Fra: Langangens historie

Fra bondesamfunn til industrisamfunn

Bygningshistorie

av Torbjørn Aasetre

Etter hvert som folketallet økte både i bygd og by, og slik også her i Langangen, måtte man se seg om etter andre næringsgrunnlag for å oppholde livet. Noen var det som emigrerte til Amerika, men de fleste syntes vel det var best å være her hjemme i Norge.

De forskjellige næringer, stor- og småindustri, handel og håndverk er beskrevet andre steder i denne boken, men etter hvert som dette vokste fram, ble det behov for flere boliger, boliger som hver kunne romme en arbeiderfamilie.

Men først litt bygningshistorie.

Den vel eldste hustype en med sikkerhet kan beskrive her i landet, er årestuene. Navnet stammer fra at man hadde ildstedet eller åren midt på gulvet i stuen. Røken fra åren gikk opp og ut gjennom et hull i taket, ljoren. Dette var slik innrettet at en kunne stenge det om natten. Gulvet var stampet jord og leire. Rundt veggene var moldbenker for å skjerme mot gulvtrekk. De var også til å sitte på, for bortsett fra noen små krakker ved åren, var det ingen løse møbler i rommet. Sengene var veggfaste, likeså skap og hyller.

Årestuene var laftet opp av tømmer. Vinduer eksisterte ikke, det eneste lys en hadde, var lys ned gjennom ljoren i taket, eller fra ilden på åren. Om kvelden tente en kanskje noen tyristikker. Ellers fulgte man nok mer solens rytme. Etter hvert ble vel også årestuene større, med kove på enden med hems over, og svalgang ute.

Mange av disse årestuene var i bruk til langt ut på 1600-tallet, men da ble ildstedet etter hvert flyttet bort i det ene hjørnet, og med røkpipe av gråstein opp over taket.

Etter hvert som jernkakkelovnene ble tatt i bruk, ble også bygningene større, også med to etasjer. Oppgangssager og senere sirkelsager gjorde også sitt til at bygningene fikk en annen form, selv om veggene fortsatt var av laftet tømmer.

Rundt på våre museer og bygdetun kan en se mange av disse gamle hustyper.

Her i Langangen finnes ingen slike «eldgamle» hus som er bevart i sin opprinnelige form. Det er nok noen 1700-talls hus, men de er ombygget og modernisert, slik at det bare står noe gammelt tømmer i veggene. Et hus som er godt bevart i sin opprinnelige form, er «oppistua» på Auen, som er bygget ca. 1760. Det er bygget i to etasjer, med halv-valmet tak og med noenlunde like rom oppe og nede. Opprinnelig har det vært en åpen sval og trappegang til 2. etasje, som stilen var på denne tid, men som senere er bygget inn og bordkledd.

På Langangen gård og Sundsaasen står også fine to-etasjes hovedbygninger fra tidlig 1800, om enn noe ombygget. På Braathen en en-etasjes bygning med valmet tak bygget i 1834. Den er også noe ombygget.

På Lønnebakke og Langangen «oppistua» var det to-etasjes hovedbygninger som er revet.

Den gamle bygning på Myregaard som måtte vike plass, for den nye skolen, ble brent 11. februar 1971.

Fra noe før århundreskiftet 1900 og opp til siste krig ble det bygget mange små eneboliger av arbeidsfolk spredt omkring i Langangen.

De første av disse hus var små og enkle; reisverk og to bordvegger med sagflis mellom. Mange var laget over samme lest. Først kom en inn i en smal gang på langs av halve huset. Derfra var dør inn til kjøkkenet ved enden av gangen og til stuen midt på. Et lite kammer var ved siden av kjøkkenet. Noen hadde også et lite rom på loftet.

Man oppholdt seg mest på kjøkkenet, særlig om vinteren, for der ble det fyrt i komfyren for å koke mat. Kammeret ble brukt til soverom, og stuen ble av mange stående «på stasen». Der var man bare på søndagene og til høytider, dessuten hadde en ikke råd til å fyre eller ha lys i hele huset om vinteren. Men var man en stor familie, ja kanskje flere familier i ett hus, og det hendte jo, så måtte en ta alt i bruk. Det kunne bli trangt nok da også.

Barna, og de var det som regel mange av, lå opptil både to og tre i samme seng. Dette var dessuten også varmere om vinteren, og man hadde heller ikke så mye sengklær.

Nå i våre dager har barna ikke bare sin egen seng, men også eget rom hver for seg, så tidene forandrer seg.

De fleste av disse småhus er nå påbygget og modernisert.

I 1930-årene og like etter krigen ble det bygget en del 1½ etasjes hus spredt om i Langangen. I 30-årene fikk man et slikt hus opp for 5-6000 kroner, men det var mange penger den gang.

Like før krigen ble det også bygget noen få såkalte funkishus, eller bungalover om man vil, men de er ombygget nå.

Noe spredt boligbygging forekom nok i hele etterkrigstiden, helt fram til sist i 60-årene, men nå var det etter hvert strengere krav etter bygningsloven med hensyn til vei, vann, kloakkforhold osv. Langangen holdt på å bli «forgubbet». En årsak hertil var nok også at mange yngre folk flyttet ut og bygget seg hus på «Trekanten» ved Eidanger stasjon.

Da den gamle skolen brant i februar 1970, kom det til et vendepunkt. Skulle man nå få bygget opp en ny moderne skole, måtte man også ha elever til skolen. Det ble da avstått ca. 100 da. fra Myregaard til tomter til eneboliger og skole, og i 1971 ble de første 60 tomtene på Myrhaug-feltet satt ut til bygging. Senere ble dette utvidet med ca. 20 tomter opp mot Lysås.

Siden er det også bygget noen eneboliger spredt omkring i Langangen, men ingen større boligfelter.

Det synes kanskje nå at man bør få til et nytt boligfelt for å opprettholde en naturlig tilvekst til befolkning og skole.

Torbjørn Aasetre