Banken i perioden 1919-1944

av Chr. Abrahamsen

Porsgrunds Sparebank kunne 1/10 1919 feire sitt 75 års jubileum under lyse auspisier. Verdenskrigen som nylig var avsluttet, hadde brakt vårt land mange vanskeligheter av forkjellig art, men også tilført landets forretningsfolk svære beløp, og disse penger hadde skaffet bankene både kapital og inntekter. Man var visstnok forberedt på at der også denne gang som etter tidligere storkrigen ville komme et tilbakeslag med vanskelige tider, men noen nevneverdig forverrelse av forholdene var ennå i 1919 ikke inntrådt.

Porsgrunds Sparebanks forvaltningskapital var etter opfatningen den gang, anbrakt på en betryggende måte og bankens likviditet meget god. Dens tillit hos publikum var sterk.

Etter et den 1. oktober 1919 avholdt forstanderskapsmøte samledes forstanderskapets og direksjonens medlemmer samt bankens personale til en enkel festlighet i rådhusets lokaler. Herom gir forhandlingsprotokollen følgende referat.

«Efterat forstanderskapets ordfører, overretssakfører H. E. Møller, hadde ønsket velkommen, overlot han ordet til overlærer S. Vemmestad som gav en kort oversigt over bankens tilblivelse og virksomhet og dens betydning for byen. Han utbragte en skål for det, gamle og anseede pengeinstituts trivsel og fremgang. - Blandt aftenens mange øvrige talere utbragte overretssakfører Møller skålen for den avtredende direktør Nicolai Friis hvem han i varme ordelag takket for hans mangeårige og dyktige arbeide i banken og for hans elskværdighet og imøtekommenhet overfor alle, en egenskap som i ikke liten grad hadde bidradd til bankens vekst. I sin svartale takket hr. Friis sparebankens direksjon for mangeårig godt samarbeide. Kjøbmann P. Tollefsen talte for den nye administrerende direktør, overretssakfører Einar Wellerop. Denne talte for bankens personale og henvendte skålen til bankens mangeårige udmerkede kasserer, K. A. Anderssen. Direktør O. K. Abrahamsen takket forstanderskapet for det gode og forståelsesfulle samarbeide mellem forstanderskap og direksjon. Sakf. Møller talte for Porsgrunns by, for hvilken tale byens ordfører Kr. H. Dyring takket, idet han erindret om bankens store bidrag til byens vel og om dens betydning for kommunens økonomiske liv. Hr. K. A. Anderssen takket bankens mangeårige revisor Just S. F. Wright. Direksjonens medlem hr. bakermester Oscar Olsen bragte på bankens vegne overlærer Vemmestad en takk for hans arbeide med utgivelse av jubileumsboken.»

Der innløp en lang rekke telegrammer fra nær og fjern.

Bankens regnskaper så vel for 1919 som for de etterfølgende år viste meget gode resultater. Innskuddsmassen steg jevnt og sikkert, bankens nettofortjeneste og dens fonds likeså.

Hvordan forholdene for banken etterhvert utviklet seg fremover, skal bli nærmere gjennomgått, idet man først i korte trekk vil se på konjunktur utviklingen særlig med henblikk på forholdene her i fjorden.

Årene forut for 1914 hadde vært gunstige for norsk næringsliv. Tilbakeslaget fra denne høykonjunktur begynte å melde seg i 1914, men året viste dog fremdeles stor omsetning. Man måtte dog vente at nedgangstiden ville melde seg.

Imidlertid inntrådte verdenskrigen i august 1914 og forrykket fullstendig forholdene.

Krigsutbruddet skapte som man måtte vente en betydelig uro og nervøsitet. For bankene ytret denne seg i form av uttak av bankinnskudd. Man fikk imidlertid hurtig et bankmoratorium, og nervøsiteten ga seg etterhånden som publikum levet seg inn i de nye forhold og så at man kunne gjøre seg håp om å slippe å bli innviklet i krigen.

Ettersom tiden gikk, viste det seg også at krigen tilførte landet store pengebeløp. Vår store skipsflåte seilte inn svære summer, og vår industri og eksport hadde gode tider. Landbruket arbeidet under gode og lønnsomme forhold.

Store pengebeløp kom derved i sirkulasjon og ga seg utslag i et sterkt stigende prisnivå. Mai hadde inflasjonen over seg. Engrospris-indeksen steg fra 100% i 1913 til 115% i 1914, 159% i 1915 og videre til 341% ved utgangen av 1917. Noe arbeidsløshetsproblem eksisterte ikke.

Aksjekursene steg sterkt. Særlig gjaldt dette kursene på skipsaksjer. I 1918 var skipsaksjekursene 582% sammenlignet med 1913.

Følgen av disse forhold med den rike tilgang på penger var altså foruten den før nevnte inflasjon også en sterk spekulasjonstrang som grep mer og mer om seg og innen alle lag av befolkningen. Det var aksjer (og tegningsrett til sådanne) og særlig skipsaksjene med deres jevne og sterke stigning i krigsårene som var de mest yndede spekulasjonsobjekter. Man kunne i de første krigsår nær sagt ikke unngå å tjene på de skipsaksjer man kjøpte. Kursene ble da egså etterhvert jobbet opp til tall som ofte hadde liten forbindelse med aksjenes virkelige verdi.

Aksjemeglerforretninger som stimulerte og formidlet denne svære omsetning, grodde opp overalt, og ikke minst her i distriktet, og deres antall øket i en grad som på ingen måte svarte til et virkelig normalt behov. De ble også meget ofte ledet av folk som helt savnet forutsetningene for en sådan stilling. Hyppig deltok aksjemeglerforretningene selv sterkt i jobbingen. Lovgivningen grep riktignok inn med regulerende bestemmelser, men uten at man egentlig kom uvesenet inn på livet.

Men også med hensyn til dannelse av nye foretagender ytret spekulasjonstrangen seg. Der startedes en rekke nye industrier m. v. dels med henblikk på omsetningen med utlandet, dels for å tilfredsstille det innenlandske behov.

Alle disse forhold utløste et stort pengebehov som for en stor del bare kunne tilfredsstilles ved gjeldsstiftelse og kreditt. Bankene var på sin side overlesset med penger som skulle gjøres fruktbringende, og fristelsen lå derfor nær for dem til å imøtekomme låneandragender fra publikum i større utstrekning enn forsiktighet og sunn forretningsvirksomhet gjorde det tilrådelig. Dette i forbindelse med forhold som nedenfor skal omtales, var de viktigste årsaker til den bankkrise som vårt land gjennomlevet i 1920-årene.

Da våpenstilstanden inntrådte i november 1918, virket den selvfølgelig i noen grad hemmende på spekulasjonslysten, men det var i store kretser en alminnelig oppfatning at man ennå i noen år ville oppleve gode konjunkturer, idet man regnet med de tømte lagre og gjenoppbygningsarleidene i de krigførende land hvortil der ville kreves både varer og skipstonnasje.

Freden brakte derfor foreløbig intet vesentlig tilbakeslag i konjunkturene, og 1919 forløp i det hele rolig.

Aksjekursene som hadde steget under hele krigen, hadde i det store og hele nådd sitt maksimum i 1917-1918. De holdt seg fortsatt høye, men var nedadgående. Kursfall som inntrådte i 1919, hadde ennå ikke brakt alvorligst, forstyrrelser for bankene. Skipsfarten hadde da også en etterkonjunktur i1919-1920. Trelastprisene var høye. Bankene hadde en svær innskuddsmasse og publikum en betydelig kjøpeevne. Arbeidslivet hadde høye lønninger som ble holdt oppe bl. a. ved de såkalte «Tinnske veldgiftsdommer». Arbeidsløshet hadde som nevnt ikke eksistert i krigsårene. Nå inntrådte den med stor voldsomhet i 1921. Samme år inntrådte også krise i trelastmarkedet. Allerede fra siste halvdel av 1920 var der sterk nedgang i fraktene. Dette virket igjen på tonnasjeprisene. Et ganske illustrerende eksempel på det rent katastrofale fall i disse kan nevnes: En reder i Porsgrunn hadde et nybygget dampskip på ca. 1300 tons d.w. Våren 1920 var dette skip salgbart for kr. 1.650.000,-. Samme års høst fikk han så vidt kjøper til det for kr. 670.000,- - altså et prisfall på ca. 1 million i løpet av et halvt års tid.

De offentlige finanser som hadde stått seg bra i krigsårene, ble etter krigen gjenstand for en svær påkjenning. Skattene begynte å gå dårlig inn, arbeidsløsheten og offentlige tiltak og formål slukte mange penger, og den offentlige gjeld fordoblet seg fra årene 1919 til 1924. Særlig gikk det hardt ut over kommunene. Man hadde hittil ansett kommunale forpliktelser for meget betryggende, men ettersom forholdene medførte et øket pengebehov for kommunene, var disse nødt til å dekke seg ved lån i bankene, og det ble i særlig grad sparebankene som ble sterkest engasjert. Da bankene ettersom tiden gikk fikk et sterkere behov for likvide midler, ble kommunene meget tyngende debitorer, særlig da lovgivningen senere hindret rettslig pågang, og kommunene ble nødt til å søke gjeldsordninger og betalingsutsettelser.

Kronens utenlandske verdi hadde holdt seg i pari under krigen, men var etter 1920 stadig synkende samtidig som £ og $ var stigende. Da Norge jo er sterkt avhengig av import fra utlandet, var dette kursfall meget uheldig. Vanskelighetene forsterkedes ytterligere derved at norske redere i de siste krigsår hadde bestilt adskillig tonnasje i utlandet til supplering av det skipstap de hadde hatt under krigen. Høsten 1918 ble således i England bestilt 129 norske skip på tils. 1 mill. tonn d.w. Prisene for denne «postwar»-tonnasje var ofte stipulert på «glideskala», og skulle betales i £ eller $. Byggeomkostningene ble høye og effektueringen av de norske bestillinger sterkt forsinket, og både derfor og på grunn av den synkende kronekurs ble skibene overordentlig kostbare. Bestillingene ruinerte mange redere. Fraktmarkedet var derhos elendig og førte til opplag av skipene i stor stil. I juni 1921 var således 40% av den norske handelsflåte opplagt. Skipsaksjekursene falt derfor også katastrofalt, - i mange tilfelle ned til 10% av sine tidligere kurser. Man kan tenke seg, hvilke følger dette fall hadde for de banker hvor aksjene var belånt og ofte utgjorde den eneste sikkerhet bankene hadde.

Til tross for alle disse vanskeligheter forretningslivet hadde å kjempe med holdt det høye prisnivå seg innenlands i de første kriseår. Engrosprisindeksen nådde toppen høsten 1920 med 425% (1913 satt = 100). Indeks for arbeidslønninger utgjorde i 1920 sammenlignet med 1913 hele 372%. Indeks for leveomkostninger på samme måte 335%.

Den private kreditt og gjeld var drevet høyt opp.

Norges Banks diskonto holdt seg meget høy. En tabell over samme er inntatt i dette hefte.

Disse unormale forhold skulle nå bringes på fote, og forretningslivet føres tilbake til eller nær opp til førkrigsnivået.

Det var denne sammentrekningspresess som viste seg så skjebnesvanger for bankene i 1920 årene og medførte de mange bankvanskeligheter og innstillinger.

For en sunn og stabil bankvirksomhet er jo det jevne forhold mellom innskudd og uttak av penger av avgjørende betydning. Det var denne likevekt som manglet i kriseårene. Kravene til bankene om penger var store, og inngangen på penger sviktet.

Telemarkdistriktene ble hardt rammet av krisen. Kystbyene gikk inn i krigen med en ganske betydelig skipsflåte. Særlig gjaldt dette Porsgrunn som den største av fylkets sjøfartsbyer. Der foregikk riktignok under krigen en sterk avgang i flåten dels ved salg og dels ved krigsforlis, men nye fartøyer ble dels bygget, dels innkjøpt, etterhvert til stigende priser.

Interessen for skipsaksjer var stor. Ikke bare i kystdistriktene, men selv oppover i fylkets fjellbygder spekulertes i skipsaksjer til ruin for mange bønder som før hadde vært velberget.

Da tilbakeslaget kom i begynnelsen av 1920-årene, gikk det hardt utover fylket og kanskje særlig over kystbyene med oppland på grunn av disses økonomiske interesser i skipsfarten. Hva krigen hadde skapt av ny virksomhet, ble lammet og døde i stor utstrekning bort. Forretningslivet gjennomgikk en hard krise. Konkursene og utleggsforretningenes tall steg meget sterkt.

Disse forhold virket sterkt inn på bankene.

I Porsgrunn måtte sommeren 1921 Porsgrunds Handelsbank innstille sine betalinger. Det lykkedes dog å få reist en preferanse-kapital, hvori også Porsgrunds Sparebank deltok med kr. 50.000,-. Det viste seg imidlertid snart at det ikke var skåret dypt nok ned i bankens engasjements, og banken måtte derfor i 1926 påny søke en ordning. Ny preferansekapital ble igjen reist, og banken holdt det gående til 1932 da den for tredje gang innstillet sine betalinger for deretter å bli tatt under konkursbehandling.

I nabobyen Skien var forholdene ennå verre.

Allerede i 1919 var Solum sparebanks stilling utrygg, og den ble stivet opp ved kommunal garanti. I 1922 innstillet Skiens Handelsbank og noe senere Skiens og Oplands Privatbank, og begge gikk i likvidasjon.

I 1923 måtte fylkets største bank, Skiensfjordens Kreditbank, innstille betalingene. Den ble satt under offentlig administrasjon og gikk i likvidasjon i 1926. Med sine filialer i Porsgrunn, Brevik, Kragerø, Notedden og Rjukan hadde denne bank dype røtter utover det hele fylke, og denne bankinnstilling fikk derfor de alvorligste følger for distriktene og skapte en mistillit til bankvesenet som varte frem over hele krisetiden. -

I 1929 innstillet Solum sparebank og noe senere på året også Skiens sparebank sine betalinger, og begge ble tatt under konkursbehandling. Endelig gikk Skiens Ørebank i likvidasjon i begynnelsen av 1930.

Det er innlysende at mistilliten til bankene etter alle disse innstillinger måtte bli inngrodd hos publikum. Likeså sterk som tilliten før hadde vært til bankene, likeså sterkt ble denne tillit nå rokket. Man kunne jo ikke vite hvilken bank som neste gang stod for fall. Og som vanlig under slike forhold er uvissheten den beste grobunn for rykter.

De banker som var i fri virksomhet i de to byer, fikk i høy grad merke dette ved den tapning av innskudd som etter hvert fant sted. Publikum tok i stor utstrekning sine penger ut av bankene og gjemte dem for ikke å risikere å få dem sperret ved nye bankinnstillinger.

Porsgrunds Sparebank som i 1914 hadde en innskuddsmasse på vel 3 mill. kr., hadde ved utgangen av 1918 fått denne øket til vel 7 mill. kr. Denne økning fortsatte ytterligere i de første etterkrigsår og nådde sitte maksimum i 1922 med kr. 9.788.286,-, hvorved bankens forvaltningskapital steg til kr. 10.782.491,-.

Fra 1923 kom tilbakeslaget, og Skiensfjordens Kreditbanks innstilling dette år bidrog sikkert sterkt hertil. Men den derved oppståtte mistillit var neppe den eneste grunn. Også andre årsaker til nedgangen i innskuddene var til stede. Den tiltagende arbeidsledighet og de sviktende inntekter gjorde det i ikke liten utstrekning nødvendig for folk å ty til sine oppsparte midler. Dertil kom de mange offentlige og halvoffentlige obligasjonslån som lokket en anbringelsesmåte som foruten full sikkerhet også ga en bedre avkastning enn bankinnskuddene.

Porsgrunds Sparebank hadde som andre banker hatt vanskeligheter med å anbringe sin store innskuddsmasse. Foruten i veksler og vekselobligasjonslån mot pant i faste eiendommer og verdipapirer (i alt ca. 5,1 million i 1919) hadde banken en del utlån på private kassekredittkonti (i 1919 ca. 1,9 mill.). Disse siste var dog etter 1919 gjenstand for stadig reduksjon og var allerede i 1921 under sterk avvikling. Derimot ble banken etter hvert sterkere engasjert i kommunelån. Kommunenes stilling hadde jo hittil vært ansett som meget betryggende, og deres kredittverdighet stillet nær i klasse med statens. Det var derfor intet påfallende i at en del av sparebankens ledige midler ble gjort fruktbringende i kommunale lån, dels kommuneobligasjonslån, dels kassekredittlån til Porsgrunn kommune. Men ettersom nedgangsårene gikk, ble som før nevnt kommunenes stilling stadig forverret, dels på grunn av sviktende inngang på skatter med, store skatterestanser og dels på grunn av den tiltagende arbeidsløshet som krevet store ofre fra de kommunale myndigheters side. Den økende kommunale gjeldsbyrde vokste til slutt ut over kommunenes økonomiske bæreevne og resulterte som tidligere nevnt i kommunale betalingsinnstillinger og gjeldsordninger.

Dette kom i sterk for ikke å si i avgjørende grad til også å berøre Porsgrunds Sparebanks stilling.

Ennå en medvirkende årsak til så vel sparebankens som andre bankers vanskeligheter var kronestigningen. Som nevnt var i de første etterkrigsår kronekursen sterkt synkende, og kroneverdien sammenlignet med $ stod i 1924 under 50% av parikursen. Imidlertid ble kronen i løpet av 1925 gjenstand for en voldsom utenlandsk spekulasjon som bevirket at kronekursen steg meget raskt således at den i 1926 (desbr.) stod i 95% og ved utgangen av 1927 i 99,3% av sin pariverdi. I mai 1928 ble så kronen endelig gullfestet. Denne sterke stigning bevirket selvfølgelig en tilsvarende synkning i alle reelle verdier. Den tidligere inflasjon var avløst av deflasjon som bevirket en ytterligere reduksjon av bankenes verdier og sikkerheten.

Porsgrunds Sparebanks stilling og likviditet var dog så tilfredsstillende at den stadig kunne imøtekomme innskyternes krav om utbetalinger uten å ty til rediskontering eller til lån.

Det var først i 1932 umiddelbart før tidene igjen begynte å bedres at stillingen for banken ble prekær.

I slutten av januar 1932 innstillet Porsgrunds Handelsbank for tredje gang sine betalinger. Men selv om dette brakte noen uro hos innskyterne, var denne dog ikke større enn at banken klarte påkjenningen. Publikum kjente jo til at Handelsbankens stilling var svak. Hva der imidlertid skapte den største uro og som ble skjebnesvangert også for Porsgrunds Sparebank, var et kommunike som distriktets største sparebank utsendte om sine vanskeligheter den 20/2 1932. Nervøsiteten blant innskyterne utløste seg da momentant i masseoppsigelser av innskudd som banken ikke uten støtte utenfra kunne imøtekomme. Bankens styre gjorde henvendelse til Norges Bank og statsmyndighetene om støtte, men dette ble ikke imøtekommet, og banken så seg derfor nødt til å innstille sine betalinger fra 31. mars 1932, og akkordhandling ble åpnet umiddelbart etterpå.

Akkordstyret bestod av dhrr. overrettssakfører Johs. Knutsen som akkordkommissær samt ingeniørene Finn C. Knudsen og C. E. Bergh-Hanssen. Akkordstyret utførte et dyktig, grundig og samvittighetsfullt arbeid. Sparebankens styre utarbeidet et akkordforslag som ble anbefalt av akkordstyret og vedtatt av kreditorene. Det gikk ut på er avskrivning av 15% av fordringshavernes tilgodehavende samt avsetning av 15% til garantifond for banken. Fordringshavernes øvrige tilgodehavende som på vanlig måte skulle forrentes, skulle utbetales i 7 årlige terminer à 10%, siste gang 31/1 1940.

Terminene ble punktlig betalt til fastsatt tid, og banken som nå hadde overvunnet alle vanskeligheter, kunne allerede i 1941 og 1942 tilbakebetale fordringshavernes anparter av garantifondet. Akkorden er således forlengst oppfylt av banken.

Akkordstyret som gikk til en meget streng vurdering av bankens engasjements, anslog underbalansen til kr. 673.000,-.

Det er derfor liten grunn til å tvile på at banken hvis den hadde fått noen støtte i den kritiske tid eller bare hadde kunnet arbeide i ro, ville ha opparbeidet sin stilling i løpet av noen år.

Foruten å ha oppfylt sin akkord har banken dessuten siden 1932 opparbeidet seg en egenkapital på over kr. 675.000,-, - en egenkapital høyere enn noensinne tidligere i bankens historie.

Bankens likviditet er i jubileumsåret særdeles god, dens engasjements nøkternt vurdert og dens sikkerheten solide.

Den skulle derfor etter all menneskelig beregning stå sterkt og godt rustet ved utgangen av sine første 100 år til å møte de problemer som avslutningen av den annen verdenskrig måtte stille.