Fra: Langangens historie

Den eldste bosetting

av Torbjørn Aasetre

I min gamle lesebok fra folkeskolen, Nordahl Rolfsen 1930, er et gammelt eventyr om en mann som var evig ung, og som hvert fem hundre år reiste samme vei. Men på hver reise fant han alt - endog naturens utseende - forandret. Der han den ene gang så en folkerik by i et fruktbart land, møtte han fem hundre år senere synet av et vidstrakt hav med en øde strand. «Hvor lenge har her vært hav?» spurte han en gammel fisker som la ut garnene sine ved stranden. «Så lenge bølge har rullet mot strand,» var svaret.

Men etter nye fem hundre år, da han atter kom samme vei, var havet forsvunnet, og landet hersket atter. Ja, slik er det med vår jord; på dens overflate har det stadig foregått store natur-omveltninger, som litt etter litt helt har forandret dens utseende, men menneskene, som lever midt oppe i det, er som dengarnle fisker. De driver rolig sin syssel, og kan vanskelig tenke seg annet enn at som jorden nå ser ut, slik har den alltid vært, og slik vil den alltid bli.

Det er ikke så lett å tidfeste akkurat når de første mennesker kom til våre trakter, men ut fra de funn som er registrert her i Eidanger, har det skjedd i tiden 3000-1500 år f. Kr., den yngre steinalder. Ut fra høyde over nåværende havnivå kan en noenlunde anslå tiden da de første steinalderboplasser her var i bruk, og 25-30 m over havet skulle da tilsi ca. 2500-3000 år f.Kr. Den eldste bosetting kan en således bestemme ut fra gravrøyser og funn fra steinalderen i dette nivå.

Registrerte funn viser at det var i området rundt Langangsfjorden en da må regne med de første steinalderboplasser i Eidanger.

Auen, Bassebo, Abrahamsmyr/Aasetre, Rognlia, Halvarp og Lillerønningen/Lysnes er steder en da kan regne som sikre boplasser. Rognlia er også utgravet. De fleste ligger omkring 30-40 m.o.h.. Noen ligger også høyere, nemlig Abrahamsmyr og Lillerønningen, mens det også er boplasser fra kanskje noe senere kulturer som ligger lavere, ca. 25 m.o.h. - Halvarp, Rognlia og delvis Bassebo.

Funn fra disse boplasser tyder på den såkalte Nøstvedt-kultur, som viser at opprinnelsen må søkes østfra, gjennom Østfold, fra Vest- og Syd-Sverige, og hvor det finnes beslektede kulturer helt opp til Finland og Russland. Det er vel også naturlig at de første mennesker her kom trekkende østfra. De mange funn fra steinalderen på de nevnte steder er beskrevet i Gårds- og slektshistorien for Eidanger 1984, Bd. 1. Om utviklingen utover i bronsealderen og jernalderen har en få kilder eller spor en kan holde seg til, som kan vise om det fortsatt bodde folk på disse steder. På Håøya er funnet en blåstergrop for smelting av myrmalm (jern). Det er vel den eneste en har funnet i Eidanger.

Andre spor fra bosetting i jernalderen er gravrøyser. I Langangen er det bare ett sted med registrerte gravrøyser (Rundhauger). På Bassebo er det to felter med slike gravrøyser, men ikke alle er bevart, idet to røyser ble fjernet da man brøt opp et jordstykke. Her fant man en jernøks (sterkt forvitret) samt diverse beinrester.

Andre funn som bør nevnes og som vel refererer seg til jernalderen, er den fine spenne med motiv fabeldyr (Urnes-spenne) laget av bronse. Denne ble funnet ved Eriksmyr på Langangen. Den har stått modell for gullsmeder i vår tid, og er å få kjøpt i både gull og sølv.

Mens folket i steinalderen mest ernærte seg av fangst og fiske og det .de fant i naturen, såsom røtter, nøtter og frukter, og derfor ofte skiftet boplass ettersom tilfanget var til ernæring, ble folk i jernalderen mer bofaste. Dette hadde også sin årsak i en klimaendring på denne tid; kaldere klima og mer nedbør. Det var også et skifte i vegetasjonen. Mens det tidligere var mest løvskog, ble det nå mere barskog, furu og senere gran, som ble det dominerende.

Klimaendringen gjorde at folket måtte bygge bedre husvære både for seg selv og husdyrene, som de etter hvert hadde anskaffet seg.

De første gårdene blir til

I gammel norsk tid ble bonden ofte kalt «buand-madr». Han var bofast, hadde bostad og holdt hus. En bonde hadde gård og grunn og våt. herre i eget hus. De begynte å rydde og dyrke jorden, ble etter hvert kjent med kornet som mat, og kostholdet ble et annet.

I Langangen er vel Langangen gård sammen med Håøya de eldste gårdene. Senere kom Halvarp, Bassebo, Nøklegård, Sundsåsen og Kokkersvold. Disse gårdene regner en med var bebodd i tidlig middelalder (før svartedauen). Her var mulighet for fiske som var en viktig del av husholdningen, og ellers gode jord- og beiteforhold. Andre gårder og plasser som var i bruk, var Viersdalen, ønna, Gunnarsrød, Lønnebakke, Myregård og Rognlia.

Det var også ryddet noen mindre gårder og plasser som etter Svartedauen aldri ble ryddet opp igjen, men som en kjenner navnene på fra Biskop Øysteins jordebok (Røde bok): Awaldzase (ukjent) Bjarnarudi (Bjørnarrud ved Langangen), Eyriksrudi (Eriksmyr ved Langangen?), Tallaxrudi (Tallaksrud, Langangen) og Ramsdale (Ramsdokka, Kokkersvold?) øst for Bassebo finnes også murrester av boplass og tegn på oppryddet jord, ukjent navn, kalt «Tomtene». Her er også spor etter dyregraver og bogastillinger for jakt på større dyr.

Noe helhetsbilde av hvordan befolkning og tilstand var før svartedauen, er ikke lett å forme, da kildene er sparsomme. Jordebøkene er vel de beste kilder fra den tid kristendommen ble innført, men ikke alt er tatt med der. Det hele spenner også over hundreder av år.

Torbjørn Aasetre