Litt om Porsgrunns oppkomst og økonomiske utvikling

b. Tiden fra ca. 1750 til 1807

av Chr. Abrahamsen

Den dominerende stilling Porsgrunn inntok i fjordens næringsliv i 1700 årenes første halvdel, fortsatte også i århundredets annen halvdel.

Av de forretningsdrivende som ovenfor er nevnt og som hadde skapt Porsgrunns posisjon, var da kun Løvenskiold på Borgestad og Niels Aall tilbake. Løvenskiold døde imidlertid allerede i 1759, men Niels Aall fortsatte, fremdeles sin bedrift først hjulpet av og senere avløst av sine sønner Nicolai Benjamin Aall og Jacob Aall; den siste overtok og bosatte seg på Borgestad.

Den betydeligste av disse to brødre var Nicolai Benjamin Aall (f. 1739 d. 1798). Han var teologisk kandidat og først ansatt som famulus hos Trondhjemsbispen J. E. Gunnerus. Da hans eldre bror, Niels, som var utdannet sorn forretningsmann, døde i en ung alder, måtte han etter farens forlangende forlate den geistlige bane for å tre inn i hans bedrift. Han foretok en lengre reise til England og Frankrike for å sette seg inn i språk og forretninger.

Etter hjemkomsten arbeidet han i farens bedrift, men begynte etter hvert egne forretninger og tok borgerskap som handlende i 1772.

Av sin far fikk han overdradd flere skip og skipsparter, anpart i Det franske Compagnie, Smieøen med sagprivilegier i Skien somt eiendommer i Telemarken. Han drev dessuten kongelig privilegert tobakksspinderi i Porsgrunn og var tollforpakter fra 1777 til 1792.

Han stod i nøye forbindelse med det Ankerske handelshus i Christiania og var bl. a. Bernt Ankers gode venn. Gjennom Ankerne ble han i 1775 eier av 1/8 i Ulefosgodset og overtok dette som eneeier i 1782. Hele dette store, vidløftige gods har siden vært i familien Aalls eie. Samtidig ble han eier av Bjørntvet gård i Eidanger.

Aall ble på denne måte en av de største - for ikke å si den største - forretningsdrivende ikke bare i Porsgrunn, men i hele distriktet.

På sine sagbruk hadde han rett til årlig å skjære 120000 bord. Ved siden herav kjøpte han skårne bord fra andre sagbrukseiere og drev også leieskur på andre sagbruk. Han var således avtager av Gjemsø Klosters produksjon (distriktets neststørste bordprodusent med 49000 bord).

Han var derfor sikkerlig fjordens største eksportør i årene fra 1782 til sin død - et enkelt år skipet han således omkring 90 ladninger til England og Frankrike.

Han var også en betydelig reder og eide 12 à 14 skip. Ved sin død var han eier av 11 fartøyer med en samlet drektighet av ca. 1300 lester.

De år hvori Aall drev sin forretning, var særdeles lykkelige for den norske trelasthandel og skipsfart, og der strømmet svære kapitaler inn i landet. Imidlertid kan på ingen måte Aalls heldige forretningsvirksomhet og hans stadig økende formue alene tilskrives held. Han var sikkert også et betydelig og vidtskuende handelstalent og dertil en arbeidsom, grundig og påpasselig driftsherre som aldri sparte seg selv. Kontoret var hans stadige oppholdssted som han vanligvis kun forlot til måltidene, forteller hans sønn, jernverkseier Jacob Aall.

Sin bolig og sitt kontor hadde han i Aallegården, på det sted hvor Bowman tidligere hadde bodd. Den store to etasjes våning var oppført av jernverkseier UIrich Schnell til Nes. Til gården hørte osm tidligere nevnt store vanntomter, sjøboder m. v. Gården lå ved den nåværende Skolegate, omtrent tvers overfor Victoria hotell.

Aall døde plutselig av slag i januar 1798, litt over 58 år gl.

I hans siste år deltok hans eldste sønner, den senere statsråd og eier av Ulefoss, Niels Aall, samt den senere Eidsvollsmann og grosserer Jørgen Aall i ledelsen av hans mange og store forretninger.

Hans enke fortsatte under sønnenes ledelse forretningen ennå et par års tid. Men i 1800 ble der foretatt skifte av boet. Niels Aall jr. overtok Ulefoss-godset og flyttet fra Porsgrunn, mens Jørgen Aall fortsatte som handlende her i byen. Den tredje sønn, den senere Eidsvollsmann Jacob Aall, kjøpte for sin arv Nes jernverk og forlot likeledes Porsgrunn. Den yngste sønn, Nicolai Benjamin Aall jr., overtok og bosatte seg på Bjørntvet hvor han døde i en ung alder i 1811.

Både Niels, Jørgen og Jacob Aalls navn er nøye knyttet til frihetsverket i 1814. Deres dyktighet, samfunnsånd samt rettlinjede og edle karakteter vil for alle tider stille dem i første rekke blant datidens ledende personligheter i vårt land.

Ved siden av Nicolai Benjamin Aall var hans svoger kammerherre Severin Løvenskiold (f. 1743 d. 1818) stor forretningsdrivende. Han overtok etter sin far, kanselliråd Herman Løvenskiold, gården Borgestad (som han senere overdrog til Jacob Aall) samt ennvidere Bolvig jernverk og ble dessuten etter sin bror eier av Fossum gods og jernverk i 1793. Han bodde i den vakre «Kammerherregård», byens senere rådhus, og eide også Kjølnes gård ved Porsgrunn som han benyttet som sommersted.

Hans sønn, den senere statholder Severin Løvenskiold (f. i Porsgrunn 1776 d. 1856) overtok i 1803 Fossum av sin far og bosatte seg der. Hans far var da allerede en aldrende mann; han vedble å bo i Porsgrunn til sin død i 1818.

Til 1700 årenes annen halvdel knytter seg også familien Wrights virksomhet i Porsgrunn.

Denne familie var av skotsk opprinnelse. Dens norske stamfar, Ralph Wright, kom til Larvik i 1673. Hans sønnesønner, Lars og Peter Wright, slog seg ned i Porsgrunn.

Lars Wright (f. 1727 d. 1782) var først noen år kjøpmann i Brevik, men flyttet antagelig i 1750 årene til Porsgrunn og bosatte seg i den ennå eksisterende gamle «Klokkergård» ved Vestsidens gamle dampskipsbrygge som han kjøpte 1757. Han drev et betydelig skipsrederi, innførte salt fra Spania, vin og brennevin fra Frankrike og drev trelastforretning på de store tomter som nå tilhører Porsgrunds Porselænsftbrik. Han var participant i Omdal kobberverk og leder og participant i det «Franske Companie» som i 1760 årene drev en betydelig utenrikshandel. Det heter om Lars Wright at han «udmerket sig til det almene bedste, var en stor ven for de fattige og en støtte for sin ganske slegt».

Hans forretninger overtokes etter hans død av sønnen Jørgen Wright (f. 1761 d. 1869) som fortsatte forretningen på farens gamle forretningssted. Jørgen Wright var som faren en særdeles dyktig, foretagsom og ansett mann. Han betegnes som meget rik. Han var i 1805 eier av 5 skip. Han var bl. a. medlem av providenteringskommisjonen for Bratsberg og var likvidator i N. B. Aalls dødsbo. Han betegnes som «elskværdig, oplyst og utrettelig virksom». Wright døde i 48 års alderen og etterlot seg kun en datter som ble gift med grosserer Carl Deichmann Møller (hvorom senere).

Den annen av de to til Porsgrunn innflyttede brødre Wright, nemlig Peter Wright (f. 1731 d. 1785) drev også forretning i Vestre Porsgrunn. Han var likesom broren en rik mann som satt i stor virksomhet. Han og senere hans sønn Eilert Wright (f. 1766) drev likesom familiens annen gren skipsrederi samt en betydelig handel med korn, trelast, salt og kaffe. Familien drev også reberbane ved Vestre Porsgrunn. Den hadde sitt sete i den såkalte Wrightegård (nå Norrøna fabrikers disponentbolig) i Vestre Porsgrunn.

Porsgrunns befolkningstall som i 1725 dreiet seg om ca. 850 innvånere, var i 1769 henved 1200 (inkl. Osebakken). Det steg også i årene fremover og utgjorde i 1801 (med Osebakken) ca. 2000. Handelsomsetningen var betydelig og stigende. Ved fjordens tollsted steg tollinntektene særlig mot århundredets slutning meget sterkt, således fra 35000 rdl. i 1780 til 88000 rdl. i 1805. Eksportartiklene var især trelast, tjære, jern og brynesten. I 1770 årene var antallet av innkomne fartøyer til Porsgrunn 4 a 500 årlig. I 1783 var der i Porsgrunn 16 hjemmehørende skip. Det heter i Løvenskiolds amtsbeskrivels (1784) at der fra Porsgrunn går mange store og små skip, og her drives «en anseelig handling» - - - «Fra Sønderborg og Flensborg kommer mange små skib med rug, havevekster, brændevin etc.» I 1789 meddeler F. W. Thue: «Her skjer den største og betydeligste utskipning såvel til fremmede som til utenlandske steder både av trelast og de tre omkringliggende Jernverkets produkter». Om befolkningen på stedet meddeler Løvenskiold: «Her bor endel anseelige kjøpmenn - - skippere, korn- og krambodhandlere, seilmakere, matroser, huggere og arbeidere, lodsoldermann, presten og skoleholderen, endel told- og konsumpsjonsbetjente - -».

Den siste halvdel av 1700 årene - særlig fra 1770 årene til 1807 - var en glimrende tid for norsk næringsliv. I ly av sin nøytralitet fikk Danmark-Norge et faktisk monopol på skipsfart og handel under de store kamper om herredømmet på havet og i koloniene som på den tid førtes av England, Frankrike, de amerikanske fristater og andre nasjoner. Særlig skapte den nordamerikanske frihetskamp store formuer for de norske næringsdrivende. De glimrende konjunkturer varte med forholdsvis korte avbrytelser inn i det nye århundre, da engelskmennenes bombardement av Kjøbenhavn og deres rov av den dansk-norske flåte førte monarkiet inn i forbundet med Napoleon og i den ulykkelige krig med England i 1807. Men så lenge nøytraliteten varte, nød alle Norges eksportnæringer godt av høykonjunkturen - ikke minst de næringer hvortil Porsgrunn var så nøye knyttet, nemlig trelasthandelen (som oplevet eventyrlige overskudd), jernverksindustrien (som aldri før hadde vært så lønnende) og skipsfarten.