Hus og hjem i Brevik

av arkitekt Wilhelm Swensen

Som såmangen annen av våre små kystbyer har Brevik denne ukunstlete gruppering av bebyggelsen som lar hus og fjellknaus, taklinjer og tregrupper knyttes sammen til en malerisk enhet. En går og ser på det med den trygge følelsen at nettop slik måtte husene ligge; lave, lune og litt trossige ut mot sjøen, større og verdigere inn mot havnen, men alle med venlighet over sig, med solglimt i de små buklete rutene.

Som Wildenvey sier:

Saa vakre linjer huser har
de staar saa trygt.
De kunde ikke bygge stygt
i gamle da'r. -

Det kan nok hende at vi i vår tid er tilbøielig til å overvurdere den gamle bebyggelses skjønhetsinnhold. Tiden kan utrette så meget; den avdemper farvene, gjør linjene mykere. Men vi kommer ikke forbi at de eldre slekter besad en langt sikrere sans for sund og vakker byggeskikk, enn vår tid har kunnet vise.

De fleste av våre gamle byer har fått sin bebyggelse herjet av ildebrand. Så også Brevik. Året 1761 da en stor del av den gamle bebyggelse blev lagt i aske er blitt et merkeår, et utgangspunkt for ny tidsregning. For bygningsundersøkelsen blir det å regne med tiden før og efter branden. Dessverre blev det skjønne monument man hadde fra det 17de århundre, kirken, nedrevet og hermed blev fjernet de sikre spor man vilde hatt til bedømmelsen av mulige levninger av bebyggelsen fra tiden før 1761.

I Brevik som i distriktet ellers finner vi hos håndverkerne en sterk konservativ følelse i arkitekturen. Det er som rokokoen ikke kan finne fotfeste hos denne besindige og dyktige befolkning. Selv om byens borgere stod de europeiske forhold nær vinner allikevel de nye ideer meget sent innpass, og vi ser at patrisierne når de efter branden gjenopfører sine prektige boliger søker forbilleder i distriktets eldre bebyggelse.

En av de bygninger som viser detaljer av eldre dato enn branden 1761 er skibskaptein Anders Sørensens tidligere hus, som er avbildet i «Brevik i billeder før og nu». (Forkortes herefter Br. i b.). I den ene gavlen står fremdeles et gammelt blyinnfattet vindu. Bygningens takform med åsene stikkende frem i gavlene og det eiendommelige utsprang i fronten peker hen på tiden før 1700.

Denne bygning er dessuten et typisk eksempel på hvorledes et hus gjennem årene kan skifte ham. Frontens arkitektur slik som den fremtrer på det førnevnte billede viser den særlige utformning fra tiden efter 1800. En smukt formet portal er løst som «bislag» I gavlen ser man de gamle vinduer dypt forsenket.

Abraham Jacobsens og Oluf Eriksens hus i Sætret som i sitt eksteriør fremtrer høist ordinært er igjen en av disse gamle bygninger hvor senere tiders endringer har camoufleret husets virkelige ansikt (fig. 1). Til gjengjeld er der i rummene bevart endel deltaljer av stor interesse. Huset har en eiendommelig plan som desverre nu er noe endret, men som dog lar sig rekonstruere efter de oplysninger som eierne velvilligst har gitt mig (fig. 2).

Huset har en midtgang som nu er adskilt med en tynn skillevegg som det kan sees på billedet (fig. 1). Til hver side av hovedinngangen ligger en staselig stue 5 × 5 m. med 3 vinduer, bak disse stuer lå på begge sider av gangen kjøkken med skorsten. Den ene er nu fjernet. Hvorvidt disse skorstener også oprindelig har vært ens utformet vet man ikke med sikkerhet. Den skorsten som blev revet hadde en noe annen form og plassering enn den bevarte. Det er ikke så underlig at man her har sagnet om de to brødre som har bygget sig hus sammen, en beretning som ellers gjerne knytter sig til hus med særlig symetrisk utformet grunnplan. Tanken kan her ha meget for sig. Huset må ha en rett anselig alder og det gir med sin ganske egenartede plan et morsomt billede av barokkens trang til aksentuering.

De detaljer som er gjengitt (fig. 3 og 4) kan man nok også finne i bygninger av noe senere dato, skjønt profileringen ved de eldre anlegg viser mere kraft. Dette er således tilfelle med den vakre profil som følger taket og løper mellem bjelkene. Det er ennu barokkens formsprog som her merkes.

Man må her ta i betraktning at de menn som opførte mere staselige bygninger, var vel bevandret i tidens moteretning også i bygningskunsten. Deres mange utenlandsreiser, den kontakt de idethele hadde med Europa, ga dem en sikker og kultivert smak og de stillet sikkert store krav til de stedlige bygmestre. Det er imidlertid bygmestrene, håndverkerne, som har holdt igjen, som har avpasset det nye efter sin særegne måte å arbeide på og som således har skapt særpreget i stedets arkitektur.

Et eiendommelig trekk finner vi i opførelsen av de to store patrisiergårder som de to brødre Chrystie lot opføre på hver side av havnen, den ene på øen (den ennu bevarte kommunegård, i almindelighet kalt Cochegården) den annen som alltid bar navnet Chrystiegården, rett overfor på den annen side av havnen; begge med en så egenartet utformning at de straks fanget interessen. Begge bygninger er opført umiddelbart efter branden 1761, men den eiendommelige form med taket trukket frem over de to karnapp, lignende fløier i fronten er hentet fra eldre bebyggelse. Grunnformen finner vi i Gyldenløves residens i Larvik, overført til distriktet gjennem generalmajor Arnolds bebyggelse på Borgestad (opført omkr. 1700). Det er ganske naturlig at et så egenartet byggverk som Gyldenløves residens blev forbillede for mere herskapsmessig bebyggelse og dog er det Borgestad vi her må regne som forbillede for Chrystiegården da «Herregården» i Larvik blev ombygget allerede 1730 hvorved den karakteristiske takform blev forandret. Cochegården har fremdeles bevart såvidt meget av sitt utseende at det faller lett å danne sig et billede av hvordan den har vært. Dessuten viser flere Breviksbilleder dens gamle form, bl. a. det utmerkede fotografi med den gamle og nye kirke (fig. 36) Br. i b. Chrystiegården vil bli gjenreist på Norsk Folkemuseum på Bygdøy og vil da opnå å bli verdsatt som den bør. Men det kan allikevel aldri bli det samme som å ha bygningen plassert i dens rette miljø. Til alt hell er der bevart en rekke fotografier før den blev revet (fig. 8-10).

Ved siden av den eiendommelige bygningstype som representeres av Cochegården og Chrystiegården har vi den staselige Tollbodgård hvis prangende front mot havnen den dag idag taler sitt kultiverte formsprog (side 29). Dens arkitektur virker kun gjennem sine vel avveiede proporsjoner og med en enkel markering av midtpartiet. Den store trapp har tidligere hatt løp til begge sider som det kan sees på det gamle billede (side 27), hvor man også ser et fornøielig temmelig stort Iysthus med polygonal grunnplan og med myke linjer i taket. Denne type på en patrisiergård gjenfinnes både i Skien, Porsgrund og Langesund med AtzIews prektige søndre Brekke ved Skien som den fornemste representant.

I Brevik reiste der sig efter branden i 1761 en rekke bygårder opført i 2 fulle etasjer, men med gavlene tømret op så taket fikk «halvvalmer». Kjøpmann Albretsens og Stiansens gård er her gode eksempler, mens Stoesens har Tollbodens takløsning med hel valm. Det gamle apotek (kjøpmann Knutsens gård) er derimot en mere egenartet type. Meget taler for at den skriver sig fra tiden før 1761 selv om dens eksteriør har skiftet karakter. Skade at den gamle forhave med det skjønne espalietre er blitt fjernet. Det gav både huset og gaten sitt preg (fig. 12).

Selv om der efter branden blev bygget mange store trebygninger finner vi også i Brevik en rekke av de lave enetasje hus som vi i almindelighet gjerne tenker på i forbindelse med kystbebyggelsen. Et av de ypperste eksempler har vi her i tannlege Telles hus, den gamle Høeghegård, som efter det gamle billede (gjengitt i Br. i b.) har hatt en høist kuriøs portal. Fra samme periode må også regnes Barclaygården, og den gamle ferjegård før ombygningen (se Br. i b.). I mindre målestokk finner vi en rekke småborgerhus rundt omkring i byen, bygget over de samme motiver men variert efter terrengets karakter. At denne type har vært særlig godt anskrevet ser man av at den holder sig langt frem i tiden. Det lille nydelige hus - skibskaptein Bergstrøms gård og disponent Erichsens bolig (Br. i b.) er gode eksempler. Utover Sylterøen finner vi en hel rekke nydelige små hus, fint proporsjonert omed vakre detaljer. Ytterst ute ligger den maleriske husgruppe det gamle sykehus - lavt og langt med form og linjer som slutter sig til fjellknausene.

I en særstilling står det gamle hus på øen som nu eies av malermester Henry Hansen - Ole Grubbes gård -. Det er tydeligvis bygget i forskjellige trin med den eldste del ned mot vannet. Som husgruppen nu fremtrer danner den et forunderlig malerisk hele - med en rolig lang side med hovedinngangen, en noe butt men fast side mot vannet og en høist fornøyelig gårdsplass omsluttet av lange fløier (fig. 5-7). Den store forskjell i terrenghøidene er formidlet ved trapper. Kjellerrummene i fronten mot vannet ligger helt over terrenget og er innredet for beboelse samtidig med gårdens opførelse. Detaljeringen i disse rum viser en særlig kraftig profilering og skriver sig sikkert fra tiden før den store brand. Forøvrig er det meget av interesse i det gamle og snurrige hus, ikke minst er trappegangen fornøielig løst. Den nuværende hovedinngangsdør er yngre, men helt fortrinlig i sin enkle utformning.

Selv om de gamle bygningens utseende for en vesentlig del betinges av proporsjonene er det ikke til å unngå å legge merke til de mange vakre detaljer som viser hvor høit håndverket stod, hvor sikkert de forskjellige ledd blev utformet, hvor bevisst man utnyttet materialet. Det er ikke bare det ytre som er vakkert ved de gamle hus. Hvert rum er omhyggelig dimensjonert og lysforholdene vel avpasset. I disse deltaljer kan vi også finne mangen rettledning når det gjelder studiet av det stedegne. Ikke minst i Brevik vil vi finne en rekke detaljer som beretter om fremragende håndverkeres virke. Den klædning som fortrinsvis anvendes på bygninger opført omkr. 1760 er den s. k. «tømmermannsklædning» brede bord lagt på hverandre med ganske liten overdekning. Sjeldnere finner man den liggende bordkledning som imidlertid kom mere til anvendelse i 1830-årene og fremover. Den stående klædning har som regel ved eldre hus en liten profil på begge sider av overbordet. Istedetfor det brede overbord finnes også anvendt en smal oftest profilert list. Dette panel gir en kraftig og samtidig elegant virkning. Et utmerket eksempel har man her ved skreddermester Dahlins gård i Storgaten. (Br. i b.).

Gamle inngangsdører er der dessverre ikke bevart mange av i Brevik. I skreddermester Jahnsens gamle gård ved torvet finnes en inngangsdør fra gårdsplassen, som er særlig interessant (fig. 17) idet vi her møter eldre motiver tilpasset efter tiden. De kraftig profilerte fyllinger vil man gjenfinne ved kirkedørene i østre Porsgrunds kirke og den gamle hoveddør på Borgestad. Lignende døre har formodentlig stått i de to gamle Chrystiegårder. Overlyset er overordentlig fint tilpasset den buete åpning og gir det rette rokokopreg. På billedet vil man også se ytterklædningen med de smale lister. En langt yngre inngangsdør har vi ved Stoesens gård i Storgaten (fig. 18). Her er den eldste dør erstattet med en nyere med klassiske motiver, antagelig fra 1830-årene som ved Ole Grubbes hus.

Karakteristisk for den sydlige del av distriktet ved Skiensfjorden synes de små baldakinlignende overbygninger over hovedinngangene å være. Det vakreste eksempel finnes vel ved den gamle Wrightegård i Langesund (se Norsk Kunsthistorie Il side 46). Et enkelt men vakkert arbeide av denne art har man ved Karen Hekmanns gård (Br. i b.) en lignende har stått på fronten av Ole Grubbes hus mot vandet. Den førnevnte portal ved Høeghegården og Anders Sørensens hus er også gode eksempler. De høie kjellermurer som det kuperte terreng ofte fremtvang gav rik anledning til pompøse trappeopganger som nu dessverre forsvinder eller forandres. Tollboden hadde som nevnt en dominerende trapp med løp fra to sider. Trappegelendrene var som regel av tre med dreiede eller sveifede ballustre. På trappeplatten var der plass til benker. Disse rummelige trapper erstattet de nu så yndede verandaer.

Ofte finner man kjellermurene klædd med liggende bordklædning. Dette motiv er utnyttet meget i arkitekturen med udmerket resultat samtidig som en slik klædning ydet fortrinlig beskyttelse mot frosten, som lett kunde bli slem for kjellere med høi mur over bakken. I det yttre la man ellers mest arbeide på vinduene med omramning og på gesimser.

Bygningene fra 1760-årene har uten undtagelse vinduer som ligger forsenket i panelet. Denne løsning er gammel men holder sig i Brevik frem til 1800-årene. På gårdsinteriøret fra Chrystiegården (fig. 10) ser man denne løsning klart ved to av vinduene i første etasje mens de andre vinduer er forandret. Hele gårdens front har fått nyere arkitektonisk utstyr og gir ikke noe korrekt billede av hvordan Chrystiegården oprinnelig har sett ut. Ved en rekke av de gamle gårder i Storgaten finnes løsningen ennu bevart. Dahlins gård, Jahnsengården, Albretsens, Stiansens og Stoesens gårder, Høeghgården og Anders Sørensens hus viser alle rikt profilerte forsenkede vindusomramninger. Denne løsning ga en egen rik skyggevirkning i fasaden og bidrog meget til å gi de gamle hus sin eleganse. (Løsningen trer klart frem på billedet «Idyll fra Sylterøen» (Br. i b.). Selve vinduenes form varierer ellers meget, fra de høie elegante ved Jahnsengården med kryssposten midt i vinduet, til de sirlige nesten kvadratiske ved Dahlins og Høeghs gårder. Overalt finner man inndeling med sirlig sprosseverk i fint proporsjonerte ruter. Det er langt senere de store ruter får innpass, glassfremstillingen betinget mindre dimensjonering i eldre tider.

Ved de eldre hus finnes som regel en meget rikt profilert hovedgesims ikke ulik den profil som anvendes i vindusomramningene. Takrenne blev da ikke anvendt. Nu gjemmes ofte disse vakre gesimser av store renner som heller burde være søkt anbragt skjult i gesimsen.

Efter 1800 antar arkitekturen enklere preg. De rike profiler forsvinner. Vindusomramninger og gesimser blir stramme og rette, hele utseendet blir strengere. Bebyggelsen omkring «Stortorvet», har dette strenge preg med ved sin gjennemførte enkelhet og sine gode proporsjoner gir dog denne lille plass et usedvanlig samlet og vakkert billede.

Det er gått Brevik som våre byer på kysten forøvrig, sågodtsom all gammel bebyggelse er blitt hvitmalt. Det har naturligvis gitt et overordentlig renslig preg, men byen har tapt meget av sin maleriske virkning. Ennu finner man dog nesten alle uthusbygninger i kraftig rød farve. Selv den staselige Chrystiegård var rødmalt mot gårdsplassen og ved den gamle Høeghgård står fremdeles de maleriske uthusfløier i sin rene røde farve med hvite lister om vinduer og dører.

Ved rummenes utformning er det proposjonene og Iysfordelingen som blir det avgjørende. At forholdet mellem rummenes størrelse og høide blev vel overveiet ser man av at høiden er variert i samme hus. Hovedvekten i utstyret legges på dører og brannmurer. Fra Cochegården gjengis en dør (fig. 19) med en fylling og meget rikt profilert list. En lignende dør fra Abraham Jacobsens hus er gjengitt i tegning (fig. 19) med profil av listen. Denne kraftige list anvendes i Bergen 1702 ved Tyskebryggens gjenopførelse efter branden men den benyttes her i Brevik så sent som 1761. Med sine enkle linjer og vel avveide forhold og med den kraftige skyggevirkning i listverket er denne dør usedvanlig vakker. I samme gård finnes en annen dør som også må omtales, nemlig den lille skapdør i trappegangen med den rikt forkrøppede profil i fyllingen, også en gjenganger som skulde røbe høiere alder, men som forteller om håndverkernes konservatisme (fig. 20). Også ballusterrekken i trappen viser den noe robuste form som ikke nettop fører tanken hen på rokokoens lette linjespill som vi med rette skulde vente å finne i denne periode. I Cochegården finner vi også en tofyllingsdør med et nydelig messing låsbeslag. Denne dørtype er meget anvendt i Porsgrund og viser at rokokoens motiver begynder å få innpass (fig. 21).

Fra Tollboden gjengis også endel brandmure (fig. 16-31) med vakker utformning. Med forkjærlighet er der anvendt kakler med billedfremstillinger - et minne fra den tid Brevik stod i nær forbinnelse med Holland.

I takene var der nesten alltid synlige bjelker ofte rikt profilert som det er vist i tegningen fra Abraham Jacobsens hus (fig. 3). Nu blir ofte disse bjelketak gjenklædd hvad der berøver rummene meget av den hygge som vi så sårt savner i vår tids hus.

Karakteristisk for det 18 århundres livsglade borgere er den måte de utstyrte kjøkkenet på. Det sted hvor maten blev tilberedt fikk i rikt monn nyte godt av de kunstglade håndverkeres virke. Særlig ildstedet, den åpne skorsten blev rikt utsmykket. Brevik kan i så måte utvise de smukkeste eksempler i distriktet. Som et særpreget motiv finner vi den brukne kraftige gesims (fig. 22-25). Praktfull er skorstenen fra Coch-gården (fig. 22) med rokokoornamentet. Det er en egen fornem og samtidig koselig stemning over disse gamle kjøkkener med skinnende kobbertøi på veggene og farverik fajanse i fornøielige tallerkenrekker. Billedet fra det store kjøkken i Chrystiegården (fig. 31) gir nok et noget ribbet utseende, men man får dog et inntrykk av hvilken vekt man la på å gi rummet et festlig og vakkert utstyr. Mellem vinduene ser man de gamle kjøkkentavler for ophengning av nøkler og finere kobberkar. Også ved disse tavler finner vi den brukne gesims som nesten alltid brukes ved skorstenene. En usedvanlig rikt utformet kjøkkentavle finnes i Barclaygården (fig. 32) hvor hele det nydelige kjøkkeninteriør er bevart. I Cochegården er også bevart en kjøkkentavle av samme type som Chrystiegårdens.

Når vår tid i sin iver for å innprente betydningen av sunde og praktiske boliger har gått til yttterligheter ved overdrevne lysforhold og urimelige høider i rummene har vi tapt meget av den hygge de gamle stuer rummet. Det er derfor vi bør vende oss til det gamle og lære, så vi kan forbinde de gamles skjønnhetsglede med vor tids praktiske krav. Vi må igjen forstå betydningen av den berikelse det gir å bo i vakre rum.