Ole Georg Moseng To kvinneskjebner: En fjern fortid

Hvorfor skriver vi Porsgrunns historie? Og hvorfor skriver vi deler av den om igjen? Meningen med historieforskning er ikke alltid like innlysende. Det kan langt på vei være mer enn godt nok å nøye seg med å fastslå at fortida er spennende, og at det er interessant å vite noe om levevilkårene og tenkemåtene til dem som levde i byen før oss. Slik sett er fortida en utømmelig kilde til historier om byen og byens beboere, og til fortellinger om fortida. Historie må ikke nødvendigvis være noe mer enn historier om fortid, et fjernt landskap vi kan fortape oss i og hente inspirasjon og perspektiver fra. Noe i likhet med en reise til et fremmed land, eller kanskje en form for flukt fra hverdagen.

Kan vi lære av fortida? Kan vi hente erfaringer fra det våre fjerne forfedre og formødre opplevde, og fra den måten de løste sine oppgaver? Ikke nødvendigvis. Selv om det ofte kan se ut til at mønstre gjentar seg, og at de samme årsakene utløser de samme virkningene igjen og igjen, vil vi oftest oppdage, når vi ser nærmere etter, at begivenhetene er temmelig unike likevel. På den måten forandrer oppfatningene om fortida seg med hvor vi flytter blikket. Men de forandrer seg også med hvem som ser, og med hvor den som ser står. Det er et gammelt visdomsord som sier at et fjell kan sees fra fem sider: fra nord, fra øst, fra vest og fra sør - og ovenfra. Slik vil holdningene til fortida forandre seg med tida, og historien må skrives om igjen mange ganger. Historien blir ikke mer sann på den måten, bare annerledes. Hva som er den egentlige sannheten er kanskje ikke mulig å svare skikkelig på. Det er kanskje ikke engang et interessant spørsmål.

Mange historikere vil kunne hevde at dette er så langt vi kan komme med historieforskning: at kunnskap om fortida kan gi oss en bedre forståelse av nåtida, og at våre bilder av fortida dypest sett speiler oss selv. Historie er et fag, et håndverk og en vitenskap, men historikere må ofte nøye seg med å peke på sammenhenger, der det vitenskapelige ligger i hvordan forholdet mellom begivenhetene, og forholdet mellom de store strukturene og de små hendelsene, blir begrunnet. På den måten blir den som forvalter den mest overbevisende fortellingen om fortida, også den som forvalter den beste sannheten om den. Men det er sannheter med kort levetid, og både historikere og den som leser historie bør være klar over at arbeidet er som skrift i sand. Derfor er det også grunn til å fortelle historien, eller en del av historiene, om Porsgrunn en gang til, bare 50 år etter den ble skrevet ned forrige gang. Ikke bare fordi det ikke er de samme menneskene som leser den nå som da, men fordi det ikke er det samme samfunnet.

Men historie kan i det minste bidra til å gi folk en identitet, vil mange mene, og med god grunn. Forståelsen av å ha en felles fortid kan være betydningsfull på mange plan, fra nasjonens historie til byens og ned til idrettsforeningen Urædd, eller Porsgrunn margarinfabrikk som oppsto og forsvant. Historieskrivningens identitetsskapende funksjon bør ikke undervurderes. Historikernes rolle i formingen av den nye nasjonen Norge i tiårene etter unionsoppløsningen med Danmark var for eksempel betydningsfull. De tydde til den ærerike fortida i vikingtid og middelalder for å framheve den unge statens selvfølelse, og det var viktig for nasjonsbyggingen.

Men hva skjer når fortida fortoner seg så fjern og fremmed at det ikke uten videre er mulig å identifisere seg med den? Det er mulig å reise til landskap som er dunkle - og av og til skremmende - der vi ikke oppfatter hva som foregår rundt oss, og hvor vi kanskje må innse at vi ikke noen gang kan klare å forstå det. To fortellinger fra Porsgrunns nære utkanter kan vise den grunnleggende annerledesheten som noen ganger trer skarpt fram fra historiens landskaper. Begge er fra ei tid før Porsgrunn egentlig oppsto som en by, da både Porsgrunn og Norge langt på vei bare eksisterte som deler av en større enhet.

"... schulle faa dieffuellenn ..." Trolldom på vandring

Johanne Jensdatter døde 16. april 1594, og det er vanskelig å tenke seg at et menneske kan dø på en mer brutal, langsom og smertefull måte. Hun ble brent på et bål i Bergen. Sammen med en annen kvinne var hun dømt for å ha praktisert trolldomskunster. Johanne Jensdatter var ikke fra Bergen, men fra Bratsberg, og tilnavnet hennes, Flemsche, viser at hun antakelig var født i Flandern.

Slik kan vi se at både trolldommen og utøverne av den hadde internasjonale dimensjoner. Hekser og trollmenn var ikke nødvendigvis utskudd og utstøtte som var til plage, og som lokalsamfunnet ønsket å kvitte seg med. Kunstene de utførte var noe håndgripelig og konkret som folk fra alle lag av samfunnet trodde fullt og fast på - og forsøkte å verge seg mot med alle midler som sto til rådighet. Johanne hadde tatt med seg trolldommen sin over fjellet til Bergen, og svartekunstenes mobilitet ble ikke lite understreket av at enkelte av dem som opptrådte i retten i Bergen hadde reist helt fra Bratsberg len for å føre vitnemål mot sin gamle sambygding.

I Bergen hadde Johanne Jensdatter utført gode gjerninger med de magiske kreftene både hun og andre var overbevist om at hun behersket, men hun ble ført for retten etter beskyldninger om andre former for heksekunster - de med stor skadelig kraft. Hun tilsto uten videre trolldom i det godes tjeneste, det som blir kalt signeri, men nektet blankt for å ha forvoldt noen skade. Det var det siste, maleficium, som likevel ble hennes bane. Det kom fram i retten at hun allerede mens hun bodde i Skien også temmelig håndfast ble beskyldt for diabolisme, det vi si omgang og pakt med djevelen selv, noe de fleste nok mente var en forutsetning for å kunne praktisere svartekunst med særlig hell.

Mogens Bentsen som var snekker og borger i Bergen, vitnet om at Johanne hadde hjulpet ham med å finne noen redskaper som var blitt borte. Til dette hadde hun utstyrt seg med et såld og en saks, og sagt: "De sier jeg kan trolldom, nå vil jeg la deg se hva slags trolldomskunst jeg kan". Skal vi tro vitnemålet, hadde hun fått såldet og saksen til å sveve: "Och der hunn leste da gick soldett, og saxen rundt omkring ...". Selv da Mogens selv holdt gjenstandene, svevde de. Uansett hvordan vi tolker rettsreferatet, ser det ut til at snekkeren fant redskapene sine. I det samme rommet lå Mogens kone Inger i barsel og ble redd av det hun så. Johanne skal ha gått bort til sengen, lagt den ene hånden under halsen hennes og den andre hånden på ryggen.

I ettertid la Mogens Bentsen vekt på det som skjedde da Johanne skulle gå. Da hadde hun nektet ham å følge henne ut med et tent lys i hånden, og truet ham med at han "... schulle faa dieffuellenn om hand liuste hender wd...". I ettertid hadde det også gått opp for Mogens hva som måtte ha vært årsaken til det som seinere skjedde med kona Inger. Hun hadde fått en "meget underlig og unaturlig krankdom", hadde mistet taleevnen, munnen og øynene var blitt skjeve og kroppen hadde blitt oppblåst og "... meget töck og stor ...". Slik hadde hun vært siden, og ligget i stor "smerte, ve og pine". Små detaljer og biter fra hukommelse og fantasi nøstet seg sammen til en rasjonell forståelse av det som hadde skjedd. Et annet vitne kunne fortelle at Johanne Jensdatter tidligere hadde vært i krangel med Inger.

Johanne hadde ikke kommet til Bergen helt frivillig. Hun hadde rømt dit. Det kom fram under rettssaken i Bergen at hun skulle ha utført lignende gjerninger i Skien. Barbara Lauritsdatter var en av dem som åpenbart hadde tatt ut på den lange og slitsomme reisen over fjellet fra Bratsberg len for å avlegge vitnemål for lagretten i Bergens rådhus om skremmende og onde gjerninger. I den tida Johanne Jensdatter bodde i Skien, fortalte Barbara, hadde Johanne kommet i gjeld til Barbaras mor. Hun hadde selv oppsøkt Johanne og krevd henne for de fem dalerne hun skyldte moren. Da hadde Johanne blitt sint, og "... wdspurde henndis faders naffn, oc siden giorde hennde dett Onde, som hun enndnu haffuer i sin angsichtt ...".

For dette hadde Barbara Lauritsdatter fått stilt Johanne for retten i Skien. Vi vet ikke når rettssaken foregikk, og ingen ting om utfallet. Men det er liten tvil om at hun med dette vitnemålet ville gjøre det klart for lagmannen og de 32 andre mennene som satt til doms i Bergen den vårdagen i 1594, at Johanne Jensdatter hadde en lang fortid som utøver av onde gjerninger. Det Barbara la fram for retten bar kjennetegnene til svart magi, ond trolldomskunst med den hensikt å skade. Bruken av farens navn hadde hun nok i løpet av årene som var gått tolket som grunnlaget for en magisk besvergelse, og hun må ha gjort tydelig for alle som fulgte saken det lagretten kunne se, men som vi bare får antydet, at Barbara hadde et vansiret ansikt. Verken vi eller retten fikk nærmere klarhet i hvordan trolldommen hadde foregått, men årsakskjeden måtte ha vært åpenbar både for Barbara og for retten. Det var nok, for en forsamling som hadde en fast overbevisning om at trolldomskunst eksisterte som en del av den mangfoldige hverdagen, og som noe det var nødvendig å beskytte seg mot. Slik sett var trolldom og virkningen av den rasjonelle handlinger. Det tilhørte riktignok det magiske universet, men forholdt seg likevel til logiske rammer og forutsigbare mønstre. Det var ikke nødvendigvis fullstendig klare skiller mellom det overnaturlige og det naturlige. Begge deler var sider av naturen.

Det som må ha representert det absolutt uakseptable ved trolldomssakene var likevel der det forekom indikasjoner på diabolisme, at den som sto tiltalt skulle ha begått den mest åpenbart utilgivelige synd som var mulig: forsverget Gud og hengitt seg til et forhold til djevelen. Langt på vei var det oppfattet som en betingelse for den svarte magien, mens sammenhengen ikke var like tydelig med den hvite, der magien ble brukt med god hensikt. Johanne Jensdatter hadde, slik vitnene og retten så det, begått begge deler.

Den som klarest hadde gitt uttrykk for at Johanne hadde inngått en pakt med de mørke maktene, var en av Skiens borgermestere. Han var blitt bedt om å gi henne "sit schudtzmaall", en vandelsattest, sannsynligvis i forbindelse med rettssaken som ble ført mot henne i Skien. Det hadde han nektet, på grunn av, som han skal ha sagt, "hennes onde ryktes skyld". Borgermesteren sa også: "... den som för hennder offuer alle store fielde hannd wiste best at giffue hennder Prouff oc schudtzmaall". Stort tydeligere er det neppe mulig å uttrykke at Johanne Jensdatter måtte ha fått hjelp på veien til og fra Bloksberg av menn med hov og hale.

Det var Jacob Engils murmester som hadde vært i Skien og hørt borgermesterens beskrivelse av Johanne - eller kanskje han bare hadde snappet opp rykter om den samtalen som skulle ha funnet sted. Det var like fullt anklagene om diabolisme som utgjorde kjernen i trolldomsanklagene. Jacob Engils kunne føye til historier om sykdom, skadelige stormer, lesing med såld og saks og onde katter som skrek så stygt at "... Mennischenn motte gruffue derfore ...". Han og Barbara Christensdatter mante også fram et bilde av et hemmelig søsterskap av innvidde og en forståelse av Johanne Jensdatter som en kvinne ridd av mørkets krefter. Ofte reiste hun seg plutselig opp i sengen om nettene, og en gang hadde hun sagt til Barbara: "der står han, du kan ikke se ham, jeg vil gå med ham".

Konfrontert med vitneutsagn som dette hadde ikke Johanne Jensdatter nektet alt, som vi kunne tro hun ville for en rett av den størrelse og betydning som hun sto framfor. Tvert imot hadde hun villig innrømmet slike tildragelser som de nattlige marerittene. Det hadde skjedd, skal hun ha forklart, men det var "... Vdi henndis Raserij oc noget aff druckenschaff". Slik kan vi forstå rettssaken mot Johanne Jensdatter som en skjebnesvanger ferd mot undergangen, en slags klassisk tragedie der utgangen er gitt. Hvilke feilgrep var det Bratsberg-trollkvinnen Johanne hadde begått, som førte til at begivenhetene slo tilbake mot henne i rask rekkefølge og til slutt førte henne til den siste prøvelsen i bålet på Nordnes? Det kunne ikke være at hun i realiteten hadde tilstått en del av det hun var anklaget for - riktignok bare den hvite magien.

Trolldom i det godes tjeneste var, i alle fall et stykke på vei, akseptert. Signeri, som en del av det vi kan kalle tidligmoderne alternativ medisin, forholdt seg til skolemedisinen på måter som minner om våre egen tids samspill mellom kvakksalveri og vitenskap. På slutten av 1700-tallet ble lovverket åpnet for alternative behandlere, som kunne få lov til å praktisere sine kunster etter søknad til kongen. Men signeriet og den hvite magien befant seg også i et grenseland mellom trolldom og medisin, i den betydningen at det var svært vage skillelinjer mellom de oppskriftene og beskrivelsene som fantes i de regulære legebøkene fra 1500-tallet og 1600-tallet og de langt fra regulære svartebøkene som eksisterte i all hemmelighet, og antakelig i vel så mange eksemplarer.

I en samling legeråd skrevet ned i 1794 av bonden Ole Steensen Hotvet fra Holla, finnes mengder av magiske legeråd. En jente som har fått armen forhekset, kan hjelpes ved et plaster av røde koraller, eikeløv og rosenvann. Etter at det har ligget på i 24 timer, skal det stikkes inn i et hull som er gjort i et eiketre mot øst, før soloppgang. En hest som er forhekset og står med hengende hode bør gis beinaske fra menneskeknokler. Hester som ikke kan ete, kan få smurt tanngarden med "... en reen Piges første-Maaneds-syge-sager ...", det vil si det første menstruasjonsblodet hennes. Ole Hotvets bok har vært omtalt som en svartebok, men skiller seg likevel fra de mest klassiske av dem på den måten at den ikke inneholder bønner, magiske formler eller noen av de typiske av ondskapens attributter som preger genren. Boka inneholder like fullt nok magisk stoff, og nok av henvisninger til trolldom som årsak til sykdommer, for at det kan være grunn til å anta at foreleggene Ole Hotvet har brukt har hatt opphavet nærmere knyttet til Bloksberg enn til universitetet i København. Det er likevel ikke noen grunn til å tro at Ole Hotvet selv oppfattet de legerådene han skrev ned som hemmelige, eller at han innskrev seg i ondskapens sirkler ved å notere dem ned. Vi vet ikke om han trodde på trolldom. Men i hans samtid hadde myndighetene sluttet å brenne hekser.

Et eksempel på en forholdsvis dramatisk trolldomsoppskrift fra en tid der trollfolk fortsatt ble fortært av flammene i store mengder over hele Europa, kan vi derimot finne i en samling legeråd etter Anders Helkand, en av Trondheims borgermestere omkring 1650. Det rådet mot epilepsi som tilskrives kong Frederik 1. fra begynnelsen av 1500-tallet inkluderer en hodeskalle fra en mann som enten har vært hengt eller lagt på steile, og kan gjenfinnes i regulære svartebøker fra borgermester Helkands samtid.

Hos Johanne Jensdatter synes det å kunne tolkes en form for stolthet inn i hennes angivelige bekreftelse av at hun behersket svartekunster. Hun benektet riktignok å ha forvoldt skade, men rettsprotokollen gir et sterkt inntrykk av at hun aksepterte sin rolle som innviet - i alle fall et stykke på vei. Akkurat det må ha blitt kraftig understreket for myndighetene ved at hun på et tidspunkt rømte til Bergen, tok med seg de okkulte kunnskapene sine og fortsatte å praktisere der. Det burde hun antakelig ikke gjort, og det kan tenkes at det var nettopp her hun bidro til å besegle sin skjebne. En av vitnene, Gurenn Pouelsdatter, også hun trolig fra Bratsberg len, la ut for rettsmøtet i Bergen om hvordan Johanne "... römpte deraff hiemmelig om Nattertide ...", på den tida da flere trollkvinner i Skien ble fengslet. Skiens-borgermesteren skal ha kommentert at det var godt de ble kvitt henne i Skien. Borgermesteren skal også ha uttrykt seg temmelig hevngjerrig i forhold til sin egen og politimyndighetenes evne til å holde på de forbryterne de hadde fanget, og krast ha sagt at "dersom hun hadde vært i Skien på den tiden, da skulle hun fått lov til å være med de andre trollkvinnene, som brennes skulle". Det kan godt hende at det var han som hadde oppfordret de av innbyggerne i Skien som hadde hatt kontakt med Johanne til å dra til Bergen, og det er også mulig at han hadde betalt for reisen. Gurenn på sin side hadde gang på gang bedt Johanne om at hun ikke skulle lære datteren hennes noe ondt.

Johanne Jensdatter Flemsche, også omtalt som veverske, kan kanskje karakteriseres som en temmelig notorisk heks, sett med våre øyne og i lys av rettsreferatets subjektive og tendensiøse framstilling. Men hun synes også å ha vært ledet av en form for defaitisme, der det ikke egentlig fantes noen annen utgang enn en grusom død. Myndighetene hadde også begrensete valgmuligheter. Innenfor et univers av natur og overnatur der trolldom eksisterte som en kjensgjerning, og kongens lov helt fra 1200-tallet regulerte også slike ting som trolldom, tok de på seg det ansvaret de hadde overfor kongens undersåtter og for Gud. De rådde ikke for andre midler til renselse fra ondskapen enn flammene. Det var de mange, klare og entydige vitneutsagnene som felte Johanne, på den måten at de meislet ut et svært håndgripelig portrett av diabolisme og maleficium, omgang med djevelen og svartekunster i ondskapens tjeneste. Johanne kan selv ha bidratt til prosessen mot seg ved åpenlyst både å praktisere og tilstå trolldom. Men myndighetene hadde i praksis lite annet å gjøre enn å ty til bålet på Nordnes.

Henrettelsen av Johanne Jensdatter fra Bratsberg og fra Flandern er en del av et større europeisk bilde. Trolldommen var internasjonal, som lovgivningen og prosessene var det. På Østlandet ser trolldomssakene ut til å følge et mønster som faller nært sammen med situasjonen i unionspartneren Danmark. Vi kjenner til rundt 70 dødsstraffer for trolldom fra midten av 1500-tallet til slutten av 1600-tallet på Østlandet, men brorparten av alle sakene og alle dødsdommene forekom i løpet av halvannet tiår fra rundt 1615 til rundt 1630. Det var en periode da lovverket mot trolldomsutøvelse ble innskjerpet og tilspisset, og det er gode grunner til å regne med at Kristian 4. og den dansk-norske statens til dels harde religiøse ensretting i form av luthersk ortodoksi dannet et bakteppe. Kongemaktens ønske om å disiplinere allmuen gikk sammen med oppfatningen av kongen som frelser og et kongedømme av Guds nåde. Forordninger som satte begrensninger for beviskraften til vitnesbyrd fra dømte trollfolk kom ved midten av 1500-tallet, og noen tiår seinere var signeri fortsatt ikke forbundet med dødsstraff. I 1617 later Kristian 4. regjering til å ha utnyttet hundreårsjubileet for reformasjonen til å videreføre et juridisk oppgjør med trolldommens utøvere og ondskapens budbringere, og en omfattende forordning ble gitt der demonologien var grunnfestet. Der ble det presist beskrevet "Hvis rette troldfolk belangis er, som med diefvelen sig bebundet hafver eller med hannom omgaais ...".

Mordet på Hans grytestøper

Oppfatninger om reelle pakter med den onde selv, og en rasjonell forståelse av trolldom som var utlagt i lærde akademiske avhandlinger, dannet et fundament både for loven og for straffereaksjonene etter Kristian 4. nyordning av trolldomsloven i 1617. Saken mot Eline klokkers fra Gjerpen ble ført i kjølvannet av den nye lovgivningen. Det var en sak som i utgangspunktet dreide seg om et uforklart dødsfall, men dypest sett om hva som skulle til for å ta livet av et menneske i Bratsberg på 1620-tallet.

Sommeren 1619 falt plutselig Hans grytestøper om da han hogg tømmer hos Anders klokker i Gjerpen. Blodet rant fra nese, munn og ører. Han klarte ikke å snakke, men lå og brølte, og døde etter en kort stund. Dødsfallet må ha vært skremmende for dem som så det - men knapt så skremmende som den prosessen som fulgte, og som skulle ta livet også av Eline, Anders klokkers kone. Bare en ting hadde Hans grytestøper klart å si før han segnet om: at det var Eline som var skyld i at han nå lå der blodig og døende.

Slik framstilles begivenhetsforløpet i rettsprotokollene som ble opptegnet etterpå. For det ble rettssak, og årsaken til det var at Hans grytestøpers kone ikke ville slippe dette uten videre. Hun later til å ha hatt noe å hevne, og stevnet Eline for bygdetinget 14. juni. Der, og i et nytt rettsmøte i oktober kom det fram at forholdet mellom Hans og Eline ikke hadde vært uproblematisk. Tvert imot hadde de vært uvenner en tid, og av de vitneutsagnene som ble gitt i de to rettsmøtene i 1619 kan det være lett å danne seg et inntrykk av at de egentlig var bitre fiender. Det kan se ut til at det var i den siste rettssaken det kom et avgjørende vendepunkt. En nabokone vitnet der om at Eline skal ha omtalt den døde på en stygg måte: "Denn thiff og schiellumb Hans Grydstøber ...". Å kalle noen en tyv og en skjelm var det samme som å frata dem æren. Skjelm var et utbredt skjellsord og kunne brukes om en person som ikke var i stand til å snakke sant. Men om det å skjelle ut en mann for å være æreløs i seg selv var grovt nok, må det ha vært som ingenting å regne mot det som Eline videre skal ha sagt: at Hans grytestøper hadde fortjent å "... faa enn dieffuelsferd".

I ettertid kan det være lett å se Eline klokkers angivelige ønske om å påføre sin påståtte fiende en ferd med djevelen som det punktet det meste dreide seg rundt. Etter vitneførselen sommeren og høsten 1619 kan det se ut til at Hans grytestøpers død ikke lenger bare dreide seg om en plutselig og uhyggelig sykdom, men om et mord. At det skulle være snakk om et mord, kan bare forstås i lys av trolldom. I et samfunn og i et forestillingsunivers der trolldom eksisterte som en skinnbarlig mulighet, burde noe slikt være tenkelig. Eline hadde ikke vært til stede i tømmerskogen den dagen Hans døde, og hun kunne ikke tatt ham av dage på en naturlig måte. Men hun kunne gjort det på overnaturlig vis. Den lovgivningen som i årene like før hadde blitt innskjerpet og presisert, ga ikke bare myndigheter og undersåtter en rasjonell begrunnelse for at ting som dette kunne forekomme. Den kan også ha lagt et visst press på folk og øvrighet til å sette inn motkrefter mot svarte krefter.

Motkreftene ble utvilsomt mobilisert, i form av to nye rettsmøter på bygdetinget på Rising i mars og i august 1621. Der ble det avgjort at Eline klokkers skulle få en sjanse til å bevise sin uskyld og følgelig gå fri. Det ville skje dersom hun fikk troverdige folk til å stå fram og sverge på at hun var uskyldig. En slik nektelsesed eller dølsfall hadde vært en viktig del av norsk rettspleie siden middelalderen av, og forsvant ikke fra lovverket før med Kristian 5. Norske lov fra 1687. I et alvorlig tilfelle som dette, krevde retten vitnemål fra så mange som tolv kvinner. Disse to møtene på stevnestua var de eneste der lensherren Eiler Urne i egen person møtte opp for å overvære et bygdeting. Det skulle være en god nok indikasjon for at myndighetene tok saken alvorlig.

På det neste rettsmøtet, nå på lagtinget i Skien i oktober 1622, kom det fram at dølsfallet ikke hadde funnet sted. Mest sannsynlig hadde det ikke vært mulig å samle tolv kvinner som ville stå opp og sverge nektelsesed om Elines uskyld. I en ny runde i lagtinget i desember 1622 kom det derimot fram vitnemål som brakte nye kjensgjerninger for dagen, og som kunne tyde på at Eline likevel ikke var så uskyldig som hun åpenbart ville ha det til. I sin ungdom hadde Eline tjent på gården Gulset i Gjerpen, der Anne Gulset skulle ha et betent rykte på seg: ".. for troldoms konster ... megit berøgtet...". Hun var en heks som til slutt hadde druknet seg selv. Ett vitne sto fram og fortalte om en stor, svart og skremmende hund som kom til Gulset om natten og som Eline skulle ha hatt et spesielt forhold til. Et annet vitne snakket om at "... der gich Noget Noer Igjennem Suallen och wdj Gaarden ... Men de kunde Inthet See det, och dett waar iche heller folck...".

Siste akt i rettsprosessen mot Eline klokkers forgikk på lagtinget i Skien 21. mars 1623, fire og et halv år etter Hans grytestøpers tragiske død i tømmerskogen. Tidligere det året hadde fem mennesker fra Drangedal vært stilt for retten med trolldomsanklager: Helge Kilen, Mette Åvig, Birgitte Loft, Gunhild Kil og Rasmus Nes. På rettsmøtet sto nå Eline klokkers som den sjette, og hun sto tiltalt for trolldom sammen med Marte Langøen fra Bamble. Da fogden i Bamble kunne opplyse om at tre av trollfolkene fra Drangedal hadde sverget på at både Eline og Marte hadde vært blant dem på heksesabbat på Bloksberg, var i praksis både Elines og Martes skjebne beseglet. Bamblefogden Mads Jacobsøns vitnemål om at de ".. er Bleffuen wdlagt och berøgted for Troldombs Konster att haffue omgaaitt och Bedreffuit och fornemligh att haffue Werrit med thenum paa Skrehelderenn ...".

En fogd som står for lagtinget og vitner om at de tiltalte har vært på Skrehelle, det vil si Bloksberg, ville på 1620-tallet normalt veie svært tungt i et norsk rettsmøte som dreide seg om en trolldomsanklage. Det gjorde det også. Både Eline klokkers og Marte Langøen ble dømt til å brennes levende. Om Eline vitnet fogden at de andre trollfolkene hadde sverget at hun "i sannhet red på en sort galte". Marte skal ha vært "... en Arrige Troldkone". Slik ble den interessen som opprinnelig hadde vært knyttet til det brå og skremmende dødsfallet til Hans grytestøper, snudd til å dreie seg om en hekseprosess - i ordets rette forstand. Gjennom sju ulike rettssaker var spørsmålet til sjuende og sist om Eline klokkers hadde drevet trolldom, ikke først og fremst hvordan Hans grytestøper hadde mistet livet. Slik retten så det, var ikke bare Eline skyldig i svartekunster, hun hadde også utvilsomt vært i forbund med den onde selv.

Slik gjorde lagtinget sin plikt mot menneskene og mot Gud, enda mer tydelig enn i prosessen mot Johanne Jensdatter en generasjon før. I et juridisk klima som det som dominerte i Norge på 1620-tallet innebar det en utrygg tilværelse å bli anklaget for trolldom. I våre egne dager har det vært reist krav om at staten og kirken burde be om tilgivelse for de mange dødsdommene som ble kastet over hundrevis av norske kvinner og menn i løpet av trolldomsprosessenes periode. Det ville muligens føles rettferdig, men kan like fullt være forfeilet. For myndighetene var ikke onde. Det er liten tvil om at lagtinget i Skien gjorde så godt den kunne den marsdagen i 1623, da Eline klokkers ble dømt til bålet. Vi kan i det minste innrømme at vi knapt er i stand til å forstå hva det var som skjedde.