Denne samling1) av kommunalt stoff fra 1875-årene og utover er kommet etter anmodning om å skaffe en kortere opplysning om Venstre i Brevik til Brevik Historie.
Stoffet som foreligger er skaffet til veie ved giennompløyning av formannskapsprotokoller fra 1875 og utover, likeledes av aviser på samme tid.
Ved letingen er det så meget som fanget interessen og som ble notert. Ved at andre har fått se enkelte ting er jeg blitt tilskyndet til å bearbeide og samle stoffet. Ved det har jeg fått tro på at det burde bevares for ettertiden.
Hadde jeg ikke fått anmodningen, hadde heller ikke denne fortegnelsen foreligget.
Selvfølgelig kan det være delte meninger om formen, men min mening er at opplysningene taler best for seg selv sånn som de opprinnelig foreligger konsentrert.
Det er langt fra historiske ambisjoner som ligger til grunn for utgivelsen, men bare ønsket om å ta vare på det som er funnet.
Etter at den herlige eiendom Seivall var innkjøpt av Brevik Seilforening 1. april 1919, ble den årlige St. Hansfeiring henlagt dit.
Før den tid reiste man på landet, som man sa, det vil si at man tok sin pram, kogg eller kanskje en seilbåt og dro over fjorden til en av øyene. Kjentfolk trakk sammen, rigget til et bål og hygget seg på beste måte med mat og greier, opplivet med et trekkspill, munnspill eller annen godlåt Mot skumring ble bålene tent. Tok man seg da en tur, kunne en se bål rundt hele Eidangefflorden og rundt omkring på alle øyene. Alle som kunne komme seg avsted hadde funnet seg et koselig sted.
Så sant været var sånn noenlunde brukbart, strømmet det til fra hele distriktet utover hele ettermiddagen til Seivall. St. Hans 1919 var Seivall for første gang åpent for det store publikum. På slike festdager vil folk gjeme være samlet. Motorbåter og andre båter gikk søkklastet fra Brevik, Stathelle, Langesund og alle steds fra, med ungdom i alle aldre. Båtene var ofte pyntet med bjørkeløv. En og annen kulørt lykt pyntet også pent opp på vannet. Er herlig stemning var det i båtene utenfor og på land. Riktig noe for gryende ungdom. Festen begynte allerede under overfarten.
Brygga på Seivall var ganske stor. Men å skaffe plass til alle båtene var ugjørlig. Det var et yrende liv av båter utenfor. En fest bare det, var det å se alle de forskjellige båter krysse i sakte fart utenfor. Der som andre steder var det selvfølgelig enkelte villsb .gin ger som banet seg vei uten å se seg for. Det er overalt noen som må ødelegge den hyggelige stemning. Båtene lider ofte stor overlast ved sånne anledninger.
Påpasselige vakter innkrevde kontingent av alle som la til ved brygga, også av dem som la iland langs stranda. Alle tilkomstveier fra området omkring var også godt bevoktet.
Etter hvert utover kvelden var det så tett med folk at det var vanskelig å bane seg vei på det store jordet. 1000 betalende personer var der etter forlydende. Mange grupperte seg på de mange fiellknauser, som ligger der som en beskyttende ring langs stranda. Også omkring i utkanten av det store området var det mange grupper.
Det påtenkte dansegulv var ikke påbegynt enda. Kjøkkenet inne i huset var i full sving. Mineralvann, kaffe og noe å bite i så det ut til å være nok av. Salgssteder utenfor var det også. De avlastet kjøkkenet godt.
Snart kom musikken igang. Et stort homorkester satte igang med valser og annet av gammel musikk. Noe festligere å høre i det fri enn et homorkester er det vel ikke? I mangel av dansegulv danset man der en kunne komme til. Gressletta er ganske romslig. En durabel dult eller tråkk på en tå, var ikke til å unngå. Folk er nesten utrettelig når det gjelder dans.
På det mørkeste av kvelden - hvis en da kan snakke om mørke en lys St. Hans-aften - ble et stort bål på skjæret tent. Skjæret ligger rett utenfor stranda i syd. Bålet var bygget opp med en gammel bå@ noen gode tjæretønner og litt av hvert av brennbart materiale. Det blusset snart opp til de store høyder.
Fra rundt omkring i Eidangefflorden ble det ene bål etter det andre tent. Dalen hadde et stort bål på Tangen. Blokkhustangen likeledes. Croftholmen svarte også med et fint bål, og mange andre. Festen var på sitt høyeste og fortsatte med dans og kos for øvrig. Publikum hadde for de flestes vedkommende en upåklagelig oppførsel. Men urostiftere er det overal@ også her. De hadde gjeme fatt for meget innabords. Sånne ble fort tatt hånd om at det stedlige ordensvern ener av politi, som ble vanlig etter noen års erfaring.
Omkring midnatt ble et flott fyrverkeri satt opp. Vante karer konsentrerte seg om det. En rakett ble avfm suste opp på himmelen, eksploderte i en uendelighet av stjernedryss i de herligste farger i sakte fall mot vannet. Rakett etter rakett f-or opp - et inderlig åååh fulgte fra massen, særlig da ungdommen; kanskje en opplevelse for første gang, noe for bevegelige sinn og bankende hjerter. Bålet og fyrverkeriet ble på sett og vis kulminasjonen på den store fest. Nettopp dette var mange kommet for å se. Således ble det også tegnet til oppbrudd for mange. Båt etter båt bega seg på hjemtur, ofte fullastet så å si til esinga. Naturlig var det de ansvarsbevisste som først dro. De skulle opp til arbeide tidlig neste dag. Verre var det med ungdommen som ventet i det lengste med å pakke sammen - og komme hjem til noen fa timers søvn før jobben kallet - og sikkert med en vond dag å komme gjennom.
På brygga gikk det ofte livlig for seg. Mange var i en løftet stemning. Det var ikke fritt for at enkelte dumpet i vannet da de skulle ombord i farkostene. Våte som kråker ble de halt ombord igjen. Stemningen var nok ikke fullt så løftet på hjemturen.
Etter hvert som ferjene i Brevik utviklet seg og ble større, ble det vanlig å sette dem i trafikken på Seivall. Da gikk de i ustanselig trafikk mellom Brevik og Seivall fra tidlig på ettermiddagen til det ebbet ut med de siste etternølere for hjemkomsten. Ferjene bidro også til å få med folk fra Skien og Porsgrunn via Brevik med jernbane og ferje til Seivall. Hjem skulle de også på samme måte.
Seivall var et sentrum i mange år.
Den første forskrekkelse ved tyskernes besettelse av landet hadde gitt seg. Mange ventet på at de mobiliserte soldater skulle bli frigitt fra fangenskapet og skulle komme hjem igjen. Plutselig en dag gikk ordren om evakuering av befolkningen i tettstedene og byene. Det ble full forvirring. Avsted bar det over hals og hode. Bare de arbeidsføre skulle bli igjen. Etter en uke, eller to kom de evakuerte etter hvert hjem igjen. Livet for den alminnelige mann falt på en måte til ro.
Livets fornødenheter måtte ofres stor omtanke. Hvordan skulle en fa tilskudd til de knapt tilmålte rasjoner? Noe av det første var om mulig å fa en jordlapp og drive matauk. All ledig jord ble tilbudt i parseller. På Myrajordene var det store områder som lå brakk. Først begynte man på sørsiden av dammene. Man gikk trøstig i vei med hakke og spade - og var kommet så langt at potetene skufle i jorda. Ordre kom om at tyskerne skulle ha mannskapsbrakker der.
Isteden ble vi tilbudt områdene på nordsiden av M@radammen. På'n igjen på de små parsellene som var oppmålt. Torva ble hakket og vend@ fikk til og med potetene i jorda. Litt kunstgjødsel fikk vi visstnok, men meget var det ikke. Resultatet om høsten var magert. Bare det første året var parsellene tilgjengelige. Hele Furulund-området ble inngjerdet og bebygget med brakker for tyskerne.
De første tyske soldater som kom til byen trålte forretningene for alt spiselig som sjokolade, smør, ost og lignende. De hadde åpenbart levd på mager kost i lang tid. Usedvanlig mange soldater brukte briller.
For befolkningen ble matforholdene etter hvert dårligere. Litt melk bare til barn, praktisk talt ikke kjøt@ svært lite brød osv. Matauk hver for seg måtte til. Mange begynte med kaniner. Avlskaniner var imidlertid dyre og vanskelig å oppdrive til å begynne med. Hus måtte snekres og bur lages. Oppdrettingen gikk greit. Kaniner er meget produktive. F6r måtte til i lange baner. Det var godt å ha erfaring med kaniner fra guttedagene. Etter hvert som flere begynte med kaniner, ble det stadig verre å finne godt f-or i nærheten. Det var ikke meget av skabbeller løvtann-blomster å se overalt i hine år som ellers. Rogn- og seljekvister med lau var fint f-or. Også andre tresorter.
Dette f-or ble det etter hvert også mangel på. Da måtte vi oppover i skogen rundt dammene og lenger. Brisk ble det sparsomt med. En måtte spe på med annet bar. Det var ganske store bører en bar hjem på ryggen.
Høns med eggproduksjon til eget bruk ga mange seg i kast med. Det ble til å slå sammen et enkelt hus med inngjerding for sommerbruk, og kjelleren for vinteren. Også i det tilfelle var f-or det store problem. Massevis av grønt måtte til, fiskeavfall hjalp god@ og annet avfall så langt det rakk. Kom eller lignende fantes ikke.
Som start fikk man tak i noen avdankede høns. Tidlig innså man at yngre høns måtte til. Ukegamle kyllinger fikk man langveisfra - som Ørvella og andre steder i Telemark. Disse små, nydelige nøster var meget sårbare - bare litt vann i et lite kar var nok til at de på et øyeblikk lå døde. De måtte passes møysommelig. Hovedparten av kyllingene vokste opp til hanekyllinger. Dermed var antallet som skulle bli til verpehøns redusert til bare 4 til 5 stykker.
Eggproduksjonen hjalp godt i matveien.
Melk var det store problem. En geit eller to kunne gå fint der hvor det var plass. Skur måtte snekres. Gode melkedyr var mangelvare. Først kom en geit som bare melket omkring ½ liter. Det var lite å se fremtiden imøte med. Det måtte bestilles en ny geit. I mellomtiden var en blitt glad i dyret. Geiter er ualminnelig koselige dyr. Det var derfor med tårer i øynene en tok farvel ved tilbakesendelsen. Et nytt forsøk ble gjor@ og det var bedre. To kidd med bjeller kom snart Melkemengden var oppe i ca. 1 liter morgen og kveld. Da var melkeproblemet løst. Melkingen gikk ganske greit. Men alt tar tid. Litt beite var de@ men det måtte spes på med sanking av grass, greiner og løv. De literne melk en fikk var gull verd. Men opplevelsen av å få geitunger - kidd - var noe for seg. De små kiddene er herlige - kan ikke beskrives - og en stor opplevelse rikere.
Gris var det også mange som ga seg i kast med. En enkelt hus slått sammen, en gard omkring, og en liten grisunge oppi, så var det begynnelsen gjort Det var ikke så vanskelig å fa iak i en grisunge. Adskillige mellommenn var omkring på landsbygda og fikk med seg litt av hvert. Grisunger var ingen unntagelse. Prisen var ganske stor. Mellommannen skulle også ha sin part.
Problemet var også her å skaffe mat. Massevis av grass måtte til, litt potetavfall, noe kålrabiavfafi, litt sukkerroeavfall osv., så det gikk på et vis. Men grisen kunne ikke bli stor på så skral kost i løpet av noen sommermåneder. Grisen ble i minste laget. Men en smak av flesk ble det da.
For de som ikke hadde noen utendørs plass, var det å komme seg ut på landsbygda. En sykkel var da god å ha, likeledes en pram eller kogg. Hele Eidangeropplandet ble tråle@ likeledes Brunlanes med utgang fra Helgeroa. Også store deler av Bamble var godt område for å skaffe seg tilskudd til maten. Poteter var en ettertraktet vare, men også melk, grønnsaker og annet. Det var sjelden en reiste eller gikk hjem tomhendt De fleste bønder fordelte det de hadde å unnvære på flest mulig. En rørende historie må jeg berette. På brygga i Helgeroa kom jeg i snakk med en mann med hest og vogn. Han hadde vært avsted med et lass poteter, og hadde tom vogn hjem. En liten samtale er som regel berikende. Så også da. Det var en rolig, behagelig kar, litt eldre. Så sier han: Kom igjen her da og da. Det var vel ca. I uke etter han anga. Jeg var på pletten til avtalt tid. Litt etter kom mannen med hest og vogn. En stor sekk med poteter fikk jeg. Navnet hans er Rolf Holhjem fra Brunlanes. Det finnes tider i livet da man blir inderlig takknemlig.
Mellommenn mellom bøndene og den store del av befolkningen, som ikke kunne komme seg avsted på grunn av alder eller andre årsaker, må en kunne si at hadde en stor oppgave.- Det var ikke så lite de oppsporte og fikk tusket til seg. Blant annet var det hvetemel, hirsemel, honning eller endog litt salt flesk. Bare måtte man betale prisen. Hvetemel var £eks. oppe i ca. kr. 10,- pr. kg. Men 1 kg mel var til stor nytte i husholdningen. Barkebrødstider var det ikke, men for å unngå å bli alt for tynn, måtte en være i stadig aktivitet for å fa litt utenom rasjonene. De fleste som kunne, drev med en form for matauk på fritiden. Alle ledige jordlapper ble benyttet til grønnsakdyrking, sukkerroen, tobakkplanter og annet. Tobakkplanter ble hengt til tørk, så sendt til fabrikker til videre behandling. Det ferdige produkt kom tilbake som vanlig pakkede sigaretter i esker og kartonger. Kvaliteten var visst ikke så aller verst. Det var ikke vanskelig å bli kvitt dem.
Ettersom krigen dro i langdrag ble det dårlig med klær og skotøy. Til slutt måtte man ta til takke med sko av fiskeskinn og papir. Tøyer som man hadde liggende, ble dantelert til fikse plagg. Dresser ble vendt. Oppfinnsomheten ble etter hvert stor. Av varer må nevnes den såkalte B-såpe. Av form lignet den på et vanlig såpestykke, men skumming var det dårlig med. Det var nærmest som å ta i et sandpapir når en fikk den i hånden. Men bedre enn ikkeno' var det dog.
9. april 1940 kom tyske fly durende innover tidlig på morgenen. Vi kom opp i all hast og kikket ut. «Der kommer de», var det første utbrudd. Det kom ikke som noen overraskelse. Det var tvertimot ventet ettersom det hadde utviklet seg.
Familiene fikk det travelt med å organisere evakueringen av kone og barn. Mennene måtte være igjen for å passe jobben. Nede i byen fikk vi se en enslig tysk soldat komme ned Sætervegen på motorsykkel. Etter en liten rundtur i byen returnerte han samme vei han var komme@ sannsynlig med beskjeden - ingen fare. Senere kom den første kontingent soldater.
Bare enkelte ting skal berettes her. Fra første stund var det soldatvakt på feija, og som varte helt til slutt. De tyske soldatens oppførsel er det vanskelig å kritisere. De var meget ettertraktet av jentene. Ofte ble det varige forhold, som varte etter krigen.
Oppe på åsen var det en stor leir for innkvartering av soldatene. Utover i krigen ble visstnok tyskerne engstelige for å ha så mange soldater samlet på ett sted. Tyskere med bistand av norske medhjelpere gikk omkring i husene og beslagla hus eller enkelte rom i mange hus. Hos meg selv, for eksempel, foreslo de norske å beslaglegge hele første etasje, med unntakelse av kjøkkenet. Nei, sa tyskerne, her er det parkett på gulvet Den vil bli ødelagt, vi tar bare det minste rommet. Der var det bare alminnelig tregulv. Og sånn ble det Dette ble avgjort mens jeg var på jobb. To køyer, hver med 2 soveplasser, ble slått opp langs veggene. Qestene kom straks de var ferdige. Skyvedøren inn til den øvrige første etasje ble boltet. De hadde adgang gjennom dør til gangen. Når sant skal sies så var det aldri noe å sette fingeren på med hensyn til tyskernes oppførsel. Det var aldri de samme 4 som var der mere enn I eller 2 dager ad gangen. Stadig skiftning var det. Det var således mange vi kom i berøring med i løpet av ca. 1 år, som det varte. Om kvelden kom de stille inn; om morgenen listet de seg forsiktig ut og ned i kjelleren til vask og barbering i kaldt vann under springen.
De fleste soldatene ville gjeme ha kontakt med oss. Like etter attentatet på Hitler i 1944 kom spesielt en for å drøfte det. De var sikkert lut lei hele krigen.
Denne omtale av de tyske soldater kan ikke godskrives det djevelske Hitlerregime. Blending av vinduene var tyskerne meget nøye med for vårt vedkommende. Den minste lysstripe som lekket u@ ble påtalt i hissige ordelag. Den siste vinteren ble det begått attentat på bensinstasjoner i distriktet - inkl. Brevik. Til straff ble vi utkommandert til å gå borgervakt på bensinstasjonene i mange netter. Dog var de oppdelt i skift
Opposisjon ble ubønnhørlig straffet. Lærerne måtte finne seg i forvisning til leire i Nord-Norge i lengre tid. Vising av forakt ble straffet med kortere eller lenger fengselstraff osv.
Ganske snart etter at vi var kommet med i krigen - eller besatt av tyskerne, begynte illegale aviser å sirkulere. Norske aviser var sensurert og måtte trykke det stoff som tyskerne forlangte. Mange aviser var nektet å komme ut. Stoffet i lokalavisen og hovedstadsaviser måtte leses med forbehold. De hadde også stoff av vanlig interesse. Aftenposten kom ut under hele krigen.
Flere av de illegale aviser kom fra Sverige. Noen var ganske innholdsrike og var på flere sider. Formatet var ganske lite - til å putte i lomma. Noen var ganske enkle - maskinskrevet og mangfoldiggjor@ andre bare maskinskrevet med flere kopier. Av den siste type - ett eller to maskinskrevne ark - fikk vi praktisk talt hver dag fra en stø lytter på Borgestad. Mellommannen var Øivind Jøntvedt, som nesten daglig hadde disse meldinger med seg på toget om morgenen på vei til jobben på Cementfabrikken. Jeg var bindeleddet på kontoret. Innholdet ble lest hurtigst mulig, og gikk videre til neste. Flest mulig skulle være underrettet i løpet av kortest mulig tid.
Øivind Jøntvedt ble ved krigens slutt påskjønner med en skrivemaskin av Dalen - riktignok brukt - for den enerverende budbringerjobb.
Kinoen var under hele krigen stort sett boikottet av gode nordmenn. Noen svenske og norske filmer var det dog ingen forseelse å unne seg å se. Det vanlige flhnutvalg var bare for tyskere og deres norske lakeier og norske jenter i alle aldre - sånne som ikke var så nøye med å holde en kald front.
Flere jenter innlosjerte seg i privathus, og hadde fast forbindelse med tyske soldater eller orlogsgasten. Mange jenter hadde gloria-tider under krigen.
All idrett var innstilt under krigen. Bare i avsidesliggende strøk hadde man enkelte konkurranser. På fotballbanen i Brevik kunne man av og til se tyske fotballkamper, men der var ikke norsk publikum.
De første filmfremvisninger jeg har funnet omtalt i Brevik, var ved KA Næss og AJ. Holmen. Da finner vi en skrivelse datert 6. april 1908 fra Breviks Kinematograf sålydende: «... andrages om Nedsættelse af Afgiften der af Politiet incasseres for Kinematografen, idet der anføres at da her ikke er elektrisk Lys, falder det kostbart at drive Kinematografen. Samtidig andrages om Tilladelse til efter kl. 8 Aften at nægte Barn Adgang naar de ikke er ifølge med Voksne». Svaret fra formannskapet ble negativt: «Nogen Nedsættelse i Afgiften kan ikke gives». Hvor disse to drev, er noe usikkert. Det var før min tid i Brevik. Sannsynligvis var det i gymnastikklokalet.
Overrettssakfører Birkeland og en Nordberg drev en kort tid kino i gymnastikklokalet. Antagelig var det etter Næss og Holmen. Birkeland og Nordberg måtte slutte etter kort tid på grunn av vanskeligheter for skolen med rengjøring etc.
Så ble kinoen flyttet til garverloftet i Hoffmannsgt. Garver Thorsen drev garveri i bygningen. Annen etasjen var da disponibel for kino. Huset står der ennå med fru Gundersen som eier. De som drev kinoen der var agent Jonassen, Martin Eliassen og garver Thorsen. Folk var ikke bortskjemt med flotte lokaler, bekvemme stoler og god musikk. Alt dette ble det så som så med. Jeg var der vel ikke mer enn en gang, så noen beskrivelse av interiøret kan jeg ikke gi. Det var vel mest unger der, og for dem var det nyfikent med alt nytt av underholdning.
Elektrisk lys var ikke kommet til byen. Lyskilden på kinomaskinen var vannstoff og surstoff som kom i et rør og ble sprutet mot noe ulesket kalk. Denne kalken måtte stadig snues på for å fa en noenlunde stabil lyskilde. Det avhang av operatøren om han var for opptatt av den spennende dramatikk på skjermen eller om plikten til å holde lyskilden godt vedlike. Å, det var nok for spennende episoder, så bildene ble for dunkle. Da ble det trampeleven. Det var også en del av opplevelsen. Apparatet måtte sveives med hånd. Det var ikke noen lett jobb dette, å sveive maskinen, passe lyskilden, følge med på bildeteppet skifte filmruller og sveive rullene tilbake etter fremvisningen, skjøting og annet. Det krevde sannelig sin mann.
Noen attest kan jeg ikke gi Jonassen for dette yrke. Jeg var der visstnok bare en gang og var ikke mer enn ca. 11 år.
Oppfinnsomme gutter er det ikke lett å fa stagget. På noen forestillinger var det stappfullt av folk. Innehaverne gned seg i hendene og skulle telle opp kassen. Men der var det bare en slikk og ingenting. For de skøyerne John Karlsen (Johansen) og Peder Halvorsen hadde kjøpt billetthefter tilsvarende kinoens - såkalte kafébilletter eller basarbilletter - og forsynt ungene i byen med. Begge disse framifrå gutter vokste opp til å bli støe borgere av byen.
På garverloftet ble det bare drevet kort tid. Sorenskriveren, også Magistrat i byen, var engang til stede på en forestilling, og har antagelig grepet inn. Lokalet ble kort tid etter erklært som uskikket. Før vi sier farvel til de driftige herrer Eliassen, 'Ihorsen og Jonassen, må vi se på den tidsmessige belysning av lokalet. På veggene var opphengt noen fa alminnelige.parafinlamper med veke og lampeglass. For hver pause mellom aktene.og ellers lyste disse lampene iallfall såpass at man ikke stupte i bena til hverandre. Når så filmen kom på lerretet, ble en sindrig blikkskjerm trukket for lampene. Og så ble det mørkt.
Dette filmapparatet - «Pathé» - som de tre ovennevnte herrer benyttet, ble solgt til to nye driftige unge menn; E. (Mille) Hammerkvist og Erling Hansen. Apparatet kostet dem kr. 400,- og ble brukt til forestillinger på Stiansens Sal. Selve storslageme der var «Bamet fra Paris» og «Fransisco». Omtrent samtidig ble lokalet i Cort Adeler Str. (Dahls Møbelforretning) åpnet. Flere av filmene ble spilt på begge steder. Apparatet ble transportert mellom disse lokaler. Da elektrisiteten kom i ca. 1915, ble kinoen stasjoner på Stortorve@ eller rettere Cort Adeler Str. Lokalet ligger ved enden av torvet og nedover langs Cort Adeler Str. til det nærmest stopper i fjellveggen. Dahl har møbellager der nå. Man kunne vel ikke fa stappet inn så svært meget over 100 personer. Folk stod som sild i tønne på populære filmer. Sitteplassene rakk vel ikke til stort mer enn halvparten. Det var enkle benker uten ryggestø. De gjeveste plasser var på bakerste benk med anledning til å lene seg mot veggen.
Det gamle Pathé-apparatet ble fremdeles benyttet. Men det ble modernisert med elektrisk motor og buelampe med kullspisser og elektrisk strøm. Man slapp sveivingen, men det var fremdeles ikke helt rasjonel@ da kullspissene brant opp etter hvert og måtte passes med riktig åpning. Ellers forsvant bfldet, eller ble dårlig. Og da ble det tramping.
Etter noen år med god drift anskaffet man et nytt Ememann-apparat. Det var en stor bedring. En episode fra denne første tid må nevnes. Filmen tok fyr - den var brannbar da, men ikke nå. Erling Hansen var snarrådig og kastet greit og enkelt hele filmen ut vinduet mot torvet. Maskinrommet var av mur, og alt gikk greit. Ryktet sier at
Etter noen år overtok jeg sammen med Chr. Rognlien Dalen Kino for egen regning. Det var en interessant tid men krevende. En rundtur til flhnbyråene i Oslo måtte av og til gjøres. Men en lei tid faller i tankene. «Munn og klovsjuken» slo ned i lande@ også i Eidanger. Det var en særdeles smittsom kusykdom. Vi fikk stopp-påbud, mens Brevik fikk lov til å fortsette. Nøyaktig samme publikum hadde vi. Og nå som vi var så godt igang med høstreportoaret. Myndigheter kan være ensrettet. Smittestoff stoppes da bedre ved et vannskille enn ved en åpen veibom? Sykdommen varte ikke evig. Kinoen kom igang igjen og gikk bra, til dels svært bra. «Volgas Sang» for eksempel, hadde storsuksess. folk var helt ville. Hatter og hårfrisyrer kom helt på villstrå. Brevik Mannskor gjorde ikke minst til den voldsomme tilslutning. Den popul@ere dirigent Asbjørn Andersen fra Borgestad ledet sangen. Hans frue hadde solosangen. Hele koret ble bevertet på kjøkkenet for salen med store og gode julekaker med kaffe. Det var strevsom@ men moro. - En helt annen episode erindres også: Hans Holter fikk, mens han eide kinoen, en «god idé». Han skulle ha rødt lys over utgangsdøra i likhet med andre fine kinoer. Han kom med en vanlig kjøkkenlampe for parafin og med rødfarget kuppel. Jo, lampa ble hengt opp den og tent også. Midt under forestillingen skulle en ut Portiéren ble trukket pent til side og døra forsiktig åpnet. Litt blafring av portieren og trekk fra døra, og borte vekk var lyset fra lampa. Mørkt som graven var det der som lampa skulle vise seg.
Til avveksling i musikken ble engang en populær trekkspilltrio engasjert. Det var vellykket. Like vellykket var det da Parkbiografen i Skiens velkjente musikkvartett var engasjert.
Lydfilmen kom til Norge i 1928/29. Brevik Kino var ikke sen om å skifte over. Dalen Kino var i et vanskelig dilemma. Skulle det fortsettes, måtte det en betydelig investering til. Sjansene til en knapp balanse i driften med to kinoer var stor. De harde trettiåra var på det verste. Dalen Kino opphørte. Noen økonomisk bedring ble det ikke før omkring 1936137, og da smått og sikkert. Ikke mange årene etter i 1940 - kom krigen. For Dalen Kinos vedkommende var det vel best at det gikk som det gikk. Det hadde vært en strevsom men lærerik tid.
Kinoen i Brevik fortsatte. Etter en tid kom skipsreder Kristoffer Kristoffersen, Stathelle, inn i bildet med frisk kapital. Han ble andelshaver. Et nytt lokale ble innredet i sidebygningen i Stiansens Hotell (Cort Adeler). Etter hukommelsen var det domkirkearkitekt Svendsen som foresto innredningen. Gode og behagelige stoler ble anskaffet. Etter tidens forhold var alt meget bra. Erling Hansen fortsatte som maskinist. Han betinget seg skikkelig fast lønn og trakk seg som parteier. Hans økonomiske utbytte hittil hadde såvidt en kan forstå bare vært så som så.
Brevik besluttet å fa kommunal kino og overtok lokale og utstyr fra Kristoffersen og Hammerkvist. Den kommunale kino fortsatte i hotellets lokale og fikk eget styre, oppnevnt av bystyret. Hammerkvist fulgte ikke med over til den kommunale kino. Det var det for såvidt ikke noe å si på, til tross for at han var en meget flink filmmann. Det er stor forskjell mellom privat og kommunal kinodrift. Hammerkvist hadde heldigvis sine gode agenturer å falle tilbake på.
Hammerkvist, eller Mille som han til daglig ble kalt, var en godlianes kar og en friluftsmann som pleide sunnheten. I fritiden var han stadig å se på vannet - som ung i sin snertne, lille seilpram. Ofte kunne en da se ham på makrelleiene om høsten. Men det var ikke nok for ham bare å fiske. Avisa måtte samtidig leses. Da han bie nier voksen, fikk han seg en motorkogg. Med den full av damer fartet han rett som det var utover til øyene med kaffe og ma@ til stor oppmuntring for gjestene sine - helst litt eldre damer. De satte umåtelig stor pris på det, og han gjorde en god gjeming med båtturene sine. Et stort muntrasjonsråd og til stor forlystelse var han. Han forble en fri ungkar til sin død.
I begynnelsen av 1960-årene besluttet Brevik å gå til nybygg for kinoen på Ingebrethsens tomt eller Christyetomta. Kinoen sto ferdig ved overgangen til storkommunen Porsgrunn i 1964. Felleskommunens myndigheter var til stede ved innvielsen. Siden har det ruslet og gått. Noen melkeku, som kommunal kinodrift opprinnelig var tenkt, er ikke gått i oppfyllelse - tvert imot. Noen kulturforbedring, som også var tenkt ved kommunal drif@ er heller ikke gått i oppfyllelse også her - tvert imot.
Noen ganske få hadde motorbåter på denne tid omkring 1911/1913. Mekaniker og kullhandler Pedersen hadde en hurtig 4 cylindret åpen båt for sleping av lektere og annet. N.A Jørgensen hadde en ganske bra båt med kahytt. Disse to båter ble brukt ved skoleturer, til sieping av lektere - flatbunnede firkant-lektere. Det var gilde turer med stoff for skolestiler.
Dr. Coch hadde sin motorbåt liggende i kanalen klar til utrykning. Gui hadde han med for å passe båten og annet mens doktoren var i sykebesøk nedover til øyene. Ute på nordsiden av Cochebrygga lå flere motorbåter, som Oluf Jahnsens «Fosseflisa» og Hans Alettus Hansens. I kanalen lå blant andre telegrafbestyrer Fosslies båt - en slags redningsbåttype, men mindre. Et forseggjort ratt på tvers og med egen stol, så han kunne sitte rett frem og styre. Fosslie var forut for sin tid. Severin Raaum hadde en ganske pen åpen båt, likeså H.M. Albretsen med «Rauen». Den hadde fine linjer men var noe lav.
Godseier Croft på Croftholmen hadde et helt utvalg av motorbåter. En av dem med blank messingskorstein imponerte iallfall oss gutter. Han var liksom en fantasifigur for oss. Han hadde godt utseende riktig typen på en engelsk lord.
Noen flere motorbåter enn disse som er nevnt var det vel, men det var ikke mange. Tollbodbåtene og den som gikk i rute på Langangen er nevnt annetsteds.
Vi tar en tur langs bryggene omkring 1912. Det klukker og plasker over alt. Sjøen er aldri helt rolig. Skyene seiler over himmelen. Vi begynner på Fisketorvet med den koselige brygga. På hele langsiden av torvet mot vest dominerer Severin Raaums gård. Litt opp i bakken ruver sakfører Birkelands gård - apotekergården nå. Oppe på Grubbehaugen troner den vakre, stilrene gamle gården. I mange år har den hatt mange offentlige formål: Telefon, telegraf, postkontor, politi, skole, barnehage og annet har hatt tilhold her. Men før det? Ja, det er et annet kapittel. Fra Cort Adeler Str. og litt bort i Storgaten ser vi den opprinnelig stilige Jahnsens gård. Den er modernisert for forretningsdrift nå. Men en aner da hvorledes den har tatt seg ut. Å Jahnsen drev stort i skredderfaget og var meget med i byen styre og stell før og etter århundreskiftet. Hele nordsiden av Fisketorvet dekkes av den pompøse Schilbredgården. Eksteriøret er adskillig forandret fra det opprinnelige.
Helt fra Schilbredgården og rundt til Østvedt går offentlig brygge. Helt ute mot enden av kanalen i syd ligger et stort bølgeblikkskur. Noe vakkert syn er det ikke, tvert imot. Det har skyvedøren både mot vannsiden og vegsiden. Passasjen mot vannet kan ikke være meget over meteren. Vegbredden over til fjellet er heller ikke mere enn at et hestekjøretøy med rimelighet trenger for å komme forbi. (Vegbredden her er flere ganger utvidet ved å skave av fjellet).
På Fisketorvet er plassert 3 salgsboder. En like ved broenden tilhørende Kristian Olsen. Otto Rubergs litt større bod for kjøtt, og Wilhelm Christophersens for fisk helt inne ved fjellet opp til Grubbehaugen. I denne forbindelse må vi ta med Edvardsens fiskeforretning i Schilbredgården helt ute mot kanalen. En fin trapp i huggen stein med jerngelender fører opp til butikken. Edvardsen var en ganske høy mann og slank. Det var tre barn i familien.
På torvet ligger rett som det er store stabler med honved. De skal nok til et par av de nærmeste bakerne. Mens vi er på Fisketorvet kikker vi over kanalen til Øya. Lengst ute i sundet ser vi Busks og senere Ola Rohdes originale hus med den herlige beliggenhet og koselige brygge. Der ute er ikke meget forandret. Kloss opptil ligger Am@.- Pedersens båthus og så hans store boder for kull og koks. Inne i boden er det romslig smie og verksted. Her holder Hans Zachariassen til - en flink kar. Skutene med koks og kull legger til kloss inntil brygga. En god brygge med trillebane hører til. Mellom bodene og privathuset har Pedersen en fiks liten slipp, stor nok til å ta opp motorbåten hans og annet. Videre inn sundet ligger Pedersens hvitmalte hus nesten helt ute ved bryggekanten. Arne Pedersen - en sindig kar, ikke stor, litt tørr, alltid opptatt. Både han og fruen har en koselig dialekt ikke Breviks. Sammen driver de et melkeutsalg i urmaker Jørgensens hus i kjelleren i Cort Adeler Str. To barn er det i familien, med god utdannelse. Datteren lærerinne og sønnen Dagfinn sivilingeniør. Pedersen deltar meget i byens styre og stell, bystyret osv.
I flukt med Pedersens hus ligger Otto Rubergs rødmalte slaktebod, en solid tømmerbygning med brygge. Litt nifst men spennende er det jo for oss unger å overvære slaktingen av en stor ku. Ruberg arbeider rolig og sikkert, kua motstrebende inn, hodet blir med en talje trukket ned til en bøyle i gulv et og fastspent. Med et sikkert slag med øksehammeren er kua ferdig. Det øvrige slaktearbeidet fortsetter - skylling av tarmer osv. -
Fra Rubergs bod og bort til broen ligger den offentlige brygge med trapper nærmest broen. Vi fortsetter tvers over broen. Der i kroken ligger dr. Cochs brygge, den stikker litt ut fra bryggen videre nordover. Ut og inn ved brygga ligger småbåtene side om side. Det er prammer og kogger for det meste. Der ligger også Hammerkvists/ Milles fikse lille seilpram med gaffelseil og bom. Der ligger også Archie Abrahamsens/Tresvigs lille fikse seilbåt, også med sveisen rigg. Der ligger Jens Jacobsens gode seilkogg. Jacobsen er friluftsmann på sin hals og ofte å se i koggen ute på fjorden i fin bris. Like i nærheten ved brygga ligger Gunnar Johansens vakre seilkogg. Det er en av fjordens beste seilkogger. Jacobsen og Johansen er ofte sammen ute i skog og mark. Ved enhver anledning er de oppe på skytebanen ved dammene.
Etter småbåtene ligger reketrålere på rekke og rad. Det gjengse uttrykk er forresten tralerane. Det er ganske mange av dem, når alle er kommet inn fra fangst. Ytterst ute på brygga ligger dr. Cochs romslige båthus med åpning mot nord. Like ved har havnevesenet en forholdsvis stor slipp, (kanskje var det noen år senere). Den benyttes av Henry Hansen og Erling Hansen for «Ibb» 6 mtr., Ths. Wlborg for «Uarda» 6 meter eldre type, apoteker Leegaard Christiansen for 22 kvadratmeter og jeg selv med ca. 30 kvadratmeter, en Johan Anker konstruksjon. Størrelsen tilsvarer vel en 5 meter. Det er mye strev med å fa båtene på plass til vinteropplag. AdskiBig lettere går det med heisekran. På Cocheplassen er det tett i tett med båter i opplag om vinteren. Langs brygga ligger om sommeren båter side om side. Her kan vi se Hans Alettus Hansens motorbåt og «Fosseflisa» til Oluf Jahnsen. Jahnsen satte sin ære i å være første mann på vannet hvert år - innen 17. mai. Ved østre ende av Cochebrygga er et slep til å dra opp båtene på for en oppussing eller til vinteropplag. Ved høyvanne, helst om høsten, blir båtene dratt iland rett over bryggekanten. I den gamle fine sjøbua på østenden av Cocheverven holder Lars Gustav Larsen på med en ny seilkogg. Båtene hans har ry for å ha gode seilløp. Derimot bryr han seg ikke med pene enkeltheter ovabords.
Like utenfor bua pleier seileren Knut Lunde å forandre og pusse opp sine seilkogger. Han hadde et sikkert øye for gode båtlinjer. Han må vel regnes for distriktets beste koggseiler. På den andre side av bua kommer nok et slep, brannslep og kirkeslep. Helt inntil slepet ligger Røeverven med god brygge med slep i østre enden. Her på Røeverven er gjennom tidene satt mange nybygde skuter på vanne@ foruten alle reparasjonene. Etter skutetiden blir den store tomta benyttet til opplagsplass for båter om vinteren. Utenfor her ligger skutene tett i tett i vinteropplag. I enden av Røeverven ser vi det velproporsjonerte gamle huset til malermester Hansen - far til Henry, Erling, Martha, Ingeborg og, hvis jeg ikke husker feil, fru Traaholt? Huset er funnet verdig til fredning. Prikken over i-en her må vel den maleriske sjøboden sies å være. Her er malerverksted og opplagsplass for litt av hvert. Henry er en dreven hobbymaler.
Kloss innpå Hansens eiendom ligger Løkkes vakre gamle hus og maleriske sjøbod. Store brygger hører til og god plass til opplag av båter. Videre utover ligger flere private brygger nedenfor husene med de steile fjellskrenter. Ved enden av disse ligger reketråler Gusfres noe større brygge. Blikkvarefabrikkens område på utsiden av bygningen er mer en fylling enn brygge. Hovedsaken av det som forsøkes gitt et bilde av er fra tiden før første verdenskrig.
En åpen strand kommer mellom Blikkvarefabrikken og senere Edv. Christensen og Sønners verksted. Det ble bygget endel år senere og er enda i drift med sønnesønn Edvard som driftig disponent.
Mellom Banken og Ulrikka og land er det siden skipsreder Røes tid blitt mange gode bryggeplasser. Røes spede begynnelse til tørrdokk ? er da kommet til nytte. Både Banken og Ulrikka er etter hvert fylt opp med søppel og mer verdifullt fyllmateriale. Både på Banken og på land er det blitt verdifulle områder for vinteropplag av kostbare seilbåter og motorbåter. Det store lagerskuret er opplagsplass for delikate motorbåter. I søndre enden av lageret var det i en tid båtbyggeri og privatbolig for båtbyggeren. Men det var mange år senere.
Vi kan runde Øya på sydsiden med bå@ men tar heller snarvegen over Batteriet og kommer forbi baker Karlsens hus og går ned til hans gode brygge. Her er brygge og lagerskur i terrasser, riktig et kosested om sommeren. Men det blåser nok litt her i pålandsvinden.
I neste etappe tar vi også vegen over land og ned til Salingstrand. Her er det stor slipp og store boder fra skipsverftstiden. Usterud drev trelasthandel der i endel år, etterfulgt av Jøntvedt som disponent for et konsortium. Senere har Ernst Christiansen drevet solid der i mange år, etterfulgt av sønnen. Bryggene er store og solide. Her er også tatt med endel fra senere år. I mer rolige tider for trelast er den ledige plassen benyttet til opplag for seilbåter og motorbåter. Jeg har selv benyttet den. Ved Salingstrands sørvestre ende er vi bare noen skritt fra Ola Rohdes brygge, som vi begynte med. Før vi går tilbake, lønner det seg å ta en titt på Hjørdis Stenvolds nydelige nette hus. Tilbake på Fisketorvet tar vi en annen rute bort Storgaten og svipper ned til kanalen ved hjørnet av Schilbredgården. Her ligger en sammenhengende brygge tilhørende Dahlin[Næs og Lars Eriksen. Huseierne har sine faste båtplasser her foruten badegjester og andre fra øyene, som legger til for innkjøp. Da yrer det av båter så det blir trangt om saligheten. Båtene lider simpelthen vondt. I nordre ende av brygga ligger Eriksens båthus. I meget ung alder bygget Eriksens sønn, Thorstein, her sin egen motorbåt. Han kunne da ikke være mer enn 13/15 år. Godt gjort var det. Men så var han også sønn av Lars Eriksen - en altmuligmann. Etter å ha overdratt forretningen til Thorstein, drev Eriksen prambygging i et værelse i annen etasje, og tok dem ut vinduet mot Storgaten.
Det er ikke mange skrittene til gårdsrommet til H. M. Albretsen, som vi kikker innom. En fin brygge av store steinblokker er lagt på et underlag av solid tømmer. Omtrent midt på brygga går en steintrapp ned til vannet. Båthuset i nordre ende er bygget romslig for alle eventualiteters skyld. Gårdsrommet har en atinosfære fra gammel tid. Lagerboder med svalgang på den ene side og en sammenhengende bygning med beboelsesrom på den andre side i annen etasje. Her har bokhandler Carl P.C. Albretsen med stor familie sin koselige leilighet. I hovedbygningens annen etasje er H.M. Albretsens komfortable leilighet. Her styrer fruen med stø og nennsom hånd. Det er en høyreis@ vakker dame og høyt respektert. Hva hun ikke kan av huslige gjøremål, er det ikke verd å kunne - med et forslitt uttrykk. Barna her er Emma, Lollo og Henrik. Sistnevnte har helt siden midten av 1920-årene ledet den ganske omfangsrike forretning. Vi runder den neste store gård i samme stil - Stoesen/Kraftselskapet/Brønsten. Vi går ned oppkjørselen og der ser vi et vakkert gårdsinteriør med hovedhuset i front og to fløybygninger ned mot vannet. Den nordlige fløy har svalgang, mens den sydlige er innelukket. Alt ble gjennomgripende restaurert av Kraftselskapet og nydelig oppusset med harmoniske farger. Vakker, romslig gårdsplass med solid brygge og båthus hører til.
Vi runder også baker Olsens/Schjervens forretningsgård i Storgaten og kikker inn fra sjøsiden. Gårdskomplekset er ordnet på samme måte som de to forannevnte, hovedhuset i front og med to fløyer ut mot vannet. Det skal ikke noen fagmann til for å se at dette er bygget i en helt senere tidsepoke, temmelig sikkert ikke langt fra siste århundreskifte. Gårdsplassen med leskur er mest eslet til vedopplag. Brødstekingen foregår med honved. I hovedbygningen er Olsens gode bakerforretning i første etasje. Den er best kjent for sine deilige «soldatstomp», særlig da av de store guttene. De må ut i det store frikvarteret og ha noen stomp istedenfor å spise skolematen hjemmefra. Leilighetene ligger i annen etasje. Bryggen er god og praktisk til å ta opp og ut seilkoggen og prammen. Båtene må alltid være i god stand. Stadig er det turer med bakervarer til øyene. Fra brygga her var det at vi som gutter kunne være med Theodor Gusfre og slepe store isflak ut kanalen til strømmen. Gutter finner på de utroligste ting, og Theodor var glad til at han fikk assistanse. Sjøleden ut kanalen måtte til enhver tid holdes oppe.
Nærmest baker Olsen på den andre siden av Storgaten ser vi det stilrene, vakre bygg som rommer apoteket. Det blir drevet av apoteker D. A Hansen.
I linje med baker Olsens hus ligger det storslagne bygg som rommer Stiansens Hotell, senere Hotell Cort Adeler. Fra Storgaten ser det ut til at fasaden er beholdt uforandret fra det opprinnelige. Fra sjøsiden derimot er inntrykket helt ødelagt med et tilbygg helt ut til vannet. I senere år er tilbygget
kappet av en god del så at inntrykket er bedret. Opprinnelig rommet tilbygget en stor festsal, senere kinosal. Gårdsrommet er lukket helt ned til vanne@ på den ene siden ved sidebygningen og på den andre av baker Olsens forskjellige innretninger. Bryggen er ganske bra, men her slipper ikke mange båter til. Såvidt jeg kan huske var det bare stadsingeniør Nilsens velpleiede pram som nøt den store ære, og i nyere tid Mille/Hammerkvists motorbåt. I nyere tid er det hele areal åpnet for gjester med benker, bord og parasoller.
Eieren av det lille, vakre Sørlandshuset like opp til hotellet er omkring 1912 Martin Eliassen, bare en trang passasje skiller de to husene. Hotellet leide huset fra 1950-årene. Sverre Haugen og Althild, som er direkte arving i flere slektledd, eier huset. De to hus er nå forbundet med hverandre. Til Eliassens eiendom hørte god brygge med stor sjøbod. Bryggeplassen min var der i mange år. Hele bryggearealet er siden slått sammen med hotellets. Martin Eliassen var en godslig kar. Husker jeg ikke feil, så var det han som forærte den fine skarptromma si til guttekorpset. Det ble dannet i ca. 1915. Eliassen hadde vært tambur. En nesefeil gjorde at han hadde en eiendommelig måte å snakke på, men koselig. Når han ved opprømte anledninger skulle si «Hurra for fanen!» og ikke kunne fa med den midterste n-en, så stusset vel enkelte som ikke kjente ham.
Fra Eliassen går en sammenhengende brygge bort til Iversen/Jordbrudals brygge. Helt fra vannet og oppimot Storgaten ruver en stor bod. For tiden er den så godt som tom. Den har vel tjent et formål. Alt er under forvandling. Men i min guttetid disponerte Eliassen boden. Der kunne en komme innom med noen filler, bein, tomflasker, spiker - kanskje noen fa verdifulle kobberspiker osv. Penger var ikke lettjente dengang. Til 17. mai måtte en gjeme ha en slant.
Vi stopper opp på tomta og lar blikket gli utover havna. Ute til høyre ligger skute ved skute oppankret, kanskje ligger en kjølhalt ved Røeverven. Det er ikke fritt utsyn på høyresiden. På venstresiden ligger ytterst den mektige, fine tollbodgården, og nærmere oss er man begynt på oppførelsen av Staalpressa. Så snur vi helt rundt og der ligger foran oss like på den annen side av Storgaten det edle byggverk Chrystiegaarden. Der lå den da, men ikke nå. Norsk Folkemuseum har overtatt den. Dit må vi for å fa et inntrykk av den. Men det er ikke samme inntrykket som en ville fatt på brygga i Brevik. Gården var konstruert for å ta seg ut fra havna. Nettopp der hørte den hjemme. Vi snur oss igjen, for vi må også ha med oss den nydelige Cochegaarden - også en Chrystiegaard. Vi må ta et rundskue før vi forlater plassen her. Førs@ knapt 100 meter borte i Storgaten mot nord, den herskapelige Stålpressagården, og nærmere, Iversen/Jordbrudal-gården med de rene, vakre linjer. Den ligger'noe inneklemt nå, men hvordan den har tatt seg ut kan en bare ane. På skrå over Storgaten har vi den stime Larsen/Thelle/Samvirkelagsgården (dessverre revet). Så på samme linje Chrystiegården. Rekkverket strekker seg fra Middelskolebakken og bortover til midt på huset. @vfiddelskolebakken er nok kommet for nær Chrystiegården, antagelig gjort etterat huset er bygget. Det var stor sorg i byen da huset ble revet omkring 1915. Bakover mot Hexafjellet lå uthusene og et stort ishus med isrenner. Noe lenger bort i Storgaten ligger Wirschinggården/Apotekergården og Hotellet, som stenger for utsynet til flere andre fine bygg. Vi flytter synet til Cochegården og Tollbodgården, og ringen er sluttet.
Det er ikke lite Brevik har mistet av vakker gammel bebyggelse, bare sett fra dette sted - Ingebrethsens tomt eller Chrystietomten. Det må innrømmes at de hadde sans for god byggeskikk tidligere.
Seilskutene kommer helt inn til brygga ved den store boden for å hente is. Fra ishuset og i skarp vinkel går isrenna ut over Storgaten i bra høyde forbi boden og direkte over i skuta. Trafikken i Storgaten er ikke sjenert av istrafikken.
Vi fortsetter på ruta vår bort Storgaten, og like bak den store boden finner vi et lite hus av den gamle, vakre stilen. Her driver Mathilde Tangen en liten kolonialforretning, godt hjulpet av sønnen Jørgen. Da det første Samvirkelaget ble bygget noen år senere og huset skulle rives, flyttet Mathilde Tangen forretningen over i kjelleren til huset tvers over gaten - Larsen/Thelles hus. Det kunne jo ikke gå så lenge med butikken der. Det var kanskje bare for å fa solgt unna varebeholdningen. Det var rart å se hvordan grunnen var bygget opp her på Ingebrethsen/Chrystietomta da Samvirkelaget ble bygget i 1920-årene. Stor@ grovt tømmer lå krysslagt bortover. Det var like friskt og fint som da det ble lagt ned for kanskje flere hundre år siden. Minnet står friskt i erindringen at Robert Lundkvist og Birger Sandberg fra Cementfabrikken hadde tatt på seg jobben med å fa bort noe av tømmerflåten for peling og annet. Det var kanskje stopp i driften ved Dalen siden de jobbet der. Lundkvist var stor og sterk og tykk. Sandberg med alminnelig bygning, ikke noe overflødig der. De hogde som for live@ ga de inntrykk av. Jeg betraktet det hele bare noen øyeblikk, så jeg vet ikke hvem som gikk seirende ut av duellen.
Vi rusler videre i Storgaten og runder Helene Iversens hus og kommer ned til vannet. Såvidt jeg forstår er det bare en liten brygge med båtplass som hører til huset. Selve slepet er offentlig. Huset er av den gamle koselige typen som det er så mange av i Brevik - og som absolutt burde bevares. Tett opp til Iversen/Jordbrudals tomt ligger Staalpressas eiendom med fabrikkbygning, stor brygge, båthus og uthus. Den opprinnelige pelebrygga ble etter mange år skiftet med en ny pelebrygge. Peleormen var imidlertid kommet til fjorden og gjorde stor skade - noe som visstnok ikke var erfart før. Den siste brygga måtte etter kort tid forsterkes.
Ved enden av Staalpressas brygge lå et stort båthus på Tollbodens grunn. Disponent Hans Hansen leide dette i mange år. Tollbodbr@@a. Tollbodbrygga strekker seg fra dette båthuset og i rett linje østover så langt som det med rimelige midler kan legges brygge. Først kommer en lavere del som er velegnet for mindre båter. Disse ligger da også tett i tett. Ved enden kommer en utkraving med plass til 2 båter. Her ligger da for tiden også tollbodbåten når den ikke er ute i tjenesteoppdrag. Det er en ganske pen langstrakt båt med stor kahytt og avrunnede former - lysoljet eik. Den falt for aldersgrensen mange år senere og ble erstattet med en raskere sortlakkert racertype. Men det er ikke samme nimbus om denne som den første. Daglig kunne en se tollbodbåten ligge i kjølstripa etter importbåtene oppover strømmen. Selve Tollbodbrygga er et pent byggverk av huggen stein. Fra kanten av brygga og ned til vannet går en pen steintrapp slik at det er lett adgang til båten. Hovedbrygga er meget høyere enn småbåtbrygga. Den er mest eslet for transportbåter. Midt på brygga går en fin trapp helt ned til vannkanten. Brygga er utbedret i senere år. For enden av brygga mot øst er det stort slep til å fa båtene iland på. Tollbodbåten må til enhver tid holdes i god stand.
Tollbodgården ligger der og breier seg mot havna - et flot@ stilrent byggverk, også en av Breviks perler. Det er romslig plass mellom bryggekanten og huset. Ved østre ende av hovedhuset - bare med en port imellom - ligger et lavt enetasjes hus - også det stilig og vakkert. Det benyttes til vaktstue for tollvaktmennene. Vedskjul er der også. Hovedhuset er delt i to, horisontalt. I første etasje ligger tollkontorene og leiligheten til tollstedsbestyreren. I annen etasje er sorenskriverkontorene og sorenskriverens leilighet.
I gårdsrommet på baksiden av husene finner vi den rene idyll. Borte i den østre ende ligger et stort koselig uthus. Men rett opp fjellsiden mot nord mange meter høyere ligger den utoverhengende veibane for hovedvegen Sætre/Brevik sentrum. Nettopp her var det at en stor buss med mange passasjerer s"et utfor og kjørte inn i leiligheten i vestre ende av huset. Mange ble drept og såret. Bussen klarte ikke den krappe svingen. AvskjerTningen var for svak og er nå forbedret. Både anlegget av broen og utforkjøringen hendte mange år etter den tid som forsøkes skildret. I flukt med hovedhuset i vest har tollstedsbestyreren en prektig frukthage. I mine guttedager var det ikke sjelden å se guttene til tollstedsbestyreren - Mørck - gå på gatene og selge frukt hjemmefra. Et vakkert tre i vegmuren ved Staalpressa - et bøketre eller er det kanskje lind - sammen med de utover hengende trær langs tollbodmuren, gjør stedet til en vakker idyll.
Frukthagen hadde/har ved tunnel under hovedvegen forbindelse med resten av hagen omkring de mektige kastanjetrær opp mot det steile fjellet De er selvfølgelig fredet - likesom Tollbodgården. I det hele er dette et skjønt parti av Brevik. Sætre. Vi fortsetter turen vår opp Tollbodbakken til Sætervegen. Ved vegkrysset Folkets Hus/Jomheim tar vi av mot vannet. Folkets Hus er ikke bygget enda. Her er helt åpen løkke hvor folk samler seg ved regattaer. Det er ikke fa som spent følger hele seilasen fra start til innkomst. Ikke et hus, ikke et tre dekker for utsikten. Langs Sæterlandet ligger den ene brygga etter den andre innover. Omtrent hvert hus nær vannet har sin private brygge til plass for en pram og en kogg. Bryggene var helst tømret til et brokar av plank eller tømmer, senket og fylt med stein. Fra brokaret og inn til land var det gjeme en steinfylling og en enkel landgang med et enkelt rekkverk. Disse brygger var utsatt for vær og vind, og ikke minst is. Tok isen eller stormen dem, så på'n igjen. Alle båtene her lå utsatt til. Så i stormfullt vær måtte alle flytte båtene inn i havna. Blant disse bryggeeiere kan nevnes Amundsen, Jakobsen, Høegh, Halvorsen. Sånn var stort sett bryggeforholdene oppover hele Sæterlandet og helt inn i vika ved Dalen. Vi må forsøke å se tilbake til årene omkring 1912, men må innskyte her de store forandringer som er foretatt her omkring 1970- årene. Hele stranda fra Carl Løberg og nordover er etter hvert fylt ut og bygget til pirer til plass for et utall av båter. «Kommunebrygga» som nå er tilsluttet den nye, ble bygget for mange år siden, omkring 1920/1930. Den lå i mange år på skeive, men er nå restaurert. Vi kommer forbi et par små strender for bading, men det er visst forbi med det nå. Innerst i vika ved Dalen ser vi Johansen eller Johansons koselige hus og bryggeanlegg. Med skjæret rett utenfor blir stedet den fullkomne familiehavn. En ren idyll, hadde det bare ikke vært for det støvet Cementfabfflcken er nærmeste nabo. Ganske fa år tilbake i tiden lå her i kroken et stort ishus. Herfra og bort til fjellet på den andre siden av bukta lå en fin strand i hele lengden, og på fiellet noe lenger borte lå nok et ishus. Dammer og ishus fulgte hverandre. Men det er ikke verd å fortape seg i vyer. Vi må tilbake til vårt. Langbrygga. Vi har flere brygger å fare over og begynner igjen på Fisketorvet. Rett syd runder vi svingen til Langbrygga, som vi sa, eller Østvedts brygge, som den kalles nå. Inntrykket da som nå er noenlunde det samme med benker på rad langs fjellet. Den gang var brygga av store steinblokker med fenderverk og solid nok. For å fa plass til biltrafikk og kryssende busser, måtte brygga i senere år legges lenger ut og forsterkes. Bortimot der hvor bensinstasjonen ligger nå stod en forholdsvis stor lagerbod for parafin. og andre varer. Bensinstasjoner fantes ikke dengang. Men parafin var en viktig vare. Lagerboden var ganske pen med solid kledning i en etasje og loft. Fra boden og over til forretningen gikk et overbygg slik at trafikken ikke var hindret. Betjeningen kunne gå tørrskodd over og betjene kundene, og annet. Lageret med overbygg gjorde partiet meget sjarmerende, kan gjeme si pittoresk.
Partiet langs fjellet med all treplantingen over på Grubbehaugen har alltid vært idyllisk med flere benker. Benkene har til enhver tid vært ettertraktet - om formiddagen og tidlige kveldstimer til koselig mannfolkpassiar. I stille, koselige sene kveldstimer, kanskje måneskinn også i tillegg, da var det de unge som svermet der. Å ja, det var vel også de litt tilårs komne som følte trang til litt svæm-iing. Kloss opp til lagerboden på østsiden var en bra steintrapp med gelender, hendig å legge til med småbåter. På den andre siden av boden var et stort slep for båter. Det var det tidligere fedeslep for overfarten til Stathelle. En bensintank kom her mange år senere. Under 2. verdenskrig ble det begått sabotasje på den. Til straff måtte vi gå borgervakt i lang tid etterpå.
Det gamle fer@eslepet lå der i mange år og var brukbart for noen hver. Det var greit å dra prammen opp i når en skulle en snartur til byen. Støtt var de@ uten vagling når en skulle iland. Overfe@ingen til Stathelle var for mange år siden flyttet opp til Strømraset øverst på Strømtangen.
Utenfor 'I'høversens hus, som det kalles nå, var det murt opp et platå i flukt med huset. Det gikk et stykke ut i vannet og hadde en snerten liten hage og med det viden kjente Akasietre. Også det en sjarmerende plett av Brevik, som er gått tapt. Mange år etterpå kom tiden da bilene og vegene skulle ha plass. Akasietreet sto i vegen, og måtte derfor bøte med live@ til stor sorg for mange. Vikingbrygga I den tiden som behandles her måtte vi gå ovenom Wirøe/T'høversens hus. Først kommer et romslig slep og så Vikingbrygga helt bort til fjelle@ bare såvidt at Strømtangvegen har plass. Brygga ligger ganske langt inne. Det er en vanlig lav bolverksbrygge med plass til å trekke opp noen båter på til vinteropplag. Alle disse slep, som Brevik har så mange av, var særlig hensiktsmessige for noen tiår tilbake i tiden. Brevik hadde da fa veger som førte til utkantene av byen. Prammen var da lett å ty til og slepene med den. Helt inne nær Strømtangfjellet lå på den tid en stor bod tilhørende forretningen tvers over vegen på hjørnet. Nå driver Carl Hanssen der. Dengang var det Esther, senere gift med Vilhelm Hansen som drev butikken. I mellomtiden eide Andersen, far til Jul Andersen i kommunen/fe@a, butikken med bod. I flere år fortsatte sønnen forretningsdriften. Fra Vikingbrygga og ut til Strømtangodden ligger noen enkle steinfyllinger, såvidt at en kan komme ombord i båtene, som ligger her ut og inn til fjellet. I pålandsvær kan det ta bra her, så alle båtene må flyttes inn i havna. Englandsbrygga Vi runder Strømtangodden og Gropa og kommer til Englandsbrygga, Den er ikke gammel - ganske pen, bygget av huggen stein. Den ligger noe ut fra land, som en pir og kan ta imot forholdsvis store båter. Rutebåtene på England har anløpssted her. Det store lagerskuret, som er lager for salpeter fra Notodden, lå her, men blir omtalt annet sted. Tilbyggene til Englandsbrygga mot øst og vest med terminalbrygga er kommet til mange år senere i forbindelse med en ferjeforbindelse med Danmark i 1960-årene.
Inne i hjørnet ved Englandsbrygga mot vest lå Johnsens koselige brygge. Det er plass til et par båter og noe fiskeredskap. Johnsen er ofte å se på vannet med pram og vad på speiding etter sild. Huset hans lå på fjellhylla opp for Strømtangvegen - med god utsikt. Barna er Nenna (Ingebrethsen) og Simon på Kraftselskapet. Simon beholdt brygga til danskefeda kom. Kalksteinsrampe. I ca. 20 meters lengde gikk en steinfylling vestover til et oppbygg for ombordtrilling av kalkstein i lektere. Konstruksjonen på rampa var ganske enkel - noen tømmerstokker med trillegang og heiseinnretning. Stadig så en lektere her for ombordlasting. Kalkdriften har pågått her i mange år under H. M. Albretsens ledelse.
Steinfyllingen fortsetter i rett linje bortimot det ffile huset på hjørnet av Stasjonsbakken. Tømmermann Theodor Nilsen eier det koselige huset med også en liten hage med skur innved fjellet. Vegen går på en fylling forbi de tre husene, som ligger på rad utover mot vannet og fe@a. En romslig bukter det her mellom, Strømtangvegen og den forholdsvis nybygde Postbåtbrygga. Det er plass til flere båter her, vel bare prammer for de nærmestboende. Om vinteren ligger de opplagt like ved vegen. I bukta er det fin plass til fedelekteren når den ikke er i bruk. Fe@elekteren er en flatbunnet trelekter som skråner oppover i begge ender. Den er til overfe@ing av hester, kuer og vogner. Fe@elekteren manøvreres av to mann - en foran og en bak med hver sin store åre. Den bakerste styrer og skåter, det vil si skyver åra foran seg. Når fe@elekteren ikke er i bruk, ligger den fortøyd ved innsiden av Postbåtbrygga. I bukta her lå prammen til John Knutsen. John bodde i det midterste huset ved vegen. Faren var sjømann. Det var en gutt til i familien og en søster. Huset er totalt forandret siden den gang. Med prammen til John hadde vi mange fine seilturer på strømmen og opp til Kollbjønn og Flauene. Der plukket vi konvaller (som er den vanlige benevnelsen) og blåveis om sommeren og nøtter om høsten. Hele Strømtangområdet er ikke til å kjenne igjen fra dengang. Hele den koselige bukta er fylt igjen. Brygga med terminal er kommet isteden. Postbåtbrygga Selve Postbåtbrygga er stort sett den samme i dag som dengang, bare at den i dag går i ett med Terminalbrygga. Jembanesporet gikk helt ut til enden av Postbåtbrygga og var for en stor del overdekket med et stort leskur. Helt ned her til skipssiden kom jernbanevognene for lossing og lasting av gods. Sporet var lagt oppover langs vannet. Trafikken for personer, gods og post fra Østlandet til Sørlandet gikk over brygga her inntil Sørlandsbanen kom. I tilslutning til Postbåtbrygga i den øvre ende lå fe@eleiet i en liten vik. Et bredt slep for hestefe@a og prammene hørte med. Noen år senere ble leiet utbygget videre opp mot Strømraset for motortrafikk. Venterom og opplagsboder kom opp etter hvert. Med tiden kom også en fin portal oppe på brygga. Den var for billettsalget slik at trafikken kunne gå mer smidig. Biltrafikken begynte i 1920/1930-årene og øket utover i etterkrigstiden. Det ble til slutt uholdbart med den store bilkøen, som ofte strakte seg til langt oppover mot Heistad. Bro var ikke til å komme forbi, og den kom i begynnelsen av 1960-årene. Torskehollet. Oppe ved Strømraset går fjellet i skarp sving mot nord til Toskeholle, som vi sa. Fjellformasjonen danner her en liten bukt. Lauritz Hansen og Winge, begge lokomotivførere, bygget hver sin lille brygge her for sine motorbåter. Motorbåtene var blant de første i Brevik. Nils Ugelstad hadde også sin lille fikse seilpram her. Toskeholle var antagelig jernbanens grunn. Brødrene til Nils, «Hakken» eller korrekt Harkel og Sam, kan jeg ikke huske å ha sett her. De var jo også noe yngre. Sam ble senere kjent skipsreder i Oslo. Stensruds eiendom. Fra Toskehollet og nordover helt til slepet ved enden av Kanalbakken gikk Ejnar Stensruds store eiendom med brygger. Like inn til det staselige huset - Meierigården - sto spillet for den ganske store slippen. Helt nede ved brygga lå et stort lagerskur for koks og kull. Selve brygga var vanlig bolverksbrygge i god stand. Sohlbergs eiendom. Ved utløpet av Kanalbakken begynner T. Sohlbergs eiendom. Her i begynnelsen ligger et lite koselig hus i fin stil ute på et skjær. Det tilhører Abrahamsen. Med en fylling rundt tok det seg fint ut mot Trosvikbukta. Bare en fylling forbandt huset med hovedvegen til Blekebakken. to av sønnene var Nils og Andreas. Andreas var best kjent av ungdommen. Han var en ganske fiks sportsmann, blant annet på skøyter. Han var den selvvalgte anfører på turer til islagte vann - og åpnet for en videre horisont. Det var også en datter i familien.
Selve Sohlberg-eiendommen med god brygge gikk videre i vestlig retning helt opp til Sand. En stor sjøbod ruvet mot enden av eiendommen. Like opp for sjøboden lå et lite vakkert hus, tilhørende nok en Abrahamsen. Det var Elisabeth Abrahamsens barndomshjem. Også et par brødre hørte hjemme her. De forlot byen i ung alder. Den ene gutten - Carl, het han viss@ var en ildsjel i alkoholsaken. Elisabeth forble i byen og var kontordame ved Blikkvarefabrikken. Sohlbergs sagbygninger er nevnt annetsteds, og vi tar en liten avstikker opp forbi Abrahamsens hus - nå Gulseths.
Her ligger hele Lisas jorde helt uberørt med unntagelse av vegen over til Blekebakken og Jahnsen på Heias fine husanlegg omtrent der hvor Egil Frøvolds hus ligger nå. Jahnsen og kona så for oss unger ut til å være temmelig gamle, og husene med dem - litt grått og forfallent. I dag kunne husene med sin fine stil og oppusset vært en attraksjon for omgivelsene. Ekteparet Jahnsen var for oss unger de rene eventyrskikkelser, som om de bodde inne i tykkeste skogen. Men det gjorde de ikke. Vegen til Blekebakken stryker kloss forbi helt inntil fiellveggen og ned til Blekebakken. Bakken er temmelig bratt og er vanskelig å forsere, særlig på vinterføre.
Lisas jorde var en fin tumleplass for Trosvikguttene om vinteren. Skihopping og renning av hjertens lyst så lenge en hadde pust igjen og dagslyset etter hvert ebbet ut. Blekebakken. Fra Sohlbergs eiendom fortsetter vi mot Blekebakken. Men først har vi Sand, nedre og øvre. Der må det ha vært noe slags byggverk tidligere, for nede i vannet ser en flere store bolverk. Lenger opp i selve Blekebakken ved en liten bukt ligger 2 blad Gundersens solide hus og like solide brygger - private sådanne. Det er den rene idyllen, spesielt sett fra sjøsiden. Når personer omtales, er det bare dem som springer ut fra hukommelsen, så også her. Den som huskes best er sønnen Gustav fra huset ute på odden. Det var en pen kar, ikke stor, men sprek og spenstig - en salto var blåbær for ham. Kona var fra Arendal. En gutt og 2 piker hører med til fan-@dlien. Gustav hadde 2 om ikke 3 brødre til. Det var Lars med eget hus på Grubbehaugen og ,Hans med ditto på Sætre. Hans var gift med søster til brorens kone fra Arendal. En bror hadde sitt virke på Notodden.
Emil Gundersen med huset sitt i bunnen av vika var en flink hønseoppdretter. Der var det en stor barneflokk, 2 piker og sikkert 4 gutter. Tre av guttene har egne hus i nærheten av barndomshjemmet. Et steinkast lenger opp i Blekebakken ligger styrmann Hans Nielsens koselige eiendom med vakkert gammelt hus og naturlige svaberg til å trekke båtene opp på. Fru Nielsen var ofte å se i byen - storleverandør av stikkelsbær og plommer som hun var. Nielsen var i mange år formann på Trosvik Verksted. Han var også med i bystyret. Barna her var William, Sverre og søsteren «Tulla» som vi kalte henne. Hvorfor, vet jeg ikke. Å riste det virkelige navnet ut av hukommelsen er ikke mulig. Jenta var hyggelig og grei hun.
Moss opp til Nielsens eiendom er i nyere tid kommet et solid båthus. Men det var ikke der på den tid som behandles her. - Neste hus er Karl Evensens med god brygge rett ut for huset. Fru Evensen er datter til Emil Gundersen og er i fin form på byen rett som det er i de årene dette er nedskrevet (1980). På linje med Evensens hus ligger Zacharias Bjurholts, som også har fin brygge like utenfor stuedøra. Kona er født Busk i Krabberødstrand.
Straks ovenfor ligger to hus av gammelt, fint merke. Først postmester Hansens og deretter Isak Lunds. Begge har herlige brygger og båthus. Bedre sted å sitte en fin sommerdag i godt vær, finnes knapt. De store båtene opp og ut florden passerer med små mellomrom. Den er ikke helt ufarlig - denne trafikken. En kan ikke unnlate å komme inn på nåtiden og nevner situasjonen da en stor båt havnet nesten i husveggen til Hans Gundersen, litt nedenfor. Det vesentlige av det som er skildre@ ligger tilbake til tiden opp til 1. verdenskrig. Men det har vært vanskelig ikke å ta avstikkere til senere år. For eksempel kan ikke bryggene som er i dag, sammenlignes med dengang. Men de som var dengang, var fullt brukelige. Opp til de to øverste hus har det ikke vært kjøreveg, bare en trang passasje. Mesteparten av forbruksvarer har måttet gå sjøvegen.
Fisk har det vært lett tilgang på i Blekebakken. Erik Eriksen i det øverste huset for eksempel, har dradd utrolig mye på bakke. I senere år har dog fisken vært av mindre god kvalitet på grunn av utslipp fra fabrikkene lenger oppe i fjorden. Det er tegn til at det bedrer seg.
Blekebakken er i det store og hele et koselig sted. Adgangen dit er betydelig lettere etter at den nye vegen langs vannet kom i 1950-årene. Nevnes må det at storparten av husene oppover i terrenget ble bygget rundt 1916-årene. Også etter 2. verdenskrig kom endel nye hus opp.
| Utdrag (s. 9-39 ) fra: Brevik Historielag: Årbok 1981 |
Til bokas innholdsfortegnelse |
| Porsgrunn biblioteks hjemmeside | Søk i bokbasen |