Minne fra seilskutetiden

av Hans G. Andersen (1897 - 1965)

Så sent som i 1913 ble en stor del av kaffetransporten fra Rio og Santos utført av seilskuter. Dampskibene var enda ikke helt utviklet, hva ruter og stor fart angår, så seilskibene hadde gode vilkår på havene over hele verden.

I juni måned dette år kom en liten norsk bark på 450 reg.tonn seilende fullastet fra Cardiff i England på vei til Rio for å hente kaffe opp til Europa, nærmere bestemt Fallmouth for ordre. Bark «Erling» var av tre, bygget i Norge i 1895, var grundtgående, dvs. den gikk ikke dypt i vannet og var derav veldig lettseilende. Skroget var kobberfast, dvs. den var boltet sammen med bare kobberbolt, og så var utsidene belagt med kobberplater for at ikke det skulle bli begrodd i det varme vannet i syden. «Erling» var en skarpseiler, og når en så den lastet med kaffe, som er en lett last, kunne en tro det var en flat lastejakt som det var mange av der nede på den tiden.

I passaten fantes det nesten ikke et fartøy som kunne følge «Erling» i seilas, den gikk forbi alt som fløt på vannet, og vi guttene ombord var veldig stolte av vår skute. Den hadde en veldig høy og skvær rigg i forhold til det vesle skroget, så skuten var bygget og utstyrt nettopp for farten med kaffe. Kaffe hørte til de lett bedervelige varer og ble derfor bare sendt med 1.ste klasses skuter og, som jeg sa, dampskibene var enda ikke utviklet hva fart angikk. 10 mils fart var høy fart for en lastetramper, mens «Erling»s loggbok viste opptil 14 mils fart.

Vel, «Erling» lå og losset kull i Rio sammen med en stor engelsk fullrigger på over 2000 reg.tonn. En svær, flott skute som med sin hvitmalte rigg tok seg aldeles majestetisk ut i forhold til «Erling», og når en så mannskapet, var forskjellen enda verre. - Dekksguttene der ombord kaltes «prentice» (læregutter - apprentice) fordi de hadde mønstret på for 3 år, og på denne tiden skulle de opplæres til sjøfolk og få teoretisk lærdom så de kunne gå i land og stille opp til prøve i navigasjon og få sertifikat som 3. styrmenn. Det var flere stykker av dem og de hadde fine uniformer. Mannskapet forresten var matroser, og offiserene i fine uniformer som så veldig flotte ut. Ombord på «Erling» stod 1. styrmann og tømte kulltønna og 2. styrmann sammen med 3 mann var i lensen og hev opp kullene, de øvrige av matrosene var nede i lasterommet og fylte kull. Alle var svarte som negrer og svette i den svære varme. Kullene ble losset, rommet spylt, og «Erling» halte over til en annen brygge for å laste kaffe. Den siste dagen da lastingen ble ferdig gikk fullriggeren ut. Kvelden før hadde våre styrmenn vært sammen med offiserene på «Princetown», så hette englenderen, og fått høre at de også skulle til Fallmouth for ordre. Styrmann på «Erling» sa da i all beskjedenhet at vi muligens møtes i Fallmouth, men Englenderen mente det kunne bli vanskelig, da de sannsynligvis ville få ordre for Liverpool så snart de kom frem, og han trodde ikke de kunne regne med noe følgeskap over Dammen. Dagen etter fortalte styrmann dette til kaptein Iversen, som vår kaptein het og de ble enige om å dukke Englenderen så sant ikke været ble aldeles umulig, skjønt de hadde 1 døgns forsprang.

Endelig var lasting slutt, og med taubåtene som hadde tauet fullriggeren ut dagen før, stod «Erling» ut fra Rios havn. Seilene sattes etterhvert, og for fulle seil og en god pålandsvind, det er nemlig land og sjøbris der nede, dvs. vinden er fra land om natten og på land om dagen.

Stod nå ut i Atlanteren. Da styrmann på vakten fortalte oss hva som forestod ble det voldsom spenning blant mannskapet som var på 12 mann pluss skipperen. Det var 2 dekksgutter, 2 lettmatroser, 2 matroser og seilmaker og tømmermann i ruffen. Det pleide ellers bare være 10 mann på en slik skute, men «Erling» hadde riktig svær rigg så det trengtes godt med mannskap når seilene skulle berges. 2 styrmenn, stuert og kapteinen utgjorde mannskapet.

Opp langs Brasilkysten var det lav bris og over nordpassasjen var vinden ganske jevn og «Erling» gled avsted som en svane på et speilplatå. En dag sa skipperen mens jeg stod ved roret, at dette gikk nok fint, men kunne vært sterkere vind. Vi haler nok innpå Engelskmannen nå, sa han, for vår skute glir nok lettere i vannet enn den tunge fullriggeren. På dagvakten 3. dagen ble vi var av en seiler litt forut og på ettermiddagsskiftet kunne vi kjenne igjen «Princetown», den hadde alle de kluter som kunne skaffes tilsatt, men følge «Erling» maktet den ikke. Flagget heistes under gaffelen og da vi passerte den med nokså god fart ble det senket til hilsen som han besvarte med sitt flagg. Jeg må si det, jeg har ikke vært så stolt i mitt liv, hverken før eller siden. Vinden holdt sg passelig frisk og den neste morgen så vi ikke noe til konkurrenten. Slik gikk flere døgn, men en dag drog vinden seg vestlig og frisknet på. Det ble en flott seilas, alle seil stod som trommeskinn og skuta for avsted. Styrmann fortalte at vi logget 14 mil, men samtidig sa han for å dempe vår optimisme at Engelskmannen under disse forhold antagelig gikk med 16 mil, det hadde offiserene sagt den kunne prestere under gode værforhold med tung bris. Vinden frisknet veldig til etterhvert, og på formiddagsvakta da vi hadde vært i sjøen ca. 14 dager måtte vi ta alle småseila. Skuta ble nå nesten knuget av vinden som frisknet voldsomt til. Den tiltok til storm og begge mersseila ble gjort fast etter svære strabaser og sjøen vokste til det rene berg, som kom rullende, men «Erling» som var lettlastet klarte å ta denne temmelig fint lenge, men så kom en kjempestor sjø som gravde ned halve skuta og gikk helt opp i storseilet som ble spjæret og 5 minutter etter var hele storseilet vekk. Vinden dro seg mer akter-inn så lensen kunne fortsette i stormene som tiltok seg fremdeles. På dagvakta fra 4 - 8 morgen fikk styrmann øye på en seiler på le låring som gikk samme vel som oss, den halte oppunder oss så det ut for, og utpå dagen så vi fullriggeren for full muring med toppede bramseil stryke forbi oss nokså langt i le, men de hilste med flagget, men vi kunne ikke svare i den sterke vinden og den var ute av sikte om ikke så lenge og vi tenkte, nå har vi tapt, nå ser vi ikke denne mer igjen.

Vinden friskner fort og legger seg også fort der nede, og så gikk det også nå, og Atlanteren var lang i seilskutetida. Seilene ble satt igjen etter hvert som vinden laget seg. «Erling» danset avsted mot Fallmouth.

Det var nok andre greier å være sjømann for femti år siden, kan du tro. Jeg skal fortelle deg videre. Da vinden begynte å løye, spurte styrmannen den vakta som skulle ha fri om de ville hjelpe å strekke opp store mersseil før før de gikk til køys. Jo, alle var villige som en mann, det gjaldt jo å ta igjen Englenderen og under helsen da råen kom helt opp og skulle strekkes så røk kjettingen som råen hang i og hele greia ramla til dekks. Heldigvis falt ikke råen helt ned for da hadde den brukket. Men vinden var så sterk at den holdt den halvveis oppe og slik hang den til vi fikk stivet den av. Så måtte 2 mann opp og løse kjettingene fra rekken, og de andre tok fallet inn i salongen og styrmann fant frem ny kjetting, det ble tatt mål og den nye kjettingen ble heist opp og sjaklet fast i råen, som da kunne strekkes opp. Men da det var gjort var også frivakta gått og vi måtte tørne på vakt våte og trette som vi var. Den andre vakta måtte gjøre klart til å binde fast det nye storseilet som sjøen tok og dette holdt de på med hele dagvakta til kl. 7, så var deres frivakt gått og de kunne spise fra 7 til 8 og så på dekk igjen til avløsning. Dette ble utført om natten i storm og så mørkt at en kunne ikke se sin egen hånd om en holdt den helt opp til nesen. Vinden løyde etterhvert, men holdt seg på kuling styrke i flere dager, men da hadde «Erling» fått hele murringa på og åt seg stadig over Atlanteren med 12 - 14 mils fart. Denne lille barken kunne tåle en seilmengde som var aldeles kolossal, og jeg har mange ganger siden jeg sluttet sjøen tenkt på at riggen holdt, det var rart. «Erling» var veldig stiv, den seilte uten ballast, den måtte bare ha en liten klatt sand eller sten helt akter i piggen for trimmens skyld, dvs. for å få roret dypere i vannet enn baugen da den seilte lettest. Men vi gikk aldri i ballast. Den slingret noe aldeles forferdelig når den kom på det lune, og at ikke riggen gikk overbord forstår jeg ikke enda. Men seilte det gjorde den.

Vi kom nå etterhvert i finere og finere vær og tilslutt tenkte vi ikke på fullriggeren. Vinden løyet til tider temmelig av, men «Erling» ålet seg frem med en svart kjølvannstripe etter seg. Slik gikk seilasen mange dager inntil vi en dag fikk land om styrbord baug. Nå måtte vi gå baut og så stod vi bidevind ut over Biscayabukten. Styrmann fortalte siden at det var Cape Finisterre på spanskekysten vi hadde noenlunde det samme sted som kappseilerne fra England skulle til som sitt endemål, men vi hadde lang vel igjen og da vi nå hadde maksvind tenkte vi det vil ta lang tid før vi er fremme og Engelskmannen har nok forlatt Fallmouth og er i Liverpool som offiserene hadde sagt.

Maksvinden holdt seg flere døgn og vi stod 1 døgn ut fra land og 1 døgn den andre vei for å holde oss i farvannet sa skipperen. Så en natt kom en av dekksguttene og purret ut til hundevakta og han fortalte at nå har vi god vind. Det viste seg at vi sløra med ganske god bris og skuta gjorde temmelig god fart. Vaktene gikk og kom og vinden blåste fra SW og frisknet etterhvert og klarte opp i skylaget og så en natt blinket et fyr forut. Vi undret hvor dette var og ved å spørre styrmann ble det kjent at det var Leills. Vi nærmet oss vårt foreløpige endemål for reisen og spenningen steg, etter så mange dager siden «Princetown» seilte fra oss i stormen, men vår skipper sa at han ikke hadde hatt så god løy bris før og som hadde holdt nesten over hele sjøen så han trodde vi hadde tatt dem igjen og at de var like i nærheten. Om formiddagen kom en røk opp forut, det viste seg å være en taubåt som hadde fått øye på oss og kom opp langs siden av «Erling». Etter langs tids akkordering ble enighet oppnådd. Slepebåten skulle samme vei og skulle ta oss på slep til Fallmouth for 12 pund. Båten fikk vår sleper ombord og fra da av var liksom reisen slutt. Jeg husker en fredag ettermiddag vi kom slepende inn på reden og der lå mange skuter, store og små. Men fullriggeren så vi ikke noe til og båten kjente ikke til at den skulle komme, men da skipperen vår fortalte at vi hadde vært i følge over sjøen ble han interessert og ville gå ut for om mulig å finne fullriggeren. Pengene var store dengang og konkurransen mye større over alt enn nå for tiden da alt er i organisert og tariffert på forhånd. Jeg skal fortelle deg at vi unggutter var interessert i å iaktta hva som var omkring oss på havna i Fallmouth. Vi hadde nesten ikke tid til å sitte inne å spise, så snart et eller annet kom forbi måtte vi ut og se. «Erling» lå for anker og vi gikk vakter natt og dag og vi pussa messing og vasket så det skinte. Været var temmelig disig, men sola skinte likevel, og søndag formiddag, o store kineser, Jeg husker det som i dag. Da kom slepebåten tauende inn med fullriggeren «Princetown» froiyi Liverpool.

Det ble ingen avisskrivning og vi ble ikke mottatt av andre enn skipshandlere og meglere som skulle gjøre business. Vi hilste med flagget da Englenderen tauet forbi oss. Det var alt vi fikk se av den store seileren, det lå ordre ferdig så den seilte til Liverpool.

«Erling» ble liggende til mandag da den fikk ordre om å gå til London for lossing. Dette var en lang vei og vi måtte ut og seile gjennom hele kanalen og det tok oss en hel uke før vi endelig kom seilende opp og ankret på reden ved Gravesend. Så var reisen slutt og jeg mønstret av og tok en ny skute hjem til Norge.