Til å være en av de eldste bedrifter i Brevik, kan man vel si vi kom sent igang med en egen verkstedklubb på Øya Verksted, men arbeidsmiljøet var kanskje godt nok?
Men så på våren 1971 ble det første møte i klubben avholdt. Det som synes å være den viktigste
oppgave for verkstedklubben var å fa et forhandlingsutvalg som kunne føre lønns- og personalforhold i
faste former med tanke på fremtiden. Blant de 25-30 mann som var ansatt ble følgende valgt:
Formann: Odd Andersen
Nestformann: Harry Skui
Sekretær: John Johannesen
Styremedlemmer: Jens Pedersen og Henning Aarød.
Da vi senere ble med i «Demokrati på arbeidsplassen» ble Louis Riis vårt første medlem til bedriftsdemokratiet i Trosviks styre, og Harry Skui dets siste medlem. Formannsvervet i verkstedklubben fra 1971 til 1982 fordelte seg på 3 av de ansatte, dette ble: Odd Andersen, Harry Skui og Thorbjørn Isnes.
Topp fagarbeiderlønn var i 1975 kr. 26,70. Denne timelønnen har nesten fordoblet seg på bare disse få år, så det har vært en rivende utvikling, i hvilken retning - nei, det kan man jo spørre om!
De ansattes tillitsmenn har til enhver tid deltatt i de forskjellige utvalg og styrer som er blitt holdt mellom oss, Trosvik klubb og ledelsen ved Trosvik Verksted. Og jeg føler at samarbeidet gikk greit i disse 11 år. Trosvikgruppen bestod av 3 bedrifter inntil 1982 da Øya Verksted ble lagt ned. De 2 som gjenstår er som de fleste vet: Trosvik Industri A/S og Trosvik Verksted A/S.
Folka ble så overført til Trosvik på høsten 1982, like før overlevering av «Trosvik Bingo».
Man kan alltid stille seg det samme spørsmål om denne nedleggelse var nødvendig for å få en bedre økonomi og bedre arbeidsmiljø, men slik vil kanskje de ansatte alltid spørre seg selv i en slik situasjon.
Men det var gode år, ikke minst arbeidsmessig. Små komponenter var man med på å sluttføre og levere, gjerne fra begynnelse til produktet lå der ferdigmalt. Dette er av stor betydning for den enkeltes arbeidsglede.
De aller fleste som har vært innom Øya og startet sitt arbeide her, fortsatte. Det ble av den grunn liten «gjennomtrekk» og miljøet var veldig godt på alle måter.
Leveransene fra denne bedrift har vært av høyst forskjellig karakter. Øya Verksteds spesialitet til å begynne med var «hettene», nærmere bestemt ventillasjonshetter for skip. Spesielt fruktbåter skal ha god ventillasjon. Jeg har sett en slik båt gå opp «Strømmen» med over 25 store slike «hetter» laget nettopp på Øya Verksted av «Gullik & co.».
Disse ventillasjonshetter gikk til de aller fleste skipsverft i landet. På stålsiden kan nevnes: Siloutstyr, skipskomponenter så som trapper, rekker, gangveier, master, pullere, dekkseksjoner, hengedekk, innkjøringsramper, mannluker, cement-tanker, seksjoner til boreplattformer, røropplegg, transportutstyr, løfteanlegg, flenser, aksler osv. i det uendelige. Det siste store fra «oss» var livbåtdekk til «Trosvik Bingo».
Det en Breviksmann kan spørre seg om, er et trekk i bybildet vekk for bestandig med denne nedleggelsen? På det vi jeg svare ja. Verkstedet har jo helt fra seilskutetiden vært et skips- og mekanisk verksted, smie og reparasjonssted. Og denne formen for arbeide gjorde de også den siste dagen.
Tenkte folk i byen på denne arbeidsplass som i sin storhetstid huset over 60 mann med halvparten på anlegg (tankanleggperioden). Kanskje så forbipasserende oss om sommeren sittende i middagspausen på de hvite kommunale benker på «Vestbredden» av Sylterøya, nære havnebassenget med medbrakt niste, kaffe og av og til vanket det en is innkjøpt fra «Tibo» tvers over sundet.
Praten gikk livlig om alt som rørte seg, især på vannet. Det kunne være en feriebåt, ei brun jente, eller ei matrone med pakkenellikker som steg i land. Jo, karene fulgte flittig med i noen hektiske sommeruker, for det er jo da Brevik lever.
Kameratskapet varte dagen igjennom, tenk bare på den gangen formann vår, Per Bjørnstad, ble ringt opp fra driftskontoret på Trosvik en vårdag, det gjaldt overtid. «Nei, her jobber vi om da'en her, så noe overtid blir det ikke!!!»
Denne mann stod frem som en kamerat, arbeidsleder og humorist, en mann ingen kommer til å glemme.
Utallige historier kunne føres i pennen om denne arbeidsplass. Her var det på et vis mange originalen, så stoff var det ikke mangel på. Kanskje ble vi slik alle sammen, betydningsfulle for hverandre.
Jeg synes jeg kan avslutte med de passende ord sagt av en gammel sjømann fra Langesund den dagen han gikk av: «Greiere arbeidsplass har jeg ikke vært på!»
| Utdrag (s. 42-46) fra: Brevik Historielag. Årsskrift 1982 |
Til bokas innholdsfortegnelse |
| Porsgrunn biblioteks hjemmeside | Søk i bokbasen |