigen gjorde det nødvendig med rasjonering av varer og produkter. 19. april 1940 ble kafferasjonen satt ned fra 100 til 80 g pr. uke, sukkerrasjonen fra 300 til 250 g, og brød eller melrasjonen var 300 g mel eller gryn eller 240 g hardt bakverk eller 390 g mykt bakverk pr. person pr. uke. Arbeidere med tungt. kroppsarbeid fikk tilleggsrasjoner.

Grensesoner og grensesonebevis ble opprettet 17. juni 1940. Folk i Langangen fikk bevis som omfattet Telemark og Vestfold.

De illegale avisene begynte å komme ut sommeren 1940. En slik avis «Alt for Norge». Om en var i besittelse av et slikt blad og ble tatt, var dette forbundet med fengselsstraff.

På Kong Haakons fødselsdag ble H skrevet på veier, vegger, gjerder o.l., og kongens yndlingsblomst, erteblomsten, ble båret i hår og på jakkekrave.

Året 1941 startet med sprengkulde, og i Langangen var termometeret langt under 30 minusgrader. Vinterveden strakk ikke til og folk måtte til skogs for å hogge tørrgran. Potetlagrene var det verre med. De frøs i de fleste kjellerne og fikk søtsmak. Knappheten på matvarene begynte for alvor å gjøre seg gjeldende. Til stadighet var det kø foran butikkene.

Tobakksrøykerne tok i juni 1941 til med å avle bondetobakk eller virginiatobakk i sine hager. Mange hadde fine parseller med bondetobakk i Langangen. En Langangen-kar som hadde en parsell med virginiatobakk, fikk en bot for dette på 30 kroner. Boten betalte han hos lensmannen i Eidanger med bare kobbermynter (1-, 2- og 5-ører).

I 1941 ble det preget 50-, 25- og 10-ører i sink og 5-, 2- og 1-ører i jern. Radioapparatene kom det ordre om å innlevere 2. august 1941. Samme måned ble det forbudt for private å kjøpe melk hos bøndene. Meieriene måtte få levert all melk, og det ble hard rasjonering av melkeprodukter.

Med tanke på kommende vinter, ble mange tvangsutskrevet til vedhogst. Mange av disse hadde lite greie på skogsarbeid.

Forretningene i Langangen laget egne papirmynter som bare var gangbare i den forretning de var utgitte; dette på grunn av mangelen på skillemynt.

Vinteren 1941-42 ble enda kaldere enn den forrige. En søndag morgen da skiftfolkene kom til Torvet, var det 34 minusgrader og arbeidsbussen var frosset. Arbeidsfolkene måtte spake den i gang. For øvrig må nevnes at den samme bussen, som hadde generator og ble fyrt med knott (små orekubber), var i sikker drift under hele krigen.

I februar kom det en forordning om ting som var forbudt å gå med, f. eks. røde toppluer, binders- og erteblomster. En rød topplue var tegn som hjemmefronten brukte.

I oktober brøt prestene med staten, og for å skaffe penger til prester og lærere, ble det også i Langangen satt i gang hemmelige innsamlinger. Prestene førte en intens kamp mot nazistene. Dette førte til stor kirkesøkning, og i krigsårene var det også stor tilstrømning til Langangen kapell. I Langangen kapell ble navnet under glassmaleriet overmalt fordi en fryktet at alle kunstverk av tysk opprinnelse ville bli beslaglagt.

Sommeren 1942 ble det laget sko av fiskeskinn og impregnert papir med tresåler og undertøy av cellull og mye mer. Kuene fikk cellulosefôr og noe melasse.

Ble det avertert noe ekstra i forretningene, stilte folk seg i kø allerede kl. 5 om morgenen for å sikre seg ekstra varer uten rasjoneringskort.

Svartebørshandelen florerte, og folk byttet til seg varer, f. eks. tobakk og brennevin mot sukker, flesk, egg og hvitt mel. Folk dro på hamstringsturer, og all mulig jord ble oppdyrket med poteter og grønnsaker.

Høsten 1942 drog folk fra Langangen i oppsatte busser til Kilebygda for å plukke tyttebær. Også andre bær ble hamstret, men tyttebærene kunne en lagre uten sukker.

En februardag 1943 kom silda inn i Langangsfjorden. Tonnevis med finn og fet sild ble fisket. Dette ble redningen for mange sultne og underernærte mennesker. Det var et eventyrlig fiske med voksne og barn i et antall av omkring 300 som stod og fisket med stegle, pilk eller snøre. Barna fisket med hyssing og knappenål. Silda stod så tett at stegla ikke sank mer enn halvmeteren før den var full av glinsende sild.

24. juli 1943 opplevde mange folk fra Langangen bombingen av Eidanger Salpeterfabrikker. 167 amerikanske B-17 bombefly slapp omkring 400 bomber over fabrikkanleggene. 57 arbeidere ble drept og 100 ble såret.

Høsten 1943 ble vareknappheten verre enn noen gang før, og avisene var fulle av bytteannonser. Det var sparing på strømmen, og den ble avstengt kl. 23. Blending av vinduer med svart papir var viktig. Et utall av surrogater oppstod i løpet av krigsårene, bl.a. kaffe-erstatning, te-erstatning, B-såpe m.m. Meldestokk, løvetann og andre planter ble benyttet som erstatning for andre grønnsaker.

Potetene og kålrabien var nok det som først og fremst holdt «liv» i det norske folk. Mange steder ble det holdt griser, kaniner, høns og geiter. Noen hadde gjemt gevær i skogen og drev jakt på elg og rådyr.

En Langangen-kar som var ivrig jeger, måtte som alle andre levere våpnene sine. En kunne ikke lenger drive jakt på lovlig vis. Men jakt-trangen var der, og det var mye dyr i skogene. Skinn ble kjøpt opp av omreisende karer. En kunne derfor tjene en god slant om en hadde våpen. Ordtaket sier at «nød lærer nøgen kvinne at spinne». Denne Langangen-karen fant ut at med et 3/8 tomme tykt springvannsrør og en selvlaget børsekolbe og stokk med diverse mindre tilbehør, gikk det å lage et fullt brukbart våpen. Det galvaniserte springvannsrøret ble festet til børsestokken, og i bakre enden ble det gjenget opp slik at en muffe kunne skrus fast. Muffen ble smeltet til med bly og i midten festet en stålstift som igjen var festet med krysskruer inn i muffen. Som hane ble en bolt festet i fremre og øvre del av kolben, montert slik at avtrekkeren holdt den fast. Til spenning av hanen ble brukt en tynn gummistrikk. Når avtrekkeren ble sluppet, utløstes hanen og strikken drev hanen frem mot stålstiften i muffen. Stiften fungerte som tennstift. Som patron ble brukt 10.2 kaliber riflepatron som var saget av i forkant. Riflepatronen ble ladd med smellpapir nærmest perlen på patronen og ellers ladd med krutt og hagl. Det må bemerkes at stålstiften aldri slo tilbake i den tiden børsen var i drift, også i flere år etter krigen.

I løpet av krigsårene klarte Langangen-mannen å skyte innpå tusen ekorn med den selvgjorte børsa. Han kunne få opptil fem kroner for et skinn. En tre-fire harer måtte også bøte livet for børsa. På gården hvor børsa hørte hjemme, ble det med den sinnrike innretningen også avlivet 10-12 griser under krigen.

I januar 1944 ble det kjent at Nasjonal Samling hadde lovet Hitler 50.000 norske gutter til militærtjeneste på østfronten. Dette førte til at Mil. Org. sendte ut beskjed om å gå i dekning for å unngå mobilisering. Den 15. mars ble det oppfordret til ikke å møte fram til Arbeidstjenesten. I april måned ble det satt i gang med å forberede permanente dekningsceller, og hvordan forsyningen til cellene skulle ordnes. 5. mai 1944 foretok Mil. Org. innbrudd i Arbeidstjenestekontorene for å uskadeliggjøre arkivene som inneholdt navn på ungguttene.

NS-myndighetene innkalte 19. mai 1944 alle gutter født i 1921/22/23 til registrering for «Nasjonal Arbeidsinnsats». Flokker av gutter fra både by og bygd drog til «skauen» for å unngå registrering. De fleste forlot sine hjem uten ekstra mat og klær, og Mil. Org. gikk i gang med å opprette celler.

Langangen tilhørte Brevik 1702, og dette distrikt opprettet leir i Bamble. Sivilorganisasjonen sørget for forsyninger av klær, mat, tobakk m.m. For å skaffe det absolutt nødvendige til guttene, ble det svindlet med rasjoneringskort og gjort innbrudd hos kjøpmennene.

I slutten av juli 1944 ble det bestemt at «Breviksleiren» skulle flyttes fra Bamble til Langangen. Omkring 80 gutter drog til Langangen. Overføringen skjedde ved hjelp av to lastebiler med høye lemmer og presenninger. Turen på ca. 45 km ble gjennomført midt på dagen og gjennom Porsgrunn og forbi tyskerleirene på Vallermyrene og Moheim. Begge lastebilene kom trygt fram til Langangen. Guttene ble plassert i en provisorisk leir på Metalen, mens en bygde en permanent leir på Skjeggåsen.

Skjeggåsleiren var det mest komplette anlegg innen hele Mil. Org. Selve leiren bestod av 7 vinterbygde hytter, hver med sengeplass til 16 mann. Hyttene ble bygget i ett med terrenget og kamuflert med mose, granbar og stein. Alle hyttene var utstyrt med bjørneovner, køyer, skap, bord, benker og skrivebord. Leiren hadde også sykestue, våpenverksted, badstue, som ikke ble ferdig, og et sentralbord med seks linjer.

For å lette transporten opp til den bratte åsen, ble det på østsiden anlagt en taubane.

Dr. Thiis-Evensen var leirlege, og sokneprest Halvorsen var leirprest.

Mens guttene var på Skjeggåsen, gjennomgikk de en «fullstendig rekruttskole», og de fikk testet sine kunnskaper og kampdyktighet da leirledelsen «Prøvemobiliserte» hele styrken.

Forsyningstjenesten til Skjeggåsen ble foretatt av sivile fra Langangen. Spesielt var en 6-7 personer aktive, men svært mange av stedets befolkning var med på å skaffe leiren forsyning av både mat, klær og våpen. Hester og kassekjerrer ble brukt for å kjøre fram forsyninger. En gang ble en mengde våpen fraktet under et lass med møkk.

Leirens områdesjef ble i oktober 1944 arrestert etter å ha deltatt i et innbrudd i et tysk matlager. Av frykt for at en opprulling kunne skje, besluttet en å rømme Skjeggåsleiren. Bare områdesjefens nærmeste medarbeidere ble igjen og brukte leiren som dekningskvarter. Skauguttene hadde da vært på Skjeggåsen i omkring tre måneder. Etter hvert ble de fleste av dem fraktet med skøyter til Sverige.

Nazistene oppdaget aldri Skjeggåsleiren enda alle i Langangen visste om leiren, og om hvem som hadde med leiren å gjøre. I hjemmefrontmuseet på Akershus står en modell av Skjeggåsleiren. Den er den eneste av norske skauguttleirer som er foreviget på Akershus.

I Norge var det fra tid til annen unntakstilstand. Eidanger opplevde dette en gang da en tysk soldat ble skutt på Herøya. De som arbeidet nattskift, fikk ekstrapass, og arbeidsbussen til Langangen ble stoppet i Lillegårdskrysset. Her ble folk i bussen kontrollert av tyske vakter med maskingevær.

8. mai 1945 var igjen Norge fritt. Det var en ubeskrivelig glede. Folk kom ut på veiene med flagg og omfavnet hverandre. Blendingsgardinene ble samlet og brent i store bål. Radioapparatene kom fram fra sine skjulesteder, og «stemmen fra London» og «Ja, vi elsker» runget ut over grenda.

Thor A. Wiersdalen