Fra: Langangens historie

Fiske

av Thor A. Wiersdalen

Fjorden har i alle tider vært en av de fiskerikeste fjordene i distriktet. I våre dager kommer folk langveisfra for å drive isfiske, og om høsten er det ofte store samlinger av båter med folk som prøver fiskelykken. Både om vinteren og sommeren fiskes det med garn og håndsnøre. Både pilk, harpe, stegle, sluk og andre redskaper brukes. Ruser og teiner benyttes også; alt til sitt formål.

Fjorden er spesielt rik på torsk, sei, lyr, hvitting og makrell. I indre del av fjorden er det tatt en del ørret. Også krabbe, hummer og sjøkreps blir av og til fanget.

Fisket i fjorden har betydd mye for folk i bygda. Svært få har drevet med fiske som hovednæring i vår tid, men de fleste i Langangen har nok skaffet seg billig mat spesielt i vanskelige økonomiske tider.

En hendelse fra krigens dager vil nok bli husket i mange år framover. Den hendelsen er verdt å ta med.

23. februar 1943 kom det et enormt innsig av sild i fjorden. Isen var elendig denne vinteren, men folk var ute på isen med pilk, stegler og sparker med dynamitt-tomkasser foran til å ha fisken og sakene sine. Folk i Langangen forteller, og fotografier viser, at det lå svære hauger på isen. Isen begynte faktisk å synke under beina på folk. Alle som kunne, var ute på isen for å fiske. Jungeltelegrafen gikk i Langangen, for dette ble sett på som en velsignelse. Stegla med 10-12 ble mest brukt, og når en drog inn, satt det som regel sild på alle krokene.

Det ble fisket innpå 40.000 kilo sild på bare en eneste dag. Fiskehandler Pihl fra Larvik kjøpte opp 6-7 billass, innpå 20 tonn, med sild. Bøndene kjørte hjem hele sledelass med sild. Skolebarna fikk av lærer Solgaard fri for å være med.

Noen av dem som fisket mye, var brødrene Anders og Abraham Jacobsen Øya. Håkon Nikolaisen forteller selv at han fisket innpå 90 kilo. Det fortelles at i de nærmeste dagene etter luktet det sild over hele Langangen. Mesteparten av silda ble saltet og hermetisert. En velsignet dag for folk i krig.

I slutten av 1950-årene og i 1960-årene var det innsig av brugde i fjorden. Den ble fanget i garn som stod under isen. Det ble tatt flere brugder, og de ødela garnene for dem som var så uheldige å få dem i garnene. Brugden er ubrukelig som mat for mennesker, men de ble vel solgt som mat til bl.a. pelsdyr.

Brugden er en haifisk som kan bli over 10 m lang. Den lever av små krepsdyr. I forrige århundre ble det drevet svært mye fangst på den på grunn av leveren. Fangstmåten var harpunering fra åpne båter.

Som nevnt tidligere var det ikke mange som drev fiske som hovednæring, men enkelte drev fiske som binæring eller matauk. Flere steder ved fjorden hadde vi i 1950-60-årene synlige bevis på dette ved enkelte fiskebuer til redskaper og garntørkere. De siste garntørkerne som huskes, var hos Tor Edvardsen ved Sjørønningen, Borgar Fredheim ved «Verven», Augund Wiersdalen innenfor brua og Arnt Bråthen på den lille øya ved Holmen. Små fiskebuer var det på øya ved Holmen, ved Sjørønningen, ved øya i Hjertevika, i Kjøya og flere andre steder. I indre del av fjorden stod det også flere bunngarn., Et av de siste som huskes, var Waldemar Eriksens i Kjøya.

Flere gode fiskeplasser finnes i fjorden. Noen av dem er ved «Bjønnehiet», i Dypvik, i Rognlia, utenfor Eggholmene, ved Rødskjær, ved Kultane og flere andre steder.

Under første verdenskrig fortelles at Ola Langangen i Kjøya og Jacob Petter Pedersen i Hjertevika drev fiske og solgte fisken blant annet til Langesund. Disse to kastet en gang under første Verdenskrig vadet sitt utenfor Kustrand i et makrellstim. Da de begynte å dra i vadet, stod det bom stille og var tungt å dra. Etter mye strev fikk de tømt vadet, og det fortelles at de i vadkastet fikk fem pramladninger med makrell.

Thor A. Wiersdalen