Bakgrunnen for denne historien om «Helvetia» gjennom året 1867 er nedtegnelsen kaptein Rudolph Larsen har gjort i sin almanakk. Notatene er gjort konsist og kortfattet. Jeg har tillatt meg å utbrodere nedtegnelsene slik at hendelsene glir naturlig og fortløpende inn i den løpende tekst. Almanakken er velvilligst overrakt til Brevik Historielag av Else-Marie Simonsen i Langesund.
Nicolai W. Coch var en av de store rederne i Brevik fra 1850-årene og fremover. Han var en av pionerene når det gjaldt eksport av naturis. Han hadde en rekke skuter som gikk i isfart på Nordsjølandene, spesielt på England og Skottland.
Han var den største i Brevik når det gjaldt smakkehandelen på Holland. I samme forbindelse kan man jo nevne at loskvitteringene i Brevik havnedistrikt så sent som i 1850-årene fremdeles var på hollandsk.
I 1860-årene satset N. W. Coch også på emigrantfarten til Nord-Amerika. Det var skutene «New Brunswick» og «Helvetia» han kjøpte inn for dette formålet. Førstnevnte, «New Brunswick», var et flott fartøy, bygd som fullrigger, men senere rigget om til bark. En bark trengte ikke så stort mannskap som en fullrigger hadde krav på. «Vår» skute «Helvetia» var en bark lik så mange andre Breviks-skuter på den tiden.
«Helvetia» ble bygd i Bremerhafen i 1858. Den var på 212,5 c. l. eller 451,6 r.t. Det var en god skute, og under fulle seil kunne den oppnå en anselig fart. I desember 1866 ble skuta tatt hjem til Brevik. Det var Rudolph C. J. Larsen, av en meget kjent Breviksslekt, som seilte skuta hjem fra Gibraltar. Seilasen tok bare 12 dager, en meget respektabel tid, forholdene tatt i betraktning.
Fra havna i Brevik bar det direkte opp til Skien for lossing. Under gunstige vindforhold kunne man seile uten problemer helt inn i Brevik havn. Videre opp fjorden til Porsgrunn og Skien måtte man ha hjelp av bugserbåt. Det var spesielt strømforholdene som gjorde det vanskelig å manøvrere en så stor skute med kun seil som fremkomstmiddel.
I tidligere tider måtte man dra skutene med tau fra ring til ring oppover langs Frierfjorden, men siden de små dampbåter hadde gjort sitt inntog på 1850-tallet, var det lettere å få skutene opp til Skien. - Så også med «Helvetia». Etter først å ha avlagt besøk hos rederen N. W. Coch tok kaptein Rudolph Larsen skuta opp til Skien.
Lørdag 19. januar 1867 var skuta ferdig losset i Skien. Hele 3143 pund med salt ble levert til mottaker i Skien.
Nå skulle skipet klargjøres for emigrantfart. To dager senere, mandag 21. januar lå skipet ved verftet i Porsgrunn. Her begynte arbeidet med å rive ned kahytten og halvdekket. Dette for å få lagt forholdene til rette for emigrantene. Skuta måtte gjennomgå en større ombygging.
Tre uker senere var man ferdig med grovarbeider. Nå var man kommet ut i februar måned, og vinteren kunne i verste fall vare 2 måneder til. Mulighetene var tilstede for at Frierfjorden kunne fryse til. Så det var nok best å få skuta ut til Brevik hvis man skulle ha alt unnagjort til våren kom. Nå måtte resten av arbeidet utføres av tømrermenn og snekkere i Brevik. Tirsdag den 12. februar kastet man derfor loss i Porsgrunn, og med god hjelp av en bugserbåt klarte man å forsere is og strøm. Samme ettermiddag gjorde man fast i Brevik.
Ombord hadde man fremdeles noe av saltlasten igjen. Den måtte man bli kvitt snarest. Rederen N. W. Coch fikk til en avtale om salg av den resterende last, og den 4. mars begynte lossing av saltet i Brevik. Lossingen ble avsluttet 9. mars, og den totale mengde av losset salt i Brevik var 806 pund.
Nå var «Helvetia» klar for oppdrag i emigrantfarten. Den 15. mars ble det sluttet fraktavtale med en «ladning» emigranter fra Bergen.
Samtidig med dette ble den andre av N. W. Cochs emigrantskip, «New Brunswick» gjort klar for fart med emigranter fra Skien. 12. april gjorde denne skuta opphold i Brevik med 150 emigranter fra Telemark ombord før den stakk til havs. Den ankom Quebec den 31. mai 1867 etter en reise på vel halvannen måned.
«Helvetia» fikk ingen frakt på turen fra Brevik til Bergen, så den måtte ta inn ballast for reisen. Tirsdag 25. mars begynte man å hive inn ballast. Etter hvert hadde man også fått ombord alt utstyr man hadde behov for til å sette skuta i seilklar stand. Den 8. april kunne man gi ordre om å rigge til og binde seil. Det var en stri tørn å få alle seil på plass i riggen. Det skulle bindes opp og tilpasses. Alt tauverk og utstyr skulle prøves og gjennomgås. Det hele skulle fungere og alt skulle være på plass før man avseilte.
Fredag den 12. april 1867 kl. 13.00 stod «Helvetia» ut fra Brevik. Det var god vind med frisk bris ute på bukta. Vinteren hadde ennå ikke sluppet taket. Det var en iskald gufs som møtte mannskapet da vinden dreide nordlig i kraftige byger neste dag. Mannskapet på 12 hadde en stri tørn langs kysten vestover. Lørdag den 13. april kl. 7 om kvelden hendte en forferdelig ulykke. Da mannskapet var i riggen for å klargjøre for natten glapp taket for matros Anthon Jensen der han jobbet på øvre bramrå. Han falt mange meter ned og slo hodet mot dekket. Han fikk store hodeskader og brakk det ene benet i fallet. Han ble tatt hånd om etter beste evne. Men det var ikke meget man kunne gjøre ombord for en med så store skader. Allerede søndag ettermiddag kl. 14.00 døde han.
Tirsdag 15. april var «Helvetia» på høyde med Utsira. Her fikk man los ombord og kom til Haugesund samme kveld.
Onsdag 16. april ble matros Anthon Jensen gravlagt i Haugesund. Han led den skjebne som så mange unge gutter fra Brevik ble til del i seilskuteromantikkens dager. - Han døde på sin arbeidsplass.
Tidlig fredag morgen kl. 06.30 kastet «Helvetia» loss i Haugesund og ankom Bergen sent på fredags ettermiddag.
Man var nå kommet midt i påsken. Mannskapet fikk fri og det var helg ombord. Da hverdagen kom 3. påskedag begynte man på innkjøp av proviant til skutas mannskap. Det var hele 248 emigranter som skulle seile med «Helvetia» til Nord-Amerika. På en seilskute var det ikke all verdens komfort. Maten skulle holde seg i spiselig stand i over én måned. Så det med proviant var meget viktig. Drikkevann til over 260 mennesker krevde også sitt. Bedervet drikkevann kunne ende i katastrofe. I det hele var det meget kapteinen måtte passe på i emigrantfarten. Det var ikke bare mannskapet, men også livet til 248 passasjerer kapteinen hadde ansvar for.
Når man først hadde seilt ut hadde man små muligheter for å komplementene noe underveis. Dagene i Bergen gikk fort, og hele uken gikk med til å få på plass alt man hadde behov for.
Lørdag morgen den 27. april begynte man å ta ombord emigrantenes eiendeler. Sekker, kister og kofferter, tiner og bøtter. Alt som man ikke hadde daglig bruk for ble stuet ombord lengst nede i rommet. Hele påfølgende uke kom emigrantene med sitt utstyr. Så endelig - tirsdag 30. april var alle ombord og alle reise-effekter var kommet på plass. Nå var det klart for avreise til Nord-Amerika. Men før man kastet loss måtte man ha inspeksjon ombord. Først Sjøretten som godkjente skipets sjødyktighet og opplegget for emigrantene ombord. Deretter var det «Doctorvisitasjon», dvs. helsemyndighetene i Bergen godkjente at det ikke var smittsomme sykdommer ombord og at de nødvendige medikamenter for en sådan reise var tilstede.
Det er å nevne at i 1867 utvandret fra Norge 128.239 personer. Nord-Amerika var målet for nesten alle sammen.
Kaptein Rudolph Larsen hadde med slikt som kapteinene hadde på den tid; alt det økonomiske med regnskap både for skute og frakt. Emigrantene betalte sin billett til agenter i Bergen, mens kapteinen ordnet alt det økonomiske på vegne av rederen før avreise. 1975 speciedaler ble oversendt til skutas reder i Brevik før avreise.
Presis kl. 9 om morgenen torsdag 2. mai 1867 forlot «Helvetia» Bergen med 248 emigranter ombord bestemt for Quebec, Nord-Amerika. Det var forsommer og været var godt med bra vind. Man hadde ikke seilt mer enn 7-8 timer da det ble født en gutt ombord. Det var som kaptein Larsen skrev i sin almanakk: «Samme dag vi forlot Bergen fødte en av Passagererne en Søn». Å føde ombord i en emigrantskute under slike dårlige sanitære og hygieniske forhold ga ikke grunnlag for en vellykket fødsel, langt mindre for at det skulle gå bra med barnet. Slik gikk det da heller ikke i dette tilfellet, for tre dager senere døde barnet og ble begravet til sjøs med en enkel seremoni tirsdag den 7. mai.
I mellomtiden seilte skuta under gode værforhold vestover. Den 4. mai ble Shetland passert. Nå var det det store Atlanterhavet som gjenstod å måtte krysse. Halvveis over Atlanerhavet fikk man nok et dødsfall ombord. Det var piken Christiane Andersdatter som døde 14. mai. Hva som var årsaken til hennes død, vites ikke, da dette ikke går frem av kapteinens notater. Hun ble begravet på vår nasjonale høytidsdag 17. mai 1867 i havet ute på Atlanteren et sted.
Dagene gikk og man nærmet seg det «forjettede» land for emigrantene. Fredag 24. mai fikk man skuta «Merkur» av Moss på praiehold. Den var også bestemt for Quebec. Vel en uke senere, den 28. mai fikk man loddskudd av New Foundland Bank som det står skrevet i kapteinens notater. Loddskudd, det vil si manuell måling av dybden ved hjelp av lodd og line for å si det enkelt. Det bekreftet at «Helvetia» hadde forlatt de store havdyp og kommet inn på New Foundlandsbankene. Nå bar det rett sørvestover og tirsdag ettermiddag passerte «Helvetia» øya St. Paul. Nå hadde man New Foundland på styrbord side og Cape Breton øya (Nova Scotia) på babord side. Selv om man ikke så land i det hele tatt visste man at nå seilte man inn i St. Lawrence bukta. Reisen var nær sin slutt, men det skulle gå enda 14 dager før passasjererne kunne gå i land i Quebec. Å krysse St. Lawrence bukta tok over en uke. Den 13. juni passerte man Point de Monts ved innløpet til St. Lawrence, og dagen etter fikk man los ombord. Med land i sikte på begge sider seilte man opp St. Lawrence. Det var nok 247 spente emigranter fra Norge som stod langs rekka på «Helvetia» og så det nye landet dukke opp i synsranden - og endelig mandag kveld 17. juni 1867 kl. 18.00 ankom «Helvetia» Quebec - målet var nådd.
Det skulle likevel ta 3 dager før alle formaliteter var i orden og emigrantene kunne forlate skipet. Quebec var emigrantenes første stoppested på deres reise videre, som for de fleste var USA.
I og med at Breviksskuta «New Brunswick», hvor Samuel Larsen fra Brevik var kaptein ombord, hadde ankommet Quebec den 31. mai med emigranter, ble det nok gjensynsglede for de to mannskapene fra Brevik. Samuel og Rudolph Larsen var brødre og kapteiner på hver sin skute. - «New Brunswick» ble liggende i Quebec til 22. juni, da den seilte tilbake til Europa med trelast. Last tilbake til Europa fikk også «Helvetia». Men først måtte den få tømt ballasten fra Brevik og ble forhatt bort til ballastplassen. Det tok et par dager å bli kvitt ballasten, men den 25. juni lå «Helvetia» klar ved lasteplassen i påvente av tur. Torsdag 27. juni begynte man å ta ombord bjelker bestemt for London. Den 29. juni hadde man tatt inn 80 loads med bjelker (1 load m/tømmer = 1,133 m³. 5. juli begynte man å laste planker, og 13. juli hadde man fått ombord 196,5 load std.
Og så var det klart for retur til Europa. Mandag 15. juli, nesten en hel måned etter ankomst, forlot «Helvetia» havnen kl. 6 om morgenen. Dagen etter kvitterte man for losen. 21. juli passerte man Point des Monts. - Så bar det ut på St. Lawrence bukta. En uke tok det å komme over bukta før man igjen passerte øya St. Paul den 27. juli - og så var det åpne Atlanteren like ut.
Det er til ettertanke at det tok lengre tid for en seilskute å krysse St. Lawrence bukta enn det tok for samme skute å seile fra Brevik til England. Det spørsmålet får stå åpent. -
14. august fikk mannskapet på «Helvetia» landkjenning av Storbritannia, og lørdag formiddag den 17. august fikk skuta los ombord ved Dungende og ankom London påfølgende dag.
Etter to dagers liggetid begynte man å losse skuta. På meglerkontoret samme dag ble det sluttet fraktavtale fra Gävle til London for bjelker til 55 shilling/load. Neste tur var dermed «bound for» Østersjøen. 10 dager ble «Helvetia» liggende i London å losse. Alt foregikk manuelt, så det tok sin tid.
På fredag 30. august ble man ferdig med lossingen og tok straks til å laste ballast. Etter noen få dager, lørdag 2. september, var man ferdig med å ta ombord ballast. Kl. 4 samme ettermiddag ble «Helvetia» forhalt ut til Gravesend og lagt til ankers der.
Gravesend er en av Londons havnebyer ved utløpet av Themsen.
Dette var også havnebyen hvor en rekke av isskutene fra Brevik seilte i fast rute i mange år.
Man hadde håpet å kunne stikke til sjøs tidlig søndag morgen. Men på grunn av overhendig vær og sterk pålandsvind var det umulig å ta «Helvetia» ut. Man måtte derfor belage seg på å ligge til ankers utenfor Gravesend hele søndagen. Utpå natten løyet det av og kl. 4 mandag morgen seilte «Helvetia» ut fra Gravesend. Etter å ha kvittert ut losen bar det raskt over Nordsjøen. Tidlig onsdag morgen den 7. september passerte man Hansteholm. Neste morgen kl. 02.00 var man på høyde med Helsingør og fikk los ombord. Hadde losen gjennom hele Øresund til han gikk av ved Dragør på lørdagen, 9. september.
Så bar det rundt svenskekysten, opp i Østersjøen for god vind til man fikk los ved Øreskjær søndag middag den 15. september. Dagen etter sent på ettermiddagen gled «Helvetia» inn i havnen i Gävle. Neste morgen ble skuta forhalt til ballastplassen. Umiddelbart begynte man å ta ut ballast. Det var en gjeng driftige svenske kvinnfolk som stod for ilandtrilling av ballasten. Torsdag morgen 19. september var all ballasten ute. Man begynte straks å laste ombord den del av trelasten som lå inntil ballastplassen. Fire dager senere førtes skuta inn på reden der man fortsatte lastingen. «New Brunswick» hadde allerede ligget der noen dager og lastet. Nå lå igjen begge skutene side om side slik de hadde gjort i Quebec noen måneder tidligere. 30. september var «New Brunswick» ferdiglastet og stakk til havs. Først den 10. oktober hadde «Helvetia» fått ombord all den last den skulle ha og seilte ut fra Gävle. Trelasten var bestemt for London og kaptein Rudolp Larsen kvitterte for mottatt last på vegne av C. & C. J. Northoles i London.
Lørdag 19. oktober var «Helvetia» igjen på høyde med Dragør og fikk los ombord. Dagen derpå la skuta seg til ankers på Helsingørs red. Det var endel praktiske gjøremål man måtte få gjort unna i Helsingør før man seilte videre, bl.a. hente post til kaptein og mannskap som var sendt Poste Restante Helsingør. Få ombord fersk frukt og annen proviant som det var mer økonomisk å handle inn i Helsingør enn i Sverige.
Mandag 21. oktober forlot skuta Helsingør. Skagen ble passert 22. oktober kl. 02.00 om morgenen. 26. oktober var «Helvetia» under land ved Ryvingen. Natten til 27. oktober brøt et voldsomt uvær frem. En orkanaktig storm med vind fra vestsydvest spjærte undre store mersseil. Mannskapet fikk en kjempejobb med å berge seil og skute. Hele uken vedvarte harde vestlige vinder med opptil orkan styrke. Det ble et umenneskelig slit å holde skuta flytende. De tok inn så mye seil de kunne uten å miste kontrollen over skuta. Dag etter dag slet de seg over Nordsjøen. Det begynte å tære på kreftene. Dag og natt måtte de stå på for å holde skuta opp mot vinden. Dekkslasten måtte til stadighet etterstrammes, mens sjøen spylte over dekket med voldsom kraft. Endelig - torsdag 5. november løyet det av da de var på høyde med Hanstholm. Fire dager senere fikk de los ombord ved Englandskysten. Tidlig om morgenen den 11. november passerte de Gravesend ytterst i Themsen, og samme kveld kom de inn i Commercial Dock. Søndag morgen etter to dagers venting begynte lossingen. Siden dette tok hele uken ble det anledning til «å gjøre» London. Det skulle handles inn til familie og kjære(ster). Da «Helvetia» nå stod ut fra London var det til Brevik den skulle. Man skulle hjem til jul. Det ble nok innkjøpt endel julepresanger av mannskapet ombord på «Helvetia». I tillegg skulle man komme standsmessig hjem. Engelske klær var jo meget finere enn norske.
Tirsdag 19. november ble den siste planke tatt i land, og man begynte straks å ta inn ballast. Allerede neste kveld var man klar til å seile, men ble liggende i dokken i to dager i påvente av at været skulle bli roligere slik at man kunne komme seg ut av dokken. Så endelig på lørdag kveld fikk man bugserbåt og ble tauet ut til Gravesend. Ankret opp i påvente av vind fra nordvest, og så bar det ut i Nordsjøen igjen. Fredag 29. november sent på kvelden fikk man se Skagen lykt om styrbord side.
Lørdag ettermiddag den 30. november kl. 15.00 ankret «Helvetia» opp i Brevik havn. Man hadde ikke før latt ankret falle før det satte inn med kuling av nordost og kraftig snøfokk. Skuta skulle nå ligge i Brevik over vinteren. Til våren skulle den atter seile til Canada med nye emigranter ombord.
Mannskapet mønstret av mandag 2. desember. Det ble tatt ombord folk til å binde inn seilene og riggen slik at skuta kunne overvintre på Brevik havn.
Kaptein Rudolph Larsen og hans mannskap hadde ført «Helvetia» trygt gjennom ett år fylt såvel med strabaser som med hyggelige opplevelser i farten Brevik - Bergen - Quebec - London - Gävle - London - Brevik.
Rudolph Larsen førte «Helvetia» i hele 5 år til den ble solgt til Tønsberg i 1871. Senere hørte den hjemme i Horten til den strandet og ble vrak i 1888.
Bark av «Helvetia» Brevik
Byggested: Bremerhafen 1858
212,5 c.l. (451,6 r.t.)
| Johnny Sørensen: Emigrantskuta bark «Helvetia»
Utgitt av Brevik Historielag i samarbeid med Alf Jacobsens trykkeri 1990. - 16 s. |
|
| Porsgrunn biblioteks hjemmeside | Søk i bokbasen |