Porsgrunn er vokset opp der hvor Telemarksvassdraget når sjøen ved Frierfjorden. Det er ingen gammel by. Kjøpstad ble stedet først i 1807, men som handelssted og trafikksentrum er det adskillig eldre - ja, man kan antagelig gå ut fra at der alt i vikingetiden og middelalderen foregikk og utskipning i Porsgrunnsdistriktet.
At stedet måtte ha naturlige betingelser for å bli inn- og utskipningshavn er da også innlysende.
For seilfartøyene medførte det i gamle dager ikke synderlig besvær i seile opp fjorden til Porsgrunnsdistriktet. Derimot kunne det være adskillig besværligere for skibene å seile videre en mils vei oppover elven fra Porsgrunn til Skien. Selv om elven var seilbar, hadde man strømmen imot seg, og den kunne på enkelte steder og til enkelte tider være meget slem. Motvind gjorde forholdene ennå vanskeligere, og i vindstille var man henvist til enten å slepe fartøyene oppover med robåter eller også «varpe» dem opp elven ved å feste trosser i land og hale inn på disse. Hertil kom fra slutten av 1500 årene ennå en vanskelighet. På den tid begynte man nemlig å anlegge sagbruk ved fossene i Skien. Fra disse ble flis og avfall kastet ut i elven, og dette avfall fra sagbrukene drev nedover med strømmen inntil det sank et stykke nede i elven. Derved ble Skiens havn etterhvert oppgrunnet så større fartøyer ikke kunne komme opp til byen. I 1662 heter det således om Skien at «der kommer ikkun smaa Farkoster derop formedelst Ugrund, sterk Strøm og Leer», og i 1704 opplyses det at der i manns minne ikke har seilt store skip helt opp til Skien.
Disse forhold medførte derfor at iallfall de større skip måtte innta sin last utenfor Skiens havn, og det er da rimelig at Porsgrunnsdistriktet med sine gode, lett tilgjengelige havneforhold og velskikkede trelasttomter er blitt utskipningsstedet særlig da trelasten fra Telemarken og skurlasten fra Skienssagene lettere kunne fløtes dit hen enn til noe annet sted i fjorden. Strømmen i elven kunne jo tas til hjelp.
Man har antatt at Porsgrunn må være blitt fjordens viktigste eksporthavn like fra den tid Skiens havn p. gr. av oppgrunning var blitt ufarbar for de større utenlandske trelastdragere. Da Langesunds tolldistrikt var blant landets fremste eksporthavner for trelast, vil dette si at Porsgrunn like fra slutten av 1500 årene var et hovedeksportsted for trelast.
Det er derfor sikkert ikke uten grunn at Peder Clausen Friis i 1576 spesielt omtaler Porsgrunn i sin beskrivelse av Langesundsfjorden og Skien. Stedet nevnes også i fraktavtaler i Amsterdam i 1620 og 1630 årene.
Langesunds tollsted lå i begynnelsen av 1600 årene i Skien (på «Eidet» øst for de nåværende sluser). Da tollstedet, som det heter, lå «ubeleilig for Navigationen», besluttet Kongen at der skulle oppføres en ny tollbod «ved Porsgrunden», og i 1652 ervervet så Kronen ved mageskifte «den øde Øe Porsgrund» i den anledning. I 1653 stod den nye tollbod for fjorden ferdig til å tas i bruk, og man kan si at f ra den tid begynner Porsgrunn å utvikle seg til et vordende bysamfunn.
«Den øde øe Porsgrund» eller Tollbodøen som den senere kaltes, var en av de deItaøyer som elven har dannet ved sitt utløp i Frierfjorden. Der var den gang og like til for ca. 100 år siden seilløp på begge sider av øya. Det østre eller rettere sagt søndre løp er etter hvert grodd igjen og er nå gjenfylt, så stedets karakter av øy er borte. Det gikk omtrent der hvor Storgaten mellom Kulltangen og Metallverket nå ligger. Den såkalte «Lilleelv» på Sundjordet er en levning av dette seilløp.
På begge sider av øya og langs elvebreddene på begge sider i elvas nedre løp mot Frier var der strandtomter som var særdeles velskikket for trelasttrafikk, likesom elva var så dyp at skipene kunne ligge inn mot stranden og innta sin last.
Inntil tollbodens flytning var neppe bebyggelsen særlig stor der hvor den senere by grodde opp. Skogen gikk nok for det meste ned mot elva. Kun her og der var der noen småhus som tilhørte de strandsittere som hadde arbeid med lastingen av skipene.
Etterat tollboden var flyttet til Porsgrunn, og stedet derfor hadde fått en offentlig anerkjennelse som eksporthavn, begynte etter hvert en ganske sterk innflytting til stedet. Utviklingen var dog ikke større enn at Solum-Porsgrund (d. e. Vestre Porsgrunn) ennå i 1715 er betegnet som «Rødnings-Platsen eller Porsgrunden».
Folketallet i den tids Porsgrunn kan ikke nøyaktig fastlegges. Tallet på husholdninger på stedet var 39 i 1661. Med et gjennomsnittstall av 5 personer pr. husholdning skulle dette utgjøre ca. 200 personer. I 1700 var husholdningenes antall steget til 78, hvilket på samme måte skulle svare til et innbygger tall på henved 400, i 1711 til 116 (= 580 innbyggere) og i 1725 til 167 (= 835 innbyggere) - altså en ganske rask befolkningstilvekst.
De fleste av disse innflyttere var arbeidsfolk og sjøfolk fra det nærmeste distrikt og ellers fra Telemarksdistriktene, men der var også innflyttere fra andre deler av landet og fra Danmark, som dels var knyttet til tollboden og dels til trelasttrafikken, og sluttelig slo der seg ned en del utlendinger som «agenter» eller «factorer» for utenlandske, særlig engelske handelshus. Mange av disse utlendinger bodde her kun i kortere tid, men en del ble her også for godt.
Det var vesentlig innflyttede handelsmenn og forretningsdrivende som kom til å lede stedets utvikling så det i løpet av noen årtier kom til å bli et kapitalistisk tyngdepunkt i fjorden i sterk konkurranse med byen lengre oppe ved elven.
Forholdene for Skien ble i det hele tatt etter hvert så vanskelige at det visstnok til tider har vært alvorlig på tale å flytte byen ut til Porsgrunn, således etter bybrannen i 1732 og muligens også etter brannen i 1777.
Det var så vidt skjønnes nærmest kun som eksporthavn Porsgrunn hevdet seg i 1600 årene. Men fra begynnelsen av 1700 årene trer stedet etter hvert sterkere i forgrunnen som handels- og sjøfartssted.
Hva spesielt angår skipsfarten omkring år 1700 kan meddeles
I 1695 var fjordens samlede tonnasje 3338 2/3 lester. Herav var ca. 39% hjemmehørende i Skien, fordelt på 7 redere, 21 % falt på Porsgrunn (med Borgestad), 11 % på Brevik og 13 % på Langesund.
I 1708 var fjordens tonnasje 3248 2/3 lester, hvorav falt på Skien ca. 10 % og på Porsgrunn med Borgestad ca. 40 %.
I 1695 og 1708 var generalmajor Arnold (på Borgestad) henholdsvis fjordens nest største og største skipsreder.
Den store nordiske krig og usikkerheten for skipstrafikken skapte fra 1709 av stagnasjon og tilbakegang for skipsfarten i fjorden. Senere kom dertil den sterke engelske og hollandske konkurranse som bevirket at det skulle ta mange år før den hjemlige skipsfart igjen tok seg opp. I 1733 var der f. eks. i hele Langesundsfjorden kun hjemmehørende 6 skip på over 30 lester.
Når Porsgrunns stigende økonomiske betydning kan føres tilbake til begynnelsen av 1700 årene, så skyldes det nærmest den omstendighet at der på den tid slo seg ned en del særlig dyktige og virksomme forretningsslekter på stedet.
Av disse må først og fremst nevnes slekten Leopoldus (Løvenskiold). Denne stammet fra Nord Tyskland (Bremen). Dens stamfar og første representant her i distriktet var
konferentsråd Herman Leopoldus (f. 1677 i Christiania, d. 1750). Han ble i 1700 gift med en datter av den rike jernverkseier, kommerseråd Halvor Borse, som eide Bolvik og Ulefos jernverket samt et betydelig jordegods. Etter svigerfaren, som døde i 1701, overtok Leopoldus Bolvik jernverk og i 1719 etter svogeren, Nils Josten, Bjørntvet gård i Eidanger hvor han bosatte seg. I 1722 ervervet han Ulefos-sagene og i 1726 ved odelssøksmål Ulefoss (Hollen) jernverk. Leopoldus ble i 1739 adlet under navnet Løvenskiold.
Han var en dyktig og energisk forretningsmann som foruten sine jernverk drev en utstrakt trelasthandel og var likeledes skipsreder. I 1708 eide han fartøyer med en drektighet av 297 lester eller henimot 1/10 av fjordens tonnasje.
Det var et stort eiendomskompleks med svære skogvidder Løvenskiold rådet over. Avvirkningen av disse benyttet han dels ved sine jernverk, dels ble den foredlet ved hans sagbruk og dels skipet som rundtømmer. Som eier av Bjørntvet i Eidanger eide han grunnen hvor Østre Porsgrunn vokste opp og hadde her utstrakte og velskikkede tømmerplasser.
Konferensråd Løvenskiold var derfor distriktets rikeste og mektigste mann, men ved siden herav en klok og målbevisst personlighet hvis inngripen til fordel for Porsgrunn i «privilegiestriden» i 1730 årene som vi senere skal omtale, var av avgjørende betydning for sakens utvikling.
Som nevnt bodde Løvenskiold på Bjørntvet, som sikkert den gang var herskapelig bebygget. Han holdt bl. a. fast gartner på stedet.
I 1743 forlot han Norge og slo seg ned på sitt gods Birkholm i Danmark, hvor han døde i 1750.
Hans søn, kancelliråd Herman (Leopoldus) Løvenskiold (f. på Bolvik i 1701, d. 1759), fikk i 1728 av sin far overdradd Bolvik Jernverk, hvor han var bosatt til 1731, da han kjøpte Borgestad gård, hvor han slo seg ned. Hans forretningsvirksomhet ble derved nær knyttet til Porsgrunn. I 1735 kjøpte han Gjerpen kirke med tilhørende jordegods og i 1739 Fossum gods og jernverk som senere har vært i slektens eie. Det var derfor eiendommer av en enestående utstrekning kanselliråd Løvenskiold rådet over. Bare i Gjerpen utgjorde den samlede skyld i 1752 i alt 227 huder. Han var også medeier for ¼ i Eidsfoss jernverk og eier av Solum og Melum kirker, det såkalte Vestfjeldske landbruk, de 2 Herre-sager samt ellers jordegods på forskjellige steder.
De to Løvenskiolder, far og sønn, satt derfor i en særdeles omfattende forretningsvirksomhet, og da de begge var knyttet til Porsgrunn og dette steds nærmeste omegn, er det naturlig at der omkring dem oppstod et rikt arbeidsliv som i sterk grad var egnet til å gjøre Porsgrunn til et sted i vekst og utvikling.
Men foruten de to Løvenskiolder var der i 1700 årenes første halvdel også andre større forretningsdrivende som hadde sin virksomhet i Porsgrunn.
En av dem var engelskmannen James Bowman (f. 1681, d. 1730) som omkring århundreskiftet kom til Porsgrunn som kommisjoner («factor») for engelske firmaer. Han begynte etter hvert egen forretning og ble gift med en rik Arendalsdame, Else Brinch, en søster av konferensråd Løvenskiolds (d. e.) hustru i annet ekteskap. Bowman var likesom sin svoger en myndig herre. I egenskap av engelsk borger og under beskyttelse av det engelske diplomati unnlot han, tross krav herom fra Skiens side, å løse borgerskap til denne by og betale byskatt. Han var en rik mann som eide stor gård (den senere Aallegård) med tilliggende vanntomter, sjøbod m. v. Han drev en betydelig trelasthandel, var sagbrukseier, skipsreder og kjøpmann. Det heter om ham at «han negotierer med indlendisk og udlendisk ved kiøb og sall i smaa og store parthier». Bowman satt derfor i en stor virksomhet. Det kan tilføyes at Bowman i 1720 årene besluttet å utruste fiskefartøyer til fangst på det jydske rev og på bankene i Nordsjøen. Varige spor satte dette tiltak dog ikke.
Etter Bowmans død i 1730 giftet hans enke seg med kammerråd Hans Kierulf som fortsatte virksomheten. Kierulf døde i 1743.
En mann i en betydelig virksomhet var også Gunder Solvesen Buer (f. 1672, d. 1740). Han var i motsetning til stedets øvrige større forretningsdrivende av norsk avstamning og hørte til distriktets folk. Han var sønn av en velstående bonde i Gjerpen. Han var flere ganger gift og kom ved giftermål bl. a. i besiddelse av Klyve gård i Solum. Han var iøvrig også eier av eiendommer i Gjerpen og Solum, således de såkalte Bjørntvetgrunner i Vestre Porsgrunn samt «Osebakken med 16 strandsittere og husmenn». Han eide og bebodde (og har muligens også oppført) den såkalte Zimmermanngård i Vestre Porsgrunn samt eide de store vanntomter som nå delvis tilhører Porselænsfabriken. Her drev han sin trelasthandel. Han ble i 1730 årene regnet for å være Porsgrunns nest rikeste mann.
Sluttelig skal nevnes slekten Aalls norske stamfar Niels Aall (f. 1702 i London, d. 1784). Han kom i 10 års alderen til Porsgrunn hvor han antagelig ble opptatt i sin landsmann James Bowmans hus. Gjennom Bowman kom han etter hva det er grunn til å formode i forbindelse med dennes svoger, konferensråd Løvenskiold (d. e.), og han ble i 20 års alderen ansatt i hans forretning. I denne fikk han en mangesidig erfaring som kom ham til nytte da han omkr. 1730 begynte sin egen forretning i Porsgrunn. Løvenskiold forærte ham da, som anerkjennelse for hans tjeneste hos ham, hus med vanntomt på Toldbodøen, og det var da visstnok her Aall startet sin virksomhet. Ved giftermål kom Niels Aall i nærmere forbindelse med familien Løvenskiold, idet hans hustru var en slektning av Løvenskiolds første hustru. Denne forbindelse var ham antagelig en god støtte, idet han derved også ble knyttet til andre rike og formående slekter i distriktet som satt inne med de fleste av de herligheter som dannet grunnlaget for datidens forretningsvirksomhet (skoger, sagbruk, jernverk). Aall var derhos kommisjoner for engelske firmaer.
Som for de andre kjøpmenn i Porsgrunn var det naturligvis også for Aall trelasthanelen som utgjorde hovedvirksomheten. Han kjøpte inn trelast tiI utskipning, bl. a. var han avtager av last fra Fossum. Men ved siden herav la han seg etter hvert til egne skoger i Telemarken og annetsteds. Videre kiøpte han flere sagbruk, således de 2 Herresager, 4 sager på «Smie-Øen» i Skien (hvor Union Co.s store fabrikkanlegg nå ligger) samt «Svendsøe-Saug» i Lunde. Han ble også eier av det såkalte «Vestfjeldske Landbrug».
Sin trelast eksporterte han dels med egne og dels med fraktede fartøyer vesentlig til England og Frankrike.
Han var parthaver i Omdal kobberverk i Skafsæ i Telemark samt i «Det franske Compagnie» som hadde sitt sete i Vestre Porsgrunn. Han var dessuten kommisjoner og tillitsmann for det såkalte «Toldsocietet» der besørget Innkrevningen og regnskapet for tollen.
Fra utlandet importerte han varer som han dels brukte i sin store bedrift og dels omsatte i den butikkhandel han drev her på stedet og dels i den handel han drev med bøndene i de distrikter hvor han hadde sine skoger eller hvor han i øvrig kjøpte sin trelast.
Det var således en bedrift av anseelige omfang som etter hvert grodde opp omkring slekten Aalls stamfar i Porsgrunn.
Når man sammenligner det beskjedne lille samfunn som Porsgrunn utgjorde ved 1700 årenes begynnelse med den økonomiske makt og myndighet som stedets menn utøvet ved århundrets midte, og man erindrer at denne utvikling for en ganske vesentlig del var foregått på Skiens bekostning, er det ganske rimelig, at byen oppe ved elven som satt der isolert fra sjøen bak sin oppgrunnede havn måtte se på utviklingen med ublide øyne.
Disse 50 år fra århundreskiftet betegner da også omtrent en uavbrutt strid mellom Skien på den ene side og de utenforliggende «ladesteder», og da først og fremst Porsgrunn, på den annen side angående de to steders rettigheter.
Denne strid kom vesentlig til å dreie seg om Skiens byprivilegier og disses omfang.
Alminnelig næringsfrihet var jo i tidligere tider ingen selvfølgelig ting. Det hadde gjennom århundrer like siden middelalderen vært Kronens bestrebelse å samle handel og håndverksdrift innen byene. Kun byenes borgere kunne i alminnelighet nyte godt av disse næringer. Man inåtte ha borgerskap som handlende eller håndverker. Hadde man imidlertid først ervervet borgerskap som handlende til byen, kunne man dog være bosatt utenfor denne (altså også i «forstedene»), men måtte da «svare alle de onera som dem med billighed kunde paalægges at kontribuere til byen».
Når derfor et bysamfunn ble meddelt sådan enerett til handelen (innen- og utenlands), så var dette et aktivum som det nøye overvåket så ikke innen- eller utenlandske konkurrenter prejudiserte retten.
Skiens opprinnelige privilegier skrev seg fra Håkon VI Magnussens tid, og de ble gjentatte ganger fornyet frem gjennom tidene. Etter disse var Skiens borgerskap eneberettiget til handelen innen et område (cirkumference) som opprinnelig strakte seg like til Larvik og Kristiansand, men som etter hvert ble redusert til kun å omfatte Langesundsfjorden.
Forholdet overfor Porsgrunn og de utenfor i fjorden liggende ladesteder Brevik og Langesund ga før 1700 årene ikke foranledning til noen inngripen fra Skiens side. Så sent som i 1683 omtaler president Barnholt i Skien disse forsteder som «de små flekker i distriktet». Men anderledes stilte saken seg da disse steder og spesielt Porsgrunn med omegn fra 1700 årenes begynnelse ble sete for rike og mektige forretningsfolk som mer og mer utvidet sin virksomhet på det i Skien boende borgerskaps bekostning. Til dels var disse utenbys handlende ikke en gang borgere til Skien, og enkelte - som Bowman svarte heller ikke skatt til denne by.
Like fra begynnelsen av 1700 årene satte Skien kreftene inn på å hevde byens gamle privilegier overfor ladestedene. Disse bestrebelser var dog ikke fulgt av noe held under Fredrik IVs regjering, som i det hele tatt var velvillig stemt overfor de norske ladesteder. Kampen mellom byer og ladesteder foregikk nemlig ikke bare i Langesundsfjorden. Der var således også strid mellom Christiansand og ladestedene Arendal og Risør som lå under Christiansands cirkumference - en kamp som endte med at de to ladesteder fikk kjøpstadsrettigheter i 1723. At der i 1720 årene også var krefter i gjære for å gjøre Porsgrunn til kjøpstad kan neppe være tvilsomt.
Ved Fredrik IVs død i 1730 opphørte regjeringens ladestedsvennlige politikk, og henvendelsene fra Skien ledet 1735 til en fornyelse av byens privilegier som i sterk grad gikk utover ladestedene og den rett til lossing av varer som disse etterhvert hadde ervervet. Særlig gikk det ut over kornhandelen. Der måtte nemlig innføres adskillig korn til Telemarksdistriktene. Det ble nå bestemt at de inngående skips kornlast først skulle bringes til Skien hvor byens fattige og deretter dens borgere først skulle få anledning til å kjøpe. Dette vakte stor motstand hos ladestedenes befolkning som tidligere hadde kunnet kjøpe sitt korn direkte fra fartøyene. I mai 1736 laget endog almuesfolk fra Porsgrunn et oppløp i Skien, hvor myndighetene var samlet. Etterhvert sluttet også forretningsstanden i Porsgrunn seg til opposisjonen mot privilegiene. Løvenskiold (d. e.), Kjerulf og Niels Aall tok affære. Løvenskiold reiste til Kjøbenhavn og gjorde forestillinger for regjeringen og fikk oså privilegiebestemmelsene endret i ladestedvennlig retning. I sin skriftlige forestilling til myndighetene kunne Løvenskiold bl. a. anføre at han betalte tre ganger så høy byskatt som noen Skiensborger og han anførte videre at om forholdene mht. Skiens losserett skulle vedvare, måtte hans jernverksdrift opphøre av mangel på brød til arbeiderne.
Ved denne vellykkede aksjon fra Porsgrunns side ble brodden tatt av privilegiene, og disse kom ikke lenger til å danne noen virkelig trussel mot ladestedene. Porsgrunn hadde derfor ved sine mektige forretningsfolks inngripen seiret i striden. Forholdet ble da også ganske betegnende karakterisert i en forestilling som Skien sendte til myndighetene og hvori det bl. a. heter «disse udenbyes bemidlede Familier er groet os ganske over Hovedet.»
Det kan i denne forbindelse være av interesse å se på Porsgrunns stilling som økonomisk faktor i fjorden i første halvdel av 1700 årene. I 1733 utgjorde den såkalte trelasttiende for hele fjorden 2856 rdl. Herav falt på Porsgrunn alene 1070 rdl., resten på Skien, Brevik, Stathelle og Langesund samt på Gjemsø Kloster som drev ikke mindre enn 9 sager ved Skien. Dette viser hvilken betydelig del av fjordens trelast som ble omsatt gjennom de handlende i Porsgrunn.
Porsgrunn hadde ved siden herav en meget betydelig del av Telemarken som sitt oppland. Det er således beregnet at ladestedene (og da i aller første rekke Porsgrunn) besørget 2/3 av den samlede kornimport til fylket. Denne handel var den viktigste for landdistriktene. Bøndene var nemlig helt avhengig av fremmed korntilførsel, da ingen gård kunne brødføde sine folk. Denne korntilførsel besørget da de store skogeiere og tømmerhandlere. Porsgrunn forsynte således hele Vesttelemarken (Vinje, Mo, Lårdal og Kviteseid) samt dessuten Holla, Gjerpen og Solum med korn.
Da den største del av fjordens trelasteksport (også i stor utstrekning Skiensborgernes) foregikk over Porsgrunn, var Porsgrunn derfor absolutt den største eksporthavn i fjorden.
| Utdrag (s. ) fra: |
Til bokas innholdsfortegnelse |
| Porsgrunn biblioteks hjemmeside | Søk i bokbasen |