Fra: Langangens historie

Dyreliv og jakt

av Thor A. Wiersdalen

Områdene på begge sider av fjorden har mye skog og da spesielt barskog. De fleste vanlige skogspattedyrene vi har i Norge, de finnes også i Langangenområdet. Et av dyrene som nå så å si er utryddet, er gaupa. Den ble faktisk sett inne på Trullen i Rønningen for ikke mer enn omkring ti år siden.

Ramberg skriver i sin bok at omkring 1880 ble den sett av Ramberg selv og noen skolebarn på Langebruene. Den spaserte opp Høygylta. Sannsynligvis var dette det samme dyret som en så spor av i Nøklegårdsskogen. Noen karer ble enige ørn a prøve å felle dyret. Gullik Haugen, Abraham Skjeggerønningen og en kar til klarte å lete opp dyret, og Gullik brente løs. Gaupa ble skamskutt og holdt på å reise seg igjen. Gullik kastet seg over den skadde gaupa og holdt den nede. Han ropte på Abraham som var i nærheten. Abraham skyter, men skuddet rammer armen til Gullik. Ladningen gikk inn ved albuen og gikk helt ned til håndleddet. Gullik måtte til dr. Munk i Porsgrunn. De grove haglene hadde gjort stor skade på armen. Omsider ble Gullik kurert. Hele moroa ble betalt med gaupas skinn.

I forrige århundre må en ofte ha støtt på bjørn i Langangen. Ramberg forteller i sin bok flere historier om bjørn både på Ramberg, Tråholt og Lunde i Bjørkedalen. Ingen av historiene forteller om Langangsfolk, men vi har et stedsnavn ute ved Rødsetre, Bjørnehiåsen, som minner om bjørn i området. Steder i Langangen som Gampelegda og Gampedalen minner om bjørn, idet hesteåte ble utlagt til bjørnesakser.

Også ulv har vi navn etter, bl.a. Skrubben og Skrubbeffia. Jon Bassebu, som var født i 1812, så en vinter hele ni ulver på vei over isen ved Langevann.

I uminnelige tider er det drevet elgjakt i Langangen. Bestanden har holdt seg jevnt, men i perioder har det vært lite. Hver høst fyller de fleste jaktlag sin kvote. Flere store elger er nok skutt gjennom de siste århundrer. Høsten 1962 ble det på Nøklegård skutt en av Eidangers største elger. Den ble felt av Finn Nøklegård, og ferdig slaktet veide den 330 kilo.

Rådyr finnes det en del av i Langangenskogene, men dette fine dyret er faktisk en nykomling i våre skoger. Midt i 1930-årene kom det til traktene og har i løpet av 50 år tatt seg kraftig opp. I løpet av disse årene har det blitt jaktet på og for mange gitt et fint mattilskudd.

Hjort er i løpet av de siste årene sett i Langangen. De er sett på Nøklegård og stammer nok fra Treschows skoger i Brunlanes.

Både hare og rev finner vi i skogene. Det blir drevet jakt på disse, men bestanden veksler sterkt i perioder.

Langs flere vassdrag i Langangen har vi bever som ofte gjør stor skade på løvskogen.

Mår, røyskatt og ilder er skutt og fanget, men også disse dyrebestandene veksler i perioder. Mår har det vært bra med i 1980-årene, og erfarne og eldre jegere forteller at det omkring første verdenskrig var en periode med svært mye mår. Mår blir tatt i feller med bl. a. honning som «åte». Noen gamle mårjegere var bl.a. Oluf Skjegge, Georg Nøklegård, Karenius og Andreas Wiersdalen. I denne forbindelse kan det være interessant å ta med en historie fra Rambergs bok. To milebrennere hadde en gang fanget en røyskatt i en hol trestamme. De, ville temme denne røyskatten og bruke den til musejakt. En av milebrennerne fikk tak i den, men ikke uten bitt i hånden, og til tross for tykke ullvanter. Røyskatten ble plassert nede i en kaffekjele. Her romsterte den ganske kraftig. Karene lot være å tette til tuten på kjelen. Dette skulle bli skjebnesvangert for dyret, men gjort i beste mening fra milebrennernes side. Den måtte jo ikke krepere på grunn av luftmangel. Under sin kamp for friheten klemte røyskatten seg fast i kjeletuten og arbeidet seg selv til døde.

Storfuglbestanden og jakten har avtatt voldsomt i de siste 20-30 årene. Før var det mye storfugl i skogene, og det fortelles at jegere i Langangen for en 60-80 år siden kunne komme hjem med en hel sekkeladning med fugl.

I Langangen har det nok levd mange ivrige og dyktige jegere i årenes løp. At det går mange jakthistorier på folkemunne, er nok også sikkert. Også i dag finnes det gode jegere og jaktmiljøer i bygda, men de tynnes ut liksom dyrebestanden.

Mange jaktmåter er brukt gjennom tidene som bl.a. snarer, feller og sakser. Men geværet har nok vært det sikreste og mest brukte. I begynnelsen av forrige århundre ble brukt flintlås og munnladning. Ofte klikket nok flintlåsen. Dobbeltløper kom i midten av forrige århundre, men stadig med flintlås.

I 1870-80-årene kom kammerladningsgeværer med tennstempel. Det var nok mer tungvint med geværene før. Nå er de atskillig mer sikre og også mer treffsikre.

Thor A. Wiersdalen