I fylkets aviser kunne man på nyåret lese at Porsgrunds Porselænsfabrik var utpekt som «likestillingsbedrift i særklasse».2) LO og NHO hadde i samarbeid undersøkt likestillingssituasjonen i norske bedrifter, og det viste seg at det var 100% likelønn ved porselensfabrikken. I flere år hadde bedriften arbeidet med prosjektet «Iønn som fortjent». Målet var lik lønn for likt arbeid. Dette rnålet hadde fabrikken nådd.
Avisoppslaget vekket min interesse. Var likestillingen mellom kjønnene på porselensfabrikken et nytt fenomen? Eller fantes det en likestillingstradisjon ved denne bedriften?
For å kunne svare på dette spørsmålet ville jeg finne ut hvilken posisjon kvinnene har hatt på fabrikken tidligere og hvordan arbeidet har vært fordelt mellom kvinner og menn. Hvilken innflytelse har en eventuell kjønnsarbeidsdeling hatt på arbeidets verdi og kjønnenes status på fabrikken? Disse spørsmålene er utgangspunktet for denne artikkelen, men først skal porselensfabrikken presenteres.
Porsgrunds Porselænsfabrik ble etablert i 1885, og det er flere grunner til at det kom en større industribedrift for produksjon av porselensvarer i Porsgrunn på det tidspunkt. Sjøfartsbyen var rammet av en dyptgående krise innenfor skipsfarten, og næringslivet i byen var preget av stagnasjon og stillstand. Men arbeidsledigheten gjorde at det var god tilgang på arbeidskraft, og det fantes ledig kapital innenfor skipsfart og trelast. Situasjonen innbød til initiativer, og 1880-årene ble et ti-år preget av en industriell giv. Porsgrund Gjærfabrikk startet i 1882, Norrønna Fabrikker begynte produksjonen av brynesteiner med stein fra Eidsborg i 1883, Porsgrund Baandfabrik kom i gang 1889 og Den norske knappefabrikk i 1890. Men det var etableringen av Porsgrunds Porselænsfabrik i 1885 som gjorde at Porsgrunn ble et industrisentrum.
Når det ble satset på noe så eksotisk som porselensproduksjon i Porsgrunn, er forklaringene flere. Den store befolkningsøkningen nasjonalt og internasjonalt gjorde det mulig og fristende å satse på forbuksvarer. Porselen var tidligere bare brukt blant det europeiske aristokrati, men med den industrielle revolusjonen fikk porselenet et større marked i et nytt og bredere middelklassesjikt. Det var helt klart fra starten av at porselensproduksjonen her hjemme skulle framstille forbruksvarer rettet mot dette brede sjiktet av middelklassehusholdninger.
Personlige egenskaper og preferanser hos industrietablereren hører med blant de mer spesifikke årsaker. Johan Jeremiassen var en av industrialismens gründere. Han var født i Kviteseid i 1843 og var sønn av bestyreren for Kviteseid-seminaret. Utstyrt med forretningstalent slo han seg opp innenfor handel og manufaktur og etablerte seg med egen hvitevareforretning i Kristiania i 1860-årene. Men 1870 ble skjebneåret i hans liv. Da giftet han seg med Serine Knudsen. Hun var datter av Christen Knudsen, skipsreder, og en av Porsgrunns rikeste menn.3) Ved dette giftemålet var Johan Jerermassen blitt medlem av en av de ledende familier innenfor det lokale næringsliv i Porsgrunn.
Ekteskapet ble en lykkelig allianse på flere måter. Johan og Serine ble foreldre til ni barn, og Johan gikk inn i det lokale næringsliv med stor energi. Han satte igang skipsbyggings- og rederivirksomhet, og i 1885 grunnla han landets første og eneste porselensfabrikk i Porsgrunn.
Når Johan Jeremiassen satset på porselensproduksjon, hadde det også sammenheng med en så tilfeldig faktor som hans helse. Svak helse førte Jeremiassen flere ganger til Tyskland for kuropphold. I 1882 var han i Karlsbad. Der ble han oppmerksom på eksporten av kvarts og feltspat fra Norge til tyske porselensfabrikker. Ideen ble utviklet om å utnytte disse råstoffene hjemme. De fantes i distriktene rundt Porsgrunn. Der fantes dessuten tomter og en havn.
Porselensindustrien reiste seg bokstavelig talt på grunnen til en skipsbyggingsindustri i krise. På en 12 mål stor tomt med 160 meter strandlinje på vestsida av Porsgrunnselva hadde det tidligere vært skipsbyggings- og trelastvirksomhet. Og det var innenfor redemæringen at kapitalgrunnlaget fantes. Porsgrunds Porselænsfabrik var et aksjeselskap med familien Knudsen som største aksjonær.
Bygningene sto ferdig utpå høsten 1886, og i 1887 startet en produksjon som var helt uten tradisjoner i Norge. Både på ledersiden og produksjonssiden ble utenlandsk arbeidskraft hentet inn. Den tyske kjemikeren Bauer, var teknisk direktør fram til 1890. Johan Jeremiassen var administrativ leder fram til sin død i 1889. Gunnar Knudsen var formann i representantskapet og overtok det administrative ansvaret etter Jerermassen. Men Gunnar Knudsen var fraværende i lange perioder i forbindelse med sitt verv som stortingsrepresentant i 1890-årene, og Serine gikk inn og tok over mye av det reelle ansvaret for bedriften etter mannens død.
Fagarbeidere ble hentet fra utlandet, særlig fra Tyskland. Etterhvert ble norske arbeidere lært opp, og de norske utgjorde hele tiden et solid flertall i arbeidsstokken. Den besto av utlendinger og nordmenn, kvinner og menn, voksne og barn.4)
Ved første lønnsutbetaling i 1887 var det 21 arbeidere i lønnsprotokollen. Uka etter var det 28 arbeidere. Det var bare menn. Etter tre uker kom kvinnene inn i bedriften. I 1892 omfattet arbeidsstokken 106 arbeidere hvorav 58 (54%) kvinner. I 1895 var antallet fordoblet: 222 arbeidere og 67 (30%) kvinner.5)
Til å begynne var det kvinner som var gift mannlige arbeidere, særlig tyske fagarbeidere. Det finnes eksempler på det i lønnsprotokollen: frau Strauch, frau Schmidt, frau Spazek og frau Nürnberger.6) Hele familien kunne på fabrikken:
«Kapseldreieriet arbeidet en tysker Kastenholz. Han kom hit med kone og et lite barn. De bodde i et hjørne i kapseldreieriet avdelt med et forheng. Konen arbeidet i pusseriei. Kastenholz hadde en stor ovalkapsel ophengt med tau i taket til vogge for ungen. Han sparket på skiven, og ga samtidig vogga et skub med armen for at holde den igang.»7)
Snart innarbeidet det seg et system med familierekruttering til bedriften. Arbeidet gikk i arv fra far til sønn og fra mor til datter:
«Det var jo hele familier som arbeidet der. Jeg husker godt at både far, mor og sønn arbeidet der. Jeg husker familien Gross. Kristian Gross var jo der til han var over 80 år. Han hadde hele familien rundt seg. Han hadde flere sønner. Det var tre sønner Gross som arbeidet der. Og så var det Jenny Gross. Det var kona til Willy. Også var det familien Weber.»8)
Det var altså både gifte og ugifte kvinner på fabrikken. Noen var fast ansatte, andre var «løsarbeidere». Det var arbeidere som var inne en kortere periode, en dag eller to, kanskje en uke. De utførte et bestemt arbeid og fikk betalt for det. Det kunne være menn, men denne fleksible arbeidskraften var først og fremst kvinner og barn. På slutten av 1887 var det 18 kvinner på fabrikkens lønningsliste over faste arbeidere, men gjennom året hadde tilsammen 40 kvinner vært i arbeid. Over halvparten av kvinnene på fabrikken det året var løsarbeidere.
Det var klare forskjeller i arbeidsstokken med hensyn til arbeidernes lønn og status. En dreier tjente i 1897 mellom 11 og 1600 kroner i året. En maler tjente mellom 1000 og 1800 kroner. Brennerne tjente 11-1200 kroner og ovnsarbeiderne fra 700 til 900 kroner. Kvinnene i de forskjellige avdelingene tjente fra 250 til 750 kroner.9)
Plasseringen i hierarkiet på arbeidsplassen var avhengig av kvalifikasjoner, alder og kjønn. Øverst sto den mannlige fagarbeideren. Nederst var tomtearbeideme og løsarbeidende kvinner og barn. Av fagarbeiderne var det malerne som hadde høyest posisjon på fabrikken. De var godt betalt og hadde et rent og støvfritt arbeide. De gikk med dress og slips på fabrikken. Lærlingene sa «De» til dem.
Men da kunstavdelingen ble oprettet i 1901, ble dette den aller fineste avdelingen på fabrikken. På kunstavdelingen var det bare kvinner.
Produksjonen av porselensvarer var håndverksmessig og ved hjelp av enkel teknologi. Fagarbeideren hadde ansvaret for det ferdige produktet. Arbeidet krevde lang opplæring, og arbeiderne var selvstendige i en arbeidsprosess som de i stor grad hadde styring med. Dette la grunnlaget for en sterk og maskulin fagarbeiderkultur.
Porselensproduksjonen kan deles inn i ulike arbeidsprosesser:
Bearbeiding av råstoffene. Den første besto i å forvandle råvarene til ulike porselensmasser. Porselensmassen ble laget ved at kvarts og feltspat ble malt til fint mel i knuseriet. Deretter ble disse blandet i et bestemt forhold i slemmeriet, og så blandet med vann og kaolin. Kaolin (eller chinaclay) er en spesielt hvit og ren leiresort som ble hentet fra Tsjekkoslovakia og England.
Endel av massen ble silt og justert for å gå som velling til støperiet. Resten ble silt og presset i massekjelleren for dreiing.
Det var bare menn som arbeidet med produksjon av porselensmasse.
Forming. Den andre besto i formingen av massen til ulike gjenstander. Etter at massen var ferdig fra massekjelleren, ble den faste massen transportert til dreieriet og plassert i en haug på bordet hos hver dreier. På dreieskiven ble tallerkener, kopper og fat dreiet for hånden av dreieren som var en faglært og selvstendig mann. Dreieren bestilte selv massen som ble levert i ferdige blokker og betalte for den. Han betalte også for lampe, lampeolje og eventuelt maskin hvis dreieskiva var mekanisk, og for brekkasje. Denne ordningen påla dreieren upopulære utgifter. Da fagforeningen ble stiftet i 1912 ble ordningen med å betale for masse, verktøy og svinn fjernet. Men dermed var også noe av grunnlaget for dreierens meget selvstendige stilling borte.
I de første årene bestemte dreierne arbeidstidens lengde. De arbeidet akkord og holdt på til de hadde nådd et normalkvantum. Etter tre, fire dager ble arbeidsuken avsluttet.
Dreieren holdt seg også med hjelpere; hankerne. Det var barn som var hyret direkte av dreieren og lønnet av dem. De presset knotter på kannelokk og hanker til kopper og pusset med en fuktig svamp etterpå. Blant hankerne var det både jenter og gutter, men bare gutter ble tatt i lære. De skulle være 12 år da de begynte på dreieriet, og læretida varte i fire år.
Dreieren var fri og selvstendig, og det var bare menn som dreide. Kvinnenes oppgaver i formingsprosessen var med pussing og stoping.
Pussingen av gjenstandene foregikk etter at de var dreid eller støpt og etter at de var brent første gang og glassert. Ujevnheter ble fjernet og overflødig glassur ble pusset vekk med ei fille.
I støperiet ble de gjenstander støpt som ikke var runde, for eksempel kanner. Gipsformer ble fylt med flytende porselensmasse. Formen var porøs og trakk til seg vannet i den flytende massen slik at massen satte seg av på formens vegger. Etter tørking ble gipsformenes to deler tatt fra hverandre og gjenstandene kunne taes ut. Etter at gjenstanden var tatt ut av formen og pusset, ble det satt på hanker og tuter som var presset eller støpt.
I arbeidet med fonningen av gjenstandene hadde altså kvinner og menn klart adskilte oppgaver. Menn utførte det faglærte, høyt kvalifiserte og godt betalte arbeidet.
Kvinnearbeidet var delvis enkelt og ukvalifisert arbeid slik som i pusseriet. Arbeidet besto i å ferdigstille den gjenstanden dreierern hadde formet ved å pusse den jevn og glatt. Det kan betraktes som tilleggsarbeid til selve produksjonen av gjenstandene.
Men i støperiet deltok kvinnene i selve produksjonen. Støperiarbeid var kvalifisert arbeid. Det var presisjonsarbeid, og det trengtes kunnskaper om porselensmassens beskaffenhet og om hvor lang tid gjenstandene skulle stå for å få den rette tykkelsen. I den første tida utgjorde støpingen en liten del av produksjonen fordi støpeteknikken var lite utviklet, men støperiarbeidet ble etterhvert viktigere i porselens-produksjonen.
Uansett om kvinnearbeidet innenfor forgmingsprosessen var enkelt og rutinemessig eller kvalifisert, var det dårligere betalt enn mannsarbeidet.
Brenning. Den tredje arbeidsprosessen besto i å brenne godset slik at det ble hardt. Dette foregikk i brenneriet. Gjenstandene ble brent to eller tre ganger ettersom de var dekorert over eller under glasuren. Første brenning foregikk ved 900 grader i glødoven. Etter glasering gikk gjenstanden til annen brenning ved 400 grader. Den høye brennetemperaturen gjorde at porselenet ble tett og ikke porøst slik som keramikken. Porselenet fikk sitt særpreg: det var sterkt samtidig som det var gjennomskinnelig og tynt. Hvis gjenstanden ble dekorert over glasuren, måtte den gjennom tredje brenning i muffelovnen. Der ble dekoren brent inn i glasuren.
Brenning av godset var kvalifisert arbeid. Det trengtes lang erfaring og kunnskaper for å fyre opp ovnen slik at varene ikke sprakk. Det medførte store tap hvis en hel brenning ble ødelagt. I brenneriet var det bare menn.
Dekorering og overflatebehandling. Siste arbeidsprosess var overflatebehandling av godset; dekorering og glasering. Dekorering foregikk over glasuren på trykkeriet eller i maleriet. Gjenstander kunne også dekoreres under glasuren i underglasurmaleriet.
Arbeidet med overflatebehandling av gjenstandene var både kvinne- og mannsarbeid. Det var delvis kjønnsdelt og delvis integrert. På trykkeriet var det bare kvinner. På maleriet var det både kvinner og menn. På kunstavdelingen var det bare kvinner.
De mannlige malerne var faglærte. Som ved dreieriet, ble gutter fra 12 års alder tatt inn som lærlinger. Opplæringen foregikk ved å ta del i selve arbeidsprosessen. Hans Andersen kom i lære på maleriet i 1891. Han forteller om sin første arbeidsdag på fabrikken og om læretida:
«Jeg fik blyant, papir, et avtryk av en decor som jeg skulle tegne av. Saa begyndte min arbeidsdag. Siden fik jeg pensler og farver, sat og øvde mig med å male gotiske bokstaver og andet, sette render og linier paa asjetter o.s.v. Dette holdt jeg paa med en 3-4 uker, uten betaling. Overinaleren godkjente arbeidet og satte mig da til å arbeide akord. Læreguttene hadde samme pris pr. hundre, som de voksne, men minus 50%. Læretiden var 4 aar. Læreguttene hadde mange plikter: sope gulvet, fyre i ovnene, bære op kul og ved, bære varer fra trykkeriet til malerne og ferdige varer ned til muffelen, flye op i byen etter parafin, øl, snaps, kjøtdeig, idetheletat, staa til tjeneste for alle, men naar vi gik med posten for kontoret fik vi 15 bre gangen.»10)
I følge lønnsprotokollen var frøken Gogstad den første kvinne som kom inn på, maleriet. Hun begynte allerede i 1887. Hva hennes oppgaver besto i går ikke fram av kildene, men vi vet at senere var det mange kvinner som malte stråmønster, under glasuren. Det forteller Torleif Albretsen som begynte på maleriet i 1925. Da var det flere kvinner enn menn som malte stråmønster.11) Her gjorde trolig kvinner og menn det samme arbeidet uten å hasamme opplæring. Men maleriet var delt i et mannlig og et kvinnlig dekorasjonsværelse.12) Lønnsmessig var det også forskjeller. Frøken Gogstad tjente langt mindre enn sine mannlige kollegaer. Var hun heldig med akkorden, kunne hun komme opp i en tredjedel av det en godt, betalt mannlig maler tjente i 1887.13)
Gjenstanden kunne også bli dekorert med trykk. Trykkeriet var en avdeling som lå under maleriet. Trykking var rent kvinnearbeid. Kvinnene arbeidet med ståltrykk. Torleif Albretsen beskriver dette arbeidet:
«Vi hadde det vi kalte for ståltrykk. Det var i grunnen litt tungt arbeide fordi de måtte smøre farge ned i graveringene i stålplatene og alt det som ikke var gått nedi, det måtte gnies godt vekk. Så la de silkepapir oppå. Det var en stor presse, et stort hjul og to valser og noen papplater som de la imellom, og så rullet de det fram og tilbake. Så kom bildet over og ble lagt i vann, og videre over på porselenet. Fargen gikk over på porselenet som var brent. Så måtte de stove inn med tørr farge over dette igjen. Så ble det brent og så fikk maleren det for å legge farge i blomsten e.l. Alt som foregikk på trykkeriet var jentejobb. Det var litt hardt arbeid. Ståltrykken var tung.»14)
Dette arbeidet var altså både tungt og vanskelig, og det var kvinnearbeid. Det ga de kvinnelige utøverne yrkesstolthet. Agda Eriksen begynte på trykkeriet i 1906. Da var hun 15 år gammel. Hun forteller:
«Så vil jeg fortelle om den gangen jeg blev bedt om å trykke et kaffeservis til dronning Maud. Hun fikk det av kong Haakon på sin fødselsdag. Jeg var atten år den gangen, og jeg lurte veldig på hvordan dette ville gå. Jeg spurte formannen om han trodde jeg ville klare det, men det trodde han sikkert at jeg ville. Så var det bare å sette i gang da. Serviset var til 36 personer. Det var: 36 kopper og skåler og asjetter pluss kakefat, fløtemugger og sukkerkopp med brett til. Og det serviset, det er som jeg ser det den dag i dag, var så nydelig at jeg ikke kan få sagt det. Jeg trykte en gullbord på en blå bord rundt kantene. Den var av ekte gull. Så trykte jeg en bord med små forglemmegei og roser, så måtte håndmaleren til. Det har vel aldri blitt bestilt et så fint servise der før, og det fikk jeg altså lov å trykke. Jeg fikk 20 kroner for arbeidet og det tok meg fire dager å trykke det. Det blev altså 5 kroner dagen.»15)
Trykkeriarbeid krevde både nøyaktighet og flid, og trykkeriet var en viktig avdeling. Arbeidet som ble utført der, hadde stor betydning for fabrikkens renomé.
Det mest avanserte dekorarbeidet finner vi likevel ved kunstavdelingen der det bare var kvinner. Her ble de eksklusive kunstgjenstandene dekorert. Det var de vaser og fat som porselensfabrikken etterhvert skulle bli kjent for.
Selve dekoren ble tegnet av kunstnere. Fabrikken knyttet til seg kjente navn som Theodor Kittilsen, Gerhard Munthe og Thorolf Holmboe. Arbeidet ved denne avdelingen besto i å overføre kunstnernes utkast til porselensgjenstanden. Hovedlinjene i originalutkastet ble kalkert over på et gjennomsiktig papir. Denne tegningen ble så gjennomstukket med fine huller langs alle linjer. Tegningen ble lagt på det uglaserte porselenet og hullene overstrøket med trekull slik at tegningen ble overført. Så begynte selve fargeleggingen. En liten munnsprøyte fylt med farge, sjabloner og pensler med varierende størrelse og fonn var redskapene.16)
Det var en dansk kvinne, fru Rose Martin, som ble leder for den nye avdelingen. Hun var utdannet ved Den kongelige Porcelainfabrik i København, og hadde ansvaret for å lære opp de unge kvinnene som ble ansatt på kunstavdelingen. Det var unge piker fra byens bedre familier; Eleonora Stavnem, Caspara Düring, Petra Faye Lund, Margrethe Friis, Augusta Schøning, Rikka Sendresen og Jacoba Vauvert. Opplæringen foregikk slik at nybegynneren ble satt til å overføre mønstre fra kunstnernes utkast til gjenstanden. Senere fikk de slippe til med selve malingen. Det var ingen fast læretid slik som ellers i maleriet.
Kunstavdelingen var relativt adskilt fra resten av fabrikken. Den var hyggelig pyntet med dekorskissene på veggene og med blomster på bordene. De kvinnelige ansatte sto ganske fritt. De valgte selv hvilke motiver de ville lage og tokden tiden de trengte på utførelsen. Ferdige arbeider ble sendt til utsalget i Kristiania, og kvinnene fikk sitt oppgjør etterhvert som de ble solgt. Det er ukjent hva deres årlige gasje kunne bli, men fru Rose Martin tjente 1500 kroner i året og var like godt lønnet som de mannlige fagarbeiderne på fabrikken. I 1910 dro hele avdelingen på tur til Paris. Fabrikkens ledelse støttet turen med 500 kroner.17)
Torleif Albretsen forteller at damene på kunstavdelingen eller underglasuren hadde høy status:
«Damene som jobbet i underglasuren var litt mer sosietetspreget. Det var eldre damer. De begynte klokken ni eller ti og sluttet klokken ett eller to. De var liksom bare på besøk. Det var de som laget kunstgjenstandene, malte underglasurvasene. Det var liksom stort det. De var kunstnere de. Underglasuren var den aller fineste avdelingen. Når direktør Keim kom inn der, så tok han av seg hatten og hilste. Men når han var hos oss (på blåmaleriet, min par.), da var det bare et stivt blikk og fort gjennom.»18)
Det er mye som tyder på at personalet ved kunstavdelingen var relativt fast. De unge pikene som begynte i 1901 og årene etter, var blitt eldre damer da Albretsen begynte på fabrikken i 1925. Fru Rose Martin var ansatt fram til 1915. Da overtok Petra Faye Lund ledelsen av avdelingen og ledet den fram til 1920. Dansken Hans Flygenring overtok da og var kunstnerisk leder til Nora Gulbrandsen begynte i 1927. Avdelingen var altså en ren kvinneavdeling med kvinnelige malere, og kunstneriske ledere i alle år fram til 2. verdenskrig bortsett fra en kort periode med Flygenring mellom 1920 og 1927.
I I tillegg til arbeidet med maling og trykking hadde kvinnene arbeidsoppgaver med glasering. Gjenstandene ble dyppet i et glasurbad. Dette arbeidet krevde også presisjon. De dekorerte gjenstandene måtte ikke holdes for lenge i glasurbadet. Da kunne dekoren løses opp. De måtte heller ikke draes for fort gjennom glasurbadet for det kunne føre til renner i glasuren.
Den siste prosessen varene gjennomgikk før de ble sendt ut på markedet, var sortering og pakking. Dette var også kvinnearbeid.
I arbeidet med dekorering av gjenstandene var det altså både kvinner og menn. Men til forskjell fra formingsarbeidet var arbeidet på maleriet integrert. Kvinner utførte det samme arbeidet som faglærte menn. Dette var arbeid som hadde høy prestige. Likevel hadde kvinnene mye lavere lønn enn sine mannlige kollegaer.
Trykking var kvinnearbeid. Det var både selvstendig og kvalifisert, men hadde lavere status enn maleriarbeidet.
Den avdelingen som hadde høyest status, var imidlertid en ren kvinneavdeling. Det var kunstavdelingen der fabrikkens aller fineste produkter ble dekorert.
Bare noen uker etter fabrikkstart i 1887, var kvinnene endel av arbeidsstokken på Porsgrunds Porselænsfabrik, og de fikk en viktig posisjon innenfor porselensproduksjonen både i kraft av sitt antall og ved det arbeidet de utførte. Kvinnene på fabrikken var både gifte og ugifte. De arbeidet full tid og deltid. De var fast ansatte og løsarbeidere.
Det innarbeidet seg ganske snart et system med en klar kjønnsarbeidsdeling mellom kvinner og menn på fabrikken. Systemet artet seg slik at menn arbeidet på flere områder og hadde flere arbeidsoppgaver enn kvinnene. Noen arbeidsområder var helt forbeholdt menn slik som brenning og framstilling av porselensmasse, mens i arbeidet med overflatebehandling og forming av massen var det både kvinner og menn. Dette arbeidet var enten rent kvinnearbeid, rent mannsarbeid eller arbeidet var integrert.
Generelt kan man si at i arbeidsprosessen var kvinnene i større grad avhengige, mens menn i større grad arbeidet selvstendig og styrte arbeidsprosessen. Kvinner utførte tilleggsarbeidet og bidro til sluttføringen av produktet. Kvinners arbeid var i større grad ukvalifisert og dårligere betalt enn menns.
Men det finnes interessante unntak fra denne regelen. På sentrale områder i arbeidsprosessen hadde kvinnene også kvalifisert arbeid, og de var selvstendige og uavhengige. Det gjaldt arbeidet med overflatebehandling av gjenstandene: maling og trykking, og det gjaldt i arbeidet med å forme gjendstandene: støping. Der hvor kvinnene arbeidet sammen med menn, som på maleriet, hadde kvinnearbeidet høyere status enn på de rene kvinneavdelingene; støperiet og trykkeriet. At kvinnelønn var relativt lav lønn gjaldt også for det kvalifiserte kvinnearbeidet. Et unntak er kunstavdelingen.
Kvinner befant seg altså på alle nivåer og innenfor ulike områder i arbeidsprosessen. Bedriften var avhengig av kvinnene, delvis fordi de var billig arbeidskraft, men også fordi de var svært anvendelige. Særlig i de første årene bidro kvinnelige løsarbeidere til å fjerne flaskehalsene i produksjonen.
Svaret på hvorfor det innarbeidet seg et bestemt system i arbeidsdelingen mellom kvinner og menn på porselensfabrikken er ikke entydig. Kvinnearbeidet var ikke «naturlig» i den forstand at det var en fortsettelse av det arbeidet kvinnene tidligere hadde hatt ansvaret for i hjemmene eller i lokalsamfunnet for industrialiseringen. Kjønnsarbeidsdelingen kan heller ikke forklares ut fra faktorer som knytter seg til selve produksjonen. Man kan for eksempel ikke si at den tunge og slitsomme trykkingen egnet seg spesielt for kvinner. Det er også vanskelig å forklare at kunstmaling var for kvinner, mens det på maleriet ellers var både kvinner og menn. Dessuten var det slik at det som var kvinnearbeid ved porselensfabrikken i Porsgrunn, kunne være mannsarbeid ved andre porselensfabrikker. For eksempel var kunstmaleren en mann ved Gustavsbergs porselensfabrikk i Sverige, men en kvinne i Porsgrunn.19) Opplæringen og den sterke fagarbeiderkulturen kan heller ikke ha vært avgjørende for kjønnsarbeidsdelingen. På maleriet kom kvinnene inn og arbeidet ved siden av den mannlige fagarbeideren, mens på dreieriet var fagarbeidet rent mannsarbeid.
Man kan altså ikke si at kjønnsarbeidsdelingen ble formet etter gitte forutsetninger knyttet til tradisjon, produksjon eller til selve arbeidskraften. Arbeidsdelingen ble konkret utformet på bedriften i den gitte historiske situasjonen ut fra en praktisk, nyttig og funksjonell overveiing. Til en viss grad var det tilfeldig hva som ble kvinnearbeid og hva som ble manfisarbeid. Men når kjønnsarbeidsdelingen først var etablert, ble grensene vanskelige å overskride. Og det almene maktforhold mellom kjønnene i samfunnet og i familien påvirket verdien av arbeidet gjennom lønna. Kvinnearbeid ble lavstatusarbeid selv om det i og for seg var sentralt og viktig, mens mannsarbeidet fikk høy status. Arbeidets verdi og status var altså sosialt betinget.
Det interessante ved porselensfabrikken er at til tross for et alment mønster der kvinnearbeidet var underordnet mannsarbeidet, fantes det kvinnearbeid som var høyt kvalifisert og godt betalt. Forklaringen kan være at kvinnene ved kunstavdelingen ble rekruttert fra et høyere sosialt sjikt. Det dreide seg ikke bare om kjønn, men også om klasse.
Dette tilbakeblikket har vist at kvinnene også tidligere har hatt en betydelig posisjon innenfor porselensproduksjonen. Dette er et av særtrekkene i Porgrunds Porselænsfabriks historie, og kan muligens være noe av forklaringen på at nettopp porselensfabrikken i januar 1993 ble utpekt som «likestillingsbedrift i særklasse». Historiske tradisjoner har lagt grunnlag for en sterk kvinnekultur innenfor denne bedriften.
Kilder og litteratur:
| Utdrag (s. 7-16) fra: Telemark Historie. Tidsskrift for Telemark Historielag Nr. 14 - 1993 |
|
| Porsgrunn biblioteks hjemmeside | Søk i bokbasen |