Fra avdukingen av Cort Adeler-monumentet i Brevik

av Johnny Sørensen

Det er i år 70 år siden Cort AdIeler monumentet ble avduket på Grubbehaugen, samtidig som det er i disse dager før jul 370 år siden Cort Adeler ble født i Brevik, nemlig 16. desember 1622.
Vi fiinner det nærliggende i den anledning å ta frem hendelsene omkring arbeidet med å få reist et varig minnesmerke over Breviks store sønn.
Stoffet til denne artikkelen er i all vesentlighet hentet fra «Bratsberg Blad» mandag 18. desember 1922.

Det var i 1921, 4 år før Brevik Historielag ble stiftet, at tankene kom frem om å reise et minnesmerke over Cort Adeler. Det var de samme menn som stod bak arbeidet med Cort Adeler statuen som senere var med og stiftet Brevik Historielag i 1925.

Monumentkomitéen konstituerte seg 4. april 1922 med Rolf Albretsen som formann, videre redaktør Naper, red.sekretær Ragnvald Johnsen og Ole Røe. Senere ble komitéen utvidet med skolebestyrer Kvavig, urmaker Jørgensen, stadsingeniør Bang og løytnant Holter.

Til å begynne med hadde ikke komiteen til hensikt å slå så stort på det. Den hadde nærmest tenkt seg en kobberplate til noen hundre kroner. Men så var det de økonomiske midler. Komitéen besluttet å sette i gang en innsamling ved først og fremst å skrive til kjente Breviksborgere utenbys samt til sjømilitære institusjoner. Man hadde også den glede å se at den første bidragsyter var tidligere Breviksmann konsul Sigvald Bergersen i Stavanger som ga 100 kroner. Så strømmet da bidragene smått om sent inn, noen store summer andre små. Den største gaven fikk man fra de danske sjøoffiserer som ga 1.250 kroner. Det var et godt støt fremover og komitéen begynte å se større på tingene. Man skimtet ikke bare en kobberplate, men et monument i det fjerne. Det skulle virkelig bli det siste.

Ut på sommeren fikk komitéen et par utkast - blant annet fra billedhugger Paulsen, Tønsberg.

I september måned bestemte komitéen seg. Det ble de unge talentfulle og lovende billedhugger Carl E. Paulsen som fikk i oppdrag å utføre monumentet etter sitt utkast, som man fant var det beste.

Da var innsamlingen nådd ca. kr. 2.000,-, mens man minst måtte ha kr. 3.500,-. Et marked ble satt igang i november som innbrakte 500 kroner. Bidragene strømmet også inn. Fra Breviksmannen don Pedro Christophersen i Buenos Aires kom det inn 500 kroner, fra offiserer i den norske marine 742 kroner, urmaker N. A. Jørgensen, Brevik 100 kroner, skipsreder Thos. Wiborg, Oslo 100 kroner, bankier H. Steen, Paris 100,- distriktslege Paul Backer 100,-, konsul Wright, Porsgrunn 100,-. Forøvrig kam en rekke andre bidrag fra 50 kroner og nedover monumentet var sikret.

Men nå må man ikke tro at alt hadde gått glatt. Komitéen hadde nok å stå i med. Det var mange møter som skulle holdes for å få det til å gli. Og det var virkelig mange som hadde betenkeligheter for de syntes det hele ble for stort i omfang. Komitén hadde motbør, men vanskelighetene ble overvunnet.

Fra Langesund kom det også krav på at Cort Adeler var født der. Men de historiske bevisene viste at det var i Brevik han var født.

Men så kom man til det punktet som alltid man er uenig om. Hvor skulle monumentet plasseres? Komitéens formann og mange med ham hadde tenkt seg Grubbehaugen som det beste sted. Andre, blant dem kunstneren selv ville ha monumentet på Fisketorvet. Noen ville også ha monumentet på Kirkehaugen. Det ble en rekke avisinnlegg omkring plasseringen, og diskusjonen blant byens borgere hardnet til etterhvert man nærmet seg datoen for avgjørelse. - Det ble Grubbehaugen.

Kunstneren gikk i gang med arbeidet. Sokkelen ble hugget i Tønsberg og bysten støpt i bronse i Kristiania kunst- og Metalstøberi. Kommunen ydet folk til gratis oppsetting. Verket var ferdig, vel 6 måneder etter at komitéen satte i gang.

En iherdig og dyktig komité klarte også den økonomiske siden av saken. Vel 4000 kroner var blitt samlet inn - godt gjort.

Den store dagen - lørdag 16. desember 1922

Utdrag fra referat i «Bratsberg Blad»:

Fra alle kanter stevnet man lørdag til Brevik. Og byens folk hadde tatt seg fri en ettermiddagstime. Butikkene var stengt. På havnen lå panserskipet «Eidsvold» i flagg og skrud. Og alle skipene på havnen var pyntet med flagg. Det var flagg på alle byens stenger, og mange hus var pyntet både med grønt og flagg. Over gaten ved Torvet et lite stykke ovenfor Curt Adelers gamle hjem leste man i grønt: «Curt Adeler» og en gammel gård på Torvet var pyntet med barlin, flagg og vimpler. Den gamle gård hvor Curt Sivertsen Adeler var født for 300 år siden var dekorert med flagg og grønt og en inskripsjon fortalte at har fødtes Breviks store sønn.

Ved 1-tiden ble det liv på havn og brygge. «Eidsvold»s barkasser løp frem og tilbake. Den offisielle mottagelse av de fremmede gjester fant sted her. Her stilte sangkoret, marinemusikken, en æresvakt av marinesoldater. De fleste av «Eidsvold»s befal, en hel del orlogsmenn og en mengde Breviksfolk og tilreisende. Her kunne man se den kgl. danske marines representant kommandør Topsøe-Jensen og baron Cosmus Adeler, som representanter for den kgl. norske marine var kommandørkaptein K. E. Johansen, kommandørkaptein Per Rolfsen («Eidsvold»s ,sjef) og kaptein Lorch. Videre var fylkesmann Hallager tilstede i uniform, Breviks viceordfører, direktør Ola Jacobsen (ordfører Hans Hansen hadde forfall på grunn av en utenlandsreise).

Så lød et par kommando-ord, æresvakten og musikken satte seg i bevegelse. Prossesjonen gikk til fastsatt tid. Æresvakten som marsjerte med bajonetter på geværene ble ledet av premierløytnant Sven Brun, med assistanse av kanoner Ask og båtsmann Arntzen. Musikken klang friskt under fjellveggene, store menneskemengder fulgte med. Æresvakten stilte seg opp utenfor folkeskolebygningen, musikken litt nedenfor, ved siden av monumentet. Bak musikken stod et mannskor med lyse luer og bakenfor kort igjen kom folkeskolens elever med sin fine og skolebestyrer Hummel i spissen. Det omhyllede monument var flankert av to flaggstenger, med et norsk og et dansk flagg. Ved siden av var det en forhøyning pyntet med flaggduk for dagens talere. Over broen til Øya var det strukket vimpler. Fisketorvet, broen og gaten ved foten av Grubbehaugen var besatt av tusener. Det så ut som om hele terrenget lå til rette for anledningen.

Mannskoret under ledelse av kontorsjef C. V. Jensen sang vakkert og med kraft og varme: «Den norske sjømann er et gjennombarket folkeferd». Kommandørkaptein K.E. Johansen trådte opp på forhøyningen. Hans sympatiske og klare stemme nådde alle. Den helt igjennom ypperlig tale ble fremført på den smukkeste og mandigste måte. Taleren fikk det essensielle ved Curt Adeler frem, og hadde bygget sin tale utelukkende på det historiske materiale.

Avsløringstalen

Kommandørkapteinen uttalte omtrent som følgende: I Norges århundreder lange nasjonale mørketid var der enkelte lysstreif, som bar bud om den gryende dag. Det skyldes menn hvis livsgjerning virket som en fakkel som gav gjenskinn ut over Norges grenser. I den tid vaiet Norges farver ikke på havet, Norges navn klang ikke selvstendig blant nasjonene.

Norske sjømenn pløyet havene som før, det var veien til kamp og eventyr - til fremgang og heder. Under fremmed flagg måtte de fare. I tvillingrikenes kraftige sjøvern kjempet de under Danebrog som den gang også var vårt banner. Og i denne flåte steg enkelte nordmenn til høyeste stillinger - de kastet glans over det land som hadde fostret dem.

Curt Adeler var en av disse lysende skikkelser. Han samtids oppfatning avspeiles i inskripsjonen på hans gravmæle i København.

Den latinske tekst lyder i oversettelse:

Tyrkerne en skrekk, barbarerne en redsel, Candia et skjold, Venetianerne en mur. Hollenderne en heder, Nordmennerne en ære. Den danske sjømakt en zirat. Nordens underverk.

Det lyder eventyrlig, utrolig. Man forstår at hans kampplass var i Middelhavet. Man fatter ikke hvorledes en ung nordmann plutselig har kunnet spille en sådan verdenshistorisk rolle. Og derfor har mange stått tvilende. Enkelte betraktet ham endog som en slags sjørøver.

Først etter 200 års forløp ble hans liv nærmere studert. Dermed er bildet blitt forandret. Den overnaturlige sagnhelten er forsvunnet. Til gjengjeld har vi fått et forståelig og mere tiltalende bilde av en djerv og uforferdet sjømann. I samme grad som han reduseres til rimelige dimensjoner, stiger vår beundring for ham.

Som 15 års gutt dro Curt Sivertsen ut fra denne fødeby. Han dro til Holland, som dengang svarte til hva England er nå - den første sjømakt. Hollandske skip var den beste skole i sjømannskap. Som Adelborst sjøkadett eller lærling Curt Sivertsen tok han ansettelse i den hollandske flåte og sin ilddåp fikk han som 17 åring da han tjenestegjorde i Martin Tromps flåte, som seiret over spanierne i slaget ved Duyans.

Så gikk han til koffardis i Middelhavsfart. Den gang var Venedig en stor sjømakt, på vakt mot tyrkerne. Forskjellen mellom krigs- og handelsskip var ikke stor. Et handelsskip forsynt med kanoner ble et krigsskip. Og liksom man kunne leie soldater til sin hær, leiet man også handelsskip til sin krigsflåte.

12 hollandske handelsskip i Venetianske havner ble leiet, da Venedig fikk krig med Tyrket i 1645. De ble overtatt med besetninger og en venetiansk adelsmann ble satt ombord som militær sjef.

Ombord i et av disse skip tjenestegjorde Curt. Han hadde vært konstabel, ble så løytnant, og da skipsføreren døde kort etter ble Curt skipsfører 23 år gammel. På en ganske naturlig og enkel måte kom han således i Venetiansk tjeneste. Og ved sin sjømannsdyktighet oppnådde han ved tilfeldig vakance en stilling som ga ham anledning til å utmerke seg.

Som kaptein Curt Sivertsen tjente han så med en kortere avbrytelse Venedig i 14 år. Han kunne ikke bli offiser i den venetianske flåte. Men han viste seg som en ypperlig fører av sitt skip og leder av sin besetning. De venetianske admiraler tok flere ganger hans skip til flaggskip og der foreligger vitnesbyrd som viser hvor de satte pris på hans fremragende egenskaper. De fremhever hans glimrende sjømannsdyktighet, hans mot og uforferdhet, og hans troskap mot den sak som han har hengitt seg til. Han deltok i mange kamper i Dardanellerne, ble hardt såret ved Tenedos og deltok i landgangen på Candia (Kreta). Han hadde en ansett stilling blant andre skipskapteinen. Beriket med gullkjeder, dekorert med det sjeldne Markus ridderkors og med en årlig pensjon forlot han i 40 års alderen Venedig og reiste tilbake til Holland. Han var da rik på sjømanns- og krigserfaring, hedret og berømt.

Hans virke i de fremmede land hadde sikret ham heltenavnet. Men det var som hollandsk sjømann på hollandske skip at han vant sin ry. Det forklarer kanskje at Curt Adelers krigsbedrifter har syntes fjerne, har latt det norske folk forholdsvis uberørt. Intet kan imidlertid forandre at han var nordmann og han la for dagen gode norske egenskaper, som vi gleder oss ved hos våre ypperste helteskikkelser.

41 år gammel ble han utnevnt til admiral i den dansk-norske flåte. Han ble i Danmark og var som generaladmiral - som den der i krig skulle føre flåten - overmåte virksom og innla seg stor fortjeneste av flåtens utvikling. Han ble adlet og var blant de første 2 som mottok Dannebrogsordenen ved dens opprettelse i 1671.

Med den Skaanske krigs utbrudd i 1675 gikk han ut med flåten som høyeste befalende og holdt sin post i Østersjøen tross uvær og sykdom. Selv ble han dødssyk på dette tokt, men han holdt tappert ut til han skjønte at hans dager var talte. Da overga han kommandoen til Niels Juel og døde 3 dager senere, 53 år gammel. Han skulle ikke oppleve noen kamp i egne farvann, hans navn skulle ikke bli innrisset som seierherre i Nordens sjøkrigshistorie. Men hans navn er dog uløselig knyttet til den dansk-norske sjømakt.

Sjøheltens glorie hadde han tilkjempet seg, under fredsarbeidet befestet han sitt ry.

Det er en forlengst avdød vi nu feirer. Vi minnes 300 års dagen for hans fødsel og vi vet at det er ¼ årtusen siden hans død. Disse tall er talende nok i seg selv. De forteller at det er en udødelig vi hilser i dag.

La så dekket falle for sjøhelten Curt Sivertsen Adler.

(Frk. Bibbi Raaum trakk i en snor og dekket falt.)

Kommandørkapteinen fortsatte: Han stå som et lysende og manende eksempel for Breviks, for Norges ungdom. Hans liv viste hva vilje, mot, utholdenhet, ærgjerrighet og pliktroskap kan nå.

Han var til heder for sitt land, og en ære for sin fødeby.

Hans minne leve!

Et skarpt giv akt! lød, hurraene drønnet. 17 skudd fra «Eidsvold»s store kanoner.

Monumentkomiltéens formann, fullmektig Rolf Albretsen overleverte med et par ord monumentet til kommunen og viceordfører Ola Jacobsen mottok det med noen takkens ord til komitéen, idet han lovet at kommunen skulle ha omsorg for det. Han takket ogsa marinen for den oppmerksomhet som var vist Brevik ved denne aneldning.

Marinemusikken spilte under sin kjente leder, løytnant Hegnander den norske og den danske nasjonalsang mens mengden blottet sine hoder.

Baron Adeler trådte derpå frem og brakte på familiens vegne komitéen varm takk for dens arbeide. Han takket alle for den ære, som var vist Curt Adelers minne ved reisningen av monumentet. Ved monumentets fot nedla han en stor laurbærkrans med svære silkebånd i danske farver.

Militæravdelingen marsjerte bort og la veien om huset hvor helten ble født. Mengden tok monumentet i øyesyn. Særlig fra forsiden er det meget smukt. Det er et sterkt ansikt, kunstneren her har formet, muligens kan man gjøre den innvending at parykken er litt for høy øverst, det gjør kanskje ansiktet litt smalt. Sokkelen har følgende inskripsjon: «Curt Sivertsen Adeler, født i Brevik 16-12 1622». På baksiden står: Reist på 300 års dagen for hans fødsel.

Middagen

Kl. 6 gav komitéen middag på Stiansens hotel. Den store sal var stilfullt dekorert. Marinen hadde utlånt forskjellige ting til utsmykningen. Et stort maleri av Curt Adeler, gamle våpen, flagg osv., alt var nydelig ordnet. Bordene var festlig dekket. Litt over 100 gjester deltok. Blant de innbudne såes de danske gjester, den norske marines representanter, fylkesmannen, ordførerne fra fjordens byer osv. De mange sjømilitære gjorde ikke minst sitt til at gi det hele et festlig preg. Under middagen spilte marinemusikken: Borg: Kong Haakon den 7des Honnørmarsj, Reissiger: Fantasi, norske melodier, Landzky: Fantasi, danske nasjonalmelodier, Beethoven: Adagio, Järnefelt: Berceuse, Mozart: «Figaros bryllup» ouverture, Fini Henriques: «Dagen er omme», og Halvorsen: «Bojarenes inntog».

Middagen servertes etter følgende meny: Skilpaddesuppe, fiskeboller med reker og asparges i vol-au-vent, blandet saltrett med grønnsaker, orrfugl med kompott, is, kransekake, frukt, Superior, Chauteau Lafau-Rochet 1911, Chateau Vedr'nes, Pol Roger America.

Hr. Rolf Albretsen utbrakte først kong Haakons skål, etterfulgt av kongesangen, derpå kong Christians skål, fulgt av «Kong Christian stod ved høien mast».

Dr. N. W. Coch holdt så en utmerket fest-tale som ble mottatt med stormende tilslutning. Baron Adeler takket for vennlighet og hjertelighet han overalt var mott med. Stadsingeniør Bang takket alle som hadde vist saken sympati, ikke minst velviljen hos myndighetene. Han utbrakte gjestenes skål, adressert til fylkesmann Hallager.

Hr. Hallager takket på gjestenes vegne for innbydelsen til festen, og sa at vi alle er glade over at Brevik har lykkes med å reise dette minne over Curt Adeler. En skål for Breviks trivsel og fremgang. Direktør Ola Jacobsen takket for de gode ønsker og brakte påny en takk til komiteen. Kommandørkaptein Rolfsen takket for de mange gode ord og avsluttet med Leve fedrelandet! «Ja, vi elsker» ble sunget. Løytnant Holter sa bl. annet at det ble satt stor pris på at den danske marine hadde sendt representanter til Brevik. - Leve den kgl. danske marine.

Hr. Topsøe-Jensen takket for innbydelsen og for de vennlige ord uttalt for den danske marine. Taleren minnet om en rekke betydelige nordmenn fra den tid de to land hørte sammen og han pekte på det gode kameratskap som alltid hadde hersket mellom nordmenn og dansker.

Løytnant Scheen talte spirituelt for damene og urmaker Jørgensen talte med anerkjennende ord om billedhugger Paulsen og hans arbeide.

Billedhuggerens skål ble drukket under stor begeistring. Ordførerne Grønn-Nielsen, Langesund, Skjelbred, Skien, Kjølseth, Porsgrunn og Jensen, Stathelle brakte sine kommuners hilsen og lykkønskning til Brevik.

Det var innkommet telegrammer fra den danske minister i Kristiania, Kruse, Statsråd Ivar Avatsmark, kommanderende admiral Bergsland, Trygve Gran, ordfører Hans Hansen og konsul Alfred Petersen Wright.

Minnedagen forløp på den smukkeste måte og hotellet og Brevik hadde all ære av den.